Inndra streikeretten!

Streiken for likelønn er fullstendig tøvete. Kvinner og menn har lik lønn for lik stilling. Likelønnskommisjonens rapport bekrefter at innen samme stilling er forskjellen i lønn mellom kvinner og menn stort sett ikke statistisk signifikant. (Hvor mange har fått med seg disse faktaene via propagandaen servert av fagforeningene?)

Som individer behandles altså kvinner og menn likt, og får lik lønn!

Men kvinner og menn velger ulike yrker. Og ulike yrker har forskjellig grad av sikkerhet, forskjellige pensjonsordninger, forskjellig type utdannelse osv. Og kvinner er oftere syke, prioriterer sjeldnere karrierer osv. Dette er individers forskjellige valg.

Audun Lysbakken hevder at det er «skjulte strukturer» i samfunnet som gjør at kvinneyrker er dårligere betalt. Men er det da også skjulte strukturer som gjør at menn sitter mye mer i fengsel enn kvinner, at jenter får bedre karakterer på skolen enn gutter, at flere kvinner enn menn tar høyere utdannelse?

For å sette det litt på spissen, vil man til neste år streike for å gi gutter en ekstra karakterøkning og lavere inntakskrav på universitetet? Vil man senke straffene på typisk mannskriminalitet som vold og voldtekt, for å utjevne straffeforskjellene?

Likelønn er tøv, slik likestraff, likekarakterer og likeutdannelse er tøv. Likelønn er ideologi. Det handler ikke om individ, det handler ikke om kvinners lønn, det handler ikke om å gjøre noe med strukturene, det handler ikke en gang om å prøve å identifisere de strukturene man påstår eksisterer. Det handler om at statistisk sett er man ikke fornøyd med inntektsfordelingen. Det handler om likehetsideologi og klassekamp.

Og dersom du er organisert, og det bør man være for å ha noen i ryggen dersom man havner i konflikter eller arbeidsledighet, så er sjansen stor for at du blir benyttet til denne ideologiske kampen. Som organisert har du ikke noen egen politisk vilje. Du hopper når foreningen sier hopp. Om du er politisk enig eller ikke er ikke relevant. Politisk eies du fullstendig av den foreningen du tilhører.

Det å stå utenfor er nærmest umulig. Fagforeningene har konstitusjonert mobbing for å holde folk på matta. Mobbebegrep som «gratispassasjer» brukes hele veien opp til toppledelsen med Roar Flåthen i spissen. Og hovedavtalen har også en egen utfrysningsparagraf. §10.1 mener foreningene gir streikende mulighet til å nekte å jobbe sammen med en streikebryter, noe som betyr at en person kan bli tvunget sagt opp om den jobb vedkommende har gjort under en streik kan ansees som streikebryteri. Det skal ikke være lett å mene noe annet enn fagforeningene, eller prøve å redde bedriften man jobber i.

Som organisert i en av foreningene som streiker er du ikke annet enn en brikke for de som fører kampen. Du og dine medstreikende brukes for å holde det norske samfunnet gissel. Dette er ikke bare antidemokratisk, men det har store kostnader for samfunnet, siden produktivt arbeid går tapt. Ikke bare fra de streikendes side, men også for mange av de som rammes og ikke får gjort jobben sin siden de er avhengig av streikerammede tjenester, samarbeide med streikerammede bedrifter, eller må være hjemme for å passe barn.

Og det rammer ikke bare samfunnet kostnadsmessig i en periode med økonomiske nedturer og mange utfordringer. Det rammer også mennesker. Syke mennesker som venter på behandling. Elever som venter på karakterer, som er avgjørende for de neste årene av deres liv. Disse menneskene holdes også som gisler av usympatiske og alt annet enn solidariske fagforeninger og deres ledere.

«Vi beklager på det sterkeste ovenfor de som måtte bli berørt. Vi har forsøkt å gjøre dette så skånsomt som mulig. Men en streik går nødvendigvis ut over en tredjepart, det ligger i streikens natur,» sier for eksempel streikeleder Kai Øivind Brenden ved Akershus Universitetssykehus. Men at det er streikens natur er ingen unnskyldning. Har man valgt en streik, så står man ansvarlig for konsekvensene av dette valget. At man står i en posisjon der man direkte kan ramme andre betyr ikke at det er akseptabelt (spesielt ikke når man er i denne posisjonen fordi det offentlige har lovpålagt monopol på utføre tjenesten). Det gjelder dessverre også selv om du er politisk fange og ikke har noe reelt valg.

For selv om du som organisert i et usympatisk forbund skulle misslike dette, og ikke ønske å streike, så må du allikevel være med. Og du betaler for det selv, av egen lomme. Streikelønn får du kanskje. Men den har du i hovedsak betalt inn selv på forhånd. Det er kontingenten du får igjen en porsjon av. Litt av egne penger i retur. Det er med andre ord en illusjon at det ikke koster deg noe å streike.

Denne formen for politisk kamp setter også demokratiet til side. Vi har en valgordning i dette landet. Det er de folkevalgte som skal styre landet. Den makt fagforeningene har er ikke demokratisk valgt. Den er tilranet gjennom folks behov for å være organiserte. Og det er ikke bare på denne måten makten er tilranet. Det skjer også ved at politiske parti kjøpes. Spesielt tydelig er det når LO åpent kjøper Arbeiderpatiets støtte. Forakten for demokratiet er så akseptert, fagforeningenes makt er stor, at man ikke gidder forsøke å skjule åpenbar korrupsjon en gang.

Jeg ønsker at streikeretten inndras for en femårsperiode. Det ville vært en fin markering av at nok er nok, og at fagforeningene burde gå i seg selv og tenke seg om. Er det demokratisk forsvarlig å ture frem slik man gjør, sette til side demokratiet og holde samfunnet gissel for å presse gjennom saker som burde være avgjort av de folkevalgte? Det kommer selvsagt ikke til å skje, å ta til orde for dette ville være politisk selvmord for enhver politiker. Og Arbeiderpartiet ville miste all støtte fra LO.

Reklame

Streikelønnsillusjon

I VG klager transportarbeiderne på at de bare får halv lønn under streiken, mens sykepleierne får full lønn. Men hvor tror transportarbeiderne penger kommer fra?

Dersom fagforeningene skal betale ut mer i streikelønn, så må fagforeningene få mer penger et sted fra. Og det er selvsagt kontingenten. Det er med andre ord egne penger man får tilbake når man får streikelønn. Og vil man ha mer penger, så må man betale mer. Selv ville jeg foretrukket å ha pengene i banken.

I samme artikkel påstås det også:

I offentlig sektor er status for konflikten at kommunene tjener på den, fordi de får lavere lønnsutgifter, de ansatte taper ikke noe. De eneste som taper på streiken i det offentlige er uskyldig tredjepart, som mister barnehageplass, operasjoner og andre offentlige tjenester.

Kommunene sparer på lønnsutgifter, mens arbeidstakerne/streikerne ikke taper noe? Dette regnestykket går selvsagt ikke opp. og årsaken er at de streikende har betalt for dette på forhånd gjennom kontingenten, og det de gjør nå er å tære på penger de har «spart» i fagforeningen. Hadde disse pengene vært spart i banken i stedet, så ville man sett det tydelig at man tærte på sparepengene når man ikke lenger får lønn.

Så dere som streiker, dere betaler stort sett for gildet sjøl. Rettere sagt, dere betaler for en politisk kamp som andre fører med dere som unnskyldning og lydige undersåtter.

Streik brukt til utpressing er missbruk av streikeretten

Få, om noen, i Norge har det så ille, eller blir behandlet så urettferdig og ufint, at det kan forsvare streik. Allikevel bruker fagforbundene streik hvert eneste år i lønnsforhandlingene. Det vil si, i de politiske forhandlingene. For det er langt fra bare lønn det handler om. Det handler om alle typer politiske ordninger som er mer elle mindre relevant for arbeidstakere.

Demokratiet settes til siden. Fagforbundene styres ikke av de folkevalgte. De styres ikke en gan av medlemmene. Fagforbundene styres av sine ledere, og denne makten opprettholdes gjennom fagforbundenes organisering. Og den opprettholdes ved at fagforbundene støter fra seg folk med meninger som ikke stemmer over ens med forbundenes meninger. Folk som ikke er retttenkende vil neppe nå langt innenfor organisasjonene.

Samfunnet er fullt av viktige posisjoner. Det er få i dette landet som ikke tilhører en viktig arbeidsgruppe. Noen vil vi merke fort at streiker, andre tar det lengre tid før vi legger merke til. Men de så godt som alle har viktige funksjoner. Å misbruke at man sitter i en posisjon som har raske og tydelige konsekvenser er utpressing. Det er antidemokratisk, det er utpressing og det er ofte kostbart for samfunnet, og dermed å kaste bort ressurser, deriblant alle oss hardtarbeidende ikke-streikenes skattepenger.

Fagforbundene holder også sine egne medlemmer som gissel. Det er ikke slik at det enkelte medlem kan reserve seg mot å streike, dersom de ikke er enig i den saken ledelsen har bestemt skal kjempes for. Det er ikke en gang slik at ikke-medlemmer kan fortsette å jobbe, fordi de er uenig i saken, eller fordi de føler ansvar for bedriften. Når fagbevegelsen missbruker sin makt, så gjør de det så totalitært som mulig.

Den gangen Valla hersket, så var det til og med hennes kampsak at det skulle være ulovlig å ikke være fagorganisert. Så maktsulten var hun og LO. Så liten forståelse og aksept har man for at ikke alle deler fagbevegelsens politiske synspunkt.

Dypt i sjela til fagbevegelsen ligger «oss og dem»-tankegangen. Mang en ikke-organisert er blitt mobbet til å melde seg inn. Mange en ikke-organisert er blitt kalt snylter og free rider. Man snakker høyt om solidaritet, men solidariteten gjelder kun egne medlemmer.

Et eksempel kan man se på Transportarbeiderforbundets hjemmesider.

I går meldte HK-Nytt at transportbedriften Tollpost hadde bestemt seg for å komme sine uorganiserte ansatte i møte. De som ble permittert som følge av transportstreiken skulle får økonomisk kompensasjon fra bedriften for de tre karensdagene før dagpengeordningen fra Nav slår inn. Men det skulle bare gjelde de uorganiserte, siden de organiserte fikk dekket dette tapet av sitt forbund.

Som ansvarlig bedrift ville altså Tollpost ta vare på sine ikke-organiserte medlemmer, siden disse uforskyldt rammes av fagforeningens streikelyst. Det var ikke akseptabelt for forbundet, de forlangte at egne medlemmer skulle kompenseres også:

– Jeg synes det er riktig av bedriften å gi til alle. Som jeg sa til Terje Stuve i går kveld: Dette må gjelde alle eller ingen, sier hun [HK-tillitsvalgt Mariann Østad Andersen].

Men ville foreningen på noen måte eller tidspunkt kompensere for ikke-medlemmene som ble rammet av streiken deres? Selvsagt ikke. Her er det «oss og dem» som gjelder. Man viser kun solidaritet med egne medlemmer. Prinsippet «riktig å gi til alle» gjelder kun når det gagner fagbevegelsen, og ikke når det gagner de uorganiserte. Dobbeltmoralen hersker, og solidariteten med andre enn egne medlemmer og egen sak er lik null, på tross av at fagbevegelse rammer både bedrift og de ansatte som er avhengig av bedriften.

Bedrifter er avhengig av ansatte, og ansatte er avhengig av bedrifter. Foreningenes enspora kjør for flere rettigheter koster. Noen må betale, og konsekvensene er mange. Det blir et tøffere arbeidsliv med større krav til den enkelte ansatte, fordi de ansatte blir dyrere og bedriftene mister fleksibilitet. Og det underskuddet bedriftene får som følge av aksjonene må noen betale for, og det er selvsagt i stor grad kundene.

Jeg vet ikke hva som kan gjøres med problemet. Fagforeningene har fått så mye makt at selv politikerne er maktesløse til å håndtere problemet. Og gjennom egne interne informasjons og nyhetskanaler sørger man for å fore medlemenne med den rette propaganda.

Eneste håpet er at folk begynner å innse at det hele er forferdelig udemokratisk, samfunnsøkonomisk ulønnsomt, skaper et tøffere arbeidsliv, går ut over bedrifter og arbeidsplasser og er å bruke priviligerte posisjoner som utpressingsmiddel.

NB! Dette handler om fagforeninger i Norge i dag, ikke om fagforeningenes historiske betydning eller betydning i andre land. (Lagt til torsdag morgen.)

Nå truer LO med å ta ut enda flere i streik neste uke. Klar utpressingstaktikk. (Lagt til fredag kveld.)

Les også min nye post «Løgn, fordømt løgn og lønnsstatistikk» om manipuleringen av statistikk som ligger bak illusjonen om at kvinner og menn ikke får likt betalt. (Lagt til fredag kveld.)