Multikultur og verdier

Debatten går om multikultur, men det hersker noen grunnleggende missforståelser. Dette kommer for eksempel til uttrykk her:

Alle lands kulturer er og blir et resultat av en multikulturell og ytre påvirkning som bidrar til å forme det vi etter hvert ser på som særegne nasjonale verdier.

Vi er norske og er glade for det, men det å være norsk forandrer seg hele tiden. Kultur er ikke en uforanderlig størrelse, slik noen synes å tro.

La meg minne om at det kristne verdigrunnlag er tuftet på jødedommen, og at de tre såkalte abrahamittiske religioner, jødedom, kristendom og islam, har svært meget til felles. Vikingene og senere norske sjøfolk dro ut i verden og hentet impulser enten det var matskikker, byggeskikk eller omgangsformer. Selv ikke rosemaling er rotnorsk, men en variasjon av den greske akantusranken.

Ref: Jo Benkow

Når vi (snakker først og fremst på vegne av meg, men våger å påberope meg en «vi» allikevel) er skeptiske til multikultur, så er det ikke pizza, kebab, salsa og falafel vi tenker på. Heller ikke  først og fremst anglifisering av språket, selv om mange virker veldig redd for dette.

Det vi er redde for er konflikten mellom de grunnleggende verdiene, slik som individets frihet til å drikke, hore og være gudløse satt opp mot religiøs fordømming av slik frihet. Mange vil sikkert ikke si at dette er noe vakkert uttrykk for høyverdig kultur vært å kjempe for. Men at vi bruker friheten slik er ikke det sentrale, det sentrale er at vi har friheten. Vi har frihet til å gjøre dumme valg, være mennesker og leve, uten å undertrykkes i dette livet og uten å fordømmes til evige redsler i det neste livet.

Denne friheten kommer ikke fra vår kristne kulturarv, og er ikke kristne verdier. Kristne verdier er at vi skal føle skam ved slik oppførsel. Dersom du drikker, knuller og generelt har for mye moro så er du et syndig menneske som må krype for Gud og Jesus og be om tilgivelse, hvis ikke kommer du ikke til himmelen. De er dette som er de kristne verdiene. Alt i vår kristne kulturarv er selvsagt ikke dårlige verdier, men de gode verdiene er de vi rasjonelt kan begrunne at er gode. Altså de som også er humanistiske verdier.

Kristne verdier som ikke kan begrunner har vi faktisk lagt bak oss, og erstattet dem med humanistiske verdier, basert på forståelse for hva mennesker ønsker, ikke hva vilkårlige guder i gamle bøker forlanger.

Islam har tilsvarende problemer med frihet og respekt for individets valg. Gode muslimer lar ikke sine sønner drikke seg fulle, og sine døtre bestemme over sin egen seksualitet. Det er det kun dårlige muslimer som gjør, de som lar sine sønner og døtre gå tapt for Allah. Vi må slutte å innbille oss at frihet er kompatibelt med religiøs dogmatisme. Det er det ikke! Religiøs dogmatisme kan per definisjon ikke rasjonaliseres. Om det var mulig ville de vært humanistiske verdier.

Demokratiets fiende er flertallet. Flertallet har i demokratiet makt til å ta ikkedemokratiske avgjørelser, og til og med makt til å ta fra oss vår frihet. Flertallets fiende er guder og religioner, fordi enhver religion er i prinsippet en høyere moralsk og rettslig instans enn fornuften, høyere instans enn sympati og medmenneskelighet og høyere enn menneskerettslige prinsipper. Guder trenger ikke flertall, de trenger bare innflytelse. Dersom mindretallet som taler på vegne av Gud eller Allah, har nok innflytelse over flertallet, så vil demokratiet falle. Jeg tror ikke på konspirasjoner, men jeg tror på flokkmentalitet.

Islam ønsker størst mulig markedsandeler, slik kristendommen alltid har gjort. Å tro noe annet anser jeg som irrasjonelt. Vår utfordring i Norge er å ikke øke andelen muslimer fortere enn muslimene blir sekulariserte og immune mot innflytelsen og kravene til religionens sentrale talspersoner. Dersom vi kan ha en moderat innvandring i takt med dette, så kan vi ha en flott multikulturell fremtid der vi både drikker øl og spiser kebab og stort sett respekterer hverandre.

Jeg har troen på dette, jeg har troen på demokratiet, og jeg har troen på at kampen mot religion i alt sitt uvesen bekjempes med kunnskap og rasjonelle argument, et trygt og godt liv der religion er unødvendig og å vektlegge de verdiene som er basert på medmenneskelighet, sympati og forståelse for menneskets natur.

Humanistiske  verdier basert på kunnskap, rasjonalitet, sympati og mellommenneskelige forhold er bedre enn religiøse verdier! Enhver person er nødt til å mene at egne verdier er best, hvis ikke så er det irrasjonelt å holde på egne verdier. Åt skogen med kultur- og verdirelativisme! Det er bare å åpne øynene og innse at dette er en verdikamp.

Reklame

Elin Brodins briller

But what about all the good things Hitler did?

Å evne å se ting fra fler enn en side anses generelt som en dyd. Synd at det å forstå når det er relevant ikke også er det. For det er ikke alltid vi bryr oss om de gode tingene Hitler gjorde, eller et Osama bin Laden hadde sine grunner for å hate vesten.

Ja, det er generelt interessant å forstå hva som skaper terror og hat, bin Laden kan være vært en studie, men alt til sin tid. Akkurat nå er ikke helt tiden for å trekke frem hans mot. Med mindre det er noe annet Elin Brodin egentlig ville si.

Og det var det:

Men det er ikke til å unngå at politisk vold vil finne sted når folk blir systematisk undertrykt og herjet med. Vesten er en overmakt som andre ikke har mulighet til å reagere overfor ved hjelp av tradisjonell krigføring, og terror er deres eneste sjanse.

Her var det materiale nok til en doktorgrad. Men jeg skal prøve å være kort.

«Men det er ikke til å unngå at politisk vold vil finne sted når folk blir systematisk undertrykt og herjet med.»

Spørsmålet som tvinger seg frem er hvem som er systematisk undertrykt og herjet med. Og hvem som har stått for denne herjingen. Brodin impliserer indirekte vesten, begrunner sine påstander, men tar dette tydeligvis for gitt. Med andre ord ganske avslørende for Brodins holdninger.

«Vesten er en overmakt som andre ikke har mulighet til å reagere overfor ved hjelp av tradisjonell krigføring, og terror er deres eneste sjanse.»

I verden sett med Brodins briller er det altså «vesten», generelt eller som en enhet, som er fienden. Det er interessant, og det viser at hun «forstår» ekstreme muslimer i ganske stor grad. Om jeg har fått med meg riktig fra mediene, så var det nettopp vesten og vestlig dekadense som var bin Ladens utpekte fiende. Brodin deler tydeligvis dette verdensbildet, i og med at hun ikke bare forstår eksistensen av dette verdensbildet, men slår fast at vesten faktisk ER fienden. Og da ikke bare ekstremismen fiende, som jo er sant, men en undertrykker som må bekjempes.

Videre slår Brodin fast at krig ikke nytter, og at terror derfor er eneste sjansen. Hun forkaster altså alle former for fredelige virkemidler, og sier samtidig at terror faktisk er en fremgangsmåte som nytter, altså kan skape en bedre verden. Jeg er sterkt uenig i begge deler, og vil for eksempel peke på hva terrorisme har gjort for palestinerne; gjort vondt verre. Terrorisme er alles fiende, bortsett fra de som ønsker kaos og konflikter og har liten sympati med menneskelig lidelse.

Brodins hyllest av Osama bin Ladens mot ser altså ut til å bunne i en dyp forakt for vesten, demokrati, individets frihet og en globalisering som bringer land nærmere gjennom samarbeid og sameksistens, og som løfter levestandarden og motvirker undertrykking på global basis.

Det kunne være fristene å be Brodin holde sine hatefulle meninger for seg selv. I stedet vil jeg avslutte med et sitat fra debatten på Dagbladet: Synes det er bra hun har ytringsfrihet. Da avslører hun jo sin dumskap.

Er bruk av Hijab frivillig?

Spørsmålet er feil!

Dette er spørsmålet som ofte debatteres, men det er feil. Det er feil fordi det er et falsk dilemma basert på manglende forståelse for hva «frivillig» betyr. Frivillighet kommer i grader. Og man er aldri hundre prosent fri fra sine omgivelser.

«Betal eller dø! Ditt valg!»

Man har åpenbart et valg. Man har en viss frihet. Men konsekvensene er såpass alvorlige at det er vanskelig å kalle det spesielt frivillig om man velger å betale eller ikke.

Når det gjelder Hijab, så er det uinteressant å spørre om det er frivillig eller ikke. Svaret på dette er subjektivt og avhengig av hvor man trekker grensen. «Det er frivillig, men man må rekne med noen reaksjoner fra omgivelsene.» «Reaksjoner fra omgivelsene gjør at det ikke er frivillig.» Vi blir aldri enige, og kommer aldri videre. Fordi vi diskuterer på falske premisser.

Kvinnene i artikkelen linket til over knytter Hijab’en til sin religion. Det er grunn nok for meg til å rynke på nesa når jeg ser en Hijab. Jeg synes religion er tåpelig og farlig, og Islam fremstår som den verste. I hvertfall i konsekvens.

Sensurert? Hvor gikk jeg over streken?

Jeg la inn en kommentar på Arne Berggren sitt debattinnlegg i VG om «Vår religiøse tro på ytringer». Av en eller annen grunn ser det ut til å være sensurert. I alle fall har mange kommentarer lagt inn både før og etter (mitt innlegg ble lagt inn 10:20am) sluppet igjennom, men ikke denne (gjengitt med cut’n’paste, og til og med alle skrivefeil intakt):

I disse dld-tider ser det ut til at evnen til å tenke prinsipielt på et teller annet tidspunkt er forsvunnet. Pragmatismen har overtatt. Vi må ikke la idiotene provosere, for ta kan noe bli skadet.

For meg er det å kalle ytringsfriheten religiøs et tegn på ignoranse i forhold til prinsipiell tenkning. Ytringsfriheten er ikke hellig, og den er ikke religiøs. Den er derimot et godt begrunnet demokratisk prinsipp, forankret i menneskerettigheter og troen på individets integritet. Dette er igjen forankret i logikk, sympati og empati, og dermed i vår natur.

Det er en subjektiv verdisetting her, et subjektivt valg å innrømme individet visse rettigheter, men dette subjektive valget er ikke religiøst basert.

Individets frihet til å tenke selv og ytre sine meninger står høyt i dette bildet. Langt høyere enn friheten til å slippe å bli provosert av andres meninger. Derfor kan man heller ikke akseptere at ytringsfriheten og meningsfriheten, holdes gissel av religiøse ekstremister som er villig til å drepe som svar på bokbrenning.

Det er kanskje pragmatisk og lettvint for noen å forkaste slik grunnleggende frihet for litt midlertidig fred. Men jeg er ikke enig i at det er konstruktivt. Vi tjener ikke på dette i lengden. Vi får ikke respekt fra religiøs ekstremister ved å forkaste egne grunnleggende prinsipper. Og vi gjør ikke ekstremistene mindre ekstreme i sin tro ved å la dem vinne frem med sin voldelige taktikk. Snarere innrømmer vi dem suksess og oppfordre til å fortsatt tråkke på den kulturen som er svak at den ikke en gang tror på seg selv.

Selv støtter jeg Koranbrenning. Jeg blogget om dette i går, og jeg oppsummerte med en punktliste:
– Det avslører vårt eget forhold til våre egne verdier
– Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskeret
– Friheten til å ikke oppleve ubehagelig meninger er ikke en menneskerett
– Det minner oss på at ekstremismen fortsatt eksisterer
– Å brenne en Koran burde være så uproblematisk at ingen så noen grunn til å brenne en Koran

Kan noen forklare meg hvor jeg her gikk over streken?

(Regner for øvrig med at det er vgdebatt, og ikke Arne Berggren, som står for moderasjonen.)

Jeg støtter Koranbrenning!

Mange ser på Koranbrenning som unødvendig provoserende og vulgært. Jeg er enig og uenig.

Ja, det er provoserende, og ufint ovenfor de som holder Koranen hellig. Allikevel støtter jeg handlingen, fordi jeg holder ytringsfriheten, ikke hellig, men svært høyt.

Jeg holder ikke ytringsfriheten hellig, fordi hellig for meg betyr religiøs overbevisning, og min overbevisning er ikke religiøs, men basert på troen på individets rettigheter.

I min grunnfilosofi står individet i sentrum. Verken stater, religioner eller andre ting med mangel på egen bevissthet har verdi utover den verdi den gir til verdens individer. Fordi kun noe eller noen med bevissthet har evne til å verdsette. Dette er en subjektiv overbevisning, men den er basert på logikk, sympati, empati og menneskets natur, altså ikke dogmatiske lover skrevet ned i en gammel bok.

Derfor kan jeg ikke akseptere at ytringsfriheten og meningsfriheten, noen av menneskets viktigste rettigheter, holdes gissel av religiøse ekstremister som er villig til å drepe som svar på bokbrenning.

«Kunst skal provosere» heter det. For å forstå sannheten i det utsagnet må man se forbi den negative definisjonen av begrepet til dets nøytrale definisjon: Å provosere betyr å skape en reaksjon.

Det er nettopp å skape en reaksjon man gjør når man karikaterer Muhammed eller brenner en Koran. Men den viktigste reaksjonen er ikke å avsløre ekstreme muslimer. Disse har avslørt seg selv for lenge siden. Den viktigste provokasjonen er den som avsløre våre egen reaksjon,

Og måten vi reagerer på i vesten er trist. Vi (og med det mener jeg ikke «alle», men at dette er en signifikant reaksjon blant oss) fordømmer de som benytter seg av ytringsfriheten og legger til og med skylden på ekstremistenes reaksjoner på Terry Jones. VG, som ofte tillater debatt, og vanligvis tillater at blogger linker til sine artikler, har stengt for begge deler i forbindelse med denne saken! Vi forkaster med andre ord egne grunnleggende verdier av frykt for å provosere ekstremister, og av frykt for våre egne meninger. Vi har enten mistet det vi tror på, eller tør ikke lenger sloss for det.

Koranen burde karikeres og brennes hver eneste dag, til det ble så vanlig at ingen gadd reagere lenger. Slik Jesus ikke lenger er for hellig til å bli gjort narr av. Hvorfor? Ikke fordi det gleder meg å tråkke på tærne til muslimer, men fordi ytringsfriheten er så enormt mye viktigere enn friheten til å ikke bli å provosert av noen som mener noe annet enn meg selv.

Islam er fred, hevdes det. Så muslimer burde ta dette med fred og ro, ikke ta generelle angrep på en tro personlig, og heller la Allah ordne opp på egen hånd. Han burde være istand til det, dersom Han finnes og bryr seg.

For å oppsummere, jeg støtter Koranbrenning fordi:

• Det avslører vårt eget forhold til våre egne verdier
• Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett
• Friheten til å ikke oppleve ubehagelig meninger er ikke en menneskerett
• Det minner oss på at ekstremismen fortsatt eksisterer (joda, jeg mener fortsatt dette, men det er underordnet)
• Å brenne en Koran burde være så uproblematisk at ingen så noen grunn til å brenne en Koran

Hvorfor demonstrerer muslimer mot kariakturer, men ikke mot islamsk terror?

Oppmøtet til demonstrasjon mot terror begått i Islams navn er å fattige 150-200 stykker, hvorav halvparten etnisk norske.

Oppmøtet til demonstrasjon mot Muhammedkarikaturene samlet nærmere 3000, de fleste muslimer.

Man må spørre seg hvorfor muslimer i langt større grad demonstrerer mot de som henger ut religionen deres ved bruk av ytringsfriheten, enn mot de som henger ut religionen gjennom terroraksjoner.

Jeg ønsker å forstå, ikke bare fordømme. Jeg fordømmer gladelig religion og Islam, det er ikke det, men det er for overfladisk å stoppe det, så jeg måtte tenke meg litt om. Og jeg kom frem til en psykologisk forklaring:

Hvis noen som deler mine synspunkter er en dust, så blir jeg oppgitt. Men det er sjelden jeg gidder å gjøre noe med det. Han representerer ikke meg, og jeg prøver heller å være en bedre represenant for min side selv. Jeg har nok med å forholde meg til motparten, de som angriper min side, enn å krangle med de på min side i tillegg.

Denne tankegangen kan delvis overføres til demonstrasjonsparadokset. Det er lett å engasjere seg når de som tilhører motparten går til angrep. Men når en på egen side oppfører seg ille, så er ikke det et direkte angrep, og man føler heller ikke at det angår en selv direkte. Paradokset er at det i denne situasjonen er langt mer skadelig for Islams omdømme at terrorisme skjer i Islams navn, enn at Muhammed blir svertet.

Men omdømmet er kanskje ikke så viktig heller. Jeg tror det er viktigere å forsvare hva Islam er, enn å forsvare omdømmet. Latterliggjøring av Muhammed er et direkte angrep på hva Islam er. Dersom Islam er legitimt mål for latterliggjøring, slik også Islam BØR være, så vil Islam miste sin autoritet. Og jeg tror mange muslimer frykter at Islam vil gå samme vei som kristendom har gjort.

Den største trusselen mot Islam er ikke at ikke-muslimer ser på muslimer som terrorister. Den største trusselen er at Islam går i oppløsnng innenifra, slik kristendommen sakte men sikkert gjør i liberale vestlige land der individets rettigheter settes høyere enn religiøse plikter.

Nå skal jeg ikke innta apologetikernes rekker. Jeg ser langt fra bort fra at det er mye reelt hat mot vesten (som i vestlige verdier)  innen muslimsk kultur, og at det er mange som har sympati med terrorbombere, selv om de ikke støtter dem direkte. Det er ingen hemmelighet at innen mange muslimske miljøer, både på nett og utenfor, utveksles mye negative tanker om vesten. Den slags hat ser man jo til og med i mange moderate venstredreide miljøer også, det er bare å observere hvordan USA omtales i mange debatter. Så hvorfor dette fenomenet ikke skulle eksistere blant muslimer også  kan jeg ikke forstå.

Så kombinasjonen av:

• en viss sympati med terroristen (om ikke handlingen), men liten sympati med karikaturtegneren
• man er ikke den som ble angrepet av handlingen, men ble angrepet av karikaturene
• man føler ikke at terroristen direkte representerer en selv
• man ser ikke terrorhandlinger som en trussel mot Islams autoritet, men ser at latterliggjøring er undergravende

betyr til sammen at man blir lettere engasjert i demonstrasjon mot karikaturer enn mot terror i Islams navn.

Lue og hijab innendørs?

Da jeg gikk på skolen fikk vi ikke lov til å bruke hodeplagg innendørs. Jeg vet ikke om reglene er annerledes nå, og om elever får bruke lue inne i klasserommene når det er undervisning.

Regnes hijab’en som et religiøst plagg man er tvunget til å gå med i sin religion? Hvis ikke er det ikke noe problem å likestille hijab med andre hodeplagg. Kan man sitte med lue inne, så kan man sitte med hijab. Kan man ikke sitte med lue, så av med hijab’en også. Enkelt og greit.

Dersom hijab er påbudt i enkelte religioner så har vi et større problem og dilemma. Her er det motstående interesser, på ene siden religionsfrihet, og på den andre siden frihet fra religion. Mitt standpunkt er at barn ikke bør underlegges voksnes tvang og krav om religiøs underkastelse, og jeg er derfor av den formening at vi ikke skal etterkomme slike religiøse behov i skolen. Men jeg forstår at dilemmaet har flere aspekter enn som så.

FrP har en litt annen vinkling, de ønsker ikke store synlige religiøse symboler i skolen. Og det er et standpunkt som er forståelig. For noen vil symbol som representerer islam kunne likestilles med symbol som representerer kommunismen eller nazismen. Nå skal jeg ikke påstå at kommunisme og nazisme er religion på samme måte som islam, men islam er i hvertfall på mange måter svært politisk så sammenligningen synes jeg er på sin plass. Men de fleste vil vel kunne være enig i at store og eksplisitte politiske og religiøse symboler er en uting.

Hijab faller allikevel litt utenfor. Det er ikke eksplisitt på samme måte som en hammer og sigd eller et hakekors er. Det er derfor vanskeligere å argumentere for at hijab ikke bør tillates av denne grunn.

Min mening er derfor at man bør ta et skritt tilbake og innse at det er barn vi snakker om og at barn ikke skal være en del av de voksnes politikse og religiøse maktspill. At det er et religiøst behov å gå med hijab er de voksnes pålegg mer enn barnas behov, og bør vektlegges lite. Derfor er jeg av den oppfatning at så lenge man kan be gutter ta av seg caps og lue innendørs så bør det være enkelt å også be jenter ta av seg hodeplagg, inkludert hijab.

Og om det i tillegg kan fremme ro i klasseommet og skape mindre skiller mellom barna i klasserommet, så er det bare positivt.