Det norske skattesystemet har blitt ganske enkelt for vanlige borgere, men er desto mer komplisert for næringslivet. Her er det mye spesialtilpassede ordninger. Ikke alle er like heldige, slik som regelen om et kraftverk på 5499 kilovoltampere (kVA) slipper såkalt grunnrenteskatt, mens et kraftverk på 5500 kVA må betale grunnrenteskatt for hele produksjonen Denne skatten må også betales uavhengig av overskudd/underskudd før skatt, og kan dermed svi ganske grundig.

Denne måten å skattelegge på, med et drastisk skattehopp rundt en viss energiproduksjon, fører selvsagt til at mange kraftverk plomberer på eksakt 5499 kVA og utnytter dermed ikke kapasiteten til kraftverket. Dette betyr at ren og fornybar kraft fra vannkraft ikke produseres.

Det har vært ønsket å endre dette, men det blir avslått av regjeringen ved AP og Sigbjørn Johnsen:

“Det er riktig at den nedre grensen i grunnrenteskatten for kraftanlegg i noen grensetilfeller gir insentiver til å tilpasse ytelsen for å unngå grunnrenteskatt, ved at det bygges mindre verk enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt. En slik tilpasning kan skje ved at et verk installerer en generator med merkeytelse like under grensen i stedet for en generator med ytelse noe over grensen, eller at det bygges to verk som hver er under grensen i stedet for ett som er over grensen”, skriver Johnsen.

Ref: tu.no

Det Sigbjørn Johnson her sier er at frykten for at noen skal betale mindre skatt (ikke glem at skatt bare er omfordeling av midler og ikke verdiskapning i seg selv, i motsetning til kraftproduksjon) ved å tilpasse seg reglene veier sterkere enn ren og fornybar kraftproduksjon. Så kjenner vi Arbeiderpartiets prioriteringer også når det gjelder dette. Klimaprat er først og fremst unnskyldning for å plage bilkjørere.

Reklame

Ketil Solvik-Olsen fra FrP slår i dag tilbake mot Erik Solheim sitt angrep på klimapolitikken til FrP. Et angrep jeg betegnet som halvsannheter og flåseri.

Det som er mest interessant i artikkelen er ikke oppgjøret med Solheim, men de tiltak Solvik-Olsen presenterer.  Det er veldig viktig å finne tiltak som ikke er bakstreberske og som ikke rammer økonomien og folks liv for drastisk. Slike tiltak vil ikke fungere fordi det blir for stor innebygd motstand i systemet. Og vi er avhengig av en sunn økonomi for å ha råd til nødvendig forskning og tiltak. Derfor er det gledelig at FrPs tiltak er befriende konstruktive, jobber med samfunnet og ikke bare dreier som å øke avgifter og innføre begrensninger.

  • gratis kvoter til norsk industri mot at de gjør tiltak i Norge
  • thorium-kraft
  • mer vannkraft
  • grønne sertifikater der småkraft er inkludert
  • elbilsatsing
  • teknologioverføring til fattige land

Som opptatt av problemet med overbefolkning er jeg mest glad for siste punktet. Det er i fattige land med eksploderende befolkningsvekst de virkelige store miljø- og klima-belastningene vil komme. Å hjepe disse landene med ren teknologi fungerer på mange plan, det styrker økonomien, det hever levestandarden (og det motbevirker igjen overbefolkningen, se temalinken for argumenter) og det hjelper selvsagt på de direkte utslippene.

Men det gjenstår å se hva som er den konkrete politikken. Fine forsett er en viktig start, men det som teller er hvordan dette skal gjennomføres i praksis.

Nå som det er kjent at Høyre endelig går inn for å danne en størst mulig borgerlig koalisjon etter regjeringsvalget, så lar ikke venstresiden vente på seg med å begynne å spre skremselspropaganda. Og hvorfor skulle de ikke det, splitt og hersk-teknikken har fungert lenge. Det er ikke noe parti som er så utsatt for fordommer som FrP.

Erik Solheim bruker klimapolitikken og bistandspolitikken i sin propaganda. Første uttalse er rett og slett flåsete:

– Det er nitrist at Høyre ikke følger eksemplene til konservative ledere i våre naboland, som er opptatt av miljøvern, og i stedet allierer seg med det partiet som er i mot alt som har med miljø å gjøre, sier han til Dagbladet.no.

«… er i mot alt som har med miljø å gjøre …» Du skal være godt planta på venstresiden om du tar et slikt utsagn seriøst. Derfor gidder jeg heller ikke bruke tid på å forsøke argumentere mot heller. De som tar noe slikt seriøst er langt utenfor påvirkningsrekkevidde allikevel.

Oppfølginen er en anelse bedre, også ganske flåsete men med en kime av sannhet i seg:

– Vi kan ikke sende en norsk statsminister som ikke vet om klimaendringene eksisterer, sier Solheim.

Alle vet at klimaet endrer seg. Klimaet har vært i konstant endring så lenge det har eksistert et klima. Og slik kommer det også alltid til å være. Siden Solheim ikke mestrer å uttale seg saklig, så får jeg hjelpe han med å si det han sansynligvis egentlig mener; at FrP har vært skeptisk til at menneskelig påvirkning gir et relevant bidrag til klimaendringene.

Og det stemmer. FrP har vært tilbakeholde og skeptiske. Rett og slett kritiske og nøkterne. En holdning jeg finner ønskverdig i politikere. Og jeg synes det er synd at noen skal hetses for å ikke være ukritisk nok. Vinglete blir FrP også kalt, men tilbakeholdenhet er det som er demonstrert her.

Det er mye å skrive her om forskning i et politisk miljø, men det kan kanskje komme frem dersom jeg får noen relevante kommentarer. Jeg hopper videre til neste utsagn, Solheims halvsannheter om FrPs bistandspolitikk:

– Frp ønsker en halvering av norsk u-hjelp i en tid da hele verden strever med svineinfluensa, og vil kutte 80 prosent av bevillingene til Verdens helseorganisasjon.

Først vil jeg påpeke forskjellen mellom u-hjelp og nødhjelp. FrP vil kutte i u-hjelpen, men ikke når det gjelder nødhjelp. Folk som utsettes for katastrofer skal selsagt få den bistand de trenger. Når det gjelder uhjelp anbefaler jeg å google på: uhjelp virker

Det fasinerende her er hvor mange treff man får som beskriver hvor dårlig uhjelp virker. Samtidig er det slik at ulandene selv ønsker en helt annen type hjelpe, tilgang på vestlige markeder for å selge sine varer og på den måten styrke sin økonomi. Dette er FrP for, men her holder proteksjonismen i bl.a de rødgrønne hardt tilbake.

Solheim, hans parti og resten av de rødgrønne er altså representanter for en politikk som først går ut på økonomisk undertrykking ved å gjennom proteksjonisme holde fattige land ute fra våre markeder. Samtidig slår de seg på brystet og later som de er kjempesnille fordi de i neste omgang deler ut litt penger til landene de undertrykker. Avlatspolitikk kaller jeg det. Og det er egentlig ikke oe å gå stolt med reist hode for.

Det vi er vitne til her er altså foruten flåseri og dobbeltmoral, fordomsbygging i praksis. Ved å spre halvsannheter og skremme om hvor fæle FrP er forsøker Solheim å skremme velgerne mest mulig vekk fra FrP. Og i tillegg håper han at fordommene mot FrP skal smitte over på alle samarbeidspartnere, altså splitt og hersk.

En skulle tro at dersom problemet med klimaet virkelig var så alvorlig som det stadig påstås, sist i dag i Dagbladet der «Forskere frykter at muligheten til å unngå katastrofale klimaendringer er i ferd med å gå tapt» (Dagbladet) , så ville man vurdere å gjøre noe med det egentlige problemet, elefanten i rommet: Overbefolkning (BBC).

I følge wikipedia er det i dag 6.7 milliarder mennesker på jorden, og det anslås at vi vil nå ni milliarder mennesker rundt 2040.

Siden det verken er etisk eller sosialt forsvarlig å la store deler av menneskeheten fortsette å leve i fattigdom, så skal og må de aller fleste av disse menneskene heves opp på et anstendig levenivå med de konskvenser det har for belastninger på jordens resurser. Det er dette som er hovedutfordringen når det gjelder miljø og klima. Men dette er det nesten ingen som tør snakke om.

Derfor er det gledelig når man oppdager at i hvertfall noen tar dette på alvor og prøver å vekke folk opp i forhold til problematikken. Aftenposten har i dag en kort artikkel om «tenketanken Optimum Population Trust, en organisasjon som jobber for å begrense befolkningsveksten på jorden», i forbindelse med at den kjente programlederen og David Attenborough er blitt meldem.

Det er på høy tid vi begynner å ta overbefolkningen på alvor og begynner å gjøre noe for å redusere problemet. Mine forslag er:

  • Politiske insentiver til å få værre barn
  • Jobbe for demokrati, frihet, høyere levestandard og sosial trygghet verden over
  • Jobbe for å begrense utbredelsen av religion

Religion, lav levestandard og sosial utrygghet fører til mange barn. Høy levestandard gir mer utslipp per person, men det fører også til en naturlig senking av fødselsraten. For eksempel slipper man ut mer CO2 per person i USA enn Kina, men Kina slipper ut mer CO2 totalt. Og det er totalen som teller. Og som påpekt, det er uansett ikke etisk forsvarlig å undertrykke mennesker ved å holde levestandarden deres nede. Terrorisme og konfliket er også en konsekvens av både dette og religion.

Det er på tide at politikerne skifter fokus og begynner å snakke om det egentlige problemet og den egentlige utfordringen.