Rabiat sensurering i Aftenpostens forum

Det gjelder ikke meg denne gangen (i hvertfall ikke først og fremst), men igjen er Aftenposten ute med overdreven sensurering av nettdebatten. Denne er i tillegg ganske morsom (tragikomisk).

Ta en kikk på denne:

Mina Hauge Nærland har yrkesstolthet nok til å begrunne slettingen av Goon sitt innlegg, men det virker allikevel som om Goon fikk rett. Så hva var det «Guest» skrev utover kommentaren om LO som gjorde at han allikevel ble sensurert.

Jeg hadde en gammel tab oppe i en browser:

Denne sensuren passer ikke helt med Nærland sin begrunnelse.

Forøvrig ikke det eneste som er blitt slettet:

Nå troner innlegget til Mr. Knowitall på topp. Hva som rir moderatorene hos Aftenposten om dagen er ikke godt å si. Nesten like ille som hos VG, som benytter facebook sitt system, og sperrer folk ute over en lav sko. (Og det fine er at du ser det ikke selv uten videre. Du ser dine egne innlegg. Dine venner ser dem. Men de er skjult for andre. Så du tror kanskje du fortsatt deltar i debatten…)

«Mer demokrati» var det en som sa etter 22/7. Våre massemedier ser ut til å ha falt for retorikken om at fri meningsutveksling fører til at uheldige meninger synes, og at dette er en viktig årsak til 22/7. Så i stedet for mer demokrati har vi fått mindre demokrati og mer sensur.

Cole Sear: We were supposed to draw a picture. Anything we wanted. I drew a man. He got hurt in the neck by another man with a screwdriver.
Malcolm Crowe: You saw that on TV, Cole?
[Cole steps back again]
Cole Sear: Everyone got upset. They had a meeting. Mom started crying. I don’t draw like that anymore.
Malcolm Crowe: How do you draw now?
Cole Sear: I draw… people smiling, dogs running, rainbows. They don’t have meetings about rainbows.

Er det vi trenger virkelig en snillere debatt som ikke opprører eller provoserer? Blir spøkelsene borte da?

Oppdatering: Innlegget til mango1234 kom tilbake. Noen har tydeligvis oppdaget at de dreit på leggen der. Gerard Payets post er fortsatt borte.

Reklame

Elin Brodins briller

But what about all the good things Hitler did?

Å evne å se ting fra fler enn en side anses generelt som en dyd. Synd at det å forstå når det er relevant ikke også er det. For det er ikke alltid vi bryr oss om de gode tingene Hitler gjorde, eller et Osama bin Laden hadde sine grunner for å hate vesten.

Ja, det er generelt interessant å forstå hva som skaper terror og hat, bin Laden kan være vært en studie, men alt til sin tid. Akkurat nå er ikke helt tiden for å trekke frem hans mot. Med mindre det er noe annet Elin Brodin egentlig ville si.

Og det var det:

Men det er ikke til å unngå at politisk vold vil finne sted når folk blir systematisk undertrykt og herjet med. Vesten er en overmakt som andre ikke har mulighet til å reagere overfor ved hjelp av tradisjonell krigføring, og terror er deres eneste sjanse.

Her var det materiale nok til en doktorgrad. Men jeg skal prøve å være kort.

«Men det er ikke til å unngå at politisk vold vil finne sted når folk blir systematisk undertrykt og herjet med.»

Spørsmålet som tvinger seg frem er hvem som er systematisk undertrykt og herjet med. Og hvem som har stått for denne herjingen. Brodin impliserer indirekte vesten, begrunner sine påstander, men tar dette tydeligvis for gitt. Med andre ord ganske avslørende for Brodins holdninger.

«Vesten er en overmakt som andre ikke har mulighet til å reagere overfor ved hjelp av tradisjonell krigføring, og terror er deres eneste sjanse.»

I verden sett med Brodins briller er det altså «vesten», generelt eller som en enhet, som er fienden. Det er interessant, og det viser at hun «forstår» ekstreme muslimer i ganske stor grad. Om jeg har fått med meg riktig fra mediene, så var det nettopp vesten og vestlig dekadense som var bin Ladens utpekte fiende. Brodin deler tydeligvis dette verdensbildet, i og med at hun ikke bare forstår eksistensen av dette verdensbildet, men slår fast at vesten faktisk ER fienden. Og da ikke bare ekstremismen fiende, som jo er sant, men en undertrykker som må bekjempes.

Videre slår Brodin fast at krig ikke nytter, og at terror derfor er eneste sjansen. Hun forkaster altså alle former for fredelige virkemidler, og sier samtidig at terror faktisk er en fremgangsmåte som nytter, altså kan skape en bedre verden. Jeg er sterkt uenig i begge deler, og vil for eksempel peke på hva terrorisme har gjort for palestinerne; gjort vondt verre. Terrorisme er alles fiende, bortsett fra de som ønsker kaos og konflikter og har liten sympati med menneskelig lidelse.

Brodins hyllest av Osama bin Ladens mot ser altså ut til å bunne i en dyp forakt for vesten, demokrati, individets frihet og en globalisering som bringer land nærmere gjennom samarbeid og sameksistens, og som løfter levestandarden og motvirker undertrykking på global basis.

Det kunne være fristene å be Brodin holde sine hatefulle meninger for seg selv. I stedet vil jeg avslutte med et sitat fra debatten på Dagbladet: Synes det er bra hun har ytringsfrihet. Da avslører hun jo sin dumskap.

Sensurert? Hvor gikk jeg over streken?

Jeg la inn en kommentar på Arne Berggren sitt debattinnlegg i VG om «Vår religiøse tro på ytringer». Av en eller annen grunn ser det ut til å være sensurert. I alle fall har mange kommentarer lagt inn både før og etter (mitt innlegg ble lagt inn 10:20am) sluppet igjennom, men ikke denne (gjengitt med cut’n’paste, og til og med alle skrivefeil intakt):

I disse dld-tider ser det ut til at evnen til å tenke prinsipielt på et teller annet tidspunkt er forsvunnet. Pragmatismen har overtatt. Vi må ikke la idiotene provosere, for ta kan noe bli skadet.

For meg er det å kalle ytringsfriheten religiøs et tegn på ignoranse i forhold til prinsipiell tenkning. Ytringsfriheten er ikke hellig, og den er ikke religiøs. Den er derimot et godt begrunnet demokratisk prinsipp, forankret i menneskerettigheter og troen på individets integritet. Dette er igjen forankret i logikk, sympati og empati, og dermed i vår natur.

Det er en subjektiv verdisetting her, et subjektivt valg å innrømme individet visse rettigheter, men dette subjektive valget er ikke religiøst basert.

Individets frihet til å tenke selv og ytre sine meninger står høyt i dette bildet. Langt høyere enn friheten til å slippe å bli provosert av andres meninger. Derfor kan man heller ikke akseptere at ytringsfriheten og meningsfriheten, holdes gissel av religiøse ekstremister som er villig til å drepe som svar på bokbrenning.

Det er kanskje pragmatisk og lettvint for noen å forkaste slik grunnleggende frihet for litt midlertidig fred. Men jeg er ikke enig i at det er konstruktivt. Vi tjener ikke på dette i lengden. Vi får ikke respekt fra religiøs ekstremister ved å forkaste egne grunnleggende prinsipper. Og vi gjør ikke ekstremistene mindre ekstreme i sin tro ved å la dem vinne frem med sin voldelige taktikk. Snarere innrømmer vi dem suksess og oppfordre til å fortsatt tråkke på den kulturen som er svak at den ikke en gang tror på seg selv.

Selv støtter jeg Koranbrenning. Jeg blogget om dette i går, og jeg oppsummerte med en punktliste:
– Det avslører vårt eget forhold til våre egne verdier
– Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskeret
– Friheten til å ikke oppleve ubehagelig meninger er ikke en menneskerett
– Det minner oss på at ekstremismen fortsatt eksisterer
– Å brenne en Koran burde være så uproblematisk at ingen så noen grunn til å brenne en Koran

Kan noen forklare meg hvor jeg her gikk over streken?

(Regner for øvrig med at det er vgdebatt, og ikke Arne Berggren, som står for moderasjonen.)

Jeg støtter Koranbrenning!

Mange ser på Koranbrenning som unødvendig provoserende og vulgært. Jeg er enig og uenig.

Ja, det er provoserende, og ufint ovenfor de som holder Koranen hellig. Allikevel støtter jeg handlingen, fordi jeg holder ytringsfriheten, ikke hellig, men svært høyt.

Jeg holder ikke ytringsfriheten hellig, fordi hellig for meg betyr religiøs overbevisning, og min overbevisning er ikke religiøs, men basert på troen på individets rettigheter.

I min grunnfilosofi står individet i sentrum. Verken stater, religioner eller andre ting med mangel på egen bevissthet har verdi utover den verdi den gir til verdens individer. Fordi kun noe eller noen med bevissthet har evne til å verdsette. Dette er en subjektiv overbevisning, men den er basert på logikk, sympati, empati og menneskets natur, altså ikke dogmatiske lover skrevet ned i en gammel bok.

Derfor kan jeg ikke akseptere at ytringsfriheten og meningsfriheten, noen av menneskets viktigste rettigheter, holdes gissel av religiøse ekstremister som er villig til å drepe som svar på bokbrenning.

«Kunst skal provosere» heter det. For å forstå sannheten i det utsagnet må man se forbi den negative definisjonen av begrepet til dets nøytrale definisjon: Å provosere betyr å skape en reaksjon.

Det er nettopp å skape en reaksjon man gjør når man karikaterer Muhammed eller brenner en Koran. Men den viktigste reaksjonen er ikke å avsløre ekstreme muslimer. Disse har avslørt seg selv for lenge siden. Den viktigste provokasjonen er den som avsløre våre egen reaksjon,

Og måten vi reagerer på i vesten er trist. Vi (og med det mener jeg ikke «alle», men at dette er en signifikant reaksjon blant oss) fordømmer de som benytter seg av ytringsfriheten og legger til og med skylden på ekstremistenes reaksjoner på Terry Jones. VG, som ofte tillater debatt, og vanligvis tillater at blogger linker til sine artikler, har stengt for begge deler i forbindelse med denne saken! Vi forkaster med andre ord egne grunnleggende verdier av frykt for å provosere ekstremister, og av frykt for våre egne meninger. Vi har enten mistet det vi tror på, eller tør ikke lenger sloss for det.

Koranen burde karikeres og brennes hver eneste dag, til det ble så vanlig at ingen gadd reagere lenger. Slik Jesus ikke lenger er for hellig til å bli gjort narr av. Hvorfor? Ikke fordi det gleder meg å tråkke på tærne til muslimer, men fordi ytringsfriheten er så enormt mye viktigere enn friheten til å ikke bli å provosert av noen som mener noe annet enn meg selv.

Islam er fred, hevdes det. Så muslimer burde ta dette med fred og ro, ikke ta generelle angrep på en tro personlig, og heller la Allah ordne opp på egen hånd. Han burde være istand til det, dersom Han finnes og bryr seg.

For å oppsummere, jeg støtter Koranbrenning fordi:

• Det avslører vårt eget forhold til våre egne verdier
• Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett
• Friheten til å ikke oppleve ubehagelig meninger er ikke en menneskerett
• Det minner oss på at ekstremismen fortsatt eksisterer (joda, jeg mener fortsatt dette, men det er underordnet)
• Å brenne en Koran burde være så uproblematisk at ingen så noen grunn til å brenne en Koran

Jan Egeland mangler innsikt

I en kort kronikk i Aftenposten hevder NUPI-direktør Jan Egeland at terrorens mål er å spre frykt. Og «lar vi terroristene vinne?», spør han retorisk.

Egeland bommer fullstendig. Terrorens mål er å spre frykt, men ikke frykt for fryktens egen del, men for å bruke frykten til å skape politisk press og skape politiske endringer. Terror er et politisk maktmiddel.

Et eksempel på dette kan være å presse vestlige land til å redusere ytringsfriheten og ta avstand fra egne borgere som kritiserer Islam, enten direkte eller ved bruk av humor. Et annet eksempel er å presse Israel opp i en situasjon og til handlinger som gjør dem upopulære i verdensopinionen.

Hver gang jeg ser at gamle damer må gi fra seg litt for store solkremer eller ta av seg skoene i flyplassenes sikkerhetskontroller tenker jeg: «Slik vant Al-Qaida».

Dette er irriterende, men et minimalt problem. Al-Qaida har ikke vunnet noe som helst med dette. Men Al-Qaida har vunnet mye når det blir splid internt i Norge om bruk av ytringsfriheten. Eller når det blir en sak på presidentnivå i USA fordi en eller annen ukjent prest annonsere at han skal brenne noen koraner.

Egeland sammenligner også terrorfaren med at «Narkotikakartellene dreper mennesker hver eneste uke i Norge og i samtlige andre vestlige land.» (Det visste jeg ikke, er det virkelig så mange drap i Norge!?) Dette reduserer to ulike komplekse problemstillinger til en enkelt dimensjon, og sammenligner på ett enkelt kvantitativt kriterie. Dette er forflatende og fordummende.

Problemet med terrorisme er sammensatt. Det handler ikke bare om frykten for å bli rammet blindt (å bli rammet blindt er skummelt, slik jeg frykter for at jeg eller noen av mine kjære skal bli blindt rammet av møteulykker i trafikken), men også om frykten for at terrorisme skal få makt over politikken og ramme det som or mange er svært viktige verdier: Ytringsfriheten og individuell frihet.

Jan Egeland viser en imponerende mangel på innsikt og evne til å forstå kompleksiteten i problemstillingen han tar opp. En mann i Egelands posisjon, direktør i NUPI, burde ha bedre evne til refleksjon enn dette.

– Det kan være riktig for en kineser å bli fengslet for sine meninger

Det er ikke vanskelig å finne en dissident i et land med over 1,3 milliarder innbyggere, men poenget er at mange i Kina er fornøyd med hvordan de har det. Dette er bare nok et bidrag til å stemple Kina som et udemokratisk land, vurdert ut fra vestlige kriterier. Jeg mener det er totalt misforstått, og det vil kineserne også tenke, sier Arnulf Kolstad til VG Nett.

– I Kina har de ikke en gang et eget ord for meg. De tenker hele tiden relatert til andre mennesker. Når vi snakker om ytringsfrihet er det ytringsfrihet i vår forstand vi mener. Kina realiserer menneskerettigheter i deres kultur og på deres utviklingsnivå. Å hevde at personlig ytringsfrihet er den viktigste menneskerett, og en betingelse for en fredelig verden, er en typisk vestlig tankegang, sier han.

Ref: VG

Nobelprisvinner Liu Xiaobo er arrestert for «inciting subversion of state power«. Denne kinesiske loven kan brukes mot «anyone who uses rumor, slander or other means to encourage subversion of the political power of the State or to overthrow the socialist system …»

Liu Xiaobo er altså arrestert for å ha ytret seg mot systemet. Det tilsvarer å bli arrestert i Norge for å ønske å forkaste den Rød-Grønne regjeringen. At dette er galt, er ifølge NTNUI-professor i sosialpsykologi Arnulf Kolstad en vestlig verdi. Kolstad mener altså at det ikke er nødvendigvis galt med slik fengsling i Kina. Og siden Liu Xiaobo er en kineser, så er det altså ikke nødvendigvis galt for ham at han er blitt arrestert for sine meninger?

Kolstad kan ha rett i at mange i Kina vil synes det er rett å arrestere en trøbbelmaker som Liu Xiaobo. Men det betyr ikke at det er riktig for Liu Xiaobo, og det betyr heller ikke at det vi i vesten anser som grunnleggende menneskerettigheter ikke skal gjelde for kinesere. Det siste er dobbeltmoral. En moral gjelder når vi behandler oss, en annen moral gjelder når vi behandler dem.

Kolstad argumenterer med at kineserne ikke har et ord for «meg», og at «de hele tiden tenker relatert til andre mennesker». Jeg tolker et implisitt dulgt argument her, Kolstad fører ikke argumentet selv i klartekst, om at for kinesere så er fellesskapet viktigere enn en selv. Og det kan godt stemme, jeg kjenner ikke kinesisk kultur. Men selv om dette er sant, selv om det for kinesere flest er viktig for individet å være til for samfunnet, så gir ikke det fullmakt til å ignorere andre individs rettigheter, og tvinge dem inn i denne rollen. Man må skille mellom egen selvoppofrelse, og andres tvang.

Et samfunn har ingen egenverdi. Et samfunn kan ikke ha noen egenverdi, for et samfunn har ikke egen bevissthet. Kun en bevissthet kan verdsette noe. Derfor kan ikke samfunnet som enhet verdsette noe som helst, heller ikke seg selv. Samfunnet har verdi for oss mennesker, individene som utgjør samfunnet.

Å være selvoppofrende er å gi av seg selv for de andre menneskene i samfunnet. Og et samfunn der alle gjør dette kan være et godt samfunn. Men et samfunn som tvinger andre individ til å bli offer for fellesskapets beste har utspilt sin rolle. Samfunnet er ikke lenger til for individet, men for seg selv. Individene taper, og samfunnet har ikke lenger positiv verdi for menneskene i det, men negativ verdi.

Å snakke om vestlige verdier er et blindspor. Å ivareta individet og dets grunnleggende rettigheter, og beskytte det mot et samfunn/system som opptrer som en overgriper,  er en verdi som følger av den logiske og rasjonelle erkjennelsen at samfunnet/systemet/fellesskapet ikke har egenverdi eller evne til å verdsette. Kun individer har dette.

La ikke kulturrelativister så tvil: De samme grunnleggende menneskerettigheter gjelder for all verdens individer. Uavhengig av hva samfunnet rundt individene ønsker og mener. Det kan aldri bli riktig å arrestere noen for deres meninger. Selv ikke kinesere.

Mer av det som ikke virker: skyve problemene under teppet

En av to Nordmenn mener integreringspolitikken ikke fungerer.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken (SV) tror holdningene er et resultat av at den offentlige debatten som har pågått de siste årene har hatt fokus på det som fungerer dårlig når det gjelder integrering.

– Det negative fokuset har tidvis vært så sterkt at jeg har vært imponert over at folks fremmedfrykt ikke har økt, sier han.

En ekte SVers måte å se virkeligheten på. Og et imponerende stykke ansvarsfraskrivelse, der Lysbakken i ikke uvanlig SV-stil prøver å legge skylden på de som tar opp problemene, eller bare refererer situasjonen.

– Nå må vi ta denne frykten på alvor. Politikernes oppgave er å skape håp, ikke frykt. Vi kan ikke lenger fordømme eller bortforklare. Vi må få frem at integreringen faktisk fungerer og vise at myndighetene tar folks skepsis på alvor.

For alt er ikke bare negativt, fortsetter han.

– Vi må belegge at det går bedre enn det mange tror. Vi kan sørge for en mer nyansert debatt der vi får frem alt vi lykkes med. Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han.

Joda, medienes og politikernes makt til å forme opinionens meninger er stor. Men de reelle situasjonene som folk opplever i hverdagen forsvinner ikke ved at vi ikke snakker om dem.

Det Lysbakken her oppfordrer til er det mange har oppfordret til så lenge vi har hatt diskusjoner om innvandring og integrering. Det har ikke fungert til nå, og det er ingen grunn til at det skal begynne å fungere nå. Årsaken til det er at Lysbakken snur årsak og virkning på hodet: Problemene oppstår ikke fordi vi snakker om dem. Vi snakker om problemene fordi de har oppstått.

Vi må få frem alt vi lykkes med, hevder Lysbakken. Men å lykkes på noen områder er ingen erstatning for at helheten jevnt og trutt går i negativ retning. Lysbakken sier også noe riktig: Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han. Jeg har fulgt debatten fra jeg ble politisk interessert, og den slags innrømmelser hadde man aldri hørt fra en SVer for femten år siden. Eneste politikerne som da turde å si noe slikt var fra Frp, og de måtte som konsekvens regne med å bli hengt ut som fremmedfiendtlige (eller verre ting) i avisene.

Det er to ting som gjelder:

1. Fri, åpen og ærlig debatt
2. Ta problemene på alvor

I prioritert rekkefølge, fordi det andre avhenger av det første. Dette er grunnleggende for et fungerende demokrati.

Giske respekterer ikke ytringsfriheten og demokratiet

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har slått fast at det ikke er lov å forby politisk reklame i TV. Årsaken til det er at TV er et særdeles viktig medium når det gjelder å nå frem med et budskap til store deler av befolkingen.

I «alle andre» medier er det reklame, og reklamen koster ponger. Det gjør at de store, slik som AP/LO i samarbeid synes over alt, fra studentaviser til riksdekkekkende aviser. De små må sette opp klistremerker på søppelkasser, slik som Rødt, eller komme med flåsete utsagn i mediene, slik som Venstre, for å i det hele tatt bli lagt merke til. Pengemakta rår.

I tillegg får de store partiene masse mediedekning for sine saker, i tillegg til at politikere fra disse partiene blir invitert til fortrolige samtaler med kosestemme i beste sendetid i radio. I hvertfall gjelder det for partiene som finnes på den side av det politiske spekteret der journalister flest også er.

Dette er åpenbart ikke spesielt demokratisk. Og det er menneskerettighetsdommstolen skjønt, og den har dømt deretter. Hvis alle partier, små som store, fikk litt sendetid på den folkebetalte og avgiftsfinansierte kanalen NRK, så ville de små partiene få en unik mulighet til å presentere seg selv og hva de står for.

Dette liker ikke Arbeiderpartiet og kulturminsiter Trond Giske. De er jo dessuten konge på reklamehaugen med LOs mangfoldige millioner i ryggen, og får mer mikrofontid enn noe annet parti, så noen egeninteresse har AP heller ikke. Løsningen til Giske er derfor ikke å bruke ti millioner på TV-tid på NRK der de små partiene kan bli hørt og sett, nei løsningen er å kjøpe seg unna dommen ved å bruke ti millioner på å kjøpe TV-tid på en kanal nesten ingen ser på, og som kun når ut til omlag 25% av befolkningen. Der vil småpartiene verken bli hørt eller sett med mindre de finner på noe som er så ekstremt at de får omtale for dette i mediene.

På NRK kunne et lite parti brukt tiden på noe så kjedelig som en tale fra studio, og likevel bli hørt ogsett. På frikanalen (hvilkenkanalhæ?) tvinges man til å gjøre noe ekstraordinært slik at man får omtale nok til å bli tatt opp i de store mediene.

Ikke bare bil Giskes løsning påvirke innholdet i disse reklamene i negativ og ekstrem retning, men samtig hopper han bukk over hele intensjonen i Strasbourg-dommen, som jo var å fremme demokratiet ved at også de små partiene kan få oppmerksomhet uten å måtte ty til jøgling og flåsing. Med det demonstrerer Giske og AP nok en gang forakt for demokratiske prinsipper.

Ref: