Forbrukermakt er en illusjon

En ikke uvanlig påstand er at forbrukerne bestemmer hva slags butikker, varer og tjenester vi skal ha. Det er en missforståelse.

Forbrukerne er ikke en koordinert gruppe med felles vilje. Forbrukerne er en løs masse med enkeltindivid som handler individuelt. Det betyr at forbrukerne som masse følger statistikkens lov om store tall i sin valg.

Dermed er forbrukernes valg gitt av to faktorer:
– Individenes gjennomsnittlige natur
– Omgivelsene (inkludert kultur)

Det er ikke gitt individene i gruppen «forbrukere» å endre på disse faktorene. Altså er forbrukerne som uorganisert gruppe tilnærmet maktesløse.

Dette er et generelt poeng: En gruppe handler statistisk, og individ i en gruppe kan generelt ikke påvirke andre enn seg selv, og har ingen makt over gruppen. (Med mindre man kan manipulere omgivelser, kultur e.l.)

Dette innlegget er en tilnærmet kopi av mitt innlegg i diskusjonen av artikkelen Frykter at Ica forsvinner.

http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article4202715.ece

Mobbing og statistikk

Ære på VG for å kjøre en ny runde om mobbing. Dette er et viktig tema som fortjener å belyses med jevne mellomrom. Mobbing er svært alvorlig, og det kan virkelig ødelegge mennesker.

Men dessverre, VG og sensasjonsjournalistikken ligger i VG-sjela. 1 av 2 nordmenn ble mobbet i barndommen, kan VG informere oss om.

Problemet med det er at meningsinnholdet i «ble mobbet i barndommen» er at dette var et pågående problem i barndommen. Det som egentlig skulle stått var at 1 av 2 nordmenn har opplevd å bli mobbet i barndommen. Det viser at det er snakk om enkelthendelser.

Det alvorligste med mobbing oppstår når den pågår over tid. VG forflater dette og undergraver alvoret med mobbing ved å ikke gjøre noe skille mellom alvorlig mobbing som kan ødelegge folks liv, og enkelthendelser som halvparten av oss har opplevd, men som stort sett ikke har preget oss eller ødelagt oss på noen som helst måte. VG nærmest normaliserer det å ha vært mobbet.

«Løgn, fordømt løgn og statistikk» er et velkjent utsagn. Slik mobbing er verdt å ta opp som tema med jevne mellomrom, så er det verdt å minne på at når det gjelder statistikk så er spørsmålene like viktige som svarene. Vet man ikke hvilke spørsmål som er stilt, og hvordan, så kan man heller ikke forstå svarene. Da blir statistikk, som skulle være sannhet, til løgn.

Og forresten, dersom du er en som mobber: STOPP!

1 av 2 nordmenn ble mobbet i barndommen

1 av 2 nordmenn ble mobbet i barndommen

– Jeg tok homeopatisk medising, og ble frisk. Det virker!

Overskriften representerer en tankefeil. En logisk kortslutning.

Problemet med denne logikken er at man kan ikke vite om man ville blitt frisk uansett.

Man vet hva man har opplevd, men man vet ikke årsaken til det man har opplevd.

For å bryte det litt mer ned. Man har oppdaget en tilsynelatende korrelasjon (ting som skjer samtidig), men vet ikke noe om kausalitet (årsakssammenheng). Og man kan også stille spørsmål ved korrelasjonen. Enkelthendelser er tross alt ikke statistisk signifikante.

Det er lett å la seg lure av sin egen intuisjon. Vi mennesker er flinke til å se sammenhenger. Det er vår hjernes  store styrke. Men derfor ser vi også ofte sammenhenger der det ikke er noen. Det er i mange sammenhenger en fordel å være seg bevisst på dette.

Derfor er også gode statistiske metoder viktig for å finne ut om korrelasjonen faktisk er reell. og den vitenskapelige metoden er viktig for at forskjellige forskere kan bekrefte hverandres arbeid. Først da har vi grunnlag for å si om noe faktisk virker.

Og ikke overraskende, homeopati viser ingen virkning når man går kritisk og systematisk til verks. All tilsynelatende korrelasjon/sammenheng mellom bruk av homeopatisk medisin og helseeffekt er med høy grad av sikkerhet kun vår intuisjon som lurer oss.

Ref: VG

Edit: Les også oppsummeringen om den vitenskapelige statusen til homeopati i Wikipedia.

Se også: James Randi TED-talk om homeopati.



Løgn, fordømt løgn og lønnsstatistikk

To påstander, begge er sanne:

• I Norge er kvinners lønn 85% av menns lønn.
• Det er ingen statistisk signifikant forskjell på kvinners og menns lønn i Norge.

Hvordan kan begge utsagn være sanne samtidig? Bruk av statistikk og vinkling.

Begge påstander kan dokumenters i samme dokument: NOU 2008: 6, Kjønn og lønn, Fakta, analyser og virkemidler for likelønn

Nærmere bestemt kapittel 4 Kvinners og menns lønn. Her står:

Når vi kontrollerer for arbeidstid og beregner forskjellen mellom kvinners og menn lønn, som månedslønn eller timelønn, utgjør kvinners lønn om lag 85 prosent av menns lønn, …

Dette er altså gjennomsnitts lønn per tidsenhet for kvinner og menn. Uavhengig av yrke, stilling, utdannelse osv. Men kontrollere man for slike faktorer så får man et annet resultat:

Den siste kontrollen for stilling i samme bedrift reduserer forskjellen til mellom 0 og 4 prosent og er ofte ikke statistisk signifikant.

Altså, fakta er: For samme stilling i samme bedrift er det ikke signifikante lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

Det betyr at alle lønnsforskjeller er grunnet forskjellig yrkesvalg. Kvinner tjener mindre fordi de velger andre yrker og andre stillinger enn menn. De tjener ikke mindre på grunn av diskriminering.

Audun Lysebakken forklarer politikernes tankemåte:

En minister kan ikke gå inn i borgernes individuelle valg. En minister må synliggjøre de skjulte strukturene som ligger bak frie valg. Hvorfor velger et flertall av kvinner noe som de, på sikt, taper økonomisk på? Er det fordi arbeidslivet ennå ikke godtar konsekvensene av at menn også er foreldre? Jeg ser det som et mål å legge til rette for at både kvinner og menn, mødre og fedre får reelle muligheter til å velge både familie og jobb, ikke enten- eller. Det er et stykke vei frem dit.

Men er de skjulte strukturene synliggjort? Er det noen som peker på slike konkrete strukturer i debatten? Vet vi at disse finnes i det hele tatt? Eller kan det tenkes at kvinner og menn faktisk prioriterer forskjellig, at kvinner oftere velger stillinger med mer trygghet, og sjeldnere satser på lederjobber enn menn, fordi kvinner og menn er forskjellige?

Inntil noen kan påvise eller sannsynliggjøre de strukturene som Lysebakken hevder ligger bak kvinners «frie valg», så velger jeg å tro at de kun eksisterer som rasjonalisering for valgt politikk, og ikke ligger til grunn for valgt politikk. Jeg forholder meg IKKE til løse påstander som fakta.

«En minister kan ikke gå inn i borgernes individuelle valg,» hevder Lysebakken. En finurlig formulering, som forsåvidt er riktig. På tross av at det er dette Arbeiderpartiet forsøker å gjøre stadig vekk ved detaljregulering som å kun gi økonomisk støtte til de som velger barnehage, ønske tvunget 50% deling av fødselspermisjon og liknende.

Men det en minister skal gjøre er å ta vare på samfunnets individer, sørge for at det enkelte individ behandles rettferdig (altså korrekt i forhold til lover og regler) og at det enkelte individs rettigheter ivaretaes. Når kvinner og menn får lik lønn i like stillinger, så er det rettferdighet. Individet diskrimineres ikke.

Statistiske forskjeller handler om politisk ideologi, i dette tilfellet begrunnet med imaginære skjulte strukturer. De handler ikke om individene. Og påtvinge oss politikernes ideologi, samfunnsstrukturer som ikke er der for å ta vare på individene men for å oppfylle politikernes visjoner om hva samfunnet skal være, er etter min mening noe politikerne ikke bør drive med.

Fortjener sykepleiere høyere lønn? Det er godt mulig. Men det er en sak som må vurderes ut fra sykepleiernes stilling, og ikke ut fra «likelønns»-ideologien, eller basert på sammenligning av lønnsnivå mellom to vidt forskjellige yrkesgrupper. Yrkesgrupper med forskjellig type arbeid, forskjellig arbeidstid, forskjellig jobbsikkerhet, forskjellige pensjonsordninger, forskjellig karrieremuligheter osv, slik man gjør når man sammenligner sykepleiere og ingeniører. Noe jeg har sett har vært populært å gjøre i likelønns-debatten.

Paradoksalt nok tilhører også sykepleiere en arbeidsgruppe som har aktivt gått inn for å ikke ha mulighet til individuelle lønnsforhandlinger. Slikt gir kanskje en trygghet, men det gir selvsagt også utslag på lønnsstatistikken.

Likelønnskampen slik den kjempes i dag handler ikke om individer. Individer har lik lønn i like stillinger. Det handler om ideologi, og å missbruke statistikk for å fremstille situasjonen annerledes enn den faktisk er. Og streik som utpressingsmiddel for å tvinge gjennom slik ideologi er antidemokratisk og grovt missbruk av streikeretten.

Rotete statistikk i Fædrelandsvennen

Jeg kom via omveier over en artikkel i Fædrelandsvennen som gjengir en spørreundersøkelse om statlig eierskap. Jeg sakser ut de relvante linjer:

28 prosent av de spurte er «helt enig» i at statlig eierskap er riktig. I tillegg er halvparten av de spurte «delvis enig» at det er riktig av staten å være eier i viktige deler av norsk næringsliv. Bare 19 prosent mener det motsatte.

Målingen viser ellers at bare 6 prosent av alle spurte er helt uenig og at bare 13 prosent er delvis uenig i statlig eierskap.

La oss ta tallene først, 28%+19%+6%+13%=66% I tillegg kommer den halvparten som er «delvis enig», og da er vi oppe i 116%. Noe stemmer åpenbart ikke.

Så har vi gruppen som mener det motsatte av de som er «delvis enig». Men hva er det motsatt av «delvis enig», er det «delvis uenig»? Men delvis enig og delvis uenig er jo i praksis det samme, og skilles egentlig bare fordi det er to kategorier der den ene derfor må tolkes som større grad av enighet enn den andre. «Delvis uenig» har dessuten tallene eksplisitt oppgitt.

Dette var bare surr fra Fædrelandsvennen basert på noe som ser ut som en dårlig undersøkelse fra Synovate. Journalister og statistikk er desverre generelt triste greier.