Harald Eia har med serien Hjernevask laget en særdeles god og viktig programserie om vitenskap.

Jeg har alltid ment at de beste filmene er de som forteller en historie som illustrerer et tema, fremfor de som prøver å være for eksplisitt i sin temafremstilling. Det er dette Eia gjør i Hjernevask. Historien Eia forteller handler om hvordan biologien har innflytelse på hvordan vi som mennesker er, og hvordan dette blir ignorert av en del forskere. Temaet som omhandles er hvordan ideologi og politikk styrer forskerne, og hvordan vitenskapen er satt til side.

Og nettopp dette temaet har gått mange, kanskje de fleste, av Hjernevask-kritikerne hus forbi, der de kritiserer Eia for å ikke intervjue den og den forskeren, for å ikke gi en balansert nok fremstilling av arv og miljø-spørsmålet, rett og slett for å ha laget et annet program enn det de helst ville laget selv.

Feilaktig og uredelig hevdes det at Hjernevask fremmer ideen om at kun arv/biologi er viktig, på tross av at ingen av forskerne på Eias side har tatt det standpunktet. De eneste som er bastante er de som hevder at miljøet har alt å si, og som dermed sier at hjernen er 100% plastisk, men som ikke har noe vitenskapelig belegg for denne påstanden om hjernens biologi. For det er noe man bør merke seg: Påstanden om at hjernen er 100% plastisk er faktisk en svært bastant påstand om hjernens biologi.

Selv synes jeg Eia har truffet blink, og at temaet er viktig og interessant. Fordi det er viktig å forstå hvor mye politikk og samfunn påvirker hvordan forskning foregår, og ikke minst hvordan forskning formidles. Spesielt siden begrep som «forskning viser» og «vitenskapelig konsensus» alt for ofte brukes som autoriteter i debatter. Disse autoriteter må etter min mening avkles, den typen argument avvises, og de gode argumentene må på plass i stedet.

Eia er helten for tiden. Jeg er en stor fan. Det eneste jeg savner er et mer direkte oppgjør med hvordan forskning faktisk foregår i praksis. Det er supert at arrogansen («tror du virkelig på den dårlige amerikanske forskningen der, haha!») og ignoransen («jeg synes ikke det er så viktig») som preger enkeltforskere. Men enda viktigere ville det vært å vise de holdninger som eksisterer i forhold til hva forskning faktisk er. Vi har samfunnsvitere i dette landet som i helhet avviser at den vitenskapelige metoden kan brukes innen deres felt. Og det er skremmende holdninger.

Jørgen Lorentzen, som nok er den personen som står igjen mest naken etter denne serien, har klaget serien inn for PFU. Dermed har hele intervjuet med han nå blitt publisert av NRK. Det gleder jeg meg til å se, det er alltid fint å få satt enkeltutsagn inn i sin kontekst.

Reklame