Jeg tok feil om Breiviks forsvar

14. april beskrev jeg hva jeg trodde ville være Breiviks forsvar. Jeg tok fullstendig feil.

Slik jeg ser det filtrert gjennom media, så har ikke Breivik fått føre noe forsvar. Han fikk en åpningstale der han påberopte seg nødrett, men jeg kan ikke se at han etter det har fått bruke tid på å føre et forsvar på dette grunnlaget. Saken har handlet om ofrenes historie og tilregnelighetsspørsmålet. Med et lite innslag med mennesker som har fått formidle syn på samfunnet som har delvis overlappet med Breivik sitt.

Men det har ikke vært noe reelt forsvar. Man har i stedet vært opptatt av at Breivik ikke skal få kunne bruke rettsalen som en talerstol. Og jeg forstår det synspunktet, men det synspunktet er dessverre lite forenelig med å la Breivik få forsvare seg.

Det har vært en god rettssak sier diverse kommentatorer i avisene. Det er nok riktig om formålet med rettssaken er samfunnterapi. Men om formålet med en rettssak er at partene, anklager og anklaget, får føre sine saker, så synes jeg ikke dette har vært en god rettssak. (I tillegg kommer alt sirkuset i mediene, men det er ikke rettssystemets feil.)

Jeg skriver ikke dette utifra sympati med Breivik, men fordi gjennomførelsen av rettsaken strider mot min rettsoppfatning. En rettssak har som formål, å avdekke de faktiske forhold og avgjøre skyld. Det formålet må bevares også når det er snakk om politiske saker, og da MÅ selv en Breivik få mulighet til å prosedere skikkelig for sin uskyld, altså sin nødrett.

Jeg skriver dette også fordi jeg tror denne rettsaken vil bli brukt av personer med liknende syn på samfunnets problemer, blant annet at alternative stemmer i samfunnet ikke slipper til på en god nok måte, vil bruke både dette og det at Breivik har blitt konsekvent sensurert, som bekreftelse på sitt syn.

Reklame

Aarebrot sin forskning kan kombineres med annen kunnskap

Aarebrot mener samfunnsforskningen, konkret hans undersøkelser som viser at journalister og redaktører er røde, blir misbrukt.

– Det vi måler er hva journalistene mener de ville ha stemt hvis det var valg i morgen. Så er det mange som mistolker dette, og Breivik er en av de som har gitt uttrykk for en slik misoppfatning og tror en slik ideologisk holdning gir frihet til å drive propaganda for et slikt syn, sa Aarebrot.

– Det er stemmegivning hver annet år, men de er journalister 365 i året. Det er grunn til å tro at den profesjonelle identiteten er viktigere enn stemmegivingen, fastslo han.

Lenger ned står også:

– Når man legger frem et resultat så er det et faktum. Det er fakta at SV og Rødt er overrepresentert blant journalister, men det å si at journalister har en agenda og driver samfunnet i en bestemt retning, det er bare en hypotese. Uten bevis. Det irriterer meg at folk bruker undersøkelser som min til å hevde ting det ikke er dekning for, forklarer statsviteren.

Ref: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/rettssaken/artikkel.php?artid=10054047

Dessverre har ikke VG gjengitt den dypere begrunnelsen, som jeg fikk med meg via radio i dag. Det er synd, for begrunnelsen er god. Den er god, men den er feil, fordi han ser ikke forbi eget arbeid og hvordan hans resultater kan kombineres med annen kunnskap. Jeg skulle gjerne pekt mer direkte på feilene, men jeg får nøye meg med det siterte og hukommelsen.

Det Aarebrot mener er feil er at hans undersøkelser brukes til noe de ikke gir grunnlag for. Han peker på at det er fakta at journalister er røde, og at Frp er underrepresentert, og at fra det kan man ikke slutte at journalister bedriver noen form for venstrevridd propaganda.

Han har rett så langt. Men fra hans konklusjon kan man helt parallelt ikke slutte at det er feil at journalistikken påvirkes av journalistenes politiske ståsted.

Vi sette opp noen hypoteser:

H1: Journalistenes profesjonelle identitet er viktigere enn stemmegivingen og deres politiske ståsted
H2: En del journalister benytter seg av mulighetene de har til å påvirke samfunnet i ønsket retning, også gjennom sitt yrke
H3: Journalister er mennesker som oppfatter virkeligheten subjektivt

H1 er basert på Aarebrot sin uttalelse, som gjengitt ovenfor. Jeg vet ikke om noe forskning som støtter den. Men jeg antar at den er riktig til en viss grad. Men dermed også feil til en viss grad.

H2 er derfor mindre absolutt formulert. Denne hypotesen støttes av bl.a Dagbladet som på lederplass har uttalt på lederplass at de ønsker å motarbeide Frp. Den støttes også av det faktum at langt fra alle mennesker er 100% profesjonelle.

H3 støttes av kognitiv psykologi, som viser at det er stor forskjell på det å motta sanseinntrykk og på det å gjenkjenne og forstå det man ser. Det er fullt mulig å se uten å oppfatte hva man ser. Det er altså slik at to mennesker i samme situasjon kan oppfatte situasjonene helt ulikt. Og en journalist med røde briller og en journalist med blå briller vil altså oppfatte samme situasjonen og samme argumentene forskjellig, og dermed også stille forskjellige typer kritiske spørsmål, og gjengi det hele forskjellig.

Aarebrot sine feil er altså:
1. Han later ikke til å forstå at selv om hans undersøkelser alene ikke danner grunnlag for noen konklusjoner om hvordan journalistenes politiske ståsted påvirker arbeidet, så kan hans undersøkelse kombineres med annen kunnskap.
2. Hypotesen om profesjonelle journalister er like mye hypotese som de andre hypotesene
3. Han mangler kunnskap om kognitiv psykologi og hvor subjektive vi mennesker er

Aarebrot irriterer seg over at hans forskning blir misbrukt. Jeg irriterer meg over at Aarebrot og tilsynelatende de aller fleste mennesker mangler grunnleggende innsikt i hvordan menneskesinnet håndterer informasjon, hvor subjektive vi er, og hvordan det påvirker hvordan vi oppfatter ting.

En annen viktig innsikt er at H3 er et eksempel på at det trenger ikke pågå noen aktiv konspirasjon for at journalisters ståsted skal påvirke deres arbeid.