Eskil Pedersen med fler snakker om ytringsansvar og prøver å tillegge Fremskrittspartiet skyld for hatske holdninger i samfunnet, og høyreekstremistisk terror og Breivik som konsekvens.

Dette er problematisk. For det første er det direkte undergravende for demokrati og ytringsfrihet. («Mer åpenhet, mer demokrati» var det vi skulle få. Tomme ord?) Dette er et forsøk på å stilne en debatt, ved å styre hva som skal være gyldige meninger og holdninger og ikke. Vi har en samfunnsutvikling med en innvandringspolitikk som mange finner kritikkverdig på enkelte punkt. I stedet for å ta denne debatten, så ønsker Pedersen å kvele den.

Det andre problemet er at dersom man skal følge Pedersen sine oppfordringer og prinsipper, så vil det ramme venstresiden enda hardere. Det følgende er argumenter jeg ikke har lyst til å benytte, men venstresiden, med Pedersen i spissen, har nå dessverre valgt å legge debatten på dette nivået:

Breivik sitt argument for terrorisme som middel er at demokratiet har sluttet å opphøre. Norge styres av en samfunnselite som manipulerer medier, styrer det offentlige ordskifte ved å sensurere uønskede meninger og sponser forskning som serverer bestilte «sannheter». Breivik mener altså at demokratiet ikke lenger fungerer, og at han derfor er i krig med den norske stat.

Eskil Pedersens retorikk gir Breivik langt på vei rett. Fordi retorikken undergraver den frie debatten og muligheten til å kritisere enkelte deler ved samfunnsutviklingen, nettopp noe av det Breivik har som begrunnelse for å gripe til ekstreme midler. Skal vi følge Pedersen sin logikk om ytringsansvar og medskyldighet, så rammes altså Pedersen selv. Pedersen er altså medansvarlig for Utøyamassakren.

Jeg vil påpeke at dette er IKKE min holdning, og jeg beklager at jeg skriver det slik. Men dette er en konsekvens av de prinsipper Eskil Pedersen legger til grunn når han forsøker å fordømme Frp og høyresiden. Jeg tar i virkeligheten STERK AVSTAND fra å tillegge andre enn Breivik selv, og eventuelt de som har direkte oppfordret Breivik, ansvar for Breiviks handlinger. I den grad Eskil Pedersen skal kritiseres, så er det direkte for de holdninger han sprer, ikke for at noen andre eventuelt tar holdningene videre i uakseptable handlinger. Jeg støtter Pedersen sin ytringsfrihet, selv om han ikke støtter min.

Jeg nevnte at Breivik er i krig med staten Norge. Fra norsk venstreside er det ikke fremmed å unnskylde eller forsvare terrorisme mot en overgripende stat. Palestinsk terrorisme rettet mot staten Israel er et eksempel. Terrorisme som våpen mot en stat er noe venstresiden i politikken har lang tradisjon for å forsvare. Å gripe til våpen for en revolusjon, væpna revolusjon, er det opp til flere i norsk offentlighet som på et tidspunkt har støttet. En tydelig debattant i forhold til høyreekstremisme og Breivik, Lars Gule, solid tilhørende venstresiden, omtales gjerne som Norges første internasjonale terrorist. Han ble stoppet med i Israel, med eksplosiver i bagasjen, klar til å begå uhyrlige handlinger.

Breivik var på høyresiden i politikken. Det var ikke hans synd, hans synd var å benytte terrorisme som våpen. Et middel som først og fremst venstresiden har legitimert.

Så dersom Frp skal tillegges skyld for å ha skapt grobunn for å hate innvandrere, så har venstresiden en langt grovere skyld: Intellektuelt legitimere den typen handlinger Breivik har utført.

Jeg vil igjen få påpeke: Disse konklusjonene er en konsekvens av den retorikken Eskil Pedersen nå insisterer på å fremme, Raymond Johansen fremmet i går, og som Eva Joly, Audun Lysbakken, Per Fuggeli, Petter Nome med fler har fremmet tidligere. Det er IKKE min mening og holdning. Kun Brevik har ansvaret for Breivik.

Jeg synes disse personene viser grov uforstand og manglende evne til empati og å tenke prinsipielt. De regler for anstendighet de etterspør gjelder tydeligvis ikke dem selv, der de ønsker å bruke sine egne subjektive holdninger til å definere hva som er gyldig debatt og ikke, og fordømme andre.

Og jeg synes disse personene, og de som støtter retorikken, har valgt å legge debatten på et uanstendig nivå, som kan medføre at mange blir såret (noe vi så eksempel på i går), og som er i direkte konflikt med ytringsfriheten. Og følger man logikken i retorikken, så rammes venstresiden langt hardere enn det Frp og resten av høyresiden rammes.

(Og om noen ble støtt av å lese dette. Skyld på Eskil og hans ytringsansvar.)

Som kjent inviterte Høyre først Frp til samtaler om byrådssamarbeid, men de satte vilkår om at Frp måtte snu i Lambda-saken, noe Frp ikke mente de kunne gjøre.

Greit nok, så langt. Men når Høyre så inviterer Venstre og Krf til samtaler, så stille ikke tilsvarende krav. Aftenposten refererer:

Mandag satte Høyre som forutsetning at Frp måtte snu i spørsmålet om Lambda-prosjektet for å gå videre med forhandlingene. Ifølge Astrup vil partiet ikke stille liknende krav til Krf og Venstre.

– Med Frp var det litt annerledes, for det handlet om en sak som allerede var fremmet av et felles byråd og som var viktig å kvittere ut. Med de andre er det ingen slik forhistorie å ta hensyn til, så vi kan starte med blanke ark, sier han.

Problemet er at dette er et fullstendig irrasjonelt argument. Lambda-saken må være eksakt like viktig for Høyre, uavhengig av hvem de har samtaler med, og uavhengig av hva som har skjedd i fortiden.

Dette er en form for «Appeal to history», hvor man argumenterer med at fordi man har gjort en ting i fortiden så styrer det fremtiden. Dette er en logisk feilslutning.

Og enhver som har studert økonomi kan fortelle at når man tar avgjørelser for fremtiden, så er ikke tidligere investering relevant. Fortidens tap har ikke noe å si i forhold til fremtidens resultater.

Spørsmålet som tvinger seg frem blir da: Var det hele bare et skittent taktisk spill fra Høyre for å skvise ut Frp til fordel for Krf og Venstre?

 

Marie Simonsen på tur

september 26, 2011

Marie Simonsen har noen betraktninger rundt Hoksrud-saken som jeg dessverre ikke klarer å la være å kommentere.

Jeg siterer og kommenterer:

Da jeg fikk den tiende anklagen om at media forfølger Frp, svarte jeg at jeg tror TV 2 hadde vært like interessert om Erna Solberg var blitt tatt på fersken i Riga. Svaret utløste vantro latter. Hva i all verden mente jeg? Solberg er jo en dame.

Det Simonsen her «glemmer» er at TV2 ikke ble interessert fordi Hoksrud ble tatt på fersken, TV2 hadde iverksatt overvåkning før Hoksrud ble tatt på fersken i noe. Overvåkningen begynte før noe hadde skjedd. Det er dette som f.eks Erna Solberg neppe ville blitt utsatt for.

Når Simonsen skriver noe slikt som den overstående så melder spørsmålet seg: Er dette bevisst forsøk på å flytte fokuset vekk fra temaet, eller er hun bare rett og slett ikke smart nok til å ha fått med seg rekkefølgen ting skjedde i?

Simonsen fortsetter:

Det er flere som instinktivt stiller seg i Bård Hoksruds hjørne i ly av å protestere mot norsk moralisme. Det er en merkverdig påstand. Nordmenn er blant de mest frilynte når det gjelder sex. Aviser og TV er fulle av det. Man kan tvert om mistenke at de som fortsatt insisterer på at sex er privat og bør forties, henger igjen i puritanismen.

Jeg vet ikke hvor hun tar dette siste fra. Kanskje det er slik i hennes omgangskrets, men mitt inntrykk er at sex faktisk fortsatt er en privatsak. Kunnskap om sex finnes i det offentlige, men her må man skille mellom denne offentlige kunnskapen og innsyn i den enkelte privatpersons sexliv.

Men det jeg egentlige ville påpeke, og som Simonsen kan tilgis for å ikke ha fått med seg, er at Norge er relativt sett et land med liten grad av toleranse. Forskning publisert i Science plasserer Norge på 28. plass av 33 land, helt der nede sammen med Tyrkia på 27. plass og Sør-Korea på 29. plass. Dette er forsåvidt ikke første gang liknende er påvist. Det er altså ikke en grunnløs påstand at det er mye moralisme i Norge.

En annen ting ved denne saken viser også dette. Hoksrud fikk et forelegg på25.000,- for denne saken. Det viser at sakens mediaeksponering over hodet ikke står i stil til sakens alvorlighetsgrad. Til dette ser jeg umiddelbart to mulige forklaringer. 1. Det handler om Frp. 2. Det handler om moralisme.

Simonsen skriver videre:

Denne saken handler i liten grad om sex, men den illustrerer at kjøp av sex fortsatt betraktes som en manns privilegium  …

Og det skriver hun fordi det er, se ovenfor, menn som avsløres og ikke kvinner. Simonsen sier altså at det at menn blir hengt ut for dette viser at dette er menns privilegium. Et privilegium er noe man henges ut for.  Simonsen og logikk er ikke venner.

Simonsen beretter om sine erfaringer:

Da jeg startet som journalist i Dagens Næringsliv, var jeg flere ganger på kostbare utenlandsturer betalt av næringslivet. Smøreturer var fortsatt vanlig på slutten av 1980-tallet. Kvinnelige finansreportere var det ikke, og jeg var derfor ofte den eneste kvinne i reisefølget, som ble skjenket og bespist på de beste restauranter. Kvelden endte som regel på strippeklubb. Det var en forventet og selvfølgelig del av programmet. Til frokost ble det servert historier om den delen av nattas utskeielser jeg av naturlige årsaker ikke hadde vært med på.

Det virker som en evighet siden nå, og når jeg forteller yngre kolleger om den tida, gjør de store øyne. «Du sa vel fra? Du fant deg ikke i det?» Spør de håpefullt. Jeg må skuffe dem. Jeg var ung, alene og måtte være en av gutta. Det kan ikke være lettere for unge jenter i Fpu, tenker jeg nå. De opplever at partiets ledelse forsvarer gutteturen til Riga. De er få og guttene mange. Så de holder kjeft og jatter med, slik Siv Jensen gjorde i Søviknes-saken.

Det som er fascinerende her er hvordan Simonsen, basert kun på egne erfaringer og fordommer, kommer med kjappe konklusjoner og påstander om kulturen i Frp. De tre siste setningene er spesielt morsomme, men også etter min mening ganske typisk for Simonsen; hun hopper direkte fra det at Frps ledelse forsvarer Hoksruds rett til privatliv i denne saken, til å si noe helt annet om hvordan gutter generelt i Frp opptrer på turer. Mellom premiss og konklusjon finnes kun en tynn tynn tråd. Simonsen og logikk er fortsatt ikke venner.

Det er ikke siste morsomheten Simonsen bidrar med:

Lenge før loven kom var det altså en utbredt oppfatning i næringslivet og det offentlige om at sexkjøp er uttrykk for et så problematisk kvinnesyn at man nedla forbud mot det. Det var ikke moralisme, det var samfunnsansvar.

Når man nedlegger forbud for å beskytte jenter mot trafficking, overgrep osv., da er det ikke moralisme men den beste formen for begrunnelse, å beskytte individets rettigheter. (Om man er enig eller ikke er en annen sak). Men, Simonsen, når man nedlegger forbud mot noe fordi det er en problematisk holdning, da er det faktisk per definisjon moralisme.

Det gjelder ikke meg denne gangen (i hvertfall ikke først og fremst), men igjen er Aftenposten ute med overdreven sensurering av nettdebatten. Denne er i tillegg ganske morsom (tragikomisk).

Ta en kikk på denne:

Mina Hauge Nærland har yrkesstolthet nok til å begrunne slettingen av Goon sitt innlegg, men det virker allikevel som om Goon fikk rett. Så hva var det «Guest» skrev utover kommentaren om LO som gjorde at han allikevel ble sensurert.

Jeg hadde en gammel tab oppe i en browser:

Denne sensuren passer ikke helt med Nærland sin begrunnelse.

Forøvrig ikke det eneste som er blitt slettet:


Nå troner innlegget til Mr. Knowitall på topp. Hva som rir moderatorene hos Aftenposten om dagen er ikke godt å si. Nesten like ille som hos VG, som benytter facebook sitt system, og sperrer folk ute over en lav sko. (Og det fine er at du ser det ikke selv uten videre. Du ser dine egne innlegg. Dine venner ser dem. Men de er skjult for andre. Så du tror kanskje du fortsatt deltar i debatten…)

«Mer demokrati» var det en som sa etter 22/7. Våre massemedier ser ut til å ha falt for retorikken om at fri meningsutveksling fører til at uheldige meninger synes, og at dette er en viktig årsak til 22/7. Så i stedet for mer demokrati har vi fått mindre demokrati og mer sensur.

Cole Sear: We were supposed to draw a picture. Anything we wanted. I drew a man. He got hurt in the neck by another man with a screwdriver.
Malcolm Crowe: You saw that on TV, Cole?
[Cole steps back again]
Cole Sear: Everyone got upset. They had a meeting. Mom started crying. I don’t draw like that anymore.
Malcolm Crowe: How do you draw now?
Cole Sear: I draw… people smiling, dogs running, rainbows. They don’t have meetings about rainbows.

Er det vi trenger virkelig en snillere debatt som ikke opprører eller provoserer? Blir spøkelsene borte da?

Oppdatering: Innlegget til mango1234 kom tilbake. Noen har tydeligvis oppdaget at de dreit på leggen der. Gerard Payets post er fortsatt borte.

I all verden, Aftenposten!!!

Fjerne et innlegg der jeg:
1. Beskyldte venstresiden for splitt og hersk-taktikk
2. Beskyldte V og Krf for å være nyttige idioter.

I helt vanlig språkdrakt! Er dette forbudte meninger? Hva er motivet?

Dessverre, når et innlegg er fjernet, så får man ikke tak i den opprinnelige ordlyden lenger.

Innlegget ovenfor har moderatoren(e) hos Aftenposten faktisk fjernet. Kan noen forklare hvorfor?

I Twitter-profilen min står det: Jeg tror ikke på konspirasjonsteorier, jeg tror på flokkmentalitet.

Men etter at Dagbladet på lederplass avslørte at de aktivt motarbeider Frp, så blir min tro utfordret. Det blir ikke bedre av at innlegg som det ovenfor blir fjernet, mens for eksempel dette får stå:

LOL. FrP, frepperne og deres evige offermentalitet. Det er dette som gjør at FrP ikke vil kunne taes helt alvorlig. Sutrer som et lite barn hver gang de kritiseres.
Den diskuterte artikkelen finnes her.

Det snakkes stadig varmt om flerkultur og at vi må respektere andre kulturer enn vår egen. Men når innvandrerkvinner ønsker å være hjemme og ta vare på egne barn, der går grensen!

Det var en gang, for ikke så veldig lenge siden, at kampen mot kontantstøtten ble begrunnet med feministiske verdier. De som var for kontantstøtte, i hovedsak Krf, ble beskyldt for å ville ha kvinner tilbake til kjøkkenbenken.

Den retorikken slo ikke an blant folk flest. I dag hører man dette sjelden, i hvertfall ikke i den formen. Argumentet nå om dagen, om som har fått langt bedre fotfeste, er at kontantstøtten hindrer integrering. Disse fæle innvandrerne holder jo barna sine hjemme forbi toårsalderen, barna lærer ikke språk, kvinnene kommer ikke i arbeid og ingen blir sosialisert.

Tiden hvor det var mulig å møte andre mennesker i nærområdet når man var utendørs og passet barna sine, den er åpenbart forbi.

Jeg tviler på at det finnes forskning, bekreftet sådan, som støtter at det er veldig viktig at alle toåringer må i barnehagen, hvis ikke går integreringen skeis. Jeg tviler på det er DER problemet ligger. Jeg tviler også på at innvandrere snur opp ned på familielivet sitt og kvinnene forter seg ut i arbeidslivet, fordi det kun var toåringen som holdt dem hjemme.

Ikke missforstå, jeg støtter kvinner i arbeid. Av flere grunner, inkludert integreringsårsaker, men jeg tviler på årsak-virkning her. Jeg tror man putter toåringen i barnehagen fordi man skal på jobb. Ikke at kontantstøtten er det som gjør at man ikke har lyst på jobb, og ikke putter toåringen i barnehagen. Jeg tror altså dette kommer, og må komme av seg selv, i naturlig rekkefølge.

Jeg mener også det er helt feil å medisinere en hel befolkning, fordi det i hovedsak er en håndfull familier på Oslo øst hvis familieliv man anser som problematisk, og vil til livs.

Integreringspolitikk får man løse på annet vis.

Multikultur og verdier

august 21, 2011

Debatten går om multikultur, men det hersker noen grunnleggende missforståelser. Dette kommer for eksempel til uttrykk her:

Alle lands kulturer er og blir et resultat av en multikulturell og ytre påvirkning som bidrar til å forme det vi etter hvert ser på som særegne nasjonale verdier.

Vi er norske og er glade for det, men det å være norsk forandrer seg hele tiden. Kultur er ikke en uforanderlig størrelse, slik noen synes å tro.

La meg minne om at det kristne verdigrunnlag er tuftet på jødedommen, og at de tre såkalte abrahamittiske religioner, jødedom, kristendom og islam, har svært meget til felles. Vikingene og senere norske sjøfolk dro ut i verden og hentet impulser enten det var matskikker, byggeskikk eller omgangsformer. Selv ikke rosemaling er rotnorsk, men en variasjon av den greske akantusranken.

Ref: Jo Benkow

Når vi (snakker først og fremst på vegne av meg, men våger å påberope meg en «vi» allikevel) er skeptiske til multikultur, så er det ikke pizza, kebab, salsa og falafel vi tenker på. Heller ikke  først og fremst anglifisering av språket, selv om mange virker veldig redd for dette.

Det vi er redde for er konflikten mellom de grunnleggende verdiene, slik som individets frihet til å drikke, hore og være gudløse satt opp mot religiøs fordømming av slik frihet. Mange vil sikkert ikke si at dette er noe vakkert uttrykk for høyverdig kultur vært å kjempe for. Men at vi bruker friheten slik er ikke det sentrale, det sentrale er at vi har friheten. Vi har frihet til å gjøre dumme valg, være mennesker og leve, uten å undertrykkes i dette livet og uten å fordømmes til evige redsler i det neste livet.

Denne friheten kommer ikke fra vår kristne kulturarv, og er ikke kristne verdier. Kristne verdier er at vi skal føle skam ved slik oppførsel. Dersom du drikker, knuller og generelt har for mye moro så er du et syndig menneske som må krype for Gud og Jesus og be om tilgivelse, hvis ikke kommer du ikke til himmelen. De er dette som er de kristne verdiene. Alt i vår kristne kulturarv er selvsagt ikke dårlige verdier, men de gode verdiene er de vi rasjonelt kan begrunne at er gode. Altså de som også er humanistiske verdier.

Kristne verdier som ikke kan begrunner har vi faktisk lagt bak oss, og erstattet dem med humanistiske verdier, basert på forståelse for hva mennesker ønsker, ikke hva vilkårlige guder i gamle bøker forlanger.

Islam har tilsvarende problemer med frihet og respekt for individets valg. Gode muslimer lar ikke sine sønner drikke seg fulle, og sine døtre bestemme over sin egen seksualitet. Det er det kun dårlige muslimer som gjør, de som lar sine sønner og døtre gå tapt for Allah. Vi må slutte å innbille oss at frihet er kompatibelt med religiøs dogmatisme. Det er det ikke! Religiøs dogmatisme kan per definisjon ikke rasjonaliseres. Om det var mulig ville de vært humanistiske verdier.

Demokratiets fiende er flertallet. Flertallet har i demokratiet makt til å ta ikkedemokratiske avgjørelser, og til og med makt til å ta fra oss vår frihet. Flertallets fiende er guder og religioner, fordi enhver religion er i prinsippet en høyere moralsk og rettslig instans enn fornuften, høyere instans enn sympati og medmenneskelighet og høyere enn menneskerettslige prinsipper. Guder trenger ikke flertall, de trenger bare innflytelse. Dersom mindretallet som taler på vegne av Gud eller Allah, har nok innflytelse over flertallet, så vil demokratiet falle. Jeg tror ikke på konspirasjoner, men jeg tror på flokkmentalitet.

Islam ønsker størst mulig markedsandeler, slik kristendommen alltid har gjort. Å tro noe annet anser jeg som irrasjonelt. Vår utfordring i Norge er å ikke øke andelen muslimer fortere enn muslimene blir sekulariserte og immune mot innflytelsen og kravene til religionens sentrale talspersoner. Dersom vi kan ha en moderat innvandring i takt med dette, så kan vi ha en flott multikulturell fremtid der vi både drikker øl og spiser kebab og stort sett respekterer hverandre.

Jeg har troen på dette, jeg har troen på demokratiet, og jeg har troen på at kampen mot religion i alt sitt uvesen bekjempes med kunnskap og rasjonelle argument, et trygt og godt liv der religion er unødvendig og å vektlegge de verdiene som er basert på medmenneskelighet, sympati og forståelse for menneskets natur.

Humanistiske  verdier basert på kunnskap, rasjonalitet, sympati og mellommenneskelige forhold er bedre enn religiøse verdier! Enhver person er nødt til å mene at egne verdier er best, hvis ikke så er det irrasjonelt å holde på egne verdier. Åt skogen med kultur- og verdirelativisme! Det er bare å åpne øynene og innse at dette er en verdikamp.


FrP i Drammen deler ut klistremerke: «2 timer gratis parkering i by’n» #deviktigesakene

Overstående melding dukket opp på Twitter for litt siden, med avsender høyrepolitikeren Christopher Wand. Og det fikk meg til å tenke litt.

For det første er jo dette viktige saker.

1. Det handler om folks bevegelsesfrihet og livskvalitet. Selv bor jeg i Oslo der det blir stadig vanskeligere å finne parkeringsplass. Dette går direkte utover muligheten for å være med på aktiviteter, sportslige og kulturelle, som foregår i og rundt Oslo sentrum. Jeg kan kjøre kollektivt, men det tar svært mye lenger tid og gjør at jeg ofte heller dropper å dra ut, og i stedet blir sittende i sofaen. Ikke fordi jeg er så lat, men fordi en travel hverdag har begrenset tid, og jeg har begrenset med overskudd på slutten av dagen.

2. Det er ikke så relevant i Oslo, og jeg kjenner ikke forholdene i Drammen, men mange mindre steder sliter med at sentrum utarmes fordi folk heller reiser til de store kjøpesenterne, der parkering er gratis. To timer gratis parkering kan altså være et positivt tiltak for handelsnæringen mange steder.

Så må jeg si det er ganske arrogant med tag’en #deviktigesakene. Det er jo faktisk mulig å ha flere ting i hodet samtidig, og små saker, viktige eller mindre viktige, går ikke generelt på bekostning av andre og større saker.

En siste ting er at siden jeg ønsker blått flertall og samarbeid, så er det fint om Høyrepolitikere sparer seg de små retoriske stikkene rettet mot Frp. Ekte forskjeller og uenigheter, diskuter dem gjerne, men la oss slippe småkjeklingen. Dere vinner ihvertfall ikke min stemme med slikt.

—-

Addendum: Christopher Wand har kommentert meg på twitter, og levert en saklig begrunnelse for å være uenig i politikken. Jeg synes det er riktig å ta det med:

Fri parkering er subsidiert parkering og grenser til sosialisme. En time koster 22kr og det har bilister rå til.

Og han har litt rett i det (selv om jeg ikke er noen beinhard liberalist), dersom man snakker parkeringshus. Hvor mye subsidier man trenger for å «drifte» veikantene kan man derimot diskutere. Her kan man snu på flisa og si det er sosialisme å avgiftslegge det som ellers er frie handlinger.

Det er ikke å betale en femtilapp som er hovedproblemet <b>mitt</b> angående punkt 1 ovenfor, som går mer på vondvilje mot biler i sentrum i Oslo. Men si fem timer i uka i 30 uker i året, av 22 kroner, det blir 3300 i året for å være med på aktiviteter i byen. Det vil være en reell problemstilling for mange.

Punkt 2 gjelder fortsatt.

En ikke uvanlig påstand er at forbrukerne bestemmer hva slags butikker, varer og tjenester vi skal ha. Det er en missforståelse.

Forbrukerne er ikke en koordinert gruppe med felles vilje. Forbrukerne er en løs masse med enkeltindivid som handler individuelt. Det betyr at forbrukerne som masse følger statistikkens lov om store tall i sin valg.

Dermed er forbrukernes valg gitt av to faktorer:
– Individenes gjennomsnittlige natur
– Omgivelsene (inkludert kultur)

Det er ikke gitt individene i gruppen «forbrukere» å endre på disse faktorene. Altså er forbrukerne som uorganisert gruppe tilnærmet maktesløse.

Dette er et generelt poeng: En gruppe handler statistisk, og individ i en gruppe kan generelt ikke påvirke andre enn seg selv, og har ingen makt over gruppen. (Med mindre man kan manipulere omgivelser, kultur e.l.)

Dette innlegget er en tilnærmet kopi av mitt innlegg i diskusjonen av artikkelen Frykter at Ica forsvinner.

http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article4202715.ece

Hvordan driver man en suksessrik mobbekampanje? Jeg er ingen ekspert, men saken mot Rita Ormbostads uheldige kommentarer på Facebook, og nå de siste dagers utallige artikler mot Hagens uttalelser om bruk av politiressurser på etterforskningen av en oppklart sak, har gitt meg noen idéer.
Her er noen effektive elementer jeg har merket meg brukt:

Artikkel med mange som kommer med  fordømmende uttalelser

Det er ofte ikke vanskelig å finne noen som er villig til å komme med en kritisk kommentar om målet for kampanjen. Det som er perfekt er at avisen kan plukke akkurat de kommentarer som passer saken, og trenger ikke bry seg med eventuelle støttende eller nyanserende kommentarer. Dette gir en flott astroturf-virkning og skaper et inntrykk av at dette er den samlede meningen i folket, og dermed den korrekte meningen.

Fordømmelse fra ens egne

Lite er bedre for å understreke hvor dum en person er enn fordømmelse fra ens egne. Når selv ens egne går en imot, da har man virkelig tråkket i baret. Dette grepet er egnet til å bruke når kampanjen har holdt på en stund, da belastningen ved å være assosiert med den dumme øker over tid, og dermed også sannsynligheten for å finne noen som må lette sitt eget ubehag ved dette.

Skape en overgriper

Å skape en overgriper er et effektivt middel for å tråkke noen ned. Dette gjøres ved å skyve en sårbar gruppe foran seg. Dette er veldig effektivt og vanskelig å forsvare seg mot, da det er umulig å kritisere den svake gruppen eller forsvare sine opprinnelige uttalelser uten å gjøre seg selv til en enda større overgriper. De som kommer med beskyldningene om overgrep fremstår i tillegg som den moralsk overlegne helten som er den svake gruppens forsvarer.

Krype og si unnskyld

Suksess er oppnådd når målet for kampanjen kommer krypende og sier unnskyld for sine ugjerninger. Da kan den rettskafne journalist slå seg på brystet og ikke bare være fornøyd med at «rettferdigheten» har skjedd fyllest. I prosessen har man også produsert mange artikler og hatt en sak gående i kanskje mange dager. Med andre ord, man har fått i pose og sekk, og pressestøtte attpå.

AURE (VG) En spak og angrende Rita Ormbostad (31) sier meldingene om Stella Mwangi på Facebook var ment som humor

– Jeg trodde aldri i livet at denne dagen skulle komme, sier hun.

Varaordfører Rita Ormbostad var tydelig preget, og beklaget overfor Stella da hun møtte VG etter oppvaskmøtet med styret og kommunestyregruppen til Aure Høyre i går kveld.

Nesten poetisk, ikke sant? (Ref: VG)

Selv ser jeg for meg inkvisisjonen bringe frem sin angrende tilstående kjetter.

Elementene i prosessen har noen felles egenskaper. Det gjelder å gjøre målet spedalsk, slik at det skal være belastende å ta vedkommende i forsvar. Dermed blir målet stående alene, og må generelt forsvare seg selv. Det er også perfekt når et forsvar krever en utdyping eller redegjørelse. Dette er vanskelig å formidle på en god og klar måte, spesielt i et klima der man allerede er dømt, og alle synes du er en dust. Få gidder lytte og vise vilje til forståelse. Spesielt ikke de som står bak kampanjen. Og når det er mediene, så setter disse i tillegg premissene og styrer hel prosessen.

Forvent da heller beskyldninger om å påta seg offerrollen eller «der hadde han sjans til å si unnskyld, men gjorde det ikke». Dette er korte og greie avfeiinger som fungerer veldig godt i slike situasjoner.

Med takk til norske aviser, med VG i spissen, for inspirasjon og innsikt.