Mer av det som ikke virker: skyve problemene under teppet

En av to Nordmenn mener integreringspolitikken ikke fungerer.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken (SV) tror holdningene er et resultat av at den offentlige debatten som har pågått de siste årene har hatt fokus på det som fungerer dårlig når det gjelder integrering.

– Det negative fokuset har tidvis vært så sterkt at jeg har vært imponert over at folks fremmedfrykt ikke har økt, sier han.

En ekte SVers måte å se virkeligheten på. Og et imponerende stykke ansvarsfraskrivelse, der Lysbakken i ikke uvanlig SV-stil prøver å legge skylden på de som tar opp problemene, eller bare refererer situasjonen.

– Nå må vi ta denne frykten på alvor. Politikernes oppgave er å skape håp, ikke frykt. Vi kan ikke lenger fordømme eller bortforklare. Vi må få frem at integreringen faktisk fungerer og vise at myndighetene tar folks skepsis på alvor.

For alt er ikke bare negativt, fortsetter han.

– Vi må belegge at det går bedre enn det mange tror. Vi kan sørge for en mer nyansert debatt der vi får frem alt vi lykkes med. Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han.

Joda, medienes og politikernes makt til å forme opinionens meninger er stor. Men de reelle situasjonene som folk opplever i hverdagen forsvinner ikke ved at vi ikke snakker om dem.

Det Lysbakken her oppfordrer til er det mange har oppfordret til så lenge vi har hatt diskusjoner om innvandring og integrering. Det har ikke fungert til nå, og det er ingen grunn til at det skal begynne å fungere nå. Årsaken til det er at Lysbakken snur årsak og virkning på hodet: Problemene oppstår ikke fordi vi snakker om dem. Vi snakker om problemene fordi de har oppstått.

Vi må få frem alt vi lykkes med, hevder Lysbakken. Men å lykkes på noen områder er ingen erstatning for at helheten jevnt og trutt går i negativ retning. Lysbakken sier også noe riktig: Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han. Jeg har fulgt debatten fra jeg ble politisk interessert, og den slags innrømmelser hadde man aldri hørt fra en SVer for femten år siden. Eneste politikerne som da turde å si noe slikt var fra Frp, og de måtte som konsekvens regne med å bli hengt ut som fremmedfiendtlige (eller verre ting) i avisene.

Det er to ting som gjelder:

1. Fri, åpen og ærlig debatt
2. Ta problemene på alvor

I prioritert rekkefølge, fordi det andre avhenger av det første. Dette er grunnleggende for et fungerende demokrati.

Reklame

Løgn, fordømt løgn og lønnsstatistikk

To påstander, begge er sanne:

• I Norge er kvinners lønn 85% av menns lønn.
• Det er ingen statistisk signifikant forskjell på kvinners og menns lønn i Norge.

Hvordan kan begge utsagn være sanne samtidig? Bruk av statistikk og vinkling.

Begge påstander kan dokumenters i samme dokument: NOU 2008: 6, Kjønn og lønn, Fakta, analyser og virkemidler for likelønn

Nærmere bestemt kapittel 4 Kvinners og menns lønn. Her står:

Når vi kontrollerer for arbeidstid og beregner forskjellen mellom kvinners og menn lønn, som månedslønn eller timelønn, utgjør kvinners lønn om lag 85 prosent av menns lønn, …

Dette er altså gjennomsnitts lønn per tidsenhet for kvinner og menn. Uavhengig av yrke, stilling, utdannelse osv. Men kontrollere man for slike faktorer så får man et annet resultat:

Den siste kontrollen for stilling i samme bedrift reduserer forskjellen til mellom 0 og 4 prosent og er ofte ikke statistisk signifikant.

Altså, fakta er: For samme stilling i samme bedrift er det ikke signifikante lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

Det betyr at alle lønnsforskjeller er grunnet forskjellig yrkesvalg. Kvinner tjener mindre fordi de velger andre yrker og andre stillinger enn menn. De tjener ikke mindre på grunn av diskriminering.

Audun Lysebakken forklarer politikernes tankemåte:

En minister kan ikke gå inn i borgernes individuelle valg. En minister må synliggjøre de skjulte strukturene som ligger bak frie valg. Hvorfor velger et flertall av kvinner noe som de, på sikt, taper økonomisk på? Er det fordi arbeidslivet ennå ikke godtar konsekvensene av at menn også er foreldre? Jeg ser det som et mål å legge til rette for at både kvinner og menn, mødre og fedre får reelle muligheter til å velge både familie og jobb, ikke enten- eller. Det er et stykke vei frem dit.

Men er de skjulte strukturene synliggjort? Er det noen som peker på slike konkrete strukturer i debatten? Vet vi at disse finnes i det hele tatt? Eller kan det tenkes at kvinner og menn faktisk prioriterer forskjellig, at kvinner oftere velger stillinger med mer trygghet, og sjeldnere satser på lederjobber enn menn, fordi kvinner og menn er forskjellige?

Inntil noen kan påvise eller sannsynliggjøre de strukturene som Lysebakken hevder ligger bak kvinners «frie valg», så velger jeg å tro at de kun eksisterer som rasjonalisering for valgt politikk, og ikke ligger til grunn for valgt politikk. Jeg forholder meg IKKE til løse påstander som fakta.

«En minister kan ikke gå inn i borgernes individuelle valg,» hevder Lysebakken. En finurlig formulering, som forsåvidt er riktig. På tross av at det er dette Arbeiderpartiet forsøker å gjøre stadig vekk ved detaljregulering som å kun gi økonomisk støtte til de som velger barnehage, ønske tvunget 50% deling av fødselspermisjon og liknende.

Men det en minister skal gjøre er å ta vare på samfunnets individer, sørge for at det enkelte individ behandles rettferdig (altså korrekt i forhold til lover og regler) og at det enkelte individs rettigheter ivaretaes. Når kvinner og menn får lik lønn i like stillinger, så er det rettferdighet. Individet diskrimineres ikke.

Statistiske forskjeller handler om politisk ideologi, i dette tilfellet begrunnet med imaginære skjulte strukturer. De handler ikke om individene. Og påtvinge oss politikernes ideologi, samfunnsstrukturer som ikke er der for å ta vare på individene men for å oppfylle politikernes visjoner om hva samfunnet skal være, er etter min mening noe politikerne ikke bør drive med.

Fortjener sykepleiere høyere lønn? Det er godt mulig. Men det er en sak som må vurderes ut fra sykepleiernes stilling, og ikke ut fra «likelønns»-ideologien, eller basert på sammenligning av lønnsnivå mellom to vidt forskjellige yrkesgrupper. Yrkesgrupper med forskjellig type arbeid, forskjellig arbeidstid, forskjellig jobbsikkerhet, forskjellige pensjonsordninger, forskjellig karrieremuligheter osv, slik man gjør når man sammenligner sykepleiere og ingeniører. Noe jeg har sett har vært populært å gjøre i likelønns-debatten.

Paradoksalt nok tilhører også sykepleiere en arbeidsgruppe som har aktivt gått inn for å ikke ha mulighet til individuelle lønnsforhandlinger. Slikt gir kanskje en trygghet, men det gir selvsagt også utslag på lønnsstatistikken.

Likelønnskampen slik den kjempes i dag handler ikke om individer. Individer har lik lønn i like stillinger. Det handler om ideologi, og å missbruke statistikk for å fremstille situasjonen annerledes enn den faktisk er. Og streik som utpressingsmiddel for å tvinge gjennom slik ideologi er antidemokratisk og grovt missbruk av streikeretten.