En av de tingene jeg finner prinsipielt uakseptabelt i vårt samfunn er at staten har tatt seg retten til å bestemme over din og min død. Vi får ikke lov å avslutte eget liv ved eget ønske. Forsøker vi dette vil staten tre inn og bruke sitt maktapparat for å hindre deg.

Jeg er fullt klar over at noen som på et tidspunkt ønsket å dø, i ettertid er glad for at de ble hindret. Jeg er også klar over faren for at noen skal komme i en situasjon der de ønsker å dø for å slippe å være en byrde for andre. Men dette er pragmatiske situasjoner vi kan søke andre løsninger på enn å frata samtlige individer retten til å selv bestemme om de vil avslutte sitt liv eller ikke. Og uten at det skal gå på bekostning av mennesker som ønsker å dø, og som fortsette å ønske dette helt til de til slutt får ønsket oppfylt.

Det er prinsippet som er det viktige her. På hvilket etisk grunnlag har staten rett til å ta fra individer selvbestemmelsesrett over eget liv og død?

Så la oss få dette inn i rammer, som tar vare på utfordringene nevnt ovenfor, men som samtidig sikrer våre rettigheter. Kanskje vi kan unngå situasjoner som denne der en enke blir dømt for å hjelpe mannen sin, og der det i etterkant kan oppstå tvil om enkelte av de faktiske forhold rundt dødsønsket.

Advertisements

Det er ikke vanskelig å finne en dissident i et land med over 1,3 milliarder innbyggere, men poenget er at mange i Kina er fornøyd med hvordan de har det. Dette er bare nok et bidrag til å stemple Kina som et udemokratisk land, vurdert ut fra vestlige kriterier. Jeg mener det er totalt misforstått, og det vil kineserne også tenke, sier Arnulf Kolstad til VG Nett.

– I Kina har de ikke en gang et eget ord for meg. De tenker hele tiden relatert til andre mennesker. Når vi snakker om ytringsfrihet er det ytringsfrihet i vår forstand vi mener. Kina realiserer menneskerettigheter i deres kultur og på deres utviklingsnivå. Å hevde at personlig ytringsfrihet er den viktigste menneskerett, og en betingelse for en fredelig verden, er en typisk vestlig tankegang, sier han.

Ref: VG

Nobelprisvinner Liu Xiaobo er arrestert for «inciting subversion of state power«. Denne kinesiske loven kan brukes mot «anyone who uses rumor, slander or other means to encourage subversion of the political power of the State or to overthrow the socialist system …»

Liu Xiaobo er altså arrestert for å ha ytret seg mot systemet. Det tilsvarer å bli arrestert i Norge for å ønske å forkaste den Rød-Grønne regjeringen. At dette er galt, er ifølge NTNUI-professor i sosialpsykologi Arnulf Kolstad en vestlig verdi. Kolstad mener altså at det ikke er nødvendigvis galt med slik fengsling i Kina. Og siden Liu Xiaobo er en kineser, så er det altså ikke nødvendigvis galt for ham at han er blitt arrestert for sine meninger?

Kolstad kan ha rett i at mange i Kina vil synes det er rett å arrestere en trøbbelmaker som Liu Xiaobo. Men det betyr ikke at det er riktig for Liu Xiaobo, og det betyr heller ikke at det vi i vesten anser som grunnleggende menneskerettigheter ikke skal gjelde for kinesere. Det siste er dobbeltmoral. En moral gjelder når vi behandler oss, en annen moral gjelder når vi behandler dem.

Kolstad argumenterer med at kineserne ikke har et ord for «meg», og at «de hele tiden tenker relatert til andre mennesker». Jeg tolker et implisitt dulgt argument her, Kolstad fører ikke argumentet selv i klartekst, om at for kinesere så er fellesskapet viktigere enn en selv. Og det kan godt stemme, jeg kjenner ikke kinesisk kultur. Men selv om dette er sant, selv om det for kinesere flest er viktig for individet å være til for samfunnet, så gir ikke det fullmakt til å ignorere andre individs rettigheter, og tvinge dem inn i denne rollen. Man må skille mellom egen selvoppofrelse, og andres tvang.

Et samfunn har ingen egenverdi. Et samfunn kan ikke ha noen egenverdi, for et samfunn har ikke egen bevissthet. Kun en bevissthet kan verdsette noe. Derfor kan ikke samfunnet som enhet verdsette noe som helst, heller ikke seg selv. Samfunnet har verdi for oss mennesker, individene som utgjør samfunnet.

Å være selvoppofrende er å gi av seg selv for de andre menneskene i samfunnet. Og et samfunn der alle gjør dette kan være et godt samfunn. Men et samfunn som tvinger andre individ til å bli offer for fellesskapets beste har utspilt sin rolle. Samfunnet er ikke lenger til for individet, men for seg selv. Individene taper, og samfunnet har ikke lenger positiv verdi for menneskene i det, men negativ verdi.

Å snakke om vestlige verdier er et blindspor. Å ivareta individet og dets grunnleggende rettigheter, og beskytte det mot et samfunn/system som opptrer som en overgriper,  er en verdi som følger av den logiske og rasjonelle erkjennelsen at samfunnet/systemet/fellesskapet ikke har egenverdi eller evne til å verdsette. Kun individer har dette.

La ikke kulturrelativister så tvil: De samme grunnleggende menneskerettigheter gjelder for all verdens individer. Uavhengig av hva samfunnet rundt individene ønsker og mener. Det kan aldri bli riktig å arrestere noen for deres meninger. Selv ikke kinesere.

Alle duene

juli 10, 2010

«Da «jeget» kom i sentrum» heter en artikkel som kort tar for seg individualismens opprinnelse.

Jeg reagerte på både tittel og innhold, hvor det konsekvent snakkes om jeget, da jeg er grunnleggende uenig i at «individets selvbestemmelse og frihet» handler om jeget. Individualismen, slik jeg ser og definerer den, handler like mye om deg og dine rettigheter som den handler om meg. Individualisme handler om å tilegne alle individ visse grunnleggende rettigheter, slik som «selvbestemmelse og frihet».

Individualismen er altså ingen ego-ideologi, slik det alt for ofte fremstilles. Og individualismen som ideologi står heller ikke i motsetning til fellesskap og samarbeid. All den tid fellesskapet og samarbeidet er til gagn for individene i fellesskapet, så spiller individualisme og fellesskap på samme lag.

Men individualismen står i motsetning til det ideologiske fellesskapet, der fellesskapet tilegnes en egenverdi utover den verdien fellesskapet har for individene. Individualismen står i motsetning til alle ideologier som settes høyere enn individene.

Og det er disse andre ideologiene, og jeg har ikke tenkt å nevne noen med navn da det ikke er viktig for det prinsipielle, som egentlig står for egoismen. For en ideologi er i seg selv ikke en entitet man kan såre. En ideologi har ikke bevissthet og følelser. En ideologi har ikke rettigheter. En ideologi kan kun ha verdi for noen. Og dersom dette noen ikke er andre individer, så står man igjen med at ideologien først og fremst har verdi for de som kjemper for denne. Dermed kjemper vedkommende for sin egen tro, seg selv, på bekostning av andre individer. Det vil jeg betegne som egoisme.

La meg konkretisere litt, slik at vi unngår et falskt dilemma. For det er selvsagt mulig å ha verdier som ikke handler om mennesker. For eksempel det å sette naturen foran alle mennesker, inkludert seg selv. Avhengig av hvordan vi definerer egoisme, så kan man si at dette ikke er egoistisk. Men det er allikevel snakk om å sette en ideologi en selv tror på høyere enn man setter andre mennesker.

Slik jeg ser det bør altså en ideologi alltid sette individers rettigheter og behov høyest. Dersom en ideologi ikke kommer individene til gode, men i stedet tramper på individets rettigheter, så er det en dårlig, egoistisk og umoralsk ideologi.

THEY CAME FIRST for the Communists,
and I didn’t speak up because I wasn’t a Communist.

THEN THEY CAME for the trade unionists,
and I didn’t speak up because I wasn’t a trade unionist.

THEN THEY CAME for the Jews,
and I didn’t speak up because I wasn’t a Jew.

THEN THEY CAME for me
and by that time no one was left to speak up.

Pastor Martin Niemöller

Individualismen handler ikke om alle jeg’ene, men å respektere alle du’ene.

Datalagringsdirektivet

mai 12, 2010

Hva frykter du mest? Kriminalitet og terror på den ene siden, eller statlig maktmisbruk på den andre?

Dette spør Elin Ørjaseter retorisk i en kommentar på e24.no.

Det var et interessant spørsmål, Ørjasæter, ettersom svaret åpenbart (for meg) er det motsatte av det du legger opp til; Statlig maktmisbruk er langt farligere enn kriminalitet og terror.

Ta en kikk rundt i verden, og ta en kikk på historien. Langt de fleste lidelser påført mennesker av andre mennesker er et resultat av (bl.a) statlig maktmisbruk. Korrupte maktregimer og diktaturer som undertrykker befolkningen, for ikke å snakke om stater i krig, har fart langt verre med folk enn det terrorisme og kriminalitet noen gang har gjort.

Jeg vil til og med hevde at det meste av terrorisme er et resultat av statlig maktmissbruk. Ofte direkte, men også er sammenhengen ofte indirekte. Det hat mot vesten som finnes i muslimske land kommer fra en tro på at vesten, spesielt USA, er vantroende undertrykkende maktmissbrukende kulturimperialister. En holdning som fyres opp under av regimer som selv virker begrensende på landenes kulturelle og økonomiske utvikling. Samtidig legger de skylden for dette på vesten, gjerne ved å begrense ytringsfrihet og selv kontrollere medienes uttalelser.

Og selv, selv frykter jeg norske sosialisters maktovergrep mer enn jeg frykter terrorisme. Norske sosialister prøver jo stadig vekk å hindre, noen ganger til og med forby, private aktører innen helse og omsorg. Jeg skal selv bli gammel en dag, og jeg er livredd for det helseregimet som statlig maktmissbruk påtvinger oss!

Respekt for individets rettigheter må ligge i bunnen av alt vi gjør. Stater, lover, næringslivet, samfunnet, ideologier – verdiløse institusjoner i seg selv. Deres verdi ligger KUN i hvordan de tjener samfunnets individer. Og da kan vi ikke begynne å tråkke på individets rettigheter for å forsvare disse.

Jeg har sterk tro på demokratiet, ikke pga. demokratiets fortreffelighet, men fordi kun i form av et demokrati kan individets rettighet til å være med å bestemme over samfunnet ivaretaes. Men demokratiet er ikke en garanti mot statlig overgrep, tvert om kan en missforstått tro på at «flertallet har rett» brukes som argument for overgrep mot individet. Men et velfungerende demokrati, et demokrati med en sterk konstitusjon som begrenser de folkevalgtes mulighet til å lage lover som går ut over individets rettigheter, kan fungere som en forsikring mot at statens overgrep går for langt. Vi kan kaste våre ledere og erstatte dem med nye. Men bare hvis konstitusjonen respekteres og befolkningen er seg bevisste på individets rettigheter.

Så, Elin Ørjasæter, jeg frykter statlig overgrep langt langt mer enn jeg frykter terrorisme. Og jeg tror at den beste måten å bekjempe terrorisme på sikt er nettopp å hindre statlig overgrep, og sette individets rettigheter først.

Med andre ord, jeg forlanger grundig begrunnelse for at datalagringsdirektivet er nødvendig, fungerer, og ikke vil bli missbrukt, før jeg kan akseptere en slik krenkelse av individets integritet.

They who can give up essential liberty to obtain a little temporary safety, deserve neither liberty nor safety.

– Benjamin_Franklin