Usolidariske prinsipper og privatiseringsfobi

Dette gjør med sur og oppgitt: Privat eldreomsorg er uønsket i Tromsø

Kommunen har 57 sterkt pleietrengende i sykehjemskø. Det står elleve rom tomme på det private St. Elisabeths Helsehus. De rødgrønne politikerne velg å la være å benytte muligheten, selv om plassene er rimeligere enn kommunens egne, bare fordi dette er privat drevne tjenester.

Prinsippet mot bruk av private omsorgstjenester står så sterkt hos de rødgrønne at de ikke bryr seg om hva som er fungerende politikk, og de bryr seg ikke om at politikken de fører har direkte og klare negative konsekvenser for mennesker.

Den politiske opposisjon reagerer skarpt på at tilbudet fra Tromsø Private Omsorgstjeneste er avvist.

– Det høres helt forferdelig ut. Jeg synes det er rart at ideologiske sperrer skal hindre oss i å hjelpe eldre mennesker, sier Øvind Hilmarsen, leder for Høyres gruppe i Tromsø kommunestyre.

Ikke økonomisk begrunnet

Men i Hausbergs rød-grønne Tromsø skal ikke pleie og omsorg konkurranseutsettes, i alle fall ikke før situasjonen blir enda verre enn den er i da.

– Men akkurat nå arbeider vi etter vår modell, sier han til TV 2.

Om de Rød-Grønne aldri vil innse at deres modell ikke fungerer, så håper jeg velgerne gjør det ved neste valg.

Apropos valg: TV-utspørrere tok parti

Med hvilken side? Les og finn ut. Blir du overrasket, så har du fulgt for dårlig med.

Reklame

Privatisering av tjenester kunne hjulpet Anita

Her er en ny modell:

Tredel omsorgen:

1. Staten betaler
2. Private bedrifter utfører
3. Kommunene kontrollerer, følger opp forbrukernes rettigheter og hjelper dem å orientere seg i tilbudene

Den største fordelen med dette er at man skiller bukk og havresekk. I dagens system er det kommune som har ansvaret for alle deler. De som skal kontrollere er de samme som utfører, og er de samme som man skal klage på om jobben ikke blir godt nok gjort. Det sier seg selv at et slikt system har store svakheter.

En annen fordel med et slikt system er økt diversitet i omsorgstjenestene. Forbrukerne (pasientene) har forskjellig behov. Forskjellige private bedrifter kan spesialisere seg på ulike behov på en helt annen måte enn det et kommunalt system evner å gjøre.

En tredje fordel er at dette fører til at dårlige tjenester blir valgt bort, og bedriftene som tilbye dårlige tjenester må enten skjerpe seg eller miste kunder og inntjening.

Relevant eksempel: Anita Bjørklund (17) som ikke får hjelp av kommunen til å komme utendørs gjevnlig.

Ifølge kommunen er ikke det en rettighet man har så lenge man bor hjemme og ikke er permanent invalidisert.

Dette har selv strafffanger krav på. Men viktigere, dette ville ikke vært noe problem med overstående modell. For det første hadde Anita sluppet å klage til kommunen på at kommunen ikke gjorde jobben sin. Når det er kommunen som vurderer seg selv, og ikke er lydhør for andre enn eget synspunkt, da kommer man ikke langt. For det andre kunne Anita byttet tilbyder til noen som var samarbeidsvillige i den hensikt å få flere klienter staten belønner dem for.

Det er på tide å kaste av seg frykten for at private bidrar til å bedre omsorgstjenestene. Det er ikke en negativ at noen tjener penger på å hjelpe andre. Det er derimot en win-win situasjon vi bburde etterstrebe på så mange områder i samfunnet.

Jo mer samfunnet klarer å legge til rette for at bedrifter kan profitere på å gjøre positive ting for samfunnet, desto bedre er det.