Feilplassert ansvar

mai 25, 2011

NRK Brennpunkt har fått tilgang til en rapport utarbeidet av Oslo politidistrikt (ved analytikerne Marianne Sætre og Veslemøy Grytda) som viser en oversikt over hvordan voldtekter foregår i Oslo by. Ikke overraskende er de fleste voldtekter knyttet til rus og alkoholkultur, uten at noen bør nedvurdere problemet med overfallsvoldtekter av den grunn.

– Det er en slags type partykultur som er veldig grenseløs, som kanskje de fleste kan håndtere, men som en del ikke klarer å håndtere ordentlig, sier Sætre

Det er heller ikke overraskende at jenters egen adferd er en faktor:

Hun forteller om mange unge jenter som drikker mye alkohol før de går ut på byen, så mye at mange får blackout og ikke husker hva som skjer videre.

– Det er personer som har vansker for å sette grenser i utgangspunktet, som får problemer i en kultur der det ikke er noen grenser. De blir dratt veldig langt inn i det, og havner i situasjoner der de i ettertid føler seg veldig krenket.

En ting til som heller ikke er overraskende her på berget er at en slik analyse følges opp og avsluttes med en politisk korrekt disclaimer:

Hun understreker at hun ikke ønsker å gi jenter og unge kvinner ansvaret for overgrep de blir utsatt for, men en mangfoldig kultur som unge personer i dag må kunne håndtere.

Og det er selvsagt riktig. Ingen ofre har ansvaret for selve handlingen, det har bare overgriperen. Men alle kvinner har ansvar for seg selv og den risiko de velger å utsette seg for gjennom egne handlinger.

For når det gjelder situasjonen som helhet er det mer enn ett ansvar. Det er fort missvisende å snakke om ansvaret, fordi det finnes et ansvar voldtektsmannen har, et ansvar politikerne har i forhold til den overordnede utviklingen, og et ansvar kvinnen har i forhold til egen adferd og risiko knyttet til denne.

Voldtektsmannens ansvar utelukker ikke kvinnens ansvar. Kvinnens ansvar for seg selv reduserer ikke voldtektsmannens ansvar og skyld.

Noen som ikke er i nærheten av å forstå dette er stortingsrepresentantene Arild Stokkan- Grande og Thomas Breen fra AP. I en tragikomisk pressemelding klarer de  å kritisere Brenpunkt for å snakke om sammenhenger mellom partykultur, kvinners deltagelse i denne kulturen og voldtekter:

Stortingsrepresentantene Arild Stokkan- Grande og Thomas Breen mener at utgangspunktet for denne debatten er at voldtekt er og blir menns ansvar.

– Uansett hvilken situasjon voldtekt skjer, er det aldri offerets skyld. Ingen andre debatter om holdningsskapende arbeid vil vi finne på å legge skylden eller ansvaret på offeret, sier Thomas Breen.

Han understreker at om man skal diskutere rus og voldtekt, så bør det handle om menn og rus.

– Det er på høy tid med en debatt om menns holdninger til voldtekt. Det er og blir menns ansvar, og voldtekt er en mannssak, understreker Arild Stokkan- Grande.

– Vi kan ikke lenger akseptere at våre medbrødre så til de grader skader kvinner, uten at de tar ansvar, avslutter Breen.

Født sånn eller blitt sånn?

Er det å benekte virkeligheten til fordel for det politisk korrekte noe man hjernevaskes til som del av det politiske miljøet i Arbeiderpartiet (venstresiden generelt?), eller er dette noe man har med seg fra fra starten av og gjør at enkelte trekkes mot politisk venstre?

Problemene med denne galskapen er mange:

  1. Breen og Stokkan- Grande mener tydeligvis at vi ikke skal diskutere reelle sammenhenger mellom kvinners adferd og risiko.
  2. De klarer, som nevnt, ikke å se at selv om kvinnen ikke har ansvaret for voldtektsmannens handlinger, så har kvinner allikevel et ansvar for egen adferd og sikkerhet
  3. De plasserer ansvaret på en gruppe som ikke har mulighet til å ta ansvar

Og gruppen i siste punkt er en det har blitt vanlig å legge ansvaret på i disse debattene om voldtekt: Menn.

Men menn som gruppe kan ikke ta et slikt ansvar. Vi menn har ikke en egen organisasjon med regler og retningslinjer som vi skal følge. Vi er som gruppe ikke en enhet som kan ta ansvar, slik som enkeltindivider er, og slik som for eksempel styresmaktene i landet, som Stokkan- Grande og Breen representerer, er.

Jeg som mann kan ta ansvar for mine egne handlinger. Jeg kan ta ansvar i mitt nærmiljø. Og det kan også kvinner. Men Menn som gruppe, eller Kvinner som gruppe, har ingen slike muligheter, og dermed ikke noe slikt ansvar.

Det er helt riktig av analytikerne i Oslopolitiet å diskutere reelle sammenhenger mellom kvinners adferd og konsekvenser. Det er fullstendig hjernevasket politisk korrekt galskap å benekte disse sammenhengene og i stedet prøve å skape en alternativ virkelighet som er mer politisk opportun. Og det er farlig og ansvarsløst å oppfordre kvinner til å ikke ta ansvar for egne handlinger og egen sikkerhet.

Ref: VG

Advertisements

Loaded labels, jeg vil velge å oversette det til ladede begrep, handler om den logiske tankefeilen som gjøres når man lar et begrep, eller en kategorisering, bestemme om noe er rett eller galt.

Feilen ligger i at begrepet i seg har et innhold, og det innholdet går ofte ut over det man benytter begrepet på.

«Abort er drap!» er et eksempel. Drap er et begrep med svært negative assosiasjoner. Ved å stemple abort som drap, så gjør man abort til noe like ille som å drepe et menneske. Men abortdebatten handler jo nettopp om dette, så ved å bruke merkelappen «drap» på abort, så forsøker man å kortslutte hele debatten.

«Vi er i krig i Afghanistan,» hevder SV hardnakket. SV ønsker også å trekke styrkene våre ut. Ved å forsøke å sette merkelappen «krig» på vår innsats i Afghanistan, så ønsker SV å styrke sin argumentasjon for at vi må trekke oss ut. For ved begrepet «krig» så hefter det mange flere negative assosiasjoner enn ved «fredsbevarende arbeid».

Hvem er terrorist i Israel-Palestina-konflikten? «Den enes terrorist er den andres frihetskjemper», forsøker å utvanne begrepet for å unnskylde de som begår terroristhandlinger ved å peke på at motparten er like ille.

Vi som fulgte Hjernevask la sikkert merke til hvordan kjønnsforskere og queer-forskere prøver å legge ny mening til begrep som kjønn og homofili/heterofili.

Og så har vi begreper som er designet for å kortslutte diskusjonen rundt enkelte tema. Slik som:

  • «Sosial dumping» som brukes til å stemple alt som handler om å bruke ikke-norsk arbeidskraft fordi det er billigere som noe negativt.
  • «Sorteringssamfunn» som forsøker å kortslutte debatten om mulighet for å velge bort barn med genetiske defekter

Kreativiteten min stopper der i øyeblikket, men det finnes garantert mange fler eksempler. Kampen om merkelappene og begrepsbruken er reell, og den pågår kontinuerlig.

Ladede begrep brukes også til å farge beskrivelser av situasjoner. Det er i seg selv ikke eksempel på tankefeil, men brukes allikevel ofte politisk bevisst av journalister og andre for å påvirke mottakeren av et budskap. Temaet i denne posten var hvordan slike begrep kan føre til feilslutninger, tankefeil, ved at en situasjon eller handling får tilført ekstra innhold ved at det kategoriseres med ladede begrep.

Black box testing

april 16, 2010

Black box testing er et begrep fra informasjonsteknologien, og beskriver en måte å teste, f. eks et program, uten å kjenne til hva som skjer i selve programmet. Alt man ser på er oppførselen til programmet.

Det slo meg, etter å ha lest Hylland Eriksen sin kritikk av Hjernevask, at dette ligner mye på hvordan han og mange samfunnsforskere forholder seg til mennesket på.

De vil undersøke hvordan mennesket oppfører seg. Men hvorfor mennesket oppfører seg som det gjør, hva som tikker og går inni mennesket, det synes de er uinteressant. En kommentar som mer eller mindre tilfeldig går igjen hos Eias biologi-fobiske intervjuobjekter er nettopp «jeg synes ikke det er så interessant».

Hvorfor det er slik kan man selvsagt bare spekulere i. Jeg vil tro det er politisk, og en redsel for at «vanlige mennesker», de som ikke er så intellektuelle som forskerne selv, skal bedrive feilaktig generalisering og trekke er til bør konklusjoner. De stoler rett og slett ikke på at du og jeg er i stand til å forholde oss til den typen kunnskap.

Eksempel på denne frykten finner vi i «Eia slapp dyret ut av sekken«. Her er argumentasjonen at Eia har sluppet ut de forbudt tankene. Og nå kan tankene spre seg i befolkningen og skape rasisme og feilslutninger. (Appell til konsekvens.)

I nettopp programmet om «raser» var det en av de politisk ukorrekte som sa noe jeg er enig i. Det er individet som er viktig, og vi må slutte å være så «excited» (opphisset) i forhold til det han mente var biologiske sannheter. Jeg er helt enig. Ikke at man skal ta alle påstander om biologien for god fisk. Men at man skal slutte å hisse seg opp over at det kan eksistere forskjeller.

Fordi, som i argumentet mot rasebegrepet: de individuelle forskjellene, på for eksempel IQ, er langt større enn forskjellene på rasenes gjennomsnittlige IQ.

At det faktisk er et argument mot rasebegrepet er jeg ikke enig i. Det er som å si at dersom to hundraser som har forskjellige gjennomsnittlig størrelse, samtidig har en god del størrelsesmessig overlapp, så er de ikke to forskjellige hunderaser allikevel. Ikke særlig logisk slutning.

Nå er det ikke noe poeng for meg å beholde rasebegrepet. Jeg liker å ha et begrep på ting, og synes ikke det gjør mennesker mindre verdt. Men at forskjellene mellom svarte og hvite er store nok til å kalle det to forskjellige raser kan diskuteres. Jeg heller nok mot at det ikke er det. Men dette er i alle tilfelle en kvalitativ vurdering. Et spørsmål om definisjon, og ikke noe mer. Men nok digresjon, tilbake til poenget…

Ved å stadig nekte for at det kan være biologiske forskjeller på svarte og hvite, så opprettholder man spenningen. For det strider jo egentlig mot sunn fornuft. Alle kan se at det er visse fysiske forskjeller. Og hva er den rasjonelle begrunnelsen for:

  • evolusjonen har stoppet opp i forhold til mennesker, når det gjelder for eksempel mentale evner
  • alle forskjeller mellom forskjellige folkeslag er kun overfladiske, og kan ikke ha strukket seg under huden

Dette er jo påstander som nødvendigvis må være sanne (må de ikke?) for at det skal være riktig at det ikke finnes mentale forskjeller mellom folkeslag. Og det er påstander jeg finne ganske usannsynlige.

Og dermed har vi et evig tema, som alltid vil hisse opp folk. Og slike spenninger kommer ikke integrering til gode. Og det skaper heller ikke akseptanse for at vi er forskjellige. For i benektelsen av disse forskjellene så ligger det et implisitt premiss om at forskjeller er noe negativt. For hvorfor skal de ellers benektes? Og dermed har vi grunnlaget for alle som vil bruke denne spenningen på en negativ måte.

Og dermed har vi havnet i dagens situasjon. Politisk korrekte forskere som så langt det går unngår å åpne den svarte boksen og kikke inni, fordi de er redde for hva de skal finne.

Harald Eia har med serien Hjernevask laget en særdeles god og viktig programserie om vitenskap.

Jeg har alltid ment at de beste filmene er de som forteller en historie som illustrerer et tema, fremfor de som prøver å være for eksplisitt i sin temafremstilling. Det er dette Eia gjør i Hjernevask. Historien Eia forteller handler om hvordan biologien har innflytelse på hvordan vi som mennesker er, og hvordan dette blir ignorert av en del forskere. Temaet som omhandles er hvordan ideologi og politikk styrer forskerne, og hvordan vitenskapen er satt til side.

Og nettopp dette temaet har gått mange, kanskje de fleste, av Hjernevask-kritikerne hus forbi, der de kritiserer Eia for å ikke intervjue den og den forskeren, for å ikke gi en balansert nok fremstilling av arv og miljø-spørsmålet, rett og slett for å ha laget et annet program enn det de helst ville laget selv.

Feilaktig og uredelig hevdes det at Hjernevask fremmer ideen om at kun arv/biologi er viktig, på tross av at ingen av forskerne på Eias side har tatt det standpunktet. De eneste som er bastante er de som hevder at miljøet har alt å si, og som dermed sier at hjernen er 100% plastisk, men som ikke har noe vitenskapelig belegg for denne påstanden om hjernens biologi. For det er noe man bør merke seg: Påstanden om at hjernen er 100% plastisk er faktisk en svært bastant påstand om hjernens biologi.

Selv synes jeg Eia har truffet blink, og at temaet er viktig og interessant. Fordi det er viktig å forstå hvor mye politikk og samfunn påvirker hvordan forskning foregår, og ikke minst hvordan forskning formidles. Spesielt siden begrep som «forskning viser» og «vitenskapelig konsensus» alt for ofte brukes som autoriteter i debatter. Disse autoriteter må etter min mening avkles, den typen argument avvises, og de gode argumentene må på plass i stedet.

Eia er helten for tiden. Jeg er en stor fan. Det eneste jeg savner er et mer direkte oppgjør med hvordan forskning faktisk foregår i praksis. Det er supert at arrogansen («tror du virkelig på den dårlige amerikanske forskningen der, haha!») og ignoransen («jeg synes ikke det er så viktig») som preger enkeltforskere. Men enda viktigere ville det vært å vise de holdninger som eksisterer i forhold til hva forskning faktisk er. Vi har samfunnsvitere i dette landet som i helhet avviser at den vitenskapelige metoden kan brukes innen deres felt. Og det er skremmende holdninger.

Jørgen Lorentzen, som nok er den personen som står igjen mest naken etter denne serien, har klaget serien inn for PFU. Dermed har hele intervjuet med han nå blitt publisert av NRK. Det gleder jeg meg til å se, det er alltid fint å få satt enkeltutsagn inn i sin kontekst.