Alle duene

«Da «jeget» kom i sentrum» heter en artikkel som kort tar for seg individualismens opprinnelse.

Jeg reagerte på både tittel og innhold, hvor det konsekvent snakkes om jeget, da jeg er grunnleggende uenig i at «individets selvbestemmelse og frihet» handler om jeget. Individualismen, slik jeg ser og definerer den, handler like mye om deg og dine rettigheter som den handler om meg. Individualisme handler om å tilegne alle individ visse grunnleggende rettigheter, slik som «selvbestemmelse og frihet».

Individualismen er altså ingen ego-ideologi, slik det alt for ofte fremstilles. Og individualismen som ideologi står heller ikke i motsetning til fellesskap og samarbeid. All den tid fellesskapet og samarbeidet er til gagn for individene i fellesskapet, så spiller individualisme og fellesskap på samme lag.

Men individualismen står i motsetning til det ideologiske fellesskapet, der fellesskapet tilegnes en egenverdi utover den verdien fellesskapet har for individene. Individualismen står i motsetning til alle ideologier som settes høyere enn individene.

Og det er disse andre ideologiene, og jeg har ikke tenkt å nevne noen med navn da det ikke er viktig for det prinsipielle, som egentlig står for egoismen. For en ideologi er i seg selv ikke en entitet man kan såre. En ideologi har ikke bevissthet og følelser. En ideologi har ikke rettigheter. En ideologi kan kun ha verdi for noen. Og dersom dette noen ikke er andre individer, så står man igjen med at ideologien først og fremst har verdi for de som kjemper for denne. Dermed kjemper vedkommende for sin egen tro, seg selv, på bekostning av andre individer. Det vil jeg betegne som egoisme.

La meg konkretisere litt, slik at vi unngår et falskt dilemma. For det er selvsagt mulig å ha verdier som ikke handler om mennesker. For eksempel det å sette naturen foran alle mennesker, inkludert seg selv. Avhengig av hvordan vi definerer egoisme, så kan man si at dette ikke er egoistisk. Men det er allikevel snakk om å sette en ideologi en selv tror på høyere enn man setter andre mennesker.

Slik jeg ser det bør altså en ideologi alltid sette individers rettigheter og behov høyest. Dersom en ideologi ikke kommer individene til gode, men i stedet tramper på individets rettigheter, så er det en dårlig, egoistisk og umoralsk ideologi.

THEY CAME FIRST for the Communists,
and I didn’t speak up because I wasn’t a Communist.

THEN THEY CAME for the trade unionists,
and I didn’t speak up because I wasn’t a trade unionist.

THEN THEY CAME for the Jews,
and I didn’t speak up because I wasn’t a Jew.

THEN THEY CAME for me
and by that time no one was left to speak up.

Pastor Martin Niemöller

Individualismen handler ikke om alle jeg’ene, men å respektere alle du’ene.

Reklame

Jeg boikotter kjøpefilm

Her om dagen hadde jeg lyst til å se på en film i DVD-samlinga mi. Jeg har en ganske stor samling kjøpte filmer, et par hundre DVD’er og etter at jeg kjøpte PS3 har jeg kjøpt over femti Blu Ray’er. Det er som de sier: «film er best på kino, og kino er best hjemme.»

Men jeg har et problem. Fra starten av hadde jeg en DVD-spiller som spillte sone 1 plater, siden det var enkelte plater jeg var interessert i som kun var utgitt i USA. Derfor har jeg ganske mange sone 1 plater, og disse lar seg ikke spille av på en PS3 kjøpt i Norge. Så nå har jeg mang filmer jeg ikke får sett på hjemmekinoanlegget uten videre. Rimelig irriterende.

Nå kan jeg selvsagt rippe platene, men det er tungvindt å styre med. Det er lettere å laste ned ferdigrippede filmer. Men hvorfor skal man laste ned filmer man har sett når det er mange nye filmer å finne som man ikke har sett. Dessuten har jeg underholdningsbransjen langt oppi halsen etter alle de hindringene de legger i veien for meg som forbruker.

Alle Blu Ray-platene mine er sonefrie. Dette har jeg vært bevisst på nesten helt fra starten. Men nå har jeg i tillegg også bstemt meg for å slutte å kjøpe film i det hele tatt. Slik den bransjen herjer og lobbyerer for å kirminalisere vanlige forbrukere kan jeg ikke akseptere. Så nå er det slutt på å kjøpe filmer for min del.

Litt synd egentlig, for jeg elsker formatet og kvaliteten. Men ikke like mye som jeg etter hver har begynt å forakte bransjen.

Giske respekterer ikke ytringsfriheten og demokratiet

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har slått fast at det ikke er lov å forby politisk reklame i TV. Årsaken til det er at TV er et særdeles viktig medium når det gjelder å nå frem med et budskap til store deler av befolkingen.

I «alle andre» medier er det reklame, og reklamen koster ponger. Det gjør at de store, slik som AP/LO i samarbeid synes over alt, fra studentaviser til riksdekkekkende aviser. De små må sette opp klistremerker på søppelkasser, slik som Rødt, eller komme med flåsete utsagn i mediene, slik som Venstre, for å i det hele tatt bli lagt merke til. Pengemakta rår.

I tillegg får de store partiene masse mediedekning for sine saker, i tillegg til at politikere fra disse partiene blir invitert til fortrolige samtaler med kosestemme i beste sendetid i radio. I hvertfall gjelder det for partiene som finnes på den side av det politiske spekteret der journalister flest også er.

Dette er åpenbart ikke spesielt demokratisk. Og det er menneskerettighetsdommstolen skjønt, og den har dømt deretter. Hvis alle partier, små som store, fikk litt sendetid på den folkebetalte og avgiftsfinansierte kanalen NRK, så ville de små partiene få en unik mulighet til å presentere seg selv og hva de står for.

Dette liker ikke Arbeiderpartiet og kulturminsiter Trond Giske. De er jo dessuten konge på reklamehaugen med LOs mangfoldige millioner i ryggen, og får mer mikrofontid enn noe annet parti, så noen egeninteresse har AP heller ikke. Løsningen til Giske er derfor ikke å bruke ti millioner på TV-tid på NRK der de små partiene kan bli hørt og sett, nei løsningen er å kjøpe seg unna dommen ved å bruke ti millioner på å kjøpe TV-tid på en kanal nesten ingen ser på, og som kun når ut til omlag 25% av befolkningen. Der vil småpartiene verken bli hørt eller sett med mindre de finner på noe som er så ekstremt at de får omtale for dette i mediene.

På NRK kunne et lite parti brukt tiden på noe så kjedelig som en tale fra studio, og likevel bli hørt ogsett. På frikanalen (hvilkenkanalhæ?) tvinges man til å gjøre noe ekstraordinært slik at man får omtale nok til å bli tatt opp i de store mediene.

Ikke bare bil Giskes løsning påvirke innholdet i disse reklamene i negativ og ekstrem retning, men samtig hopper han bukk over hele intensjonen i Strasbourg-dommen, som jo var å fremme demokratiet ved at også de små partiene kan få oppmerksomhet uten å måtte ty til jøgling og flåsing. Med det demonstrerer Giske og AP nok en gang forakt for demokratiske prinsipper.

Ref:

Valla ville fjerne retten til å ikke være organisert

Vallas store kampsak var å ville fjerne folks rett til å ikke være fagorganisert. Hun ville ta «gratispassasjerene», hun tålte altså ikke at noen fikk glede av det LO kjempet for, uten at de samtidig betalte for det gjennom medlemskap. Om ikke alle var enige i det LO kjempet for, det brydde hun seg ikke om.

Dette er et rimelig stort overgrep mot folks frihet, og jeg er svært glad for at hun forsvant fra systemet før LO fikk tvunget igjennom dette via AP.

Retten til å ikke organisere seg er like viktig som retten til å organisere seg.

Spesielt er det viktig i et samfunn der det å organisere seg for mange i praksis betyr LO og dermed støtte til AP og en regjering man kanskje ikke ønsker å støtte.

Valla var direkte farlig og var i ferd med å gjøre LO til en antidemokratisk organisasjon. Jeg er veldig glad for at hun forsvant og at det med det ser ut som om LO har lagt påtvunget fagorganisering på hylla.

De som har glemt alt om dette anbefales å google på: transportarbeiderstreiken