Hvem bruker egentlig offerrollen?

I Aftenposten leste jeg nettopp en kronikk av Aage Borchgrevink der han tar for seg buk av offerrollen som et maktmiddel. «Yes, dette er lovende» var min første tanke, og jeg tenkte på tema jeg har tatt opp her om hvordan homofile angriper Nina Karin Monsen ved å bl.a hevde at hun mobber barn, og ved at noen påberoper seg å bli personlig mobbet av henne.

Men jeg ble desverre skuffet når jeg leste og etterhvert skjønte at de Borchgrevink mener påberoper seg offerrollen mer var en helt annen type mennesker. For å holde med til Monsen skriver Borchgrevink om henne:

Det største offer av dem alle er Monsen selv. I boken beskriver statsstipendiaten utførlig hvordan hun er blitt angrepet, sensurert, forfulgt og hvordan hennes ekteskap er krenket av den nye ekteskapsloven.

Det jeg håpet og trodde når jeg begynte på kronikken var at Borchgrevink skulle ta opp hvordan man bruker offerrollen aktivt i en debatt for stilne motparten, slik Monsen er blitt utsatt for, gjennom at man påberoper seg å bli krenket av motpartens meninger. Men desverre var det helt motsatt, Borchgrevink går til angrep på offeret. Den som påberoper seg å være krenket, ikke av meninger, men av ufin debattteknikk, blir beskyldt for å ikle seg offerrollen.

Det som er så skummelt med dette er at de reelle offrene mister sin rett til å si fra. Først blir de ufint behandlet, og hvis de klager på det så blir de beskyldt for å ikle seg offerrollen. I en slik situasjon er man frarøvet muligheten til å beskytte seg.

Det temaet Borchgrevink tar opp er et interessant tema, men det er desverre en klar politisk slagside i hans kronikk. De som ikler seg offerrollen iflg. han er personer som Yssen (vet Borchgrevink at hun ikke var et reelt offer?), Monsen (er hun ikke faktisk angrepet, sensurert og forfulgt?), Siv Jensen (blir ikke FrP faktisk vinklet mer negativt enn andre pariter?).

Borchgrevink har etter min mening mistet essensen i temaet. Han har ikke gjort noen forsøk på å skille mellom når noen bruker offerrollen som hersketeknikk for å få sympati og manipulere, og når noen virkelig er offre. I stedet er kronikken blitt til en subtil måte å unnskylde det å fortsatt sparke den som ligger nede. «Ta deg sammen og slutt å sutre! Ikke spill offer. Skal du begynne å grine også nå?»

Det er kanskje ikke så lett å skille disse to tingene fra hverandre, og hvem som ikler seg offerrollen som debatteknikk og hvem som faktisk er utsatt for ufin behandling og trenger å si fra. Her er en tommelfingerregel: Skill mellom de som gjør seg til offer for andres meninger (for dette forsøker å stillne meningene) og de som er offre for personangrep, sensur og annen ufin debattteknikk.

• Aftenposten: Jeg, et offer
• Egen blogg: Flere usaklige angrep på Monsen
• Egen blogg: Dagbladet fortsetter med å forvrenge Monsens uttalelser