Det er ikke vanskelig å finne en dissident i et land med over 1,3 milliarder innbyggere, men poenget er at mange i Kina er fornøyd med hvordan de har det. Dette er bare nok et bidrag til å stemple Kina som et udemokratisk land, vurdert ut fra vestlige kriterier. Jeg mener det er totalt misforstått, og det vil kineserne også tenke, sier Arnulf Kolstad til VG Nett.

– I Kina har de ikke en gang et eget ord for meg. De tenker hele tiden relatert til andre mennesker. Når vi snakker om ytringsfrihet er det ytringsfrihet i vår forstand vi mener. Kina realiserer menneskerettigheter i deres kultur og på deres utviklingsnivå. Å hevde at personlig ytringsfrihet er den viktigste menneskerett, og en betingelse for en fredelig verden, er en typisk vestlig tankegang, sier han.

Ref: VG

Nobelprisvinner Liu Xiaobo er arrestert for «inciting subversion of state power«. Denne kinesiske loven kan brukes mot «anyone who uses rumor, slander or other means to encourage subversion of the political power of the State or to overthrow the socialist system …»

Liu Xiaobo er altså arrestert for å ha ytret seg mot systemet. Det tilsvarer å bli arrestert i Norge for å ønske å forkaste den Rød-Grønne regjeringen. At dette er galt, er ifølge NTNUI-professor i sosialpsykologi Arnulf Kolstad en vestlig verdi. Kolstad mener altså at det ikke er nødvendigvis galt med slik fengsling i Kina. Og siden Liu Xiaobo er en kineser, så er det altså ikke nødvendigvis galt for ham at han er blitt arrestert for sine meninger?

Kolstad kan ha rett i at mange i Kina vil synes det er rett å arrestere en trøbbelmaker som Liu Xiaobo. Men det betyr ikke at det er riktig for Liu Xiaobo, og det betyr heller ikke at det vi i vesten anser som grunnleggende menneskerettigheter ikke skal gjelde for kinesere. Det siste er dobbeltmoral. En moral gjelder når vi behandler oss, en annen moral gjelder når vi behandler dem.

Kolstad argumenterer med at kineserne ikke har et ord for «meg», og at «de hele tiden tenker relatert til andre mennesker». Jeg tolker et implisitt dulgt argument her, Kolstad fører ikke argumentet selv i klartekst, om at for kinesere så er fellesskapet viktigere enn en selv. Og det kan godt stemme, jeg kjenner ikke kinesisk kultur. Men selv om dette er sant, selv om det for kinesere flest er viktig for individet å være til for samfunnet, så gir ikke det fullmakt til å ignorere andre individs rettigheter, og tvinge dem inn i denne rollen. Man må skille mellom egen selvoppofrelse, og andres tvang.

Et samfunn har ingen egenverdi. Et samfunn kan ikke ha noen egenverdi, for et samfunn har ikke egen bevissthet. Kun en bevissthet kan verdsette noe. Derfor kan ikke samfunnet som enhet verdsette noe som helst, heller ikke seg selv. Samfunnet har verdi for oss mennesker, individene som utgjør samfunnet.

Å være selvoppofrende er å gi av seg selv for de andre menneskene i samfunnet. Og et samfunn der alle gjør dette kan være et godt samfunn. Men et samfunn som tvinger andre individ til å bli offer for fellesskapets beste har utspilt sin rolle. Samfunnet er ikke lenger til for individet, men for seg selv. Individene taper, og samfunnet har ikke lenger positiv verdi for menneskene i det, men negativ verdi.

Å snakke om vestlige verdier er et blindspor. Å ivareta individet og dets grunnleggende rettigheter, og beskytte det mot et samfunn/system som opptrer som en overgriper,  er en verdi som følger av den logiske og rasjonelle erkjennelsen at samfunnet/systemet/fellesskapet ikke har egenverdi eller evne til å verdsette. Kun individer har dette.

La ikke kulturrelativister så tvil: De samme grunnleggende menneskerettigheter gjelder for all verdens individer. Uavhengig av hva samfunnet rundt individene ønsker og mener. Det kan aldri bli riktig å arrestere noen for deres meninger. Selv ikke kinesere.

Advertisements

Dagbladets Magasinet har en ny artikkel om overbefolkning kalt Menneskeeksplosjonen. Det gleder meg at temaet overbefolkning nå ser ut til å bli tatt opp oftere.

Antall mennesker på jorden vokser nå eksponensielt. Slik kan det ikke fortsette, da det rett og slett er fysisk umulig. På ett eller annet tidspunkt må en eller annen faktor begrense befolkningsveksten. Spørsmålet er om vi skal la denne begrensningen skje ukontrollert som følge av naturlig ressursmangel, eller om vi skal forsøke å finne en kontrollert måte å begrense veksten.

Jeg vil påpeke at om man ser bortfra innvandring, så har man i mange land i Europa en naturlig nedgang i befolkningsveksten som følge av et samfunn der bl.a barn ikke er nødvendig for å sikre alderdommen, der livet handler om mer enn å bare bringe slekten videre, der religion er i ferd med å miste grepet osv. Jeg mener at muye av løsningen ligger her, man trenger ikke nødvendigvis gå til så dramatiske tiltak som i Kina. Selv om Kina skal ha ære for å ha tatt problemet på alvor.

En skulle tro at dersom problemet med klimaet virkelig var så alvorlig som det stadig påstås, sist i dag i Dagbladet der «Forskere frykter at muligheten til å unngå katastrofale klimaendringer er i ferd med å gå tapt» (Dagbladet) , så ville man vurdere å gjøre noe med det egentlige problemet, elefanten i rommet: Overbefolkning (BBC).

I følge wikipedia er det i dag 6.7 milliarder mennesker på jorden, og det anslås at vi vil nå ni milliarder mennesker rundt 2040.

Siden det verken er etisk eller sosialt forsvarlig å la store deler av menneskeheten fortsette å leve i fattigdom, så skal og må de aller fleste av disse menneskene heves opp på et anstendig levenivå med de konskvenser det har for belastninger på jordens resurser. Det er dette som er hovedutfordringen når det gjelder miljø og klima. Men dette er det nesten ingen som tør snakke om.

Derfor er det gledelig når man oppdager at i hvertfall noen tar dette på alvor og prøver å vekke folk opp i forhold til problematikken. Aftenposten har i dag en kort artikkel om «tenketanken Optimum Population Trust, en organisasjon som jobber for å begrense befolkningsveksten på jorden», i forbindelse med at den kjente programlederen og David Attenborough er blitt meldem.

Det er på høy tid vi begynner å ta overbefolkningen på alvor og begynner å gjøre noe for å redusere problemet. Mine forslag er:

  • Politiske insentiver til å få værre barn
  • Jobbe for demokrati, frihet, høyere levestandard og sosial trygghet verden over
  • Jobbe for å begrense utbredelsen av religion

Religion, lav levestandard og sosial utrygghet fører til mange barn. Høy levestandard gir mer utslipp per person, men det fører også til en naturlig senking av fødselsraten. For eksempel slipper man ut mer CO2 per person i USA enn Kina, men Kina slipper ut mer CO2 totalt. Og det er totalen som teller. Og som påpekt, det er uansett ikke etisk forsvarlig å undertrykke mennesker ved å holde levestandarden deres nede. Terrorisme og konfliket er også en konsekvens av både dette og religion.

Det er på tide at politikerne skifter fokus og begynner å snakke om det egentlige problemet og den egentlige utfordringen.