Tenk hvilken mulighet dette er for Osama bin Laden til å peke nese av USA, dersom han ikke er død. Hadde ikke USA ved Obama vært helt sikre på at Osama er død, så ville de nok ikke tatt denne sjansen.

Edit: Og man skal være bra naiv for å tro at bilder beviser noe fra eller til i en slik sak. Om USA ønsket å fabrikkere bilder av en død Osama, så ville ikke det vært problematisk med dagens teknologi. Se en Hollywood-film eller to for referanse.

Så kan de som er desperate etter konspirasjonsteorier, eller desperate etter å mistro alt med opprinnelse USA, spekulere i om han ble drept nå eller tidligere eller andre relativt uinteressante ting.

Økt terror som følge av dette tror jeg heller ikke på. Det er evnen, ikke viljen, det har skortet på siden krigene i Afghanistan og Irak. Dette drapet gir ikke terroristene økt evne.

Verden blir et bedre sted uten denne griefer’en. Good bye, and good riddance!

Oppmøtet til demonstrasjon mot terror begått i Islams navn er å fattige 150-200 stykker, hvorav halvparten etnisk norske.

Oppmøtet til demonstrasjon mot Muhammedkarikaturene samlet nærmere 3000, de fleste muslimer.

Man må spørre seg hvorfor muslimer i langt større grad demonstrerer mot de som henger ut religionen deres ved bruk av ytringsfriheten, enn mot de som henger ut religionen gjennom terroraksjoner.

Jeg ønsker å forstå, ikke bare fordømme. Jeg fordømmer gladelig religion og Islam, det er ikke det, men det er for overfladisk å stoppe det, så jeg måtte tenke meg litt om. Og jeg kom frem til en psykologisk forklaring:

Hvis noen som deler mine synspunkter er en dust, så blir jeg oppgitt. Men det er sjelden jeg gidder å gjøre noe med det. Han representerer ikke meg, og jeg prøver heller å være en bedre represenant for min side selv. Jeg har nok med å forholde meg til motparten, de som angriper min side, enn å krangle med de på min side i tillegg.

Denne tankegangen kan delvis overføres til demonstrasjonsparadokset. Det er lett å engasjere seg når de som tilhører motparten går til angrep. Men når en på egen side oppfører seg ille, så er ikke det et direkte angrep, og man føler heller ikke at det angår en selv direkte. Paradokset er at det i denne situasjonen er langt mer skadelig for Islams omdømme at terrorisme skjer i Islams navn, enn at Muhammed blir svertet.

Men omdømmet er kanskje ikke så viktig heller. Jeg tror det er viktigere å forsvare hva Islam er, enn å forsvare omdømmet. Latterliggjøring av Muhammed er et direkte angrep på hva Islam er. Dersom Islam er legitimt mål for latterliggjøring, slik også Islam BØR være, så vil Islam miste sin autoritet. Og jeg tror mange muslimer frykter at Islam vil gå samme vei som kristendom har gjort.

Den største trusselen mot Islam er ikke at ikke-muslimer ser på muslimer som terrorister. Den største trusselen er at Islam går i oppløsnng innenifra, slik kristendommen sakte men sikkert gjør i liberale vestlige land der individets rettigheter settes høyere enn religiøse plikter.

Nå skal jeg ikke innta apologetikernes rekker. Jeg ser langt fra bort fra at det er mye reelt hat mot vesten (som i vestlige verdier)  innen muslimsk kultur, og at det er mange som har sympati med terrorbombere, selv om de ikke støtter dem direkte. Det er ingen hemmelighet at innen mange muslimske miljøer, både på nett og utenfor, utveksles mye negative tanker om vesten. Den slags hat ser man jo til og med i mange moderate venstredreide miljøer også, det er bare å observere hvordan USA omtales i mange debatter. Så hvorfor dette fenomenet ikke skulle eksistere blant muslimer også  kan jeg ikke forstå.

Så kombinasjonen av:

  • en viss sympati med terroristen (om ikke handlingen), men liten sympati med karikaturtegneren
  • man er ikke den som ble angrepet av handlingen, men ble angrepet av karikaturene
  • man føler ikke at terroristen direkte representerer en selv
  • man ser ikke terrorhandlinger som en trussel mot Islams autoritet, men ser at latterliggjøring er undergravende

betyr til sammen at man blir lettere engasjert i demonstrasjon mot karikaturer enn mot terror i Islams navn.

Jan Egeland mangler innsikt

november 3, 2010

I en kort kronikk i Aftenposten hevder NUPI-direktør Jan Egeland at terrorens mål er å spre frykt. Og «lar vi terroristene vinne?», spør han retorisk.

Egeland bommer fullstendig. Terrorens mål er å spre frykt, men ikke frykt for fryktens egen del, men for å bruke frykten til å skape politisk press og skape politiske endringer. Terror er et politisk maktmiddel.

Et eksempel på dette kan være å presse vestlige land til å redusere ytringsfriheten og ta avstand fra egne borgere som kritiserer Islam, enten direkte eller ved bruk av humor. Et annet eksempel er å presse Israel opp i en situasjon og til handlinger som gjør dem upopulære i verdensopinionen.

Hver gang jeg ser at gamle damer må gi fra seg litt for store solkremer eller ta av seg skoene i flyplassenes sikkerhetskontroller tenker jeg: «Slik vant Al-Qaida».

Dette er irriterende, men et minimalt problem. Al-Qaida har ikke vunnet noe som helst med dette. Men Al-Qaida har vunnet mye når det blir splid internt i Norge om bruk av ytringsfriheten. Eller når det blir en sak på presidentnivå i USA fordi en eller annen ukjent prest annonsere at han skal brenne noen koraner.

Egeland sammenligner også terrorfaren med at «Narkotikakartellene dreper mennesker hver eneste uke i Norge og i samtlige andre vestlige land.» (Det visste jeg ikke, er det virkelig så mange drap i Norge!?) Dette reduserer to ulike komplekse problemstillinger til en enkelt dimensjon, og sammenligner på ett enkelt kvantitativt kriterie. Dette er forflatende og fordummende.

Problemet med terrorisme er sammensatt. Det handler ikke bare om frykten for å bli rammet blindt (å bli rammet blindt er skummelt, slik jeg frykter for at jeg eller noen av mine kjære skal bli blindt rammet av møteulykker i trafikken), men også om frykten for at terrorisme skal få makt over politikken og ramme det som or mange er svært viktige verdier: Ytringsfriheten og individuell frihet.

Jan Egeland viser en imponerende mangel på innsikt og evne til å forstå kompleksiteten i problemstillingen han tar opp. En mann i Egelands posisjon, direktør i NUPI, burde ha bedre evne til refleksjon enn dette.

Det er mang en romantisk idealist som har måttet tenke seg om når virkeligheten plutselig en dag banker på døra. Det er ikke alltid det som virket så greit og riktig når man ikke hadde eget ansvar fungerer så godt når man en dag må ta stilling til konkrete situasjoner.

Dette har Obama fått merke på kroppen i det siste. I møte med realitetene har han i to saker skiftet mening. Han har tidligere lovt at bilder av fangemisshandling under Irak-krigen skulle offentliggjøres, og han har lovt å avskaffe millitærdomstolene (som journalisten utrolig nok kalle Bush-domstoler, som om det var noe Bush innførte) som har vært brukt til å bl.a dømme terrorister enklere og raskere enn bevis-kravstore sivile domstoler ville kunnet få til.

I disse to saken har Obama altså snudd, bildene skal ikke frigis og domstolene skal fortsette sitt virke, dog med styrkede rettigheter for de tiltalte.

Det siste er vanskelig å kommentere for en utenforstående. Det er svært vanskelig å vurdere behovet uten å ha sett argumenter for og imot, og jeg har i hvertfall ikke sett norske aviser gjengi noe annet enn argumenter mot. At bildene ikke frigis er lettere å forstå når man ser det sinne og hatet som uttrykkes av de som roper høyest på å få bildene publisert. Det er så alt for tydelig at hovedmotivasjonen for å se bildene er å få mer å kritisere USA og/eller Bush for. Omtrent som SV’ere på besøk i Palestina, som tilsynelatende er der kun for å få se hvor ille det er, slik at de kan få bekreftet at det er riktig å fortsette å kritisere Israel.

Problemet med å frigi bildene er at disse er gode verktøy for de som ønsker å fremme og dyrke hat mot USA og vesten, og så bruke dette til å rekruttere terrorister. Det er ingen tvil om at bildene vil bli brukt til dette formålet, og at det forvansker og forlenger konflikter og derfor vil koste liv. Det er få grunner til å offentliggjøre bildene, men mange grunner til å la vær.

En sideeffekt av det kritikkkjøret Obama nå utsettes for er verdt å merke seg. Hvis Obama gjør som kritikerne vil får han ros, men gjør han det motsatte er kritikken og den negative retorikken svært sterk og uforsonlig. Kun ved å gjøre som kritikerne vil kan Obama få aksept. Konsekvensen av et slik hardkjør er at Obama enten gir opp sin egen politiske vilje og effektivt lar politiske beslutninger på dette feltet taes av kritiske intereseorgansiasjoner, eller så må han lukke ørene for disse menneskene og kjøre sitt eget løp. Og det sier seg selv at en president må ta avgjørelsene selv, og Obama blir derfor tvunget til å bli mindre lydhør for kritikk. Det samme skjedde med Bush, når alle kritiserer hele tiden, så slutter man å lytte til kritikk. Obama er i ferd med å dyttes i samme retning.

En interessant observasjon på siden av selve temaet er at journalisten, Torgeir Krokfjord, sitt politiske ståsted komme så tydelig frem når han beskriver kjerneverdiene til republikanerne: «Begrepet knyttes ofte til abortmotstand, rett til å bære våpen og en hissig utenriks- og sikkerhetspolitikk.» Da så, da vet vi hvor vi har republikanerne.