Multikultur og verdier

august 21, 2011

Debatten går om multikultur, men det hersker noen grunnleggende missforståelser. Dette kommer for eksempel til uttrykk her:

Alle lands kulturer er og blir et resultat av en multikulturell og ytre påvirkning som bidrar til å forme det vi etter hvert ser på som særegne nasjonale verdier.

Vi er norske og er glade for det, men det å være norsk forandrer seg hele tiden. Kultur er ikke en uforanderlig størrelse, slik noen synes å tro.

La meg minne om at det kristne verdigrunnlag er tuftet på jødedommen, og at de tre såkalte abrahamittiske religioner, jødedom, kristendom og islam, har svært meget til felles. Vikingene og senere norske sjøfolk dro ut i verden og hentet impulser enten det var matskikker, byggeskikk eller omgangsformer. Selv ikke rosemaling er rotnorsk, men en variasjon av den greske akantusranken.

Ref: Jo Benkow

Når vi (snakker først og fremst på vegne av meg, men våger å påberope meg en «vi» allikevel) er skeptiske til multikultur, så er det ikke pizza, kebab, salsa og falafel vi tenker på. Heller ikke  først og fremst anglifisering av språket, selv om mange virker veldig redd for dette.

Det vi er redde for er konflikten mellom de grunnleggende verdiene, slik som individets frihet til å drikke, hore og være gudløse satt opp mot religiøs fordømming av slik frihet. Mange vil sikkert ikke si at dette er noe vakkert uttrykk for høyverdig kultur vært å kjempe for. Men at vi bruker friheten slik er ikke det sentrale, det sentrale er at vi har friheten. Vi har frihet til å gjøre dumme valg, være mennesker og leve, uten å undertrykkes i dette livet og uten å fordømmes til evige redsler i det neste livet.

Denne friheten kommer ikke fra vår kristne kulturarv, og er ikke kristne verdier. Kristne verdier er at vi skal føle skam ved slik oppførsel. Dersom du drikker, knuller og generelt har for mye moro så er du et syndig menneske som må krype for Gud og Jesus og be om tilgivelse, hvis ikke kommer du ikke til himmelen. De er dette som er de kristne verdiene. Alt i vår kristne kulturarv er selvsagt ikke dårlige verdier, men de gode verdiene er de vi rasjonelt kan begrunne at er gode. Altså de som også er humanistiske verdier.

Kristne verdier som ikke kan begrunner har vi faktisk lagt bak oss, og erstattet dem med humanistiske verdier, basert på forståelse for hva mennesker ønsker, ikke hva vilkårlige guder i gamle bøker forlanger.

Islam har tilsvarende problemer med frihet og respekt for individets valg. Gode muslimer lar ikke sine sønner drikke seg fulle, og sine døtre bestemme over sin egen seksualitet. Det er det kun dårlige muslimer som gjør, de som lar sine sønner og døtre gå tapt for Allah. Vi må slutte å innbille oss at frihet er kompatibelt med religiøs dogmatisme. Det er det ikke! Religiøs dogmatisme kan per definisjon ikke rasjonaliseres. Om det var mulig ville de vært humanistiske verdier.

Demokratiets fiende er flertallet. Flertallet har i demokratiet makt til å ta ikkedemokratiske avgjørelser, og til og med makt til å ta fra oss vår frihet. Flertallets fiende er guder og religioner, fordi enhver religion er i prinsippet en høyere moralsk og rettslig instans enn fornuften, høyere instans enn sympati og medmenneskelighet og høyere enn menneskerettslige prinsipper. Guder trenger ikke flertall, de trenger bare innflytelse. Dersom mindretallet som taler på vegne av Gud eller Allah, har nok innflytelse over flertallet, så vil demokratiet falle. Jeg tror ikke på konspirasjoner, men jeg tror på flokkmentalitet.

Islam ønsker størst mulig markedsandeler, slik kristendommen alltid har gjort. Å tro noe annet anser jeg som irrasjonelt. Vår utfordring i Norge er å ikke øke andelen muslimer fortere enn muslimene blir sekulariserte og immune mot innflytelsen og kravene til religionens sentrale talspersoner. Dersom vi kan ha en moderat innvandring i takt med dette, så kan vi ha en flott multikulturell fremtid der vi både drikker øl og spiser kebab og stort sett respekterer hverandre.

Jeg har troen på dette, jeg har troen på demokratiet, og jeg har troen på at kampen mot religion i alt sitt uvesen bekjempes med kunnskap og rasjonelle argument, et trygt og godt liv der religion er unødvendig og å vektlegge de verdiene som er basert på medmenneskelighet, sympati og forståelse for menneskets natur.

Humanistiske  verdier basert på kunnskap, rasjonalitet, sympati og mellommenneskelige forhold er bedre enn religiøse verdier! Enhver person er nødt til å mene at egne verdier er best, hvis ikke så er det irrasjonelt å holde på egne verdier. Åt skogen med kultur- og verdirelativisme! Det er bare å åpne øynene og innse at dette er en verdikamp.


Reklame

Oppmøtet til demonstrasjon mot terror begått i Islams navn er å fattige 150-200 stykker, hvorav halvparten etnisk norske.

Oppmøtet til demonstrasjon mot Muhammedkarikaturene samlet nærmere 3000, de fleste muslimer.

Man må spørre seg hvorfor muslimer i langt større grad demonstrerer mot de som henger ut religionen deres ved bruk av ytringsfriheten, enn mot de som henger ut religionen gjennom terroraksjoner.

Jeg ønsker å forstå, ikke bare fordømme. Jeg fordømmer gladelig religion og Islam, det er ikke det, men det er for overfladisk å stoppe det, så jeg måtte tenke meg litt om. Og jeg kom frem til en psykologisk forklaring:

Hvis noen som deler mine synspunkter er en dust, så blir jeg oppgitt. Men det er sjelden jeg gidder å gjøre noe med det. Han representerer ikke meg, og jeg prøver heller å være en bedre represenant for min side selv. Jeg har nok med å forholde meg til motparten, de som angriper min side, enn å krangle med de på min side i tillegg.

Denne tankegangen kan delvis overføres til demonstrasjonsparadokset. Det er lett å engasjere seg når de som tilhører motparten går til angrep. Men når en på egen side oppfører seg ille, så er ikke det et direkte angrep, og man føler heller ikke at det angår en selv direkte. Paradokset er at det i denne situasjonen er langt mer skadelig for Islams omdømme at terrorisme skjer i Islams navn, enn at Muhammed blir svertet.

Men omdømmet er kanskje ikke så viktig heller. Jeg tror det er viktigere å forsvare hva Islam er, enn å forsvare omdømmet. Latterliggjøring av Muhammed er et direkte angrep på hva Islam er. Dersom Islam er legitimt mål for latterliggjøring, slik også Islam BØR være, så vil Islam miste sin autoritet. Og jeg tror mange muslimer frykter at Islam vil gå samme vei som kristendom har gjort.

Den største trusselen mot Islam er ikke at ikke-muslimer ser på muslimer som terrorister. Den største trusselen er at Islam går i oppløsnng innenifra, slik kristendommen sakte men sikkert gjør i liberale vestlige land der individets rettigheter settes høyere enn religiøse plikter.

Nå skal jeg ikke innta apologetikernes rekker. Jeg ser langt fra bort fra at det er mye reelt hat mot vesten (som i vestlige verdier)  innen muslimsk kultur, og at det er mange som har sympati med terrorbombere, selv om de ikke støtter dem direkte. Det er ingen hemmelighet at innen mange muslimske miljøer, både på nett og utenfor, utveksles mye negative tanker om vesten. Den slags hat ser man jo til og med i mange moderate venstredreide miljøer også, det er bare å observere hvordan USA omtales i mange debatter. Så hvorfor dette fenomenet ikke skulle eksistere blant muslimer også  kan jeg ikke forstå.

Så kombinasjonen av:

  • en viss sympati med terroristen (om ikke handlingen), men liten sympati med karikaturtegneren
  • man er ikke den som ble angrepet av handlingen, men ble angrepet av karikaturene
  • man føler ikke at terroristen direkte representerer en selv
  • man ser ikke terrorhandlinger som en trussel mot Islams autoritet, men ser at latterliggjøring er undergravende

betyr til sammen at man blir lettere engasjert i demonstrasjon mot karikaturer enn mot terror i Islams navn.