Inndra streikeretten!

juni 2, 2010

Streiken for likelønn er fullstendig tøvete. Kvinner og menn har lik lønn for lik stilling. Likelønnskommisjonens rapport bekrefter at innen samme stilling er forskjellen i lønn mellom kvinner og menn stort sett ikke statistisk signifikant. (Hvor mange har fått med seg disse faktaene via propagandaen servert av fagforeningene?)

Som individer behandles altså kvinner og menn likt, og får lik lønn!

Men kvinner og menn velger ulike yrker. Og ulike yrker har forskjellig grad av sikkerhet, forskjellige pensjonsordninger, forskjellig type utdannelse osv. Og kvinner er oftere syke, prioriterer sjeldnere karrierer osv. Dette er individers forskjellige valg.

Audun Lysbakken hevder at det er «skjulte strukturer» i samfunnet som gjør at kvinneyrker er dårligere betalt. Men er det da også skjulte strukturer som gjør at menn sitter mye mer i fengsel enn kvinner, at jenter får bedre karakterer på skolen enn gutter, at flere kvinner enn menn tar høyere utdannelse?

For å sette det litt på spissen, vil man til neste år streike for å gi gutter en ekstra karakterøkning og lavere inntakskrav på universitetet? Vil man senke straffene på typisk mannskriminalitet som vold og voldtekt, for å utjevne straffeforskjellene?

Likelønn er tøv, slik likestraff, likekarakterer og likeutdannelse er tøv. Likelønn er ideologi. Det handler ikke om individ, det handler ikke om kvinners lønn, det handler ikke om å gjøre noe med strukturene, det handler ikke en gang om å prøve å identifisere de strukturene man påstår eksisterer. Det handler om at statistisk sett er man ikke fornøyd med inntektsfordelingen. Det handler om likehetsideologi og klassekamp.

Og dersom du er organisert, og det bør man være for å ha noen i ryggen dersom man havner i konflikter eller arbeidsledighet, så er sjansen stor for at du blir benyttet til denne ideologiske kampen. Som organisert har du ikke noen egen politisk vilje. Du hopper når foreningen sier hopp. Om du er politisk enig eller ikke er ikke relevant. Politisk eies du fullstendig av den foreningen du tilhører.

Det å stå utenfor er nærmest umulig. Fagforeningene har konstitusjonert mobbing for å holde folk på matta. Mobbebegrep som «gratispassasjer» brukes hele veien opp til toppledelsen med Roar Flåthen i spissen. Og hovedavtalen har også en egen utfrysningsparagraf. §10.1 mener foreningene gir streikende mulighet til å nekte å jobbe sammen med en streikebryter, noe som betyr at en person kan bli tvunget sagt opp om den jobb vedkommende har gjort under en streik kan ansees som streikebryteri. Det skal ikke være lett å mene noe annet enn fagforeningene, eller prøve å redde bedriften man jobber i.

Som organisert i en av foreningene som streiker er du ikke annet enn en brikke for de som fører kampen. Du og dine medstreikende brukes for å holde det norske samfunnet gissel. Dette er ikke bare antidemokratisk, men det har store kostnader for samfunnet, siden produktivt arbeid går tapt. Ikke bare fra de streikendes side, men også for mange av de som rammes og ikke får gjort jobben sin siden de er avhengig av streikerammede tjenester, samarbeide med streikerammede bedrifter, eller må være hjemme for å passe barn.

Og det rammer ikke bare samfunnet kostnadsmessig i en periode med økonomiske nedturer og mange utfordringer. Det rammer også mennesker. Syke mennesker som venter på behandling. Elever som venter på karakterer, som er avgjørende for de neste årene av deres liv. Disse menneskene holdes også som gisler av usympatiske og alt annet enn solidariske fagforeninger og deres ledere.

«Vi beklager på det sterkeste ovenfor de som måtte bli berørt. Vi har forsøkt å gjøre dette så skånsomt som mulig. Men en streik går nødvendigvis ut over en tredjepart, det ligger i streikens natur,» sier for eksempel streikeleder Kai Øivind Brenden ved Akershus Universitetssykehus. Men at det er streikens natur er ingen unnskyldning. Har man valgt en streik, så står man ansvarlig for konsekvensene av dette valget. At man står i en posisjon der man direkte kan ramme andre betyr ikke at det er akseptabelt (spesielt ikke når man er i denne posisjonen fordi det offentlige har lovpålagt monopol på utføre tjenesten). Det gjelder dessverre også selv om du er politisk fange og ikke har noe reelt valg.

For selv om du som organisert i et usympatisk forbund skulle misslike dette, og ikke ønske å streike, så må du allikevel være med. Og du betaler for det selv, av egen lomme. Streikelønn får du kanskje. Men den har du i hovedsak betalt inn selv på forhånd. Det er kontingenten du får igjen en porsjon av. Litt av egne penger i retur. Det er med andre ord en illusjon at det ikke koster deg noe å streike.

Denne formen for politisk kamp setter også demokratiet til side. Vi har en valgordning i dette landet. Det er de folkevalgte som skal styre landet. Den makt fagforeningene har er ikke demokratisk valgt. Den er tilranet gjennom folks behov for å være organiserte. Og det er ikke bare på denne måten makten er tilranet. Det skjer også ved at politiske parti kjøpes. Spesielt tydelig er det når LO åpent kjøper Arbeiderpatiets støtte. Forakten for demokratiet er så akseptert, fagforeningenes makt er stor, at man ikke gidder forsøke å skjule åpenbar korrupsjon en gang.

Jeg ønsker at streikeretten inndras for en femårsperiode. Det ville vært en fin markering av at nok er nok, og at fagforeningene burde gå i seg selv og tenke seg om. Er det demokratisk forsvarlig å ture frem slik man gjør, sette til side demokratiet og holde samfunnet gissel for å presse gjennom saker som burde være avgjort av de folkevalgte? Det kommer selvsagt ikke til å skje, å ta til orde for dette ville være politisk selvmord for enhver politiker. Og Arbeiderpartiet ville miste all støtte fra LO.

Reklamer

Streikelønnsillusjon

juni 1, 2010

I VG klager transportarbeiderne på at de bare får halv lønn under streiken, mens sykepleierne får full lønn. Men hvor tror transportarbeiderne penger kommer fra?

Dersom fagforeningene skal betale ut mer i streikelønn, så må fagforeningene få mer penger et sted fra. Og det er selvsagt kontingenten. Det er med andre ord egne penger man får tilbake når man får streikelønn. Og vil man ha mer penger, så må man betale mer. Selv ville jeg foretrukket å ha pengene i banken.

I samme artikkel påstås det også:

I offentlig sektor er status for konflikten at kommunene tjener på den, fordi de får lavere lønnsutgifter, de ansatte taper ikke noe. De eneste som taper på streiken i det offentlige er uskyldig tredjepart, som mister barnehageplass, operasjoner og andre offentlige tjenester.

Kommunene sparer på lønnsutgifter, mens arbeidstakerne/streikerne ikke taper noe? Dette regnestykket går selvsagt ikke opp. og årsaken er at de streikende har betalt for dette på forhånd gjennom kontingenten, og det de gjør nå er å tære på penger de har «spart» i fagforeningen. Hadde disse pengene vært spart i banken i stedet, så ville man sett det tydelig at man tærte på sparepengene når man ikke lenger får lønn.

Så dere som streiker, dere betaler stort sett for gildet sjøl. Rettere sagt, dere betaler for en politisk kamp som andre fører med dere som unnskyldning og lydige undersåtter.

To påstander, begge er sanne:

  • I Norge er kvinners lønn 85% av menns lønn.
  • Det er ingen statistisk signifikant forskjell på kvinners og menns lønn i Norge.

Hvordan kan begge utsagn være sanne samtidig? Bruk av statistikk og vinkling.

Begge påstander kan dokumenters i samme dokument: NOU 2008: 6, Kjønn og lønn, Fakta, analyser og virkemidler for likelønn

Nærmere bestemt kapittel 4 Kvinners og menns lønn. Her står:

Når vi kontrollerer for arbeidstid og beregner forskjellen mellom kvinners og menn lønn, som månedslønn eller timelønn, utgjør kvinners lønn om lag 85 prosent av menns lønn, …

Dette er altså gjennomsnitts lønn per tidsenhet for kvinner og menn. Uavhengig av yrke, stilling, utdannelse osv. Men kontrollere man for slike faktorer så får man et annet resultat:

Den siste kontrollen for stilling i samme bedrift reduserer forskjellen til mellom 0 og 4 prosent og er ofte ikke statistisk signifikant.

Altså, fakta er: For samme stilling i samme bedrift er det ikke signifikante lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

Det betyr at alle lønnsforskjeller er grunnet forskjellig yrkesvalg. Kvinner tjener mindre fordi de velger andre yrker og andre stillinger enn menn. De tjener ikke mindre på grunn av diskriminering.

Audun Lysebakken forklarer politikernes tankemåte:

En minister kan ikke gå inn i borgernes individuelle valg. En minister må synliggjøre de skjulte strukturene som ligger bak frie valg. Hvorfor velger et flertall av kvinner noe som de, på sikt, taper økonomisk på? Er det fordi arbeidslivet ennå ikke godtar konsekvensene av at menn også er foreldre? Jeg ser det som et mål å legge til rette for at både kvinner og menn, mødre og fedre får reelle muligheter til å velge både familie og jobb, ikke enten- eller. Det er et stykke vei frem dit.

Men er de skjulte strukturene synliggjort? Er det noen som peker på slike konkrete strukturer i debatten? Vet vi at disse finnes i det hele tatt? Eller kan det tenkes at kvinner og menn faktisk prioriterer forskjellig, at kvinner oftere velger stillinger med mer trygghet, og sjeldnere satser på lederjobber enn menn, fordi kvinner og menn er forskjellige?

Inntil noen kan påvise eller sannsynliggjøre de strukturene som Lysebakken hevder ligger bak kvinners «frie valg», så velger jeg å tro at de kun eksisterer som rasjonalisering for valgt politikk, og ikke ligger til grunn for valgt politikk. Jeg forholder meg IKKE til løse påstander som fakta.

«En minister kan ikke gå inn i borgernes individuelle valg,» hevder Lysebakken. En finurlig formulering, som forsåvidt er riktig. På tross av at det er dette Arbeiderpartiet forsøker å gjøre stadig vekk ved detaljregulering som å kun gi økonomisk støtte til de som velger barnehage, ønske tvunget 50% deling av fødselspermisjon og liknende.

Men det en minister skal gjøre er å ta vare på samfunnets individer, sørge for at det enkelte individ behandles rettferdig (altså korrekt i forhold til lover og regler) og at det enkelte individs rettigheter ivaretaes. Når kvinner og menn får lik lønn i like stillinger, så er det rettferdighet. Individet diskrimineres ikke.

Statistiske forskjeller handler om politisk ideologi, i dette tilfellet begrunnet med imaginære skjulte strukturer. De handler ikke om individene. Og påtvinge oss politikernes ideologi, samfunnsstrukturer som ikke er der for å ta vare på individene men for å oppfylle politikernes visjoner om hva samfunnet skal være, er etter min mening noe politikerne ikke bør drive med.

Fortjener sykepleiere høyere lønn? Det er godt mulig. Men det er en sak som må vurderes ut fra sykepleiernes stilling, og ikke ut fra «likelønns»-ideologien, eller basert på sammenligning av lønnsnivå mellom to vidt forskjellige yrkesgrupper. Yrkesgrupper med forskjellig type arbeid, forskjellig arbeidstid, forskjellig jobbsikkerhet, forskjellige pensjonsordninger, forskjellig karrieremuligheter osv, slik man gjør når man sammenligner sykepleiere og ingeniører. Noe jeg har sett har vært populært å gjøre i likelønns-debatten.

Paradoksalt nok tilhører også sykepleiere en arbeidsgruppe som har aktivt gått inn for å ikke ha mulighet til individuelle lønnsforhandlinger. Slikt gir kanskje en trygghet, men det gir selvsagt også utslag på lønnsstatistikken.

Likelønnskampen slik den kjempes i dag handler ikke om individer. Individer har lik lønn i like stillinger. Det handler om ideologi, og å missbruke statistikk for å fremstille situasjonen annerledes enn den faktisk er. Og streik som utpressingsmiddel for å tvinge gjennom slik ideologi er antidemokratisk og grovt missbruk av streikeretten.