Kvinnekamp og barnehager

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) synes ikke det er bekymringsfullt at så mange barn har svært lange dager i barnehagene.

– Nei, det synes jeg ikke. De minste barna sover flere timer i løpet av barnehagedagen og er ofte mer opplagt på ettermiddagen enn treåringene som har sluttet å sove om dagen.

Ref: VG

At det blir liten tid til foreldre og barn å være sammen i løpet av hverdagen er ikke et tema, kun om det er bra nok i barnehagen. Men dette overrasker ikke. Holdningen som ligger bak dette har Øystein Djupedal røpet for lenge siden (i Dagsavisen november 2005):

Altså, jeg mener det er et forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn

Ref: Google

Jeg mener det er et forfeilet syn at så små barn nødvendigvis har det best i barnehager, som en annen sak i dag illustrerer:

Én voksen var alene med 19 barn

Ref: Aftenposten

At en voksen er alene med 19 små barn i to timer er grotesk. At barn har omkommet i barnehage fordi de ikke har vært under oppsyn i få minutter har forekommet. Og det er ikke mulig for en enkeltperson å både ta seg av og trøste de som trenger det, passe på å løse konflikter mellom de små, og skifte bleie på de som trenger det, samtidig som vedkommende skal ha oversikt over alle de andre.

Jeg har selv sett liknende situasjoner (ikke fullt så mange barn), og hatten av for mange av de som jobber i barnehager under liknende forhold. Jeg ville ikke byttet plass med dere for det dobbelte av hva dere får i lønn!

Enkeltsituasjoner til side, bakenfor ligger flere problemer i forhold til kommuneøkonomi, vikarstopp og minimumsbemanning, noe som i praksis betyr at det ofte er underbemanning. Dette rammer barnas mulighet til å dra på turer, oppfølging av de enkelte barna og ikke minst skaper dette stor belastning på personalet som blir langt mer stressa og slitne enn nødvendig. Dette fører igjen til høyt sykefravær, mye behov for vikarer og høyt gjennomtrekk av personale.

Spesielt synes jeg stadig utskifting av personale er bekymringsfullt for små barn mellom ett og tre år som skal lære seg å bygge relasjoner til voksne mennesker. Hvordan opplever ett til treåringer det å stadig skulle bli kjent med og glad i nye voksne, som plutselig forsvinner ut av livet deres igjen etter et halvt år?

Etter min mening har SV (og resten av de rødgrønne) et usympatisk og forfeilet syn på relasjon mellom barn og voksne, og på relasjon mellom barn og egen familie. Jeg mener små barns velvære ofres for det som i bunn og grunn handler om kvinnekamp og likelønn. Jeg mistenker at det egentlig underliggende motivet er å få kvinner mest mulig i arbeid, fortest mulig, etter at svangerskapet er over.

Og jeg er ikke imot kvinner i arbeid, det har mange positive effekter for samfunnet. Det er bare så trist at det skal ramme de aller minste og svakeste blant oss.

Reklame

Feministene og moralistene har våknet av dvalen

Så ser det ut som om feministene og moralistene har våknet av vinterdvalen igjen. Når våren kommer oppdages igjen seksualiteten, og ikke minst at andre har den.

For få dager siden fikk vi vite at «energi og kommunikasjonsselskapet» Lyse tilbyr hardporno gjennom sitt innholdsleverandørselskap Altibox. Hardporno betyr i denne sammenhengen levende bilder av kjønnsorganer i bevegelse.

Dette synes enkelte lokalpolitikere, bl.a Marcel Molina i SVs bystyregruppe, er «ekkelt» og «motbydelig».  Slik jeg forstår det så er det det å tilby slike filmer som er ekkelt og motbydelig, og ikke kjønnsorganer i bevegelse i seg selv. Marcel Molina har tidligere, sammen med Rødt og Krf, gått inn for at Stavanger skal bli pornofri by.

I dag leser jeg at «Kvinnepolitikere i Ap, Sp, SV og Rødt vil forby strippebarer i Norge og mener at de bygger opp under menneskeforakt.»

– Stripping er med på å gjøre kvinnen til et objekt og en salgsvare. Det fornedrer oss som mennesker og er en del av en skitten industri, sier Marthe Hammer (SV) til Dagbladet.

Jeg har ikke for vane å spekulere i folks motiv, men heller forsøke å forholde meg til argumentene. Men det er vanskelig å la være når argumentene er så følelsesladede som de er: «ekkelt», «motbydelig», «skitten». Det gir visse antydninger om et ønske om å stoppe eller forby det man selv ikke liker.

Dette vil jeg kalle mangel på toleranse. Det er mye jeg synes er ekkelt og motbydelig, for eksempel religiøs indoktrinering av små barn, men jeg vil vokte meg vel for å forsøke å forby det av den grunn. I stedet for tvang, søker jeg å bruke positive virkemidler. Og hvis det ikke fungerer, så må man kanskje innse at mennesker har menneskets natur. Og i stedet for å kjempe mot den, heller minske skadevirkningene.

Argumentet om «objekt og salgsvare» er det også på tide å fornye eller forkaste. Også dette argumentet lukter moralisering. Å se på kvinner som objekt for begjær og seksualitet er en del av menneskenaturen. De fleste av oss kan kombinere dette med å fortsatt bevare respekten for kvinner og andre individer generelt. Og salgsvarer er vi alle, vi som er i jobb. Vi selger vår tilstedeværelse, vår kompetanse og våre ressurser til de som er villig til betale for det. Og det er ikke alltid fordi vi synes det er moro å bruke brorparten av vår tid på jobb, fremfor sammen med familie eller på hobbyer. Det er fordi vi er slaver av de strukturer samfunnet har konstruert for vår eksistens.

Så spar meg moralismen. Spar meg argumenter om salgsvare. Kom med konkret kunnskap om at dette faktisk er så skadelig for samfunn og individer, at vår menneskelige natur må trosses, og at forbud må til.

Alternativ, vis toleranse, og lær dere å akseptere at ikke alle mennesker har samme syn på «ekkelt», «skittent» og «motbydelig», og bruk heller den makt og tillit folket her viet dere på det som er kommunens primæroppgave, tilby gode tjenester til folket.

Det mest betenkelige med å selge porno via Altibox synes jeg er utnyttelsen av de mindre intelligente. Har du Altibox, så har du internett. Har du internett, så har du tilgang til gratis porno. Det kan da ikke være andre enn mindre begavede som allikevel velger å kjøpe?

Loaded labels fallacy – Begrepskampen

Loaded labels, jeg vil velge å oversette det til ladede begrep, handler om den logiske tankefeilen som gjøres når man lar et begrep, eller en kategorisering, bestemme om noe er rett eller galt.

Feilen ligger i at begrepet i seg har et innhold, og det innholdet går ofte ut over det man benytter begrepet på.

«Abort er drap!» er et eksempel. Drap er et begrep med svært negative assosiasjoner. Ved å stemple abort som drap, så gjør man abort til noe like ille som å drepe et menneske. Men abortdebatten handler jo nettopp om dette, så ved å bruke merkelappen «drap» på abort, så forsøker man å kortslutte hele debatten.

«Vi er i krig i Afghanistan,» hevder SV hardnakket. SV ønsker også å trekke styrkene våre ut. Ved å forsøke å sette merkelappen «krig» på vår innsats i Afghanistan, så ønsker SV å styrke sin argumentasjon for at vi må trekke oss ut. For ved begrepet «krig» så hefter det mange flere negative assosiasjoner enn ved «fredsbevarende arbeid».

Hvem er terrorist i Israel-Palestina-konflikten? «Den enes terrorist er den andres frihetskjemper», forsøker å utvanne begrepet for å unnskylde de som begår terroristhandlinger ved å peke på at motparten er like ille.

Vi som fulgte Hjernevask la sikkert merke til hvordan kjønnsforskere og queer-forskere prøver å legge ny mening til begrep som kjønn og homofili/heterofili.

Og så har vi begreper som er designet for å kortslutte diskusjonen rundt enkelte tema. Slik som:

• «Sosial dumping» som brukes til å stemple alt som handler om å bruke ikke-norsk arbeidskraft fordi det er billigere som noe negativt.
• «Sorteringssamfunn» som forsøker å kortslutte debatten om mulighet for å velge bort barn med genetiske defekter

Kreativiteten min stopper der i øyeblikket, men det finnes garantert mange fler eksempler. Kampen om merkelappene og begrepsbruken er reell, og den pågår kontinuerlig.

Ladede begrep brukes også til å farge beskrivelser av situasjoner. Det er i seg selv ikke eksempel på tankefeil, men brukes allikevel ofte politisk bevisst av journalister og andre for å påvirke mottakeren av et budskap. Temaet i denne posten var hvordan slike begrep kan føre til feilslutninger, tankefeil, ved at en situasjon eller handling får tilført ekstra innhold ved at det kategoriseres med ladede begrep.

Mer av det som ikke virker: skyve problemene under teppet

En av to Nordmenn mener integreringspolitikken ikke fungerer.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken (SV) tror holdningene er et resultat av at den offentlige debatten som har pågått de siste årene har hatt fokus på det som fungerer dårlig når det gjelder integrering.

– Det negative fokuset har tidvis vært så sterkt at jeg har vært imponert over at folks fremmedfrykt ikke har økt, sier han.

En ekte SVers måte å se virkeligheten på. Og et imponerende stykke ansvarsfraskrivelse, der Lysbakken i ikke uvanlig SV-stil prøver å legge skylden på de som tar opp problemene, eller bare refererer situasjonen.

– Nå må vi ta denne frykten på alvor. Politikernes oppgave er å skape håp, ikke frykt. Vi kan ikke lenger fordømme eller bortforklare. Vi må få frem at integreringen faktisk fungerer og vise at myndighetene tar folks skepsis på alvor.

For alt er ikke bare negativt, fortsetter han.

– Vi må belegge at det går bedre enn det mange tror. Vi kan sørge for en mer nyansert debatt der vi får frem alt vi lykkes med. Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han.

Joda, medienes og politikernes makt til å forme opinionens meninger er stor. Men de reelle situasjonene som folk opplever i hverdagen forsvinner ikke ved at vi ikke snakker om dem.

Det Lysbakken her oppfordrer til er det mange har oppfordret til så lenge vi har hatt diskusjoner om innvandring og integrering. Det har ikke fungert til nå, og det er ingen grunn til at det skal begynne å fungere nå. Årsaken til det er at Lysbakken snur årsak og virkning på hodet: Problemene oppstår ikke fordi vi snakker om dem. Vi snakker om problemene fordi de har oppstått.

Vi må få frem alt vi lykkes med, hevder Lysbakken. Men å lykkes på noen områder er ingen erstatning for at helheten jevnt og trutt går i negativ retning. Lysbakken sier også noe riktig: Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han. Jeg har fulgt debatten fra jeg ble politisk interessert, og den slags innrømmelser hadde man aldri hørt fra en SVer for femten år siden. Eneste politikerne som da turde å si noe slikt var fra Frp, og de måtte som konsekvens regne med å bli hengt ut som fremmedfiendtlige (eller verre ting) i avisene.

Det er to ting som gjelder:

1. Fri, åpen og ærlig debatt
2. Ta problemene på alvor

I prioritert rekkefølge, fordi det andre avhenger av det første. Dette er grunnleggende for et fungerende demokrati.

Enspora SV vil stoppe Røa-tunnelen

Røakrysset er et av Norges mest trafikkerte kryss. I en årrekke har beboerne i området kjempet for å få en tunnel under området, slik at man skal slippe at det daglig står lange bilkøer gjennom området. Jeg har kjørt gjennom Røakrysset selv noen ganger, og det er alltid masse biler der. Til og med midt på en søndag kan det være en del kø. At området trenger en utbedring burde intet fornuftig menneske nekte på.

– Hver dag morgen og ettermiddag står trafikken så å si stille mellom Smestad og Bærum. Dette er det strekket i Oslo som har den laveste hastigheten i rushet.

Så da skal jo selvsagt SV være vanskelige. Selv om tunnelen til slutt ble vedtatt i Oslopakke 3, så ønsker nå SV å droppe tunnelplanene.

Fylkesstyret i Oslo SV mener at underfinansiering av Oslopakke 3 skaper en ny situasjon og at kollektivtransport må prioriteres på bekostning av utbygging av blant annet ny E18 vestover, Røatunnel og Mosseveien.

– Vi frykter at kostnadsøkningene vil gjøre at man fortrenger kollektivprosjekter. Det mener vi er galt, og da må vi prioritere frem kollektivprosjektene på bekostning av veier som stadig eser ut i pris, sier Oslo SVs nestleder, Andreas Behring, til NRK Østlandssendingen.

For SV er det kun en ting som gjelder: kollektivtrafikk. Og denne fullstendige ensporetheten ser ut til å gå foran alt annet.

– Sv gjør rett i å ville satse på kollektivt, det er framtiden. Det tror jeg også fagfolkene er enige i. Jeg har tro på fornuften og at partiene skal forstå at dette er det riktige. Regnestykket går ikke opp når man regner på det og det vil jo de andre politikerne se. Kollektivsatsing er løsningen på rush, miljø og kø, sier han.

I mens bygges området rundt Røa ut (nor SV har vært med på å vedta), med flere boliger, flere næringsbygg og utvidelse av sports- og fritidstilbud, med medfølgende trafikkbelastning. Og køer, der biler står i ro og slipper ut eksos, er langt fra miljøvennlig.

Det som kreves er en helhet. Det innebærer at man tar hensyn til at kollektivtrafikk ikke har fleksibiliteten nok, og per i dag langt fra kapasitet nok, til å tilfredsstille befolkingens behov. Ikke alle bor, jobber og har fritidsaktiviteter som passer sammen med rutenettet. Ikke alle har tid til å bruke en ekstra time om dagen til å reise kollektivt. Ikke alle trives med å sitte i svett treningstøy på kollektive transportmidler. osv.

Det er også et paradoks at for å gi folk fleksibilitet nok til å basere seg på å reise kollektivt, så betyr det at det på kveldstid ofte kjører nesten tomme busser og T-baner rundt. Bare for å opprettholde et minimum av tilbud. På tross av det kan man fort stå ute og hutre å vente en halvtime dersom man skal hjem på ugunstig tidspunkt.

En logikk som av og til benyttes er at skal man redusere biltrafikken så må man gjøre det dyrere å kjøre bil, og man må gjøre det mindre praktisk å benytte bil, for eksempel ved å ikke lage parkeringsplasser og ikke øke kapasiteten i veinettet. «Forbedres kapasiteten, så kjører flere bil» er en ikke uvanlig påstand. Konsekvensen av en slik logikk er at man bør ha underkapasitet på veiene for å ikke gjøre bilisme for attraktivt.

Konsekvensen av en underkapasitet er igjen at det dannes flere køer. Men køer er ekstra forurensende, fordi biler kjører i en fart som er særdeles lite økonomisk. Man bruker langt mer drivstoff per kilometer ved køkjøring, enn ved optimal hastighet.

«Jeg tror at alle ser at vi må ha endringer i pakka. Da må alle rydde unna kjepphestene og ta en diskusjon på hva som er viktig. Da mener vi miljøet er det viktige.»

Er det noen som rir sine kjepphester her, så er det SV og Behring, som ikke evner å se at helhetstenkning må til. Man kan altså ikke være så ensporet som slik SV opptrer. Både biler og kollektivtilbud har en plass i byene en god stund til fremover. Og da må man ta hensyn til begge deler, sørge for å lage et mest mulig attraktivt kollektivtilbud (mer kapasitet (spesielt i rush’en), bedre punktlighet og lavere pris … og kutt ut detaljovervåking av de reisende). Samtidig bør vi sørge for at biltrafikken flyter mest mulig jevnt. Og ikke minst burde man bygge ut sykkelstier som er effektive å sykle på.