Black box testing

Black box testing er et begrep fra informasjonsteknologien, og beskriver en måte å teste, f. eks et program, uten å kjenne til hva som skjer i selve programmet. Alt man ser på er oppførselen til programmet.

Det slo meg, etter å ha lest Hylland Eriksen sin kritikk av Hjernevask, at dette ligner mye på hvordan han og mange samfunnsforskere forholder seg til mennesket på.

De vil undersøke hvordan mennesket oppfører seg. Men hvorfor mennesket oppfører seg som det gjør, hva som tikker og går inni mennesket, det synes de er uinteressant. En kommentar som mer eller mindre tilfeldig går igjen hos Eias biologi-fobiske intervjuobjekter er nettopp «jeg synes ikke det er så interessant».

Hvorfor det er slik kan man selvsagt bare spekulere i. Jeg vil tro det er politisk, og en redsel for at «vanlige mennesker», de som ikke er så intellektuelle som forskerne selv, skal bedrive feilaktig generalisering og trekke er til bør konklusjoner. De stoler rett og slett ikke på at du og jeg er i stand til å forholde oss til den typen kunnskap.

Eksempel på denne frykten finner vi i «Eia slapp dyret ut av sekken«. Her er argumentasjonen at Eia har sluppet ut de forbudt tankene. Og nå kan tankene spre seg i befolkningen og skape rasisme og feilslutninger. (Appell til konsekvens.)

I nettopp programmet om «raser» var det en av de politisk ukorrekte som sa noe jeg er enig i. Det er individet som er viktig, og vi må slutte å være så «excited» (opphisset) i forhold til det han mente var biologiske sannheter. Jeg er helt enig. Ikke at man skal ta alle påstander om biologien for god fisk. Men at man skal slutte å hisse seg opp over at det kan eksistere forskjeller.

Fordi, som i argumentet mot rasebegrepet: de individuelle forskjellene, på for eksempel IQ, er langt større enn forskjellene på rasenes gjennomsnittlige IQ.

At det faktisk er et argument mot rasebegrepet er jeg ikke enig i. Det er som å si at dersom to hundraser som har forskjellige gjennomsnittlig størrelse, samtidig har en god del størrelsesmessig overlapp, så er de ikke to forskjellige hunderaser allikevel. Ikke særlig logisk slutning.

Nå er det ikke noe poeng for meg å beholde rasebegrepet. Jeg liker å ha et begrep på ting, og synes ikke det gjør mennesker mindre verdt. Men at forskjellene mellom svarte og hvite er store nok til å kalle det to forskjellige raser kan diskuteres. Jeg heller nok mot at det ikke er det. Men dette er i alle tilfelle en kvalitativ vurdering. Et spørsmål om definisjon, og ikke noe mer. Men nok digresjon, tilbake til poenget…

Ved å stadig nekte for at det kan være biologiske forskjeller på svarte og hvite, så opprettholder man spenningen. For det strider jo egentlig mot sunn fornuft. Alle kan se at det er visse fysiske forskjeller. Og hva er den rasjonelle begrunnelsen for:

• evolusjonen har stoppet opp i forhold til mennesker, når det gjelder for eksempel mentale evner
• alle forskjeller mellom forskjellige folkeslag er kun overfladiske, og kan ikke ha strukket seg under huden

Dette er jo påstander som nødvendigvis må være sanne (må de ikke?) for at det skal være riktig at det ikke finnes mentale forskjeller mellom folkeslag. Og det er påstander jeg finne ganske usannsynlige.

Og dermed har vi et evig tema, som alltid vil hisse opp folk. Og slike spenninger kommer ikke integrering til gode. Og det skaper heller ikke akseptanse for at vi er forskjellige. For i benektelsen av disse forskjellene så ligger det et implisitt premiss om at forskjeller er noe negativt. For hvorfor skal de ellers benektes? Og dermed har vi grunnlaget for alle som vil bruke denne spenningen på en negativ måte.

Og dermed har vi havnet i dagens situasjon. Politisk korrekte forskere som så langt det går unngår å åpne den svarte boksen og kikke inni, fordi de er redde for hva de skal finne.

Reklame

Hjernevask er et viktig program med et viktig tema

Harald Eia har med serien Hjernevask laget en særdeles god og viktig programserie om vitenskap.

Jeg har alltid ment at de beste filmene er de som forteller en historie som illustrerer et tema, fremfor de som prøver å være for eksplisitt i sin temafremstilling. Det er dette Eia gjør i Hjernevask. Historien Eia forteller handler om hvordan biologien har innflytelse på hvordan vi som mennesker er, og hvordan dette blir ignorert av en del forskere. Temaet som omhandles er hvordan ideologi og politikk styrer forskerne, og hvordan vitenskapen er satt til side.

Og nettopp dette temaet har gått mange, kanskje de fleste, av Hjernevask-kritikerne hus forbi, der de kritiserer Eia for å ikke intervjue den og den forskeren, for å ikke gi en balansert nok fremstilling av arv og miljø-spørsmålet, rett og slett for å ha laget et annet program enn det de helst ville laget selv.

Feilaktig og uredelig hevdes det at Hjernevask fremmer ideen om at kun arv/biologi er viktig, på tross av at ingen av forskerne på Eias side har tatt det standpunktet. De eneste som er bastante er de som hevder at miljøet har alt å si, og som dermed sier at hjernen er 100% plastisk, men som ikke har noe vitenskapelig belegg for denne påstanden om hjernens biologi. For det er noe man bør merke seg: Påstanden om at hjernen er 100% plastisk er faktisk en svært bastant påstand om hjernens biologi.

Selv synes jeg Eia har truffet blink, og at temaet er viktig og interessant. Fordi det er viktig å forstå hvor mye politikk og samfunn påvirker hvordan forskning foregår, og ikke minst hvordan forskning formidles. Spesielt siden begrep som «forskning viser» og «vitenskapelig konsensus» alt for ofte brukes som autoriteter i debatter. Disse autoriteter må etter min mening avkles, den typen argument avvises, og de gode argumentene må på plass i stedet.

Eia er helten for tiden. Jeg er en stor fan. Det eneste jeg savner er et mer direkte oppgjør med hvordan forskning faktisk foregår i praksis. Det er supert at arrogansen («tror du virkelig på den dårlige amerikanske forskningen der, haha!») og ignoransen («jeg synes ikke det er så viktig») som preger enkeltforskere. Men enda viktigere ville det vært å vise de holdninger som eksisterer i forhold til hva forskning faktisk er. Vi har samfunnsvitere i dette landet som i helhet avviser at den vitenskapelige metoden kan brukes innen deres felt. Og det er skremmende holdninger.

Jørgen Lorentzen, som nok er den personen som står igjen mest naken etter denne serien, har klaget serien inn for PFU. Dermed har hele intervjuet med han nå blitt publisert av NRK. Det gleder jeg meg til å se, det er alltid fint å få satt enkeltutsagn inn i sin kontekst.