Feilplassert ansvar

mai 25, 2011

NRK Brennpunkt har fått tilgang til en rapport utarbeidet av Oslo politidistrikt (ved analytikerne Marianne Sætre og Veslemøy Grytda) som viser en oversikt over hvordan voldtekter foregår i Oslo by. Ikke overraskende er de fleste voldtekter knyttet til rus og alkoholkultur, uten at noen bør nedvurdere problemet med overfallsvoldtekter av den grunn.

– Det er en slags type partykultur som er veldig grenseløs, som kanskje de fleste kan håndtere, men som en del ikke klarer å håndtere ordentlig, sier Sætre

Det er heller ikke overraskende at jenters egen adferd er en faktor:

Hun forteller om mange unge jenter som drikker mye alkohol før de går ut på byen, så mye at mange får blackout og ikke husker hva som skjer videre.

– Det er personer som har vansker for å sette grenser i utgangspunktet, som får problemer i en kultur der det ikke er noen grenser. De blir dratt veldig langt inn i det, og havner i situasjoner der de i ettertid føler seg veldig krenket.

En ting til som heller ikke er overraskende her på berget er at en slik analyse følges opp og avsluttes med en politisk korrekt disclaimer:

Hun understreker at hun ikke ønsker å gi jenter og unge kvinner ansvaret for overgrep de blir utsatt for, men en mangfoldig kultur som unge personer i dag må kunne håndtere.

Og det er selvsagt riktig. Ingen ofre har ansvaret for selve handlingen, det har bare overgriperen. Men alle kvinner har ansvar for seg selv og den risiko de velger å utsette seg for gjennom egne handlinger.

For når det gjelder situasjonen som helhet er det mer enn ett ansvar. Det er fort missvisende å snakke om ansvaret, fordi det finnes et ansvar voldtektsmannen har, et ansvar politikerne har i forhold til den overordnede utviklingen, og et ansvar kvinnen har i forhold til egen adferd og risiko knyttet til denne.

Voldtektsmannens ansvar utelukker ikke kvinnens ansvar. Kvinnens ansvar for seg selv reduserer ikke voldtektsmannens ansvar og skyld.

Noen som ikke er i nærheten av å forstå dette er stortingsrepresentantene Arild Stokkan- Grande og Thomas Breen fra AP. I en tragikomisk pressemelding klarer de  å kritisere Brenpunkt for å snakke om sammenhenger mellom partykultur, kvinners deltagelse i denne kulturen og voldtekter:

Stortingsrepresentantene Arild Stokkan- Grande og Thomas Breen mener at utgangspunktet for denne debatten er at voldtekt er og blir menns ansvar.

– Uansett hvilken situasjon voldtekt skjer, er det aldri offerets skyld. Ingen andre debatter om holdningsskapende arbeid vil vi finne på å legge skylden eller ansvaret på offeret, sier Thomas Breen.

Han understreker at om man skal diskutere rus og voldtekt, så bør det handle om menn og rus.

– Det er på høy tid med en debatt om menns holdninger til voldtekt. Det er og blir menns ansvar, og voldtekt er en mannssak, understreker Arild Stokkan- Grande.

– Vi kan ikke lenger akseptere at våre medbrødre så til de grader skader kvinner, uten at de tar ansvar, avslutter Breen.

Født sånn eller blitt sånn?

Er det å benekte virkeligheten til fordel for det politisk korrekte noe man hjernevaskes til som del av det politiske miljøet i Arbeiderpartiet (venstresiden generelt?), eller er dette noe man har med seg fra fra starten av og gjør at enkelte trekkes mot politisk venstre?

Problemene med denne galskapen er mange:

  1. Breen og Stokkan- Grande mener tydeligvis at vi ikke skal diskutere reelle sammenhenger mellom kvinners adferd og risiko.
  2. De klarer, som nevnt, ikke å se at selv om kvinnen ikke har ansvaret for voldtektsmannens handlinger, så har kvinner allikevel et ansvar for egen adferd og sikkerhet
  3. De plasserer ansvaret på en gruppe som ikke har mulighet til å ta ansvar

Og gruppen i siste punkt er en det har blitt vanlig å legge ansvaret på i disse debattene om voldtekt: Menn.

Men menn som gruppe kan ikke ta et slikt ansvar. Vi menn har ikke en egen organisasjon med regler og retningslinjer som vi skal følge. Vi er som gruppe ikke en enhet som kan ta ansvar, slik som enkeltindivider er, og slik som for eksempel styresmaktene i landet, som Stokkan- Grande og Breen representerer, er.

Jeg som mann kan ta ansvar for mine egne handlinger. Jeg kan ta ansvar i mitt nærmiljø. Og det kan også kvinner. Men Menn som gruppe, eller Kvinner som gruppe, har ingen slike muligheter, og dermed ikke noe slikt ansvar.

Det er helt riktig av analytikerne i Oslopolitiet å diskutere reelle sammenhenger mellom kvinners adferd og konsekvenser. Det er fullstendig hjernevasket politisk korrekt galskap å benekte disse sammenhengene og i stedet prøve å skape en alternativ virkelighet som er mer politisk opportun. Og det er farlig og ansvarsløst å oppfordre kvinner til å ikke ta ansvar for egne handlinger og egen sikkerhet.

Ref: VG

Reklamer

Det norske skattesystemet har blitt ganske enkelt for vanlige borgere, men er desto mer komplisert for næringslivet. Her er det mye spesialtilpassede ordninger. Ikke alle er like heldige, slik som regelen om et kraftverk på 5499 kilovoltampere (kVA) slipper såkalt grunnrenteskatt, mens et kraftverk på 5500 kVA må betale grunnrenteskatt for hele produksjonen Denne skatten må også betales uavhengig av overskudd/underskudd før skatt, og kan dermed svi ganske grundig.

Denne måten å skattelegge på, med et drastisk skattehopp rundt en viss energiproduksjon, fører selvsagt til at mange kraftverk plomberer på eksakt 5499 kVA og utnytter dermed ikke kapasiteten til kraftverket. Dette betyr at ren og fornybar kraft fra vannkraft ikke produseres.

Det har vært ønsket å endre dette, men det blir avslått av regjeringen ved AP og Sigbjørn Johnsen:

“Det er riktig at den nedre grensen i grunnrenteskatten for kraftanlegg i noen grensetilfeller gir insentiver til å tilpasse ytelsen for å unngå grunnrenteskatt, ved at det bygges mindre verk enn det som er samfunnsøkonomisk optimalt. En slik tilpasning kan skje ved at et verk installerer en generator med merkeytelse like under grensen i stedet for en generator med ytelse noe over grensen, eller at det bygges to verk som hver er under grensen i stedet for ett som er over grensen”, skriver Johnsen.

Ref: tu.no

Det Sigbjørn Johnson her sier er at frykten for at noen skal betale mindre skatt (ikke glem at skatt bare er omfordeling av midler og ikke verdiskapning i seg selv, i motsetning til kraftproduksjon) ved å tilpasse seg reglene veier sterkere enn ren og fornybar kraftproduksjon. Så kjenner vi Arbeiderpartiets prioriteringer også når det gjelder dette. Klimaprat er først og fremst unnskyldning for å plage bilkjørere.

Datalagringsdirektivet

desember 12, 2010

Jeg har ikke kommentert datalagringsdirektivet tidligere, da så mange andre har vært på denne saken. Men synes allikevel det er verdt å bidra med mitt synspunkt: Jeg er imot.

Jeg har et par punkter jeg har lyst til å løfte frem.

DLD er overvåking

Jeg har flere ganger sett påstanden at DLD ikke er overvåking. Begrunnelsen er at ingen følger med kontiunerlig. Det er kun dersom en alvorlig forbrytelse har skjedd, at man vil sjekke dataene for å spore opp gjerningsmenn og andre innvolverte.

Men det er akkurat slik overvåkingskamera fungerer mange steder. Kameraene surrer og går, og tar opp kontinuerlig. Og etter en viss periode blir de slettet, helt uten at noen har satt på dem. Kun dersom noe spesielt skjer, så blir innholdet studert.

Dette er per definisjon overvåking.

Nå skal man være forsiktig med å la ord-stempel avgjøre hva man mener om en sak (se: Loaded labels fallacy), det er hva som faktisk gjøres i praksis som er avgjørende. Og dette er lagring av data som kan brukes til å i etterkant spore nettbruk, aktiviteter og bevegelsesmønster for samtlige mennesker som befinner seg der DLD gjelder.

Uærlige Arbeiderpartipolitikere

Støre og Storberget beveger seg på grensen til løgn i sine argumenter for DLD.

Støre skyver EU foran seg, og hevder vi er forpliktet til å gjennomføre DLD. Men EU forlanger ikke mer enn seks måndeders lagring av data. AP vil innføre ett år. AP går altså utover det vi forpliktes til av EU. Da blir det feigt og løgnaktig å gjemme seg bak EU.

Storberget på sin side hevder at DLD er nødvending for at politiet skal være «i stand til å bekjempe kriminalitet og terrorisme». Dette er selvsagt ikke sant. Politiet får et nytt hjelpemiddel, men dette er ikke enten/eller for politiet. Så dette er overdrivelse på grensen til løgn fra Storberget sin side.

Det låter også noe hult, når Norge samtidig trekker seg fra samarbeid med USA om en terroristbase. Og dette av personvernshensyn! Altså; Overvåke hele norske befolkning: Nødvendig og greit i forhold til personvernet. Utveksle informasjon om mulige terrorister med andre nasjoner: Ikke så viktig, fordi det er problematisk for personvernet!

Det provoserer meg at disse politikerne ikke kan argumentere ærlig for, og stå for sine standpunkt. Min mening er at når folk må ty til løgn og grove overdrivelser for å argumentere for en sak, da har de en dårlig sak i utgangspunktet.

Tilgang til informasjonen

Det hevdes at for å få tilgang til informasjonen lagret, så vil man måtte gå via dommer og få en rettskjennelse. Og at det må være under misstanke om grov kriminalitet.

Det er en tilsvarende situasjon i dag (man må via Post og Teletilsynet) i forhold til tilgang til den informasjon som allerede lagres hos den enkelte teleoperatør. Problemet er at selv om det ligger en slik lov i bunnen, så er det fult mulig å vedta generelle unntak.

For eksempel har Advokatfirmaet Simonsen konsesjon til å overvåke privatpersoner internettbruk, i jakten på fildelere som deler opphavsrettsbeskyttet film og musikk med hverandre (grov kriminalitet?).

Og vi må ikke glemme NAV-skandalen, der det for kort tid siden ble avslørt at NAV var gitt blankofullmakt til å hente inn all slik informasjon, om hvem som helst (ikke bare den mistenkte) ved mistanke om trygdemissbruk (uten at NAV trengte å redegjøre eller dokumentere skriftlig i det hele tatt!) Og hadde ikke NAV blitt avslørt, så hadde dette vært situasjonen per idag.

Det er åpenbart at selv om utgangspunktet er at man må ha rettslig kjennelse for å få tilgang til DLD-dataene, så er det mer sannsynlig at dette sklir ut, enn at det ikke gjør det.

Hackers and crackers

Det er ikke bare utgliding fra myndighetene som er en risiko, det er også en stor verden av alt fra dumme script-kiddies til onde hackere der ute. All sentralisering av informasjon gjør jobben til de som ønsker denne informasjonen enklere.

Dette er ikke paranoia. La meg nevne noen ferske mediesaker som illustrerer forskjellige typer trusler:

  • Wikileaks
  • Stuxnet
  • Regjeringskvartalet

Wikileaks-saken er et eksempel på at sensitiv og hemmelig informasjon lett kommer på avveie. Utro tjenere finnes mange steder.

Stuxnet ar navnet på ormen som har skapt store problemer for Irans kjernekraftverk, og er et eksempel på hvordan selv særdeles viktige datasystemer tilhørende statsmakter kan kompromiteres og tildels kontrolleres av ondsinnede hackere.

Og den begredelige sikkerheten i den norske regjeringskvartalet viser hvor uprofesjonelt man opptrer i forhold til sikkerhet rundt sensitiv informasjon og viktige datasystemer her i Norge.

Vi kan ikke og bør ikke stole på at den lagrede informasjonen er trygg i forhold til misbruk. Og dette er informasjon som kan brukes til alt fra utpressing (gay-porno-surfing, elskerinne-chat’ing) til kartlegging av reisevaner (hos familien Rikersen er det aldri internettbruk tirsdag aften og kveld før 22.15) til hva vet jeg?!

«Jeg har ingenting å skjule»

«Dette er kun et problem, for de som har noe å skjule» er et vanlig argument i liknende situasjoner. Men det er ikke bare det dette handler om. Det handler om du vil ha overvåkingskamera installert i dusjen din. For du har vel ikke noe å skjule?

Med andre ord, det handler om individets rett til privatliv. Som individer er vi ikke det offentliges eiendom, selv om litt for mange ser ut til å mene det fra tid til annen. Overvåking er en krenkelse av individets privatliv, og ikke noe man kan tillate seg med så overfladisk begrunnelse som «bare de som har noe å skjule har noe å frykte».

Kost og nytte

Det er et ubestridelig faktum at det er lett å skjule sine spor, dersom man har noe å skjule. Eller dersom man bare er prinsipiell for retten til privatliv, og dermed prinsipiell motstander av å bli overvåket.

Det betyr at som følge av DLD kan man kanskje ta en eller annen spontan-pedo (en som ikke hadde planlagt å forgripe seg på noen, men som falt for fristelsen deg og da) og de største amatørene blant forbrytere og terrorister.

Men å rulle opp terroristnettverk, der man har opplæring av fremtidige terrorister, på denne måten. Det skal man ikke være for optimistiske i forhold til. Det er som sagt trivielt å skjule sporene sine, dersom man har seriøs interesse av dette. Og det er verdt å merke seg at den uttalte hensikten er å bruke denne informasjonen i ettertid. Altså etter at pedo-Ronny har forgrepet seg, og etter at bombe-Ahmed har sprengt seg selv.

Det er selvsagt slik at all økt overvåking i samfunnet kan hjelpe politiet. Men det betyr ikke at vi skal akseptere generell overvåking av en hel befolkning, når kost-nytte-forholdet er så lavt som det antagelig er med DLD. Det er mer enn nok «nødvendig» overvåking allerede (gjennomsnittsmåling av fart, ikke mulig med anonyme ringekort, alle banktransaksjoner, alle betalinger med kredittkort, all informasjon som lagres hos teleoperatører osv. osv. Det er sikkert mange ting jeg ikke kommer på på sparket.)

I alle tilfelle holder EU på med en evaluering av DLD. Da synes det merkelig at det er så viktig for AP å dytte dette gjennom, og dytte dette gjennom NÅ. Hva er APs motiv?

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har slått fast at det ikke er lov å forby politisk reklame i TV. Årsaken til det er at TV er et særdeles viktig medium når det gjelder å nå frem med et budskap til store deler av befolkingen.

I «alle andre» medier er det reklame, og reklamen koster ponger. Det gjør at de store, slik som AP/LO i samarbeid synes over alt, fra studentaviser til riksdekkekkende aviser. De små må sette opp klistremerker på søppelkasser, slik som Rødt, eller komme med flåsete utsagn i mediene, slik som Venstre, for å i det hele tatt bli lagt merke til. Pengemakta rår.

I tillegg får de store partiene masse mediedekning for sine saker, i tillegg til at politikere fra disse partiene blir invitert til fortrolige samtaler med kosestemme i beste sendetid i radio. I hvertfall gjelder det for partiene som finnes på den side av det politiske spekteret der journalister flest også er.

Dette er åpenbart ikke spesielt demokratisk. Og det er menneskerettighetsdommstolen skjønt, og den har dømt deretter. Hvis alle partier, små som store, fikk litt sendetid på den folkebetalte og avgiftsfinansierte kanalen NRK, så ville de små partiene få en unik mulighet til å presentere seg selv og hva de står for.

Dette liker ikke Arbeiderpartiet og kulturminsiter Trond Giske. De er jo dessuten konge på reklamehaugen med LOs mangfoldige millioner i ryggen, og får mer mikrofontid enn noe annet parti, så noen egeninteresse har AP heller ikke. Løsningen til Giske er derfor ikke å bruke ti millioner på TV-tid på NRK der de små partiene kan bli hørt og sett, nei løsningen er å kjøpe seg unna dommen ved å bruke ti millioner på å kjøpe TV-tid på en kanal nesten ingen ser på, og som kun når ut til omlag 25% av befolkningen. Der vil småpartiene verken bli hørt eller sett med mindre de finner på noe som er så ekstremt at de får omtale for dette i mediene.

På NRK kunne et lite parti brukt tiden på noe så kjedelig som en tale fra studio, og likevel bli hørt ogsett. På frikanalen (hvilkenkanalhæ?) tvinges man til å gjøre noe ekstraordinært slik at man får omtale nok til å bli tatt opp i de store mediene.

Ikke bare bil Giskes løsning påvirke innholdet i disse reklamene i negativ og ekstrem retning, men samtig hopper han bukk over hele intensjonen i Strasbourg-dommen, som jo var å fremme demokratiet ved at også de små partiene kan få oppmerksomhet uten å måtte ty til jøgling og flåsing. Med det demonstrerer Giske og AP nok en gang forakt for demokratiske prinsipper.

Ref: