Oppmøtet til demonstrasjon mot terror begått i Islams navn er å fattige 150-200 stykker, hvorav halvparten etnisk norske.

Oppmøtet til demonstrasjon mot Muhammedkarikaturene samlet nærmere 3000, de fleste muslimer.

Man må spørre seg hvorfor muslimer i langt større grad demonstrerer mot de som henger ut religionen deres ved bruk av ytringsfriheten, enn mot de som henger ut religionen gjennom terroraksjoner.

Jeg ønsker å forstå, ikke bare fordømme. Jeg fordømmer gladelig religion og Islam, det er ikke det, men det er for overfladisk å stoppe det, så jeg måtte tenke meg litt om. Og jeg kom frem til en psykologisk forklaring:

Hvis noen som deler mine synspunkter er en dust, så blir jeg oppgitt. Men det er sjelden jeg gidder å gjøre noe med det. Han representerer ikke meg, og jeg prøver heller å være en bedre represenant for min side selv. Jeg har nok med å forholde meg til motparten, de som angriper min side, enn å krangle med de på min side i tillegg.

Denne tankegangen kan delvis overføres til demonstrasjonsparadokset. Det er lett å engasjere seg når de som tilhører motparten går til angrep. Men når en på egen side oppfører seg ille, så er ikke det et direkte angrep, og man føler heller ikke at det angår en selv direkte. Paradokset er at det i denne situasjonen er langt mer skadelig for Islams omdømme at terrorisme skjer i Islams navn, enn at Muhammed blir svertet.

Men omdømmet er kanskje ikke så viktig heller. Jeg tror det er viktigere å forsvare hva Islam er, enn å forsvare omdømmet. Latterliggjøring av Muhammed er et direkte angrep på hva Islam er. Dersom Islam er legitimt mål for latterliggjøring, slik også Islam BØR være, så vil Islam miste sin autoritet. Og jeg tror mange muslimer frykter at Islam vil gå samme vei som kristendom har gjort.

Den største trusselen mot Islam er ikke at ikke-muslimer ser på muslimer som terrorister. Den største trusselen er at Islam går i oppløsnng innenifra, slik kristendommen sakte men sikkert gjør i liberale vestlige land der individets rettigheter settes høyere enn religiøse plikter.

Nå skal jeg ikke innta apologetikernes rekker. Jeg ser langt fra bort fra at det er mye reelt hat mot vesten (som i vestlige verdier)  innen muslimsk kultur, og at det er mange som har sympati med terrorbombere, selv om de ikke støtter dem direkte. Det er ingen hemmelighet at innen mange muslimske miljøer, både på nett og utenfor, utveksles mye negative tanker om vesten. Den slags hat ser man jo til og med i mange moderate venstredreide miljøer også, det er bare å observere hvordan USA omtales i mange debatter. Så hvorfor dette fenomenet ikke skulle eksistere blant muslimer også  kan jeg ikke forstå.

Så kombinasjonen av:

  • en viss sympati med terroristen (om ikke handlingen), men liten sympati med karikaturtegneren
  • man er ikke den som ble angrepet av handlingen, men ble angrepet av karikaturene
  • man føler ikke at terroristen direkte representerer en selv
  • man ser ikke terrorhandlinger som en trussel mot Islams autoritet, men ser at latterliggjøring er undergravende

betyr til sammen at man blir lettere engasjert i demonstrasjon mot karikaturer enn mot terror i Islams navn.

Reklame