Tenk hvilken mulighet dette er for Osama bin Laden til å peke nese av USA, dersom han ikke er død. Hadde ikke USA ved Obama vært helt sikre på at Osama er død, så ville de nok ikke tatt denne sjansen.

Edit: Og man skal være bra naiv for å tro at bilder beviser noe fra eller til i en slik sak. Om USA ønsket å fabrikkere bilder av en død Osama, så ville ikke det vært problematisk med dagens teknologi. Se en Hollywood-film eller to for referanse.

Så kan de som er desperate etter konspirasjonsteorier, eller desperate etter å mistro alt med opprinnelse USA, spekulere i om han ble drept nå eller tidligere eller andre relativt uinteressante ting.

Økt terror som følge av dette tror jeg heller ikke på. Det er evnen, ikke viljen, det har skortet på siden krigene i Afghanistan og Irak. Dette drapet gir ikke terroristene økt evne.

Verden blir et bedre sted uten denne griefer’en. Good bye, and good riddance!

Datalagringsdirektivet

desember 12, 2010

Jeg har ikke kommentert datalagringsdirektivet tidligere, da så mange andre har vært på denne saken. Men synes allikevel det er verdt å bidra med mitt synspunkt: Jeg er imot.

Jeg har et par punkter jeg har lyst til å løfte frem.

DLD er overvåking

Jeg har flere ganger sett påstanden at DLD ikke er overvåking. Begrunnelsen er at ingen følger med kontiunerlig. Det er kun dersom en alvorlig forbrytelse har skjedd, at man vil sjekke dataene for å spore opp gjerningsmenn og andre innvolverte.

Men det er akkurat slik overvåkingskamera fungerer mange steder. Kameraene surrer og går, og tar opp kontinuerlig. Og etter en viss periode blir de slettet, helt uten at noen har satt på dem. Kun dersom noe spesielt skjer, så blir innholdet studert.

Dette er per definisjon overvåking.

Nå skal man være forsiktig med å la ord-stempel avgjøre hva man mener om en sak (se: Loaded labels fallacy), det er hva som faktisk gjøres i praksis som er avgjørende. Og dette er lagring av data som kan brukes til å i etterkant spore nettbruk, aktiviteter og bevegelsesmønster for samtlige mennesker som befinner seg der DLD gjelder.

Uærlige Arbeiderpartipolitikere

Støre og Storberget beveger seg på grensen til løgn i sine argumenter for DLD.

Støre skyver EU foran seg, og hevder vi er forpliktet til å gjennomføre DLD. Men EU forlanger ikke mer enn seks måndeders lagring av data. AP vil innføre ett år. AP går altså utover det vi forpliktes til av EU. Da blir det feigt og løgnaktig å gjemme seg bak EU.

Storberget på sin side hevder at DLD er nødvending for at politiet skal være «i stand til å bekjempe kriminalitet og terrorisme». Dette er selvsagt ikke sant. Politiet får et nytt hjelpemiddel, men dette er ikke enten/eller for politiet. Så dette er overdrivelse på grensen til løgn fra Storberget sin side.

Det låter også noe hult, når Norge samtidig trekker seg fra samarbeid med USA om en terroristbase. Og dette av personvernshensyn! Altså; Overvåke hele norske befolkning: Nødvendig og greit i forhold til personvernet. Utveksle informasjon om mulige terrorister med andre nasjoner: Ikke så viktig, fordi det er problematisk for personvernet!

Det provoserer meg at disse politikerne ikke kan argumentere ærlig for, og stå for sine standpunkt. Min mening er at når folk må ty til løgn og grove overdrivelser for å argumentere for en sak, da har de en dårlig sak i utgangspunktet.

Tilgang til informasjonen

Det hevdes at for å få tilgang til informasjonen lagret, så vil man måtte gå via dommer og få en rettskjennelse. Og at det må være under misstanke om grov kriminalitet.

Det er en tilsvarende situasjon i dag (man må via Post og Teletilsynet) i forhold til tilgang til den informasjon som allerede lagres hos den enkelte teleoperatør. Problemet er at selv om det ligger en slik lov i bunnen, så er det fult mulig å vedta generelle unntak.

For eksempel har Advokatfirmaet Simonsen konsesjon til å overvåke privatpersoner internettbruk, i jakten på fildelere som deler opphavsrettsbeskyttet film og musikk med hverandre (grov kriminalitet?).

Og vi må ikke glemme NAV-skandalen, der det for kort tid siden ble avslørt at NAV var gitt blankofullmakt til å hente inn all slik informasjon, om hvem som helst (ikke bare den mistenkte) ved mistanke om trygdemissbruk (uten at NAV trengte å redegjøre eller dokumentere skriftlig i det hele tatt!) Og hadde ikke NAV blitt avslørt, så hadde dette vært situasjonen per idag.

Det er åpenbart at selv om utgangspunktet er at man må ha rettslig kjennelse for å få tilgang til DLD-dataene, så er det mer sannsynlig at dette sklir ut, enn at det ikke gjør det.

Hackers and crackers

Det er ikke bare utgliding fra myndighetene som er en risiko, det er også en stor verden av alt fra dumme script-kiddies til onde hackere der ute. All sentralisering av informasjon gjør jobben til de som ønsker denne informasjonen enklere.

Dette er ikke paranoia. La meg nevne noen ferske mediesaker som illustrerer forskjellige typer trusler:

  • Wikileaks
  • Stuxnet
  • Regjeringskvartalet

Wikileaks-saken er et eksempel på at sensitiv og hemmelig informasjon lett kommer på avveie. Utro tjenere finnes mange steder.

Stuxnet ar navnet på ormen som har skapt store problemer for Irans kjernekraftverk, og er et eksempel på hvordan selv særdeles viktige datasystemer tilhørende statsmakter kan kompromiteres og tildels kontrolleres av ondsinnede hackere.

Og den begredelige sikkerheten i den norske regjeringskvartalet viser hvor uprofesjonelt man opptrer i forhold til sikkerhet rundt sensitiv informasjon og viktige datasystemer her i Norge.

Vi kan ikke og bør ikke stole på at den lagrede informasjonen er trygg i forhold til misbruk. Og dette er informasjon som kan brukes til alt fra utpressing (gay-porno-surfing, elskerinne-chat’ing) til kartlegging av reisevaner (hos familien Rikersen er det aldri internettbruk tirsdag aften og kveld før 22.15) til hva vet jeg?!

«Jeg har ingenting å skjule»

«Dette er kun et problem, for de som har noe å skjule» er et vanlig argument i liknende situasjoner. Men det er ikke bare det dette handler om. Det handler om du vil ha overvåkingskamera installert i dusjen din. For du har vel ikke noe å skjule?

Med andre ord, det handler om individets rett til privatliv. Som individer er vi ikke det offentliges eiendom, selv om litt for mange ser ut til å mene det fra tid til annen. Overvåking er en krenkelse av individets privatliv, og ikke noe man kan tillate seg med så overfladisk begrunnelse som «bare de som har noe å skjule har noe å frykte».

Kost og nytte

Det er et ubestridelig faktum at det er lett å skjule sine spor, dersom man har noe å skjule. Eller dersom man bare er prinsipiell for retten til privatliv, og dermed prinsipiell motstander av å bli overvåket.

Det betyr at som følge av DLD kan man kanskje ta en eller annen spontan-pedo (en som ikke hadde planlagt å forgripe seg på noen, men som falt for fristelsen deg og da) og de største amatørene blant forbrytere og terrorister.

Men å rulle opp terroristnettverk, der man har opplæring av fremtidige terrorister, på denne måten. Det skal man ikke være for optimistiske i forhold til. Det er som sagt trivielt å skjule sporene sine, dersom man har seriøs interesse av dette. Og det er verdt å merke seg at den uttalte hensikten er å bruke denne informasjonen i ettertid. Altså etter at pedo-Ronny har forgrepet seg, og etter at bombe-Ahmed har sprengt seg selv.

Det er selvsagt slik at all økt overvåking i samfunnet kan hjelpe politiet. Men det betyr ikke at vi skal akseptere generell overvåking av en hel befolkning, når kost-nytte-forholdet er så lavt som det antagelig er med DLD. Det er mer enn nok «nødvendig» overvåking allerede (gjennomsnittsmåling av fart, ikke mulig med anonyme ringekort, alle banktransaksjoner, alle betalinger med kredittkort, all informasjon som lagres hos teleoperatører osv. osv. Det er sikkert mange ting jeg ikke kommer på på sparket.)

I alle tilfelle holder EU på med en evaluering av DLD. Da synes det merkelig at det er så viktig for AP å dytte dette gjennom, og dytte dette gjennom NÅ. Hva er APs motiv?

Jan Egeland mangler innsikt

november 3, 2010

I en kort kronikk i Aftenposten hevder NUPI-direktør Jan Egeland at terrorens mål er å spre frykt. Og «lar vi terroristene vinne?», spør han retorisk.

Egeland bommer fullstendig. Terrorens mål er å spre frykt, men ikke frykt for fryktens egen del, men for å bruke frykten til å skape politisk press og skape politiske endringer. Terror er et politisk maktmiddel.

Et eksempel på dette kan være å presse vestlige land til å redusere ytringsfriheten og ta avstand fra egne borgere som kritiserer Islam, enten direkte eller ved bruk av humor. Et annet eksempel er å presse Israel opp i en situasjon og til handlinger som gjør dem upopulære i verdensopinionen.

Hver gang jeg ser at gamle damer må gi fra seg litt for store solkremer eller ta av seg skoene i flyplassenes sikkerhetskontroller tenker jeg: «Slik vant Al-Qaida».

Dette er irriterende, men et minimalt problem. Al-Qaida har ikke vunnet noe som helst med dette. Men Al-Qaida har vunnet mye når det blir splid internt i Norge om bruk av ytringsfriheten. Eller når det blir en sak på presidentnivå i USA fordi en eller annen ukjent prest annonsere at han skal brenne noen koraner.

Egeland sammenligner også terrorfaren med at «Narkotikakartellene dreper mennesker hver eneste uke i Norge og i samtlige andre vestlige land.» (Det visste jeg ikke, er det virkelig så mange drap i Norge!?) Dette reduserer to ulike komplekse problemstillinger til en enkelt dimensjon, og sammenligner på ett enkelt kvantitativt kriterie. Dette er forflatende og fordummende.

Problemet med terrorisme er sammensatt. Det handler ikke bare om frykten for å bli rammet blindt (å bli rammet blindt er skummelt, slik jeg frykter for at jeg eller noen av mine kjære skal bli blindt rammet av møteulykker i trafikken), men også om frykten for at terrorisme skal få makt over politikken og ramme det som or mange er svært viktige verdier: Ytringsfriheten og individuell frihet.

Jan Egeland viser en imponerende mangel på innsikt og evne til å forstå kompleksiteten i problemstillingen han tar opp. En mann i Egelands posisjon, direktør i NUPI, burde ha bedre evne til refleksjon enn dette.

Loaded labels, jeg vil velge å oversette det til ladede begrep, handler om den logiske tankefeilen som gjøres når man lar et begrep, eller en kategorisering, bestemme om noe er rett eller galt.

Feilen ligger i at begrepet i seg har et innhold, og det innholdet går ofte ut over det man benytter begrepet på.

«Abort er drap!» er et eksempel. Drap er et begrep med svært negative assosiasjoner. Ved å stemple abort som drap, så gjør man abort til noe like ille som å drepe et menneske. Men abortdebatten handler jo nettopp om dette, så ved å bruke merkelappen «drap» på abort, så forsøker man å kortslutte hele debatten.

«Vi er i krig i Afghanistan,» hevder SV hardnakket. SV ønsker også å trekke styrkene våre ut. Ved å forsøke å sette merkelappen «krig» på vår innsats i Afghanistan, så ønsker SV å styrke sin argumentasjon for at vi må trekke oss ut. For ved begrepet «krig» så hefter det mange flere negative assosiasjoner enn ved «fredsbevarende arbeid».

Hvem er terrorist i Israel-Palestina-konflikten? «Den enes terrorist er den andres frihetskjemper», forsøker å utvanne begrepet for å unnskylde de som begår terroristhandlinger ved å peke på at motparten er like ille.

Vi som fulgte Hjernevask la sikkert merke til hvordan kjønnsforskere og queer-forskere prøver å legge ny mening til begrep som kjønn og homofili/heterofili.

Og så har vi begreper som er designet for å kortslutte diskusjonen rundt enkelte tema. Slik som:

  • «Sosial dumping» som brukes til å stemple alt som handler om å bruke ikke-norsk arbeidskraft fordi det er billigere som noe negativt.
  • «Sorteringssamfunn» som forsøker å kortslutte debatten om mulighet for å velge bort barn med genetiske defekter

Kreativiteten min stopper der i øyeblikket, men det finnes garantert mange fler eksempler. Kampen om merkelappene og begrepsbruken er reell, og den pågår kontinuerlig.

Ladede begrep brukes også til å farge beskrivelser av situasjoner. Det er i seg selv ikke eksempel på tankefeil, men brukes allikevel ofte politisk bevisst av journalister og andre for å påvirke mottakeren av et budskap. Temaet i denne posten var hvordan slike begrep kan føre til feilslutninger, tankefeil, ved at en situasjon eller handling får tilført ekstra innhold ved at det kategoriseres med ladede begrep.