Aftenposten er ivrig på sensuren

I all verden, Aftenposten!!!

Fjerne et innlegg der jeg:
1. Beskyldte venstresiden for splitt og hersk-taktikk
2. Beskyldte V og Krf for å være nyttige idioter.

I helt vanlig språkdrakt! Er dette forbudte meninger? Hva er motivet?

Dessverre, når et innlegg er fjernet, så får man ikke tak i den opprinnelige ordlyden lenger.

Innlegget ovenfor har moderatoren(e) hos Aftenposten faktisk fjernet. Kan noen forklare hvorfor?

I Twitter-profilen min står det: Jeg tror ikke på konspirasjonsteorier, jeg tror på flokkmentalitet.

Men etter at Dagbladet på lederplass avslørte at de aktivt motarbeider Frp, så blir min tro utfordret. Det blir ikke bedre av at innlegg som det ovenfor blir fjernet, mens for eksempel dette får stå:

LOL. FrP, frepperne og deres evige offermentalitet. Det er dette som gjør at FrP ikke vil kunne taes helt alvorlig. Sutrer som et lite barn hver gang de kritiseres.

Den diskuterte artikkelen finnes her.

Reklame

Betraktninger om Sverigedemokratene og demokratiet

Jeg gjør meg en del tanker når jeg følger debatten om det svenske valget og Sverigedemokratene i mediene.

For eksempel merker jeg meg hvordan partiet konsekvent omtales som «det innvandringsfientlige» eller «det høyreekstreme» partiet.

Hvorfor bedrives det slik konsekvent karakterisering av enkelte parti, og ikke andre? Hva er den journalistiske begrunnelsen og motivet for dette?

Og hva betyr egentlig «høyreekstrem»? Ekstremt opptatt av fri konkurranse? Ekstremt opptatt av individets rettigheter? Ekstremt opptatt av verdiskapning? For det er dette som for meg er høyre-verdier. Hvor kommer koblingen mellom fremmedfientlig og politisk høyre fra?

Sverigedemokratene er hacket (VG, TV2). Noen har fått tak i 5700 navn på personer som har vist interesse for partiet, og publisert navnene på nett. Og er det publisert på nett, så forsvinner det aldri.

Grunnen til denne publiseringen er for meg åpenbart å henge ut folk. Det er ikke sosialt akseptert blant «oppegående mennesker» å stemme Sverigedemokratene, slik det i mange miljøer fortsatt ikke er sosialt akseptert i mange miljøer å stemme Frp i Norge. Man blir sett på som alt fra litt mindreverdig og dum, til direkte rasist.

Dette stigma-våpenet er ikke bare i bruk i Norge og Sverige. Jeg husker fra siste valgkamp i USA, der det gikk en kampanje som skulle legge sosialt press på tilhengere av det republikanske partiet. Bl.a ble det laget video med en jente som var med en gutt hjem, oppdager at han har et signert bilde fra en politiker fra det republikanske partiet, og rømmer.

Denne formen for elitistisk tankegang har visse faremomenter ved seg. «Vi er bedre enn dem»-tanken er grunntanken i all rasisme. Og det legitimerer å behandle andre respektløst. Noe vi har sett i Sverige, der en politiker nektet å la seg sminke i samme rom som en fra Sverigedemokratene, og nå når hjemmesiden er hacket, og navnene spredd på nett.

Jeg synes det er skremmende politiske forhold i Sverige, når man ikke evner å behandle mennesker med respekt på tross av at de har andre meninger. Det er skremmende når sosialt stigma og uthenging er et akseptert politisk maktmiddel som brukes aktivt av alt fra politiske meningsmotstandere til massemedier.

Det skaper holdninger som nedgraderer mennesker, gjør at demokratiets verdier undergraves, og i verste fall fører til forfølgelse og verre ting.

Inndra streikeretten!

Streiken for likelønn er fullstendig tøvete. Kvinner og menn har lik lønn for lik stilling. Likelønnskommisjonens rapport bekrefter at innen samme stilling er forskjellen i lønn mellom kvinner og menn stort sett ikke statistisk signifikant. (Hvor mange har fått med seg disse faktaene via propagandaen servert av fagforeningene?)

Som individer behandles altså kvinner og menn likt, og får lik lønn!

Men kvinner og menn velger ulike yrker. Og ulike yrker har forskjellig grad av sikkerhet, forskjellige pensjonsordninger, forskjellig type utdannelse osv. Og kvinner er oftere syke, prioriterer sjeldnere karrierer osv. Dette er individers forskjellige valg.

Audun Lysbakken hevder at det er «skjulte strukturer» i samfunnet som gjør at kvinneyrker er dårligere betalt. Men er det da også skjulte strukturer som gjør at menn sitter mye mer i fengsel enn kvinner, at jenter får bedre karakterer på skolen enn gutter, at flere kvinner enn menn tar høyere utdannelse?

For å sette det litt på spissen, vil man til neste år streike for å gi gutter en ekstra karakterøkning og lavere inntakskrav på universitetet? Vil man senke straffene på typisk mannskriminalitet som vold og voldtekt, for å utjevne straffeforskjellene?

Likelønn er tøv, slik likestraff, likekarakterer og likeutdannelse er tøv. Likelønn er ideologi. Det handler ikke om individ, det handler ikke om kvinners lønn, det handler ikke om å gjøre noe med strukturene, det handler ikke en gang om å prøve å identifisere de strukturene man påstår eksisterer. Det handler om at statistisk sett er man ikke fornøyd med inntektsfordelingen. Det handler om likehetsideologi og klassekamp.

Og dersom du er organisert, og det bør man være for å ha noen i ryggen dersom man havner i konflikter eller arbeidsledighet, så er sjansen stor for at du blir benyttet til denne ideologiske kampen. Som organisert har du ikke noen egen politisk vilje. Du hopper når foreningen sier hopp. Om du er politisk enig eller ikke er ikke relevant. Politisk eies du fullstendig av den foreningen du tilhører.

Det å stå utenfor er nærmest umulig. Fagforeningene har konstitusjonert mobbing for å holde folk på matta. Mobbebegrep som «gratispassasjer» brukes hele veien opp til toppledelsen med Roar Flåthen i spissen. Og hovedavtalen har også en egen utfrysningsparagraf. §10.1 mener foreningene gir streikende mulighet til å nekte å jobbe sammen med en streikebryter, noe som betyr at en person kan bli tvunget sagt opp om den jobb vedkommende har gjort under en streik kan ansees som streikebryteri. Det skal ikke være lett å mene noe annet enn fagforeningene, eller prøve å redde bedriften man jobber i.

Som organisert i en av foreningene som streiker er du ikke annet enn en brikke for de som fører kampen. Du og dine medstreikende brukes for å holde det norske samfunnet gissel. Dette er ikke bare antidemokratisk, men det har store kostnader for samfunnet, siden produktivt arbeid går tapt. Ikke bare fra de streikendes side, men også for mange av de som rammes og ikke får gjort jobben sin siden de er avhengig av streikerammede tjenester, samarbeide med streikerammede bedrifter, eller må være hjemme for å passe barn.

Og det rammer ikke bare samfunnet kostnadsmessig i en periode med økonomiske nedturer og mange utfordringer. Det rammer også mennesker. Syke mennesker som venter på behandling. Elever som venter på karakterer, som er avgjørende for de neste årene av deres liv. Disse menneskene holdes også som gisler av usympatiske og alt annet enn solidariske fagforeninger og deres ledere.

«Vi beklager på det sterkeste ovenfor de som måtte bli berørt. Vi har forsøkt å gjøre dette så skånsomt som mulig. Men en streik går nødvendigvis ut over en tredjepart, det ligger i streikens natur,» sier for eksempel streikeleder Kai Øivind Brenden ved Akershus Universitetssykehus. Men at det er streikens natur er ingen unnskyldning. Har man valgt en streik, så står man ansvarlig for konsekvensene av dette valget. At man står i en posisjon der man direkte kan ramme andre betyr ikke at det er akseptabelt (spesielt ikke når man er i denne posisjonen fordi det offentlige har lovpålagt monopol på utføre tjenesten). Det gjelder dessverre også selv om du er politisk fange og ikke har noe reelt valg.

For selv om du som organisert i et usympatisk forbund skulle misslike dette, og ikke ønske å streike, så må du allikevel være med. Og du betaler for det selv, av egen lomme. Streikelønn får du kanskje. Men den har du i hovedsak betalt inn selv på forhånd. Det er kontingenten du får igjen en porsjon av. Litt av egne penger i retur. Det er med andre ord en illusjon at det ikke koster deg noe å streike.

Denne formen for politisk kamp setter også demokratiet til side. Vi har en valgordning i dette landet. Det er de folkevalgte som skal styre landet. Den makt fagforeningene har er ikke demokratisk valgt. Den er tilranet gjennom folks behov for å være organiserte. Og det er ikke bare på denne måten makten er tilranet. Det skjer også ved at politiske parti kjøpes. Spesielt tydelig er det når LO åpent kjøper Arbeiderpatiets støtte. Forakten for demokratiet er så akseptert, fagforeningenes makt er stor, at man ikke gidder forsøke å skjule åpenbar korrupsjon en gang.

Jeg ønsker at streikeretten inndras for en femårsperiode. Det ville vært en fin markering av at nok er nok, og at fagforeningene burde gå i seg selv og tenke seg om. Er det demokratisk forsvarlig å ture frem slik man gjør, sette til side demokratiet og holde samfunnet gissel for å presse gjennom saker som burde være avgjort av de folkevalgte? Det kommer selvsagt ikke til å skje, å ta til orde for dette ville være politisk selvmord for enhver politiker. Og Arbeiderpartiet ville miste all støtte fra LO.

Mer av det som ikke virker: skyve problemene under teppet

En av to Nordmenn mener integreringspolitikken ikke fungerer.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken (SV) tror holdningene er et resultat av at den offentlige debatten som har pågått de siste årene har hatt fokus på det som fungerer dårlig når det gjelder integrering.

– Det negative fokuset har tidvis vært så sterkt at jeg har vært imponert over at folks fremmedfrykt ikke har økt, sier han.

En ekte SVers måte å se virkeligheten på. Og et imponerende stykke ansvarsfraskrivelse, der Lysbakken i ikke uvanlig SV-stil prøver å legge skylden på de som tar opp problemene, eller bare refererer situasjonen.

– Nå må vi ta denne frykten på alvor. Politikernes oppgave er å skape håp, ikke frykt. Vi kan ikke lenger fordømme eller bortforklare. Vi må få frem at integreringen faktisk fungerer og vise at myndighetene tar folks skepsis på alvor.

For alt er ikke bare negativt, fortsetter han.

– Vi må belegge at det går bedre enn det mange tror. Vi kan sørge for en mer nyansert debatt der vi får frem alt vi lykkes med. Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han.

Joda, medienes og politikernes makt til å forme opinionens meninger er stor. Men de reelle situasjonene som folk opplever i hverdagen forsvinner ikke ved at vi ikke snakker om dem.

Det Lysbakken her oppfordrer til er det mange har oppfordret til så lenge vi har hatt diskusjoner om innvandring og integrering. Det har ikke fungert til nå, og det er ingen grunn til at det skal begynne å fungere nå. Årsaken til det er at Lysbakken snur årsak og virkning på hodet: Problemene oppstår ikke fordi vi snakker om dem. Vi snakker om problemene fordi de har oppstått.

Vi må få frem alt vi lykkes med, hevder Lysbakken. Men å lykkes på noen områder er ingen erstatning for at helheten jevnt og trutt går i negativ retning. Lysbakken sier også noe riktig: Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han. Jeg har fulgt debatten fra jeg ble politisk interessert, og den slags innrømmelser hadde man aldri hørt fra en SVer for femten år siden. Eneste politikerne som da turde å si noe slikt var fra Frp, og de måtte som konsekvens regne med å bli hengt ut som fremmedfiendtlige (eller verre ting) i avisene.

Det er to ting som gjelder:

1. Fri, åpen og ærlig debatt
2. Ta problemene på alvor

I prioritert rekkefølge, fordi det andre avhenger av det første. Dette er grunnleggende for et fungerende demokrati.

Datalagringsdirektivet

Hva frykter du mest? Kriminalitet og terror på den ene siden, eller statlig maktmisbruk på den andre?

Dette spør Elin Ørjaseter retorisk i en kommentar på e24.no.

Det var et interessant spørsmål, Ørjasæter, ettersom svaret åpenbart (for meg) er det motsatte av det du legger opp til; Statlig maktmisbruk er langt farligere enn kriminalitet og terror.

Ta en kikk rundt i verden, og ta en kikk på historien. Langt de fleste lidelser påført mennesker av andre mennesker er et resultat av (bl.a) statlig maktmisbruk. Korrupte maktregimer og diktaturer som undertrykker befolkningen, for ikke å snakke om stater i krig, har fart langt verre med folk enn det terrorisme og kriminalitet noen gang har gjort.

Jeg vil til og med hevde at det meste av terrorisme er et resultat av statlig maktmissbruk. Ofte direkte, men også er sammenhengen ofte indirekte. Det hat mot vesten som finnes i muslimske land kommer fra en tro på at vesten, spesielt USA, er vantroende undertrykkende maktmissbrukende kulturimperialister. En holdning som fyres opp under av regimer som selv virker begrensende på landenes kulturelle og økonomiske utvikling. Samtidig legger de skylden for dette på vesten, gjerne ved å begrense ytringsfrihet og selv kontrollere medienes uttalelser.

Og selv, selv frykter jeg norske sosialisters maktovergrep mer enn jeg frykter terrorisme. Norske sosialister prøver jo stadig vekk å hindre, noen ganger til og med forby, private aktører innen helse og omsorg. Jeg skal selv bli gammel en dag, og jeg er livredd for det helseregimet som statlig maktmissbruk påtvinger oss!

Respekt for individets rettigheter må ligge i bunnen av alt vi gjør. Stater, lover, næringslivet, samfunnet, ideologier – verdiløse institusjoner i seg selv. Deres verdi ligger KUN i hvordan de tjener samfunnets individer. Og da kan vi ikke begynne å tråkke på individets rettigheter for å forsvare disse.

Jeg har sterk tro på demokratiet, ikke pga. demokratiets fortreffelighet, men fordi kun i form av et demokrati kan individets rettighet til å være med å bestemme over samfunnet ivaretaes. Men demokratiet er ikke en garanti mot statlig overgrep, tvert om kan en missforstått tro på at «flertallet har rett» brukes som argument for overgrep mot individet. Men et velfungerende demokrati, et demokrati med en sterk konstitusjon som begrenser de folkevalgtes mulighet til å lage lover som går ut over individets rettigheter, kan fungere som en forsikring mot at statens overgrep går for langt. Vi kan kaste våre ledere og erstatte dem med nye. Men bare hvis konstitusjonen respekteres og befolkningen er seg bevisste på individets rettigheter.

Så, Elin Ørjasæter, jeg frykter statlig overgrep langt langt mer enn jeg frykter terrorisme. Og jeg tror at den beste måten å bekjempe terrorisme på sikt er nettopp å hindre statlig overgrep, og sette individets rettigheter først.

Med andre ord, jeg forlanger grundig begrunnelse for at datalagringsdirektivet er nødvendig, fungerer, og ikke vil bli missbrukt, før jeg kan akseptere en slik krenkelse av individets integritet.

They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety.

– Benjamin_Franklin

Løgner i media

De tre store, VG, Dagbladet og Aftenposten, videreformidlet alle tidligere i uken en NTB-sak om at Sykepleierforbundet advarte mot å stemme FrP, basert på at FrP ikke hadde programfestet likelønn.

For VG var det ikke nok å videreformidle saken, de valgte også å legge på litt og dro en glatt løgn og påstod FrP hadde snudd om likelønn.

Nå oppdager jeg at dette ikke var eneste løgnen. Sykepleierforbundet hadde aldri advart mot FrP. Dette var en feilsitering fra en kreativ journalist i NRKs politiske kvarter.

Feilsitering, bevisste missforståelser og generelt det å vri og vrenge på andres uttalelser, er etter min mening et stort problem i norsk politisk debatt, enten det er journalister med politisk agenda eller politiske motstandere som står bak. Som en person som er positivt innstillt til FrP, og ønsker en borgerlig regjering, så har jeg observert dette mange ganger. Gang på gang har jeg hørt en uttalelse fra politikeren selv, og lest påstander om helt andre uttalelser i media. (Og når det påpekes kommer beskyldningene om sutring og offerrolle ol. Bare ta kikk på «dro en glatt løgn»-linken ovenfor for et eksempel.)

Det er virkelig synd at det er på dette nivået den politiske debatten alt for ofte føres. Demokratiet fortjener langt bedre.

Slik propaganda virker også veldig godt. Som mennesker husker vi hva vi mener om noe, selv om vi etter hvert glemmer hvorfor og de konkrete sakene. Det er derfor førsteinntrykk er så viktig når man møter noen.

Man ser det godt i politiske debatter. Det er så mange som vet at FrP er populister, men spør man hvilke konkrete saker som ligger bak den meningen så får man aldri noe bedre svar enn skattelette og billig sprit. Aldri har noen gjort noen egentlig sammenligning mellom FrP og andre partier på dette punktet. Men inntrykket sitter, og hver gang påstanden dukker opp igjen, så blir fordommene bekreftet.

Jeg vil legge til en liten ting om likelønnssaken:

Dessuten blander de to ulike ting: Lavtlønte og likelønn. De er utydelige i politikken sin, for lavtlønnsgrupper i offentlig sektor er noe annet. Forslaget deres treffer ikke de høyt utdannede i offentlig sektor som vi snakker om i likelønnssammenheng, hevder Normann.

Normann har rett, men tar samtidig feil. For ofte når det trekkes frem likelønn så skilles det ikke mellom dette. Man gjengir gjerne hvor mye kvinner tjener i snitt sammenlignet med hvor mye menn tjener i snitt. Dette er dermed tall som ikke er korrigert for det faktum at kvinner oftere jobber i lavtlønnsyrker. For hvis man faktisk korrigerer for dette, og andre relevante faktorer, så har vi bortimot likelønn i Norge. Les også min påstand om at ulik lønn er helt riktig.

Jeg boikotter kjøpefilm

Her om dagen hadde jeg lyst til å se på en film i DVD-samlinga mi. Jeg har en ganske stor samling kjøpte filmer, et par hundre DVD’er og etter at jeg kjøpte PS3 har jeg kjøpt over femti Blu Ray’er. Det er som de sier: «film er best på kino, og kino er best hjemme.»

Men jeg har et problem. Fra starten av hadde jeg en DVD-spiller som spillte sone 1 plater, siden det var enkelte plater jeg var interessert i som kun var utgitt i USA. Derfor har jeg ganske mange sone 1 plater, og disse lar seg ikke spille av på en PS3 kjøpt i Norge. Så nå har jeg mang filmer jeg ikke får sett på hjemmekinoanlegget uten videre. Rimelig irriterende.

Nå kan jeg selvsagt rippe platene, men det er tungvindt å styre med. Det er lettere å laste ned ferdigrippede filmer. Men hvorfor skal man laste ned filmer man har sett når det er mange nye filmer å finne som man ikke har sett. Dessuten har jeg underholdningsbransjen langt oppi halsen etter alle de hindringene de legger i veien for meg som forbruker.

Alle Blu Ray-platene mine er sonefrie. Dette har jeg vært bevisst på nesten helt fra starten. Men nå har jeg i tillegg også bstemt meg for å slutte å kjøpe film i det hele tatt. Slik den bransjen herjer og lobbyerer for å kirminalisere vanlige forbrukere kan jeg ikke akseptere. Så nå er det slutt på å kjøpe filmer for min del.

Litt synd egentlig, for jeg elsker formatet og kvaliteten. Men ikke like mye som jeg etter hver har begynt å forakte bransjen.

Giske respekterer ikke ytringsfriheten og demokratiet

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har slått fast at det ikke er lov å forby politisk reklame i TV. Årsaken til det er at TV er et særdeles viktig medium når det gjelder å nå frem med et budskap til store deler av befolkingen.

I «alle andre» medier er det reklame, og reklamen koster ponger. Det gjør at de store, slik som AP/LO i samarbeid synes over alt, fra studentaviser til riksdekkekkende aviser. De små må sette opp klistremerker på søppelkasser, slik som Rødt, eller komme med flåsete utsagn i mediene, slik som Venstre, for å i det hele tatt bli lagt merke til. Pengemakta rår.

I tillegg får de store partiene masse mediedekning for sine saker, i tillegg til at politikere fra disse partiene blir invitert til fortrolige samtaler med kosestemme i beste sendetid i radio. I hvertfall gjelder det for partiene som finnes på den side av det politiske spekteret der journalister flest også er.

Dette er åpenbart ikke spesielt demokratisk. Og det er menneskerettighetsdommstolen skjønt, og den har dømt deretter. Hvis alle partier, små som store, fikk litt sendetid på den folkebetalte og avgiftsfinansierte kanalen NRK, så ville de små partiene få en unik mulighet til å presentere seg selv og hva de står for.

Dette liker ikke Arbeiderpartiet og kulturminsiter Trond Giske. De er jo dessuten konge på reklamehaugen med LOs mangfoldige millioner i ryggen, og får mer mikrofontid enn noe annet parti, så noen egeninteresse har AP heller ikke. Løsningen til Giske er derfor ikke å bruke ti millioner på TV-tid på NRK der de små partiene kan bli hørt og sett, nei løsningen er å kjøpe seg unna dommen ved å bruke ti millioner på å kjøpe TV-tid på en kanal nesten ingen ser på, og som kun når ut til omlag 25% av befolkningen. Der vil småpartiene verken bli hørt eller sett med mindre de finner på noe som er så ekstremt at de får omtale for dette i mediene.

På NRK kunne et lite parti brukt tiden på noe så kjedelig som en tale fra studio, og likevel bli hørt ogsett. På frikanalen (hvilkenkanalhæ?) tvinges man til å gjøre noe ekstraordinært slik at man får omtale nok til å bli tatt opp i de store mediene.

Ikke bare bil Giskes løsning påvirke innholdet i disse reklamene i negativ og ekstrem retning, men samtig hopper han bukk over hele intensjonen i Strasbourg-dommen, som jo var å fremme demokratiet ved at også de små partiene kan få oppmerksomhet uten å måtte ty til jøgling og flåsing. Med det demonstrerer Giske og AP nok en gang forakt for demokratiske prinsipper.

Ref:

Horribel lov for å stoppe fildeling i Frankrike

Tilgang til internett er svært viktig. Det er blitt vår tids viktigste nyhetskilde og viktigste måte å kommunisere med omverdenen på. Flere og flere offentlige instanser og private bedrifter har internett som sin primære kommunikasjonsplattform. Internett er blitt så viktig at jeg vil kalle muligheten for tilgang en menneskerett i moderne land, siden det å bli frarøvet denne tilgangen fører til store hindringer i forhold til å delta i samfunnet og demokratiet.

Derfor er det rett og slett en horribel lov som er vedtatt i Frankrike, når personer kan bli fratatt muligheten til å være på nett fordi de har lasted ned/opp filer ulovlig, helt uten noen rettslig vurdering.

Sitat fra VG:

Hele systemet skal overvåkes av en egen myndighet som har ansvaret for å ta imot tips fra firmaer som mener de har blitt utsatt for opphavsrettsbrudd på sin eiendom. Den samme myndigheten skal overvåke at personer som har fått sin nettilgang kuttet hos en nettleverandør ikke kan starte en ny konto hos et annet firma.

Dagbladet påpeker:

LOVEN VIL TROLIG også ha dramatiske effekter på personvernet i Frankrike, ettersom det er vanskelig å tolke den annerledes enn at den åpner for – og nødvendiggjør – omfattende og systematisk overvåking av enkeltpersoners nettbruk.

Utviklingen på dette området er skremmende. Det samme er mangelen på etiske grunnprinsipper hos styresmakter og politikere som kan tillate en slik lov.

Det vi trenger er en internasjonal boikott-bransjen-måned eller to. Selv har jeg allerede begynt, jeg er veldig glad i hjemmekino på Blu Ray, og har ganske mange filmer. Men nå er det stopp.

Valla ville fjerne retten til å ikke være organisert

Vallas store kampsak var å ville fjerne folks rett til å ikke være fagorganisert. Hun ville ta «gratispassasjerene», hun tålte altså ikke at noen fikk glede av det LO kjempet for, uten at de samtidig betalte for det gjennom medlemskap. Om ikke alle var enige i det LO kjempet for, det brydde hun seg ikke om.

Dette er et rimelig stort overgrep mot folks frihet, og jeg er svært glad for at hun forsvant fra systemet før LO fikk tvunget igjennom dette via AP.

Retten til å ikke organisere seg er like viktig som retten til å organisere seg.

Spesielt er det viktig i et samfunn der det å organisere seg for mange i praksis betyr LO og dermed støtte til AP og en regjering man kanskje ikke ønsker å støtte.

Valla var direkte farlig og var i ferd med å gjøre LO til en antidemokratisk organisasjon. Jeg er veldig glad for at hun forsvant og at det med det ser ut som om LO har lagt påtvunget fagorganisering på hylla.

De som har glemt alt om dette anbefales å google på: transportarbeiderstreiken