Multikultur og verdier

august 21, 2011

Debatten går om multikultur, men det hersker noen grunnleggende missforståelser. Dette kommer for eksempel til uttrykk her:

Alle lands kulturer er og blir et resultat av en multikulturell og ytre påvirkning som bidrar til å forme det vi etter hvert ser på som særegne nasjonale verdier.

Vi er norske og er glade for det, men det å være norsk forandrer seg hele tiden. Kultur er ikke en uforanderlig størrelse, slik noen synes å tro.

La meg minne om at det kristne verdigrunnlag er tuftet på jødedommen, og at de tre såkalte abrahamittiske religioner, jødedom, kristendom og islam, har svært meget til felles. Vikingene og senere norske sjøfolk dro ut i verden og hentet impulser enten det var matskikker, byggeskikk eller omgangsformer. Selv ikke rosemaling er rotnorsk, men en variasjon av den greske akantusranken.

Ref: Jo Benkow

Når vi (snakker først og fremst på vegne av meg, men våger å påberope meg en «vi» allikevel) er skeptiske til multikultur, så er det ikke pizza, kebab, salsa og falafel vi tenker på. Heller ikke  først og fremst anglifisering av språket, selv om mange virker veldig redd for dette.

Det vi er redde for er konflikten mellom de grunnleggende verdiene, slik som individets frihet til å drikke, hore og være gudløse satt opp mot religiøs fordømming av slik frihet. Mange vil sikkert ikke si at dette er noe vakkert uttrykk for høyverdig kultur vært å kjempe for. Men at vi bruker friheten slik er ikke det sentrale, det sentrale er at vi har friheten. Vi har frihet til å gjøre dumme valg, være mennesker og leve, uten å undertrykkes i dette livet og uten å fordømmes til evige redsler i det neste livet.

Denne friheten kommer ikke fra vår kristne kulturarv, og er ikke kristne verdier. Kristne verdier er at vi skal føle skam ved slik oppførsel. Dersom du drikker, knuller og generelt har for mye moro så er du et syndig menneske som må krype for Gud og Jesus og be om tilgivelse, hvis ikke kommer du ikke til himmelen. De er dette som er de kristne verdiene. Alt i vår kristne kulturarv er selvsagt ikke dårlige verdier, men de gode verdiene er de vi rasjonelt kan begrunne at er gode. Altså de som også er humanistiske verdier.

Kristne verdier som ikke kan begrunner har vi faktisk lagt bak oss, og erstattet dem med humanistiske verdier, basert på forståelse for hva mennesker ønsker, ikke hva vilkårlige guder i gamle bøker forlanger.

Islam har tilsvarende problemer med frihet og respekt for individets valg. Gode muslimer lar ikke sine sønner drikke seg fulle, og sine døtre bestemme over sin egen seksualitet. Det er det kun dårlige muslimer som gjør, de som lar sine sønner og døtre gå tapt for Allah. Vi må slutte å innbille oss at frihet er kompatibelt med religiøs dogmatisme. Det er det ikke! Religiøs dogmatisme kan per definisjon ikke rasjonaliseres. Om det var mulig ville de vært humanistiske verdier.

Demokratiets fiende er flertallet. Flertallet har i demokratiet makt til å ta ikkedemokratiske avgjørelser, og til og med makt til å ta fra oss vår frihet. Flertallets fiende er guder og religioner, fordi enhver religion er i prinsippet en høyere moralsk og rettslig instans enn fornuften, høyere instans enn sympati og medmenneskelighet og høyere enn menneskerettslige prinsipper. Guder trenger ikke flertall, de trenger bare innflytelse. Dersom mindretallet som taler på vegne av Gud eller Allah, har nok innflytelse over flertallet, så vil demokratiet falle. Jeg tror ikke på konspirasjoner, men jeg tror på flokkmentalitet.

Islam ønsker størst mulig markedsandeler, slik kristendommen alltid har gjort. Å tro noe annet anser jeg som irrasjonelt. Vår utfordring i Norge er å ikke øke andelen muslimer fortere enn muslimene blir sekulariserte og immune mot innflytelsen og kravene til religionens sentrale talspersoner. Dersom vi kan ha en moderat innvandring i takt med dette, så kan vi ha en flott multikulturell fremtid der vi både drikker øl og spiser kebab og stort sett respekterer hverandre.

Jeg har troen på dette, jeg har troen på demokratiet, og jeg har troen på at kampen mot religion i alt sitt uvesen bekjempes med kunnskap og rasjonelle argument, et trygt og godt liv der religion er unødvendig og å vektlegge de verdiene som er basert på medmenneskelighet, sympati og forståelse for menneskets natur.

Humanistiske  verdier basert på kunnskap, rasjonalitet, sympati og mellommenneskelige forhold er bedre enn religiøse verdier! Enhver person er nødt til å mene at egne verdier er best, hvis ikke så er det irrasjonelt å holde på egne verdier. Åt skogen med kultur- og verdirelativisme! Det er bare å åpne øynene og innse at dette er en verdikamp.


Reklamer

En ikke uvanlig påstand er at forbrukerne bestemmer hva slags butikker, varer og tjenester vi skal ha. Det er en missforståelse.

Forbrukerne er ikke en koordinert gruppe med felles vilje. Forbrukerne er en løs masse med enkeltindivid som handler individuelt. Det betyr at forbrukerne som masse følger statistikkens lov om store tall i sin valg.

Dermed er forbrukernes valg gitt av to faktorer:
– Individenes gjennomsnittlige natur
– Omgivelsene (inkludert kultur)

Det er ikke gitt individene i gruppen «forbrukere» å endre på disse faktorene. Altså er forbrukerne som uorganisert gruppe tilnærmet maktesløse.

Dette er et generelt poeng: En gruppe handler statistisk, og individ i en gruppe kan generelt ikke påvirke andre enn seg selv, og har ingen makt over gruppen. (Med mindre man kan manipulere omgivelser, kultur e.l.)

Dette innlegget er en tilnærmet kopi av mitt innlegg i diskusjonen av artikkelen Frykter at Ica forsvinner.

http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article4202715.ece

Skyld og ansvar for Utøya

august 13, 2011

Under to døgn etter terroristanslaget mot Utøya, på et tidspunkt der Aftenposten forhåndsmodererte alle innlegg, slapp kommentarer som var mer enn antydende gjennom på «Drøm fra Disneyland» Senere kom mange flere til, og det dukket opp diverse kronikker som direkte anklaget Frp for medskyldige i Utøya-massakren gjennom «å bidra til debattklimaet».

Mange hev seg på den beskyldningen, Støre og andre som ba folk moderere seg var i klart mindretall.

De siste par dagene har tonen snudd. Nå er det en del fra Frp som anklager Arbeiderpartiets politikk for å ha skyld i den frustrasjon som drev Brevik til å begå sin udåd. Og dette er tydeligvis det verste mange har hørt, ute av stand eller uten vilje til å se at den anklagen ikke er verre enn anklagene som for kort tid siden rammet Frp.

Begge beskyldningene er i alle tilfelle gale, og her er de to prinsipielle grunnene hvorfor:

1. Årsakssammenheng medfører ikke automatisk skyld.
Skyldsspørsmålet er et moralsk spørsmål. Årssakssammenheng et teknisk spørsmål. Selv om både Frp og AP kan ha vært medvirkende årsaker gjennom sin politikk og sin retorikk, så betyr ikke det at de kan tillegges skyld.

Både AP og Frp fører den politikken de tror på, og argumenterer for den med de argumenter de tror på. Begge med nasjonens beste i hensikt. «Never attribute to malice that which is adequately explained by stupidity.» Dette er demokratisk og riktig, og skal man tillegge et parti skyld basert på dette så må det være om de burde ha grunn til å vite at den politikk de fører, eller den retorikk de benytter med stor sannsynlighet ville medføre terrorisme.

Dette er også grunnen til at man i en rettssak kan innrømme en handling, men nekte straffeskyld. Man kan mene at handlingen var riktig gitt den spesielle situasjonen, selv om den normalt bryter med lovverket.

2. Politikere har ikke ansvaret for enkelthendelser, men trender.
Verken AP eller Frp kan klandres for en enkelthendelse som er en konsekvens av deres politikk. Men alle partier med makt er ansvarlig for samfunnets generelle utvikling. Det kan være mulig, med riktig argumentasjon, og peke på at Frp eller AP har ansvaret for en samfunnsutvikling der terrorisme blir mer sannsynlig.

En sammenligning kan være antall ulykker på en veistrekning. Her er politikere ansvarlige for utviklingen og statistikken. Men går man inn på enkelthendelser, så er det ingen andre enn de involverte som er direkte ansvarlig.

Her kan man være fristet til å si at «den politikern var imot det autovernet, og er derfor skyld i denne ulykken». Men dette er fortsatt problematisk da en politiker som regel må prioritere, og kanskje har prioritert noe som har reddet liv et annet sted. Så selv på helt konkrete ting skal man være forsiktig. Da bør man helst se etter korrupsjon, feilbehandling eller liknede. Altså ikke at politikern har gjort dårlige valg i jobben, men ikke har gjort jobben sin.

Når det gjelder tragedien på Utøya skal det godt gjøres å argumentere solid for at det ene eller andre partiet er direkte årsak eller direkte skyld. De som så langt har prøvd har stort sett feilet på begge punkt ovenfor.

Min oppfordring er at alle politikere, kronikkforfattere, journalister og folk flest lar spørsmålet om skyld ligge. Diskuter gjerne hva som øker og minsker risikoen for terrorisme av ene eller andre typen. Men hold det generelt, og ikke rettet spesielt mot enkelthendelser. Når det gjelder slike er sammenhengene mellom generell politikk og enkelthendelser er for mange til at de lar seg konkret nøste opp.

Jeg har mine klare meninger om årsakene bak Breiviks handlinger. Jeg holder dem unna i denne sammenhengen, da det bare vil virke forstyrrende for poengene ovenfor. Og jeg vil i alle tilfelle IKKE tillegge noen andre enn Breivik skyld i uhyrlighetene.

Anonym av prinsipp

august 1, 2011

Professor i jus, Olav Torvund, har en god blogpost som dekker mye om Anonyme nettdebatter. Anbefales!

Det er allikevel et par elementer som mangler. Jeg skal ikke begi meg inn på noen motdiskurs, men i stedet kort oppsummere hvorfor jeg av prinsipp er anonym.

Først vil jeg nevne at ytringsfriheten er til for de kontroversielle meningene. Ukontroversielle og ufarlige meninger kan fremmes uten risiko, så man trenger ingen beskyttelse for å inneha disse.

Så grunnene til at jeg av prinsipp alltid er anonym er følgende:

  1. Hvem jeg er er irrelevant. Det er saken som er temaet.
  2. Alle har rett til frie meninger og ytringer uten redsel for å bli forfulgt eller hengt ut av myndigheter eller andre grupper som ønsker sensur og kontroll.
  3. Alle har rett til frie meninger og ytringer uten å risikere jobb og levebrød.
  4. Alle har rett til frie meninger og ytringer uten at det skal gå ut over venner og kjente (eller personer med samme navn).
  5. Det er sunt for samfunnet at folk kan lufte sine frustrasjoner gjennom ord og ikke trenger å ty til andre virkemidler.
  6. Det er sunt for samfunnet at det er synlig hva som rører seg i folkedypet. Siden jeg har fulgt med på diverse nettdebatter skjønte jeg hva som lå bak terroraksjonen i samme øyeblikk som det ble nevnt hvit mann på Utøya. Jeg er overbevist over at de dårlige og usaklige diskusjonene har mer verdi her enn folk flest tror.
  7. Folks evne og vilje til å missforstå i verste mening er enorm. Jeg står for mine meninger, men jeg står ikke for alle de meninger folk tillegger meg basert på manglende forståelse av hva jeg skriver. Jeg kan svare på de som kommer med innvendinger, men jeg er maktesløs ovenfor de som missforstår og fordømmer meg i det stille.

Demokratiet, folkestyret, er avhengig av fri og åpen debatt. Demokratiet er også avhengig av at samfunnet kan åpent kritiseres. Frie meninger og frie tanker er også en menneskerettighet. Derfor står retten til å lese og ytre seg anonymt veldig sterkt.

Mens jeg satt og Googlet («arbeiderpartiet unndratt offentligheten») kom jeg over denne:

Høyre, Venstre og Fremskrittspartietderimot, ønsket at det skulle stilles samme krav til åpenhet og virksomhetsstyring for offentlige virksomheter som for privateide AS-er. De ble, selvfølgelig nedstemt.

Inga Marte Thorkildsen viste til at slike krav til offentlig sektor kunne «legge til rette for og bidra til konkurranseutsetting og privatisering av offentlige virksomheter». Og her siterte hun dessverre flertallet i komiteen, altså både SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Deres lovendring er gjennomsyret av dyp mistenksomhet overfor alt som kan krype og gå i privat sektor

Ref: Kommentar av Elin Ørjasæter i E24.no

Begge faktorer om de Rødgrønne er velkjente:

  • et ikkeeksisterende forhold til demokratiske prinsipper som innsyn i hva det offentlige driver med
  • et fobisk forhold til privat næringsliv

Allikevel blir jeg sjokkert når kombinasjonen er så eksplisitt uttrykt som i dette tilfellet.

Datalagringsdirektivet

desember 12, 2010

Jeg har ikke kommentert datalagringsdirektivet tidligere, da så mange andre har vært på denne saken. Men synes allikevel det er verdt å bidra med mitt synspunkt: Jeg er imot.

Jeg har et par punkter jeg har lyst til å løfte frem.

DLD er overvåking

Jeg har flere ganger sett påstanden at DLD ikke er overvåking. Begrunnelsen er at ingen følger med kontiunerlig. Det er kun dersom en alvorlig forbrytelse har skjedd, at man vil sjekke dataene for å spore opp gjerningsmenn og andre innvolverte.

Men det er akkurat slik overvåkingskamera fungerer mange steder. Kameraene surrer og går, og tar opp kontinuerlig. Og etter en viss periode blir de slettet, helt uten at noen har satt på dem. Kun dersom noe spesielt skjer, så blir innholdet studert.

Dette er per definisjon overvåking.

Nå skal man være forsiktig med å la ord-stempel avgjøre hva man mener om en sak (se: Loaded labels fallacy), det er hva som faktisk gjøres i praksis som er avgjørende. Og dette er lagring av data som kan brukes til å i etterkant spore nettbruk, aktiviteter og bevegelsesmønster for samtlige mennesker som befinner seg der DLD gjelder.

Uærlige Arbeiderpartipolitikere

Støre og Storberget beveger seg på grensen til løgn i sine argumenter for DLD.

Støre skyver EU foran seg, og hevder vi er forpliktet til å gjennomføre DLD. Men EU forlanger ikke mer enn seks måndeders lagring av data. AP vil innføre ett år. AP går altså utover det vi forpliktes til av EU. Da blir det feigt og løgnaktig å gjemme seg bak EU.

Storberget på sin side hevder at DLD er nødvending for at politiet skal være «i stand til å bekjempe kriminalitet og terrorisme». Dette er selvsagt ikke sant. Politiet får et nytt hjelpemiddel, men dette er ikke enten/eller for politiet. Så dette er overdrivelse på grensen til løgn fra Storberget sin side.

Det låter også noe hult, når Norge samtidig trekker seg fra samarbeid med USA om en terroristbase. Og dette av personvernshensyn! Altså; Overvåke hele norske befolkning: Nødvendig og greit i forhold til personvernet. Utveksle informasjon om mulige terrorister med andre nasjoner: Ikke så viktig, fordi det er problematisk for personvernet!

Det provoserer meg at disse politikerne ikke kan argumentere ærlig for, og stå for sine standpunkt. Min mening er at når folk må ty til løgn og grove overdrivelser for å argumentere for en sak, da har de en dårlig sak i utgangspunktet.

Tilgang til informasjonen

Det hevdes at for å få tilgang til informasjonen lagret, så vil man måtte gå via dommer og få en rettskjennelse. Og at det må være under misstanke om grov kriminalitet.

Det er en tilsvarende situasjon i dag (man må via Post og Teletilsynet) i forhold til tilgang til den informasjon som allerede lagres hos den enkelte teleoperatør. Problemet er at selv om det ligger en slik lov i bunnen, så er det fult mulig å vedta generelle unntak.

For eksempel har Advokatfirmaet Simonsen konsesjon til å overvåke privatpersoner internettbruk, i jakten på fildelere som deler opphavsrettsbeskyttet film og musikk med hverandre (grov kriminalitet?).

Og vi må ikke glemme NAV-skandalen, der det for kort tid siden ble avslørt at NAV var gitt blankofullmakt til å hente inn all slik informasjon, om hvem som helst (ikke bare den mistenkte) ved mistanke om trygdemissbruk (uten at NAV trengte å redegjøre eller dokumentere skriftlig i det hele tatt!) Og hadde ikke NAV blitt avslørt, så hadde dette vært situasjonen per idag.

Det er åpenbart at selv om utgangspunktet er at man må ha rettslig kjennelse for å få tilgang til DLD-dataene, så er det mer sannsynlig at dette sklir ut, enn at det ikke gjør det.

Hackers and crackers

Det er ikke bare utgliding fra myndighetene som er en risiko, det er også en stor verden av alt fra dumme script-kiddies til onde hackere der ute. All sentralisering av informasjon gjør jobben til de som ønsker denne informasjonen enklere.

Dette er ikke paranoia. La meg nevne noen ferske mediesaker som illustrerer forskjellige typer trusler:

  • Wikileaks
  • Stuxnet
  • Regjeringskvartalet

Wikileaks-saken er et eksempel på at sensitiv og hemmelig informasjon lett kommer på avveie. Utro tjenere finnes mange steder.

Stuxnet ar navnet på ormen som har skapt store problemer for Irans kjernekraftverk, og er et eksempel på hvordan selv særdeles viktige datasystemer tilhørende statsmakter kan kompromiteres og tildels kontrolleres av ondsinnede hackere.

Og den begredelige sikkerheten i den norske regjeringskvartalet viser hvor uprofesjonelt man opptrer i forhold til sikkerhet rundt sensitiv informasjon og viktige datasystemer her i Norge.

Vi kan ikke og bør ikke stole på at den lagrede informasjonen er trygg i forhold til misbruk. Og dette er informasjon som kan brukes til alt fra utpressing (gay-porno-surfing, elskerinne-chat’ing) til kartlegging av reisevaner (hos familien Rikersen er det aldri internettbruk tirsdag aften og kveld før 22.15) til hva vet jeg?!

«Jeg har ingenting å skjule»

«Dette er kun et problem, for de som har noe å skjule» er et vanlig argument i liknende situasjoner. Men det er ikke bare det dette handler om. Det handler om du vil ha overvåkingskamera installert i dusjen din. For du har vel ikke noe å skjule?

Med andre ord, det handler om individets rett til privatliv. Som individer er vi ikke det offentliges eiendom, selv om litt for mange ser ut til å mene det fra tid til annen. Overvåking er en krenkelse av individets privatliv, og ikke noe man kan tillate seg med så overfladisk begrunnelse som «bare de som har noe å skjule har noe å frykte».

Kost og nytte

Det er et ubestridelig faktum at det er lett å skjule sine spor, dersom man har noe å skjule. Eller dersom man bare er prinsipiell for retten til privatliv, og dermed prinsipiell motstander av å bli overvåket.

Det betyr at som følge av DLD kan man kanskje ta en eller annen spontan-pedo (en som ikke hadde planlagt å forgripe seg på noen, men som falt for fristelsen deg og da) og de største amatørene blant forbrytere og terrorister.

Men å rulle opp terroristnettverk, der man har opplæring av fremtidige terrorister, på denne måten. Det skal man ikke være for optimistiske i forhold til. Det er som sagt trivielt å skjule sporene sine, dersom man har seriøs interesse av dette. Og det er verdt å merke seg at den uttalte hensikten er å bruke denne informasjonen i ettertid. Altså etter at pedo-Ronny har forgrepet seg, og etter at bombe-Ahmed har sprengt seg selv.

Det er selvsagt slik at all økt overvåking i samfunnet kan hjelpe politiet. Men det betyr ikke at vi skal akseptere generell overvåking av en hel befolkning, når kost-nytte-forholdet er så lavt som det antagelig er med DLD. Det er mer enn nok «nødvendig» overvåking allerede (gjennomsnittsmåling av fart, ikke mulig med anonyme ringekort, alle banktransaksjoner, alle betalinger med kredittkort, all informasjon som lagres hos teleoperatører osv. osv. Det er sikkert mange ting jeg ikke kommer på på sparket.)

I alle tilfelle holder EU på med en evaluering av DLD. Da synes det merkelig at det er så viktig for AP å dytte dette gjennom, og dytte dette gjennom NÅ. Hva er APs motiv?

Having an open mind means  seeking new knowledge.

But: If you believe everything, you know nothing.

So: To have an open mind and seek knowledge you need a skeptic mind.