Vitenskap — hva det er

mars 30, 2010


Det er mye forvirring om hva vitenskap faktisk er.

For å forstå vitenskapen, så må man først forstå hensikten med vitenskapen: kunnskap om virkeligheten

Etterprøvbarhet

Det beskrevne formålet medfører noen krav. Det viktigste av disse kravene er at kunnskapen er etterprøvbar. Dersom kunnskapen ikke er etterprøvbar, så kan vi heller ikke vite i hvilken grad vi snakker om kunnskap, til forskjell fra en subjektiv idé.

Idéen kan være en 100% korrekt beskrivelse av virkeligheten. Men dersom dette ikke kan etterprøves, så kan vi ikke vite om den er korrekt eller ikke

Metode

Kravet om etterprøvbarhet medfører krav til metode. For å bedrive vitenskapelig forskning, så må man benytte en metode som gir etterprøvbare svar. Altså metoden som gjerne kalles «den vitenskapelige metode».

En del samfunnsforskere som ikke liker å stille for sterke krav til metodikk kaller den, «den naturvitenskapelige metoden.» De liker ikke metoden, og velger den vekk, og erstatter den i stedet med hermeneutikken. Med påstanden om at «den naturvitenskapelige metoden kan ikke brukes innen vårt fagfelt.»

Men dersom formålet med vitenskap er valgt, så må man velge en metode som fører til formålet. Jeg vil ikke være strengere enn at jeg aksepterer enhver metode som gir etterprøvbare svar for å være vitenskap. Men «etterprøvbare svar» er samtidig et minimumskrav.

Den vitenskapelige metode

Den vitenskapelige metode er grovt sett som følger:

1. Gjør observasjoner
2. Fremsett hypotese
3. Gjør nye observasjoner
4. Juster hypotese og gå til 3, eller forkast hypotese og gå til 2

Falsifiserbar?

Karl Popper mente at en hypotese kun er vitenskapelig dersom den er falsifiserbar.

Med det menes at hypotesen er av en type som det går an å «motbevise». Altså at det går an å gjøre observasjoner som strider mot hypotesen.

Et eksempel på en ikke-falsifiserbar hypotese er: Julenissen leverer gaver gjennom pipa på juleaften.
Det går an å gjøre en observasjon som bekrefter dette. Men dersom man ikke gjør observasjonen, så har man ikke avkreftet det. Selv om man ser noen andre levere gaver, så kan man ikke avvise at julenissen også kan. Selv om man holder full kontroll på pipe og gaver hele dagen, så kan man ikke bevise at man ikke har oversett noe.

Men dersom man faktisk gjør en observasjon av en gaveleverende nisse, så har man gjort observasjoner som støtter hypotesen, selv om den i utgangspunktet ikke var observerbar.

Jeg synes Popper er for streng. En falsifiserbar hypotese gjør det mulig å konkludere med at hypotesen er feil. Men siden man ikke kan akseptere ubekreftede hypoteser som riktige, så trenger man ikke motbevise en hypotese for å avvise den. Det er ingen grunn til å tro at nissen har levert gaver, selv om vi ikke har motbevist det. Når man samtidig har gjort observasjoner av noen andre med gaver, så har vi fått bekreftet en langt bedre hypotese.

Vitenskapen er objektiv

Den enkelte forsker er, uavhengig av metode, subjektiv. Hypoteser som velges er subjektive. Observasjoner som gjøres er subjektive. Tolkninger av observasjonene er subjektive. Konklusjoner er subjektive.

Allikevel er vitenskapen objektiv.

Objektiviteten følger av etterprøvbarheten, og at det finnes mange forskere som jobber med de samme spørsmålene over tid. Det betyr at de feil som finnes i dag som følge av politikk og subjektivitet vil korrigeres over tid.

Dermed kan man ikke stole på at noe er sannhet og korrekt, bare fordi det er vitenskapelig. Vitenskapen har tatt feil mange mange ganger opp gjennom historien, og kommer til å fortsette med det.


Men dersom man holder seg til god metode som gir etterprøvbare svar, så vil feilene over tid korrigeres. Og kvaliteten på kunnskapen vil bli bedre og bedre.

Det er en vakker lovmessighet i dette. Det er dette som hever vitenskap over den enkelte forskers subjektivitet, og samtidens politiske føringer. Og det er dette som gjør at jeg elsker vitenskapen.

Vitenskapelig konsensus

«Vitenskapelig konsensus» er et politisk begrep. Å appellere til enighet er en logisk feilslutning som ikke garanterer noe som helst. Å appellere til vitenskap som en autoritet man kan stole på er også en logisk feilslutning.

Det er et «hold kjeft, jeg har vitenskapen på min side»-argument. Det er et forsøk på å unngå diskusjon og slippe å forsvare en standpunkt med gode argumenter.

Derfor blir jeg trist når jeg hører slike, og liknende begrep, bli benyttet. Det undergraver faktisk vitenskap ved å politisere det, og ved å ødelegge forståelsen for hva vitenskap faktisk er, hvorfor vitenskap fungerer og hvorfor god vitenskapelig metode er så viktig.

Reklamer

8 Responses to “Vitenskap — hva det er”

  1. JWhite Says:

    Jeg var kanskje litt uenig med deg før angående hva som kan klassifiseres som vitenskap eller ikke, men i de siste månedene har jeg blitt mer og mer enig, selv om jeg tilhører humaniora.

    Du skiller grovt mellom kunnskap og meninger når det kommer til vitenskap/forskning, men sistnevnte kategori av meninger må muligens nyanseres litt mer. Et eksempel her er et enkelt skille mellom begrunnede og ubegrunnede, dokumenterte og udokumenterte meninger.

    Et spørsmål: burde bare (natur-)vitenskap være tillatt på universitetet?

    • ukorrigert Says:

      Man må alltid være litt grov i slike bloggposter. Det er nødvendig å holde lengden nede, for at noen som helst skal lese det.

      Man er dermed avhengig av en viss godvilje fra leseren, slik at leseren forstår budskapet uten å henge seg opp i detaljene. (Bortsett fra i de tilfellene detaljene faktisk er viktige for budskapet.)

      Svaret på spørsmålet ditt er at universitetet bør ha rom for mer enn forskning.

      Det er for eksempel rom for matematikk, logikk og filosofi, som alle er mer «verktøy-fag».

      Selve den vitenskapelige metoden kan også brytes ned i «deloppgaver», som alene ikke kan kalles vitenskap. Men som satt i en helhet blir en del av vitenskapen.

      Eksempler på dette er informasjonsinnhenting. Altså undersøkelser. Disse er ikke i seg selv vitenskap, men kan være nødvendig for å utvikle hypoteser, eller teste hypoteser.

      Universitetet driver også undervisning, selvsagt. Og er dermed involvert i prosesser som eksisterer med det formål å modne personer.

      Men dersom formålet er kunnskap, så må man etter min mening etterstrebe etterprøvbarheten. Først da kan man verifisere at kunnskapen er reell. Og først med en helhetlig prosess med dette for øyet, så kan man etter min mening tillate seg å kalle prosessen for vitenskapelig arbeide.

  2. JWhite Says:

    Jeg hadde ikke hatt noe imot å lese litt lengre innlegg fra deg, men forstår jo at kanskje ikke alle andre føler det samme :–)

    Bloggen din har veldig gode innlegg som fremmer et mer kritisk syn, og det må applauderes.


  3. […] en del forskere. Temaet som omhandles er hvordan ideologi og politikk styrer forskerne, og hvordan vitenskapen er satt til […]

  4. Kris Says:

    Du er veldig flink å beskrive vitenskap som et abstrakt fenomen. Få vil være uenig i de idealene du beskriver for vitenskapen (objektivitet, etterprøvbarhet etc.) – for det er strengt tatt å slå inn åpne dører.

    Problemet er at du løsriver vitenskapen som ide fra vitenskapen som praksis.

    Å teste hypoteser, samle og analysere data – er å GJØRE vitenskap. Således er produktet også vitenskap. Hvorvidt det er GOD vitenskap er en annen sak.

    Du viser mye til etterprøvbarhet, men avviser vitenskapelig konsensus. Du ignorerer også viktigheten av peer review og vitenskapelige fellesskap. Etterprøvingen skal jo også gjøres av noen, hva som skal etterprøves må formidles, og resultatene av etterprøvingene må deles.

    Det er gjennom vitenskapelig konsensus og konflikt at vi bestemmer når noe bør etterprøves og når nye spor bør finnes.

    Forresten: Stor brist i logikken din når du hevder at flertallets subjektivitet er det samme som objektivitet. At flere subjetive synspunkt kommer frem minsker den individuelles påvirkning, men det gjør det ikke objektivt.

    • ukorrigert Says:

      >Få vil være uenig i de idealene du beskriver for vitenskapen (objektivitet, etterprøvbarhet etc.) – for det er strengt tatt å slå inn åpne dører.

      Jeg skulle ønske det var så vel. Men det er nok ganske langt fra sannheten.

      Dessverre er det mange som avviser etterpøvbarhet. Jeg har på forskning.no diskutert med flere som hevder at innen samfunnsvitenskapen så er det ikke mulig å følge disse prinsippene. Med begrunnelse av typen «man kan ikke etterprøve menneskelig oppførsel, fordi den endrer seg fra gang til gang.» Mitt forhold til dette er at kan man ikke etterprøve en konklusjon, så må man la være å konkludere.

      >Du viser mye til etterprøvbarhet, men avviser vitenskapelig konsensus.
      Sannhet følger ikke av konsensus. Å henvise til konsensus er et politisk argument. Skal man forsvare noe med vitenskapen, så må man begrunne det med kunnskapen.

      Årsaken er at mye vi har funnet ut ved vitenskap er feil. Det er over tid disse feilene korrigeres og konvergerer mot objektiv kunnskap. Men når vi har nådd viten som som er av god nok kvalitet kan vi ikke si uten å henvise til den faktiske kunnskapen.

      Å henvise til «konsensus» er undergravende for troverdigheten til god vitenskap.

      >Du ignorerer også viktigheten av peer review og vitenskapelige fellesskap.
      På ingen måte. Dette følger av kravet om etterprøvbarhet. Etteprøvbarhet ville være meningsløst uten peer review og vitenskapelig fellesskap.

      Du skriver det jo selv:
      <Etterprøvingen skal jo også gjøres av noen, …
      Ikke sant!

      Jeg har ikke nevnt det eksplisitt, fordi det etter min mening ikke er essensen. Men kanskje jeg burde nevnt det.

      >Det er gjennom vitenskapelig konsensus og konflikt at vi bestemmer når noe bør etterprøves og når nye spor bør finnes.
      Næh… det er kanskje litt for ofte slik det fungerer i praksis fordi noen må finansiere. Men dette er politikk. Vitenskap i seg selv drives ideelt sett ikke av konsensus på noe tidspunkt.

      Med andre ord, dette er mer støy enn en viktig del av den vitenskapelige prosessen.

      >Stor brist i logikken din når du hevder at flertallets subjektivitet er det samme som objektivitet.

      Jeg hevder ikke det. Jeg hevder at en god prosessen sørger for at det subjektive elementet minimaliseres over tid.. Og essensen for å oppnå en god prosess er etterprøvbarhet (som tillater peer review osv) og tid (som tillater statistikkens lov om store tall å virke).

      Det uthevede er selve kjernen. Forstår du hvorfor (jeg mener) dette er riktig, så forstår du argumentet mitt.

      En analogi når det gjeler tilfeldigheter:
      Dersom du slår en terning og fører statistikk på resultatet, så kan jeg garantere deg at etter mange nok kast, så vil resultatet konvergere mot omtrent 1/6 for hver av terningene. En fullstendig tilfeldig prosess, men et fullstendig forutsigbart resultat.

      På samme måte vil den «tilfeldige» subjektiviteten konvergere mot forutsigbar objektivitet. Dersom den vitenskapelige prosessen er designet for dette.

      Ikke en perfekt analogi men, den får duge foreløpig.


  5. […] er en tilhenger av vitenskap, og har nylig beskrevet den som en metode for å oppnå målet om bedre kunnskap om verdenen vi lever i. For å oppnå […]


  6. […] Vitenskap — hva det er Det er mye forvirring om hva vitenskap faktisk er. […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: