Usolidariske prinsipper og privatiseringsfobi

Dette gjør med sur og oppgitt: Privat eldreomsorg er uønsket i Tromsø

Kommunen har 57 sterkt pleietrengende i sykehjemskø. Det står elleve rom tomme på det private St. Elisabeths Helsehus. De rødgrønne politikerne velg å la være å benytte muligheten, selv om plassene er rimeligere enn kommunens egne, bare fordi dette er privat drevne tjenester.

Prinsippet mot bruk av private omsorgstjenester står så sterkt hos de rødgrønne at de ikke bryr seg om hva som er fungerende politikk, og de bryr seg ikke om at politikken de fører har direkte og klare negative konsekvenser for mennesker.

Den politiske opposisjon reagerer skarpt på at tilbudet fra Tromsø Private Omsorgstjeneste er avvist.

– Det høres helt forferdelig ut. Jeg synes det er rart at ideologiske sperrer skal hindre oss i å hjelpe eldre mennesker, sier Øvind Hilmarsen, leder for Høyres gruppe i Tromsø kommunestyre.

Ikke økonomisk begrunnet

Men i Hausbergs rød-grønne Tromsø skal ikke pleie og omsorg konkurranseutsettes, i alle fall ikke før situasjonen blir enda verre enn den er i da.

– Men akkurat nå arbeider vi etter vår modell, sier han til TV 2.

Om de Rød-Grønne aldri vil innse at deres modell ikke fungerer, så håper jeg velgerne gjør det ved neste valg.

Apropos valg: TV-utspørrere tok parti

Med hvilken side? Les og finn ut. Blir du overrasket, så har du fulgt for dårlig med.

Reklame

Win Win

Det er et forunderlig trekk med folk og journalister i dette landet at det virker som om det er noe negativt med at noen «tjener millioner på barna dine«, eller tjener penger på «noe som er det offentliges ansvar».

Så la meg si det klart og tydelig:
Det at private aktører tjener penger på å utføre samfunnsnyttige oppgaver er en WIN-WIN situasjon. Dersom man i et samfunn kan legge til rette for at det er økonomisk lønnsomt for private å tilby tjenester som skaper et bedre samfunn, så tjener alle på dette.

Tilrettelegging for positiv samfunnsnyttig engasjement fra private bør være noe vi etterstreber i så mange situasjoner som mulig, og ikke noe vi bør frykte eller se på med skepsis og misnøye.

Den vanlige innvendingen er at når private trekker ut overskudd, så forsvinner ressurser som skulle tilfalt brukerne av de offentlige tjenestene. Men dette er et snevert bilde av virkeligheten. Private bedrifter betaler nemlig skatt, de skaper arbeidsplasser og de reinvesterer pengene. Dette blir det økonomisk vekst ut av. Pengene forsvinner IKKE ut av samfunnet, bare fordi de har vært en tur innom lomma på for eksempel «barnehagebaronene», som VG kaller dem.

Privatiseringsfobi og redselen for at noen skal tjene penger på å dekke samfunnsbehov er nettopp det, en fobi, en ubegrunnet frykt.