Jeg – en klimaskeptiker

november 21, 2011

«Selv en syvåring vet at menneskelige utslipp av CO2 er årsaken til klimaendringene!»

Dette utsagnet synes jeg er veldig godt og illustrerende. For vi vet alle at en syvåring ikke sitter på nødvendig kompetanse til å tolke de data og den informasjon som foreligger om klimaet og dens utvikling. En syvåring kan gjenta hva vedkommende er fortalt, men vet ingen ting om dette. Det blir som en syvåring som vet Gud finnes, fordi det er det foreldrene hennes har lært henne opp til å tro.

Vanlige folk vet generelt lite om årsakene til at klimaet endrer seg. Vi skjønner litt mer enn en syvåring, vi kan forholde oss til forklaringene på drivhuseffekten og vurdere den i forhold til annen kunnskap vi har, men utover det så vet de fleste av oss fint lite. De fleste av oss tror. Vi velger å stole på myndigheter, politikere og organisasjoner som forteller oss hva vi skal tro og mene. Vi vet ikke, vi stoler på autoriteter.

Jeg sammenliknet kort med Gudstro ovenfor. Men det er en viss forskjell. Tro på Gud er uten bevis, mens klimasaken bygger på vitenskapen. Der prestene garanterer for Guds ord så garanterer vitenskapens menn og kvinner for klimasaken. Så hvordan kan en sterk tilhenger av vitenskapen fortsatt være skeptisk til klimasaken?

Fordi vitenskapen er ikke en autoritet vi skal stole på, og vi skal aldri stole på noen som bruker vitenskapen som en autoritet. Gjør vi det, så er vi lett offer for propaganda. Vitenskapen er ikke en autoritet. Autoriteten er da fakta og begrunnelser vitenskapen gir oss. Den eneste autoritet er gode forklaringer og begrunnelser. Vitenskapen er metoden som gir oss dette.

Kjernen i all vitenskap (tilhengere av den hermeneutiske metoden kan ta seg en bolle) er falsifiserbare hypoteser.

Det betyr: Vitenskap er bygget på hypoteser som kan testes, avsløres som feilaktige eller unøyaktige, og med tid og innsats korrigeres eller forkastes.

Med tid, med testing og via korrigering og forkasting av dårlige resultater, så sitter vi igjen med de gode resultatene som beskriver virkeligheten med god nøyaktighet. Vitenskapens behov er altså falsifiserbare hypoteser, tid og testing. Og dette gir oss kunnskap og fakta om virkeligheten.

Vitenskapen handler ikke om gode enkeltresultater, men resultater som bygger på resultater som bygger på resultater osv. «If I have seen further it is only by standing on the shoulders of giants.»

Klimasaken har et stort problem: Det politiske klimaet har skapt et så stort trykk for å presse gjennom Sannheten, at dette, etter min vurdering, undergraver den vitenskapelige prosessen. Skeptikere henges ut som mennesker som benekter virkeligheten, har alternative motiver, er støttet av oljebransjen osv. Det bevilges store midler til å bekrefte hypotesen. Alternative hypoteser får ikke samme støtte. Og ikke minst, hypoteser fremstilles som ubestridelige fakta. Klimasaken har, fra et vitenskapteoretisk standpunkt, undergravd seg selv, fordi det politiske klimaet ikke undergraver muligheten for å forsøke å falsifisere resultatene.

Dermed står lekfolk igjen med et valg: Skal jeg tro eller skal jeg ikke tro på klimasakens forkynnere?

Enig? I så fall gikk du rett i fella! Overstående linje er et falskt dilemma! Med fravær av kunnskap, så er den rasjonelle handlingen å la være å trekke noen konklusjoner. Dette er skeptikerens sanne natur, forbli åpen og la være å trekke konklusjoner på tynt grunnlag. Jeg benekter ikke klimasaken, men jeg nekter å underkaste meg sosiale krav om å bli en rettroende klimasaktilhenger.

I mellomtiden forholder jeg meg til foreløpige resultat. Det finnes årsaker til å tro at utslipp av CO2 i store mengder er uheldige for klimaet. Drivhuseffekten vurderer jeg som reell. De foreløpige resultatene tilsier altså å være forsiktig. Oljereservene vil selvsagt ta slutt en dag, det er grunn nok til å ikke sløse med denne. Vi har en klode full av mennesker som skal ha økt levestandard i fremtiden, det er grunn nok til å satse på å utvikle bedre og mer effektiv teknologi, og å dele denne med verden. Man trenger ikke være rettroende tilhenger av klimasaken for å la være å sløse. Propagandaen er unødvendig.

Så dere som er så skråsikre på at dere vet sannheten: Det gjør de aller aller fleste av dere ikke. Dere har valgt å stole på autoriteter. Dere vet ikke. Dere er troende.

Verden trenger flere skeptikere, ikke flere autoritetstro.

Reklamer

Ikke alle påstander veier likt. «Gud finnes» og «Gud finnes ikke» er kvalitativt forskjellige påstander. Det samme gjelder «menneskeskapte klimaendringer er sant» og «menneskeskapte klimaendringer er ikke sant».

Innen filosofien er ikke en positiv påstand en påstand som er hyggelig og har positive aspekter og konsekvenser, men en påstand som sier at noe eksisterer, for eksempel et fenomen eller en sammenheng. «Gud finnes» og «menneskene endrer klimaet» positive påstander. «Gud finnes ikke» og «mennesker endrer ikke klimaet» er negative påstander.

Bevisbyrden ligger alltid hos den som fremmer en positiv påstand. Årsaken til det er at en negativ påstand er logisk umulig å bevise. Det er logisk mulig å bevise eksistensen av en gud, det er logisk mulig å påvise at mennesker endrer klimaet. Det er logisk umulig å bevise at det ikke finnes noen gud. Det er logisk umulig å motbevise at mennesker påvirker klimaet.

For å bevise en positiv påstand, så er alt man trenger å gjøre å vise frem et eksempel som bekrefter påstanden. Dersom Gud viser seg er hans eksistens bekreftet. Dersom man kan vise mekanismene som endrer klimaet som følge av menneskers handlinger, så er påstanden bekreftet.

Men hvordan vil man gå frem for å bevise at Gud ikke finnes, eller at mennesker ikke endrer klimaet? Uansett hvor lenge vi søker uten å finne bevis og sammenhenger, så er det umulig å bevise at vi har lett lenge og grundig nok.

Vitenskapen baserer seg utelukkende på positive påstander. En essensiell del av den vitenskapelige metoden er å fremsette en falsifiserbar hypotese. En slik hypotese er i form av en positiv påstand som man søker å bekrefte gjennom observasjoner. Kan man gjøre observasjoner som er i samsvar med hypotesen, så styrkes den. Hvis ikke svekkes den, eller den forkastes pga. manglende evne til å forklare sammenhenger.

Innen vitenskapen er det altså slik at den hypotesen med best evne til å forklare positive sammenhenger er den mest troverdige. Og en hypotese som bekreftes av mange, og på flere måter, opphøyes til en vitenskapelig teori.

Bevisbyrde er forøvrig litt missvisende, fordi bevis på norsk har to forskjellige betydninger; de som på engelsk heter «evidence» og «proof». Man tenker ofte på å bevise noe, men det gjør man i matematikken og formallogikken. Innen vitenskapen samler man bevis, analogt til bevis i en rettssal, der bevis altså er observasjoner som styrker en hypotese. Man beviser altså aldri noe innen vitenskapen, men man samler bevis som bekrefter hypoteser.

Multikultur og verdier

august 21, 2011

Debatten går om multikultur, men det hersker noen grunnleggende missforståelser. Dette kommer for eksempel til uttrykk her:

Alle lands kulturer er og blir et resultat av en multikulturell og ytre påvirkning som bidrar til å forme det vi etter hvert ser på som særegne nasjonale verdier.

Vi er norske og er glade for det, men det å være norsk forandrer seg hele tiden. Kultur er ikke en uforanderlig størrelse, slik noen synes å tro.

La meg minne om at det kristne verdigrunnlag er tuftet på jødedommen, og at de tre såkalte abrahamittiske religioner, jødedom, kristendom og islam, har svært meget til felles. Vikingene og senere norske sjøfolk dro ut i verden og hentet impulser enten det var matskikker, byggeskikk eller omgangsformer. Selv ikke rosemaling er rotnorsk, men en variasjon av den greske akantusranken.

Ref: Jo Benkow

Når vi (snakker først og fremst på vegne av meg, men våger å påberope meg en «vi» allikevel) er skeptiske til multikultur, så er det ikke pizza, kebab, salsa og falafel vi tenker på. Heller ikke  først og fremst anglifisering av språket, selv om mange virker veldig redd for dette.

Det vi er redde for er konflikten mellom de grunnleggende verdiene, slik som individets frihet til å drikke, hore og være gudløse satt opp mot religiøs fordømming av slik frihet. Mange vil sikkert ikke si at dette er noe vakkert uttrykk for høyverdig kultur vært å kjempe for. Men at vi bruker friheten slik er ikke det sentrale, det sentrale er at vi har friheten. Vi har frihet til å gjøre dumme valg, være mennesker og leve, uten å undertrykkes i dette livet og uten å fordømmes til evige redsler i det neste livet.

Denne friheten kommer ikke fra vår kristne kulturarv, og er ikke kristne verdier. Kristne verdier er at vi skal føle skam ved slik oppførsel. Dersom du drikker, knuller og generelt har for mye moro så er du et syndig menneske som må krype for Gud og Jesus og be om tilgivelse, hvis ikke kommer du ikke til himmelen. De er dette som er de kristne verdiene. Alt i vår kristne kulturarv er selvsagt ikke dårlige verdier, men de gode verdiene er de vi rasjonelt kan begrunne at er gode. Altså de som også er humanistiske verdier.

Kristne verdier som ikke kan begrunner har vi faktisk lagt bak oss, og erstattet dem med humanistiske verdier, basert på forståelse for hva mennesker ønsker, ikke hva vilkårlige guder i gamle bøker forlanger.

Islam har tilsvarende problemer med frihet og respekt for individets valg. Gode muslimer lar ikke sine sønner drikke seg fulle, og sine døtre bestemme over sin egen seksualitet. Det er det kun dårlige muslimer som gjør, de som lar sine sønner og døtre gå tapt for Allah. Vi må slutte å innbille oss at frihet er kompatibelt med religiøs dogmatisme. Det er det ikke! Religiøs dogmatisme kan per definisjon ikke rasjonaliseres. Om det var mulig ville de vært humanistiske verdier.

Demokratiets fiende er flertallet. Flertallet har i demokratiet makt til å ta ikkedemokratiske avgjørelser, og til og med makt til å ta fra oss vår frihet. Flertallets fiende er guder og religioner, fordi enhver religion er i prinsippet en høyere moralsk og rettslig instans enn fornuften, høyere instans enn sympati og medmenneskelighet og høyere enn menneskerettslige prinsipper. Guder trenger ikke flertall, de trenger bare innflytelse. Dersom mindretallet som taler på vegne av Gud eller Allah, har nok innflytelse over flertallet, så vil demokratiet falle. Jeg tror ikke på konspirasjoner, men jeg tror på flokkmentalitet.

Islam ønsker størst mulig markedsandeler, slik kristendommen alltid har gjort. Å tro noe annet anser jeg som irrasjonelt. Vår utfordring i Norge er å ikke øke andelen muslimer fortere enn muslimene blir sekulariserte og immune mot innflytelsen og kravene til religionens sentrale talspersoner. Dersom vi kan ha en moderat innvandring i takt med dette, så kan vi ha en flott multikulturell fremtid der vi både drikker øl og spiser kebab og stort sett respekterer hverandre.

Jeg har troen på dette, jeg har troen på demokratiet, og jeg har troen på at kampen mot religion i alt sitt uvesen bekjempes med kunnskap og rasjonelle argument, et trygt og godt liv der religion er unødvendig og å vektlegge de verdiene som er basert på medmenneskelighet, sympati og forståelse for menneskets natur.

Humanistiske  verdier basert på kunnskap, rasjonalitet, sympati og mellommenneskelige forhold er bedre enn religiøse verdier! Enhver person er nødt til å mene at egne verdier er best, hvis ikke så er det irrasjonelt å holde på egne verdier. Åt skogen med kultur- og verdirelativisme! Det er bare å åpne øynene og innse at dette er en verdikamp.


FrP i Drammen deler ut klistremerke: «2 timer gratis parkering i by’n» #deviktigesakene

Overstående melding dukket opp på Twitter for litt siden, med avsender høyrepolitikeren Christopher Wand. Og det fikk meg til å tenke litt.

For det første er jo dette viktige saker.

1. Det handler om folks bevegelsesfrihet og livskvalitet. Selv bor jeg i Oslo der det blir stadig vanskeligere å finne parkeringsplass. Dette går direkte utover muligheten for å være med på aktiviteter, sportslige og kulturelle, som foregår i og rundt Oslo sentrum. Jeg kan kjøre kollektivt, men det tar svært mye lenger tid og gjør at jeg ofte heller dropper å dra ut, og i stedet blir sittende i sofaen. Ikke fordi jeg er så lat, men fordi en travel hverdag har begrenset tid, og jeg har begrenset med overskudd på slutten av dagen.

2. Det er ikke så relevant i Oslo, og jeg kjenner ikke forholdene i Drammen, men mange mindre steder sliter med at sentrum utarmes fordi folk heller reiser til de store kjøpesenterne, der parkering er gratis. To timer gratis parkering kan altså være et positivt tiltak for handelsnæringen mange steder.

Så må jeg si det er ganske arrogant med tag’en #deviktigesakene. Det er jo faktisk mulig å ha flere ting i hodet samtidig, og små saker, viktige eller mindre viktige, går ikke generelt på bekostning av andre og større saker.

En siste ting er at siden jeg ønsker blått flertall og samarbeid, så er det fint om Høyrepolitikere sparer seg de små retoriske stikkene rettet mot Frp. Ekte forskjeller og uenigheter, diskuter dem gjerne, men la oss slippe småkjeklingen. Dere vinner ihvertfall ikke min stemme med slikt.

—-

Addendum: Christopher Wand har kommentert meg på twitter, og levert en saklig begrunnelse for å være uenig i politikken. Jeg synes det er riktig å ta det med:

Fri parkering er subsidiert parkering og grenser til sosialisme. En time koster 22kr og det har bilister rå til.

Og han har litt rett i det (selv om jeg ikke er noen beinhard liberalist), dersom man snakker parkeringshus. Hvor mye subsidier man trenger for å «drifte» veikantene kan man derimot diskutere. Her kan man snu på flisa og si det er sosialisme å avgiftslegge det som ellers er frie handlinger.

Det er ikke å betale en femtilapp som er hovedproblemet <b>mitt</b> angående punkt 1 ovenfor, som går mer på vondvilje mot biler i sentrum i Oslo. Men si fem timer i uka i 30 uker i året, av 22 kroner, det blir 3300 i året for å være med på aktiviteter i byen. Det vil være en reell problemstilling for mange.

Punkt 2 gjelder fortsatt.

En ikke uvanlig påstand er at forbrukerne bestemmer hva slags butikker, varer og tjenester vi skal ha. Det er en missforståelse.

Forbrukerne er ikke en koordinert gruppe med felles vilje. Forbrukerne er en løs masse med enkeltindivid som handler individuelt. Det betyr at forbrukerne som masse følger statistikkens lov om store tall i sin valg.

Dermed er forbrukernes valg gitt av to faktorer:
– Individenes gjennomsnittlige natur
– Omgivelsene (inkludert kultur)

Det er ikke gitt individene i gruppen «forbrukere» å endre på disse faktorene. Altså er forbrukerne som uorganisert gruppe tilnærmet maktesløse.

Dette er et generelt poeng: En gruppe handler statistisk, og individ i en gruppe kan generelt ikke påvirke andre enn seg selv, og har ingen makt over gruppen. (Med mindre man kan manipulere omgivelser, kultur e.l.)

Dette innlegget er en tilnærmet kopi av mitt innlegg i diskusjonen av artikkelen Frykter at Ica forsvinner.

http://www.aftenposten.no/okonomi/innland/article4202715.ece

Skyld og ansvar for Utøya

august 13, 2011

Under to døgn etter terroristanslaget mot Utøya, på et tidspunkt der Aftenposten forhåndsmodererte alle innlegg, slapp kommentarer som var mer enn antydende gjennom på «Drøm fra Disneyland» Senere kom mange flere til, og det dukket opp diverse kronikker som direkte anklaget Frp for medskyldige i Utøya-massakren gjennom «å bidra til debattklimaet».

Mange hev seg på den beskyldningen, Støre og andre som ba folk moderere seg var i klart mindretall.

De siste par dagene har tonen snudd. Nå er det en del fra Frp som anklager Arbeiderpartiets politikk for å ha skyld i den frustrasjon som drev Brevik til å begå sin udåd. Og dette er tydeligvis det verste mange har hørt, ute av stand eller uten vilje til å se at den anklagen ikke er verre enn anklagene som for kort tid siden rammet Frp.

Begge beskyldningene er i alle tilfelle gale, og her er de to prinsipielle grunnene hvorfor:

1. Årsakssammenheng medfører ikke automatisk skyld.
Skyldsspørsmålet er et moralsk spørsmål. Årssakssammenheng et teknisk spørsmål. Selv om både Frp og AP kan ha vært medvirkende årsaker gjennom sin politikk og sin retorikk, så betyr ikke det at de kan tillegges skyld.

Både AP og Frp fører den politikken de tror på, og argumenterer for den med de argumenter de tror på. Begge med nasjonens beste i hensikt. «Never attribute to malice that which is adequately explained by stupidity.» Dette er demokratisk og riktig, og skal man tillegge et parti skyld basert på dette så må det være om de burde ha grunn til å vite at den politikk de fører, eller den retorikk de benytter med stor sannsynlighet ville medføre terrorisme.

Dette er også grunnen til at man i en rettssak kan innrømme en handling, men nekte straffeskyld. Man kan mene at handlingen var riktig gitt den spesielle situasjonen, selv om den normalt bryter med lovverket.

2. Politikere har ikke ansvaret for enkelthendelser, men trender.
Verken AP eller Frp kan klandres for en enkelthendelse som er en konsekvens av deres politikk. Men alle partier med makt er ansvarlig for samfunnets generelle utvikling. Det kan være mulig, med riktig argumentasjon, og peke på at Frp eller AP har ansvaret for en samfunnsutvikling der terrorisme blir mer sannsynlig.

En sammenligning kan være antall ulykker på en veistrekning. Her er politikere ansvarlige for utviklingen og statistikken. Men går man inn på enkelthendelser, så er det ingen andre enn de involverte som er direkte ansvarlig.

Her kan man være fristet til å si at «den politikern var imot det autovernet, og er derfor skyld i denne ulykken». Men dette er fortsatt problematisk da en politiker som regel må prioritere, og kanskje har prioritert noe som har reddet liv et annet sted. Så selv på helt konkrete ting skal man være forsiktig. Da bør man helst se etter korrupsjon, feilbehandling eller liknede. Altså ikke at politikern har gjort dårlige valg i jobben, men ikke har gjort jobben sin.

Når det gjelder tragedien på Utøya skal det godt gjøres å argumentere solid for at det ene eller andre partiet er direkte årsak eller direkte skyld. De som så langt har prøvd har stort sett feilet på begge punkt ovenfor.

Min oppfordring er at alle politikere, kronikkforfattere, journalister og folk flest lar spørsmålet om skyld ligge. Diskuter gjerne hva som øker og minsker risikoen for terrorisme av ene eller andre typen. Men hold det generelt, og ikke rettet spesielt mot enkelthendelser. Når det gjelder slike er sammenhengene mellom generell politikk og enkelthendelser er for mange til at de lar seg konkret nøste opp.

Jeg har mine klare meninger om årsakene bak Breiviks handlinger. Jeg holder dem unna i denne sammenhengen, da det bare vil virke forstyrrende for poengene ovenfor. Og jeg vil i alle tilfelle IKKE tillegge noen andre enn Breivik skyld i uhyrlighetene.

En populær missforståelse om dagen er utsagnet «det er ikke publiseringsplikt». Dette er ment å forsvare at ikke alle kommer til med sine meninger i den offentlige debatten. En avis har full rett til å la være å publisere innsendte kornikker. Selvsagt!

Grunnen til at dette allikevel er en missforståelse er at utsagnet egentlig er irrelevant. Selv om man ikke kan klandre en enkelt avis for å regjere i eget hus, så er det allikevel et demokratisk problem dersom visse meninger aldri slipper til.

Det trenger ikke eksistere noen konspirasjon, det holder lenge med en av følgende to:

  • Konformitetskrav. Visse typer innlegg er «uanstendige» og bør ikke videreformidles
  • Sammenfallende subjektive vurderinger, altså at det tenkes veldig likt i forskjellige redaksjoner

Dette er faktorer som lett fører til at hoveddelen av et lands større medier velger å sensurere de samme meningene. Selv om de individuelt ikke kan klandres, så betyr det i praksis offentlig sensur av visse meninger. Det er et demokratisk problem. Og det gir lett vann på mølla for de paranoide som ikke nødvendigvis ser de strukturelle årsakene, men i stedet ser et demokrati som er kuppet.

Mer demokrati og mer åpenhet betyr at aviser og andre medier bør se det som sin moralske plikt å gjøre en innsats for å videreformidle meninger fra alle politiske hold.