Multikultur og verdier

august 21, 2011

Debatten går om multikultur, men det hersker noen grunnleggende missforståelser. Dette kommer for eksempel til uttrykk her:

Alle lands kulturer er og blir et resultat av en multikulturell og ytre påvirkning som bidrar til å forme det vi etter hvert ser på som særegne nasjonale verdier.

Vi er norske og er glade for det, men det å være norsk forandrer seg hele tiden. Kultur er ikke en uforanderlig størrelse, slik noen synes å tro.

La meg minne om at det kristne verdigrunnlag er tuftet på jødedommen, og at de tre såkalte abrahamittiske religioner, jødedom, kristendom og islam, har svært meget til felles. Vikingene og senere norske sjøfolk dro ut i verden og hentet impulser enten det var matskikker, byggeskikk eller omgangsformer. Selv ikke rosemaling er rotnorsk, men en variasjon av den greske akantusranken.

Ref: Jo Benkow

Når vi (snakker først og fremst på vegne av meg, men våger å påberope meg en «vi» allikevel) er skeptiske til multikultur, så er det ikke pizza, kebab, salsa og falafel vi tenker på. Heller ikke  først og fremst anglifisering av språket, selv om mange virker veldig redd for dette.

Det vi er redde for er konflikten mellom de grunnleggende verdiene, slik som individets frihet til å drikke, hore og være gudløse satt opp mot religiøs fordømming av slik frihet. Mange vil sikkert ikke si at dette er noe vakkert uttrykk for høyverdig kultur vært å kjempe for. Men at vi bruker friheten slik er ikke det sentrale, det sentrale er at vi har friheten. Vi har frihet til å gjøre dumme valg, være mennesker og leve, uten å undertrykkes i dette livet og uten å fordømmes til evige redsler i det neste livet.

Denne friheten kommer ikke fra vår kristne kulturarv, og er ikke kristne verdier. Kristne verdier er at vi skal føle skam ved slik oppførsel. Dersom du drikker, knuller og generelt har for mye moro så er du et syndig menneske som må krype for Gud og Jesus og be om tilgivelse, hvis ikke kommer du ikke til himmelen. De er dette som er de kristne verdiene. Alt i vår kristne kulturarv er selvsagt ikke dårlige verdier, men de gode verdiene er de vi rasjonelt kan begrunne at er gode. Altså de som også er humanistiske verdier.

Kristne verdier som ikke kan begrunner har vi faktisk lagt bak oss, og erstattet dem med humanistiske verdier, basert på forståelse for hva mennesker ønsker, ikke hva vilkårlige guder i gamle bøker forlanger.

Islam har tilsvarende problemer med frihet og respekt for individets valg. Gode muslimer lar ikke sine sønner drikke seg fulle, og sine døtre bestemme over sin egen seksualitet. Det er det kun dårlige muslimer som gjør, de som lar sine sønner og døtre gå tapt for Allah. Vi må slutte å innbille oss at frihet er kompatibelt med religiøs dogmatisme. Det er det ikke! Religiøs dogmatisme kan per definisjon ikke rasjonaliseres. Om det var mulig ville de vært humanistiske verdier.

Demokratiets fiende er flertallet. Flertallet har i demokratiet makt til å ta ikkedemokratiske avgjørelser, og til og med makt til å ta fra oss vår frihet. Flertallets fiende er guder og religioner, fordi enhver religion er i prinsippet en høyere moralsk og rettslig instans enn fornuften, høyere instans enn sympati og medmenneskelighet og høyere enn menneskerettslige prinsipper. Guder trenger ikke flertall, de trenger bare innflytelse. Dersom mindretallet som taler på vegne av Gud eller Allah, har nok innflytelse over flertallet, så vil demokratiet falle. Jeg tror ikke på konspirasjoner, men jeg tror på flokkmentalitet.

Islam ønsker størst mulig markedsandeler, slik kristendommen alltid har gjort. Å tro noe annet anser jeg som irrasjonelt. Vår utfordring i Norge er å ikke øke andelen muslimer fortere enn muslimene blir sekulariserte og immune mot innflytelsen og kravene til religionens sentrale talspersoner. Dersom vi kan ha en moderat innvandring i takt med dette, så kan vi ha en flott multikulturell fremtid der vi både drikker øl og spiser kebab og stort sett respekterer hverandre.

Jeg har troen på dette, jeg har troen på demokratiet, og jeg har troen på at kampen mot religion i alt sitt uvesen bekjempes med kunnskap og rasjonelle argument, et trygt og godt liv der religion er unødvendig og å vektlegge de verdiene som er basert på medmenneskelighet, sympati og forståelse for menneskets natur.

Humanistiske  verdier basert på kunnskap, rasjonalitet, sympati og mellommenneskelige forhold er bedre enn religiøse verdier! Enhver person er nødt til å mene at egne verdier er best, hvis ikke så er det irrasjonelt å holde på egne verdier. Åt skogen med kultur- og verdirelativisme! Det er bare å åpne øynene og innse at dette er en verdikamp.


Reklame

Jeg registrerer, og irriterer meg over, at i debatten om kvinner og overfallsvoldtekt så er det mange aktører som ikke skjønner begreper som ansvar og skyld.

I dagbladet.no presenteres noen råd fra fastlege Amir Tauqir Chaudhary, som burde være selvsagte og ukontroversielle. Rådene altså, ikke Chaudhary.

Uten å gå i detalj på rådene, så handler det om at kvinner må ta ansvar for seg selv, for å unngå å bli voldtatt. Tradisjonen tro er det mange mindre begavede mennesker som reagerer forutsigbart:

AUF -leder Eskil Pedersen mener vi ikke m¨å komme dit at jenter må kle seg annerledes eller bli mindre fulle enn gutta – For da gir vi jentene ansvaret, sier han.

Så la meg undervise litt i begreper som ansvar og skyld.

Ansvar og skyld er ikke det samme: Det at en kvinne bør ta ansvar for seg selv betyr IKKE at kvinnen har noe som helst skyld i voldtektsmannens handlinger.

Ansvar kan ligge hos mer enn en person av gangen: Det at en kvinne har ansvar for seg selv fritar ingen andre for sitt ansvar, for eksempel politikernes ansvar for en forsvarlig politikk som forebygger voldtekter.

Skyld kan ligge hos flere enn en person av gangen: Voldtektsmannen har klar skyld i sin handling. Politikerne har skyld i eventuell uforsvarlig politikk. Det ene utelukker ikke det andre.

Personer har ansvar for og skyld i egne handlinger. Politikere har ansvar for og skyld i forhold til samfunnet: Man kan altså ikke laste politikere for enkelthandlinger. Men man kan holde politikere ansvarlig for samfunnsutviklingen generelt.

Jeg håper at dette vil nå Eskil Pedersen, og flest mulig andre som sliter med de samme konseptene. Det er ikke så vanskelig, man allikevel observerer jeg at vanskeligheter med dette er noe som går igjen i mange uttalelser. For eksempel de fleste uttalelser som begynner med «Det er [sett inn gruppe mennesker] sitt ansvar å [sett inn handling].» 9 av 10 slike uttalelser er ignorante til forskjellen på enkeltpersoners ansvar og de som har ansvaret for generelle trekk i samfunnet.

For at det ikke skal missforstås: Jeg synes det er noe forbannet møkk at kvinner skal måtte ta ansvar på denne måten. Jeg er fullstendig enig i at kvinner skal kunne ferdes hvor de vil, og kle seg hvordan de vil, uten at det skal øke risikoen for å bli overfalt og voldtatt. Men det er dessverre ikke realitetene, og da gjør man lurt i å ta ansvar for seg selv. Det er farlig å la være! Og jeg vil oppfordre alle til å slutte å oppfordre til ignoranse i forhold til dette.

Ansvaret for at det er blitt slik legger jeg på samtlige større  partier som ikke har tatt utfordringene med innvandring på alvor. Dere vet selv hvilke partier det er, og mange av dere fortsetter å stemme på dem allikevel.

Spørsmålet er feil!

Dette er spørsmålet som ofte debatteres, men det er feil. Det er feil fordi det er et falsk dilemma basert på manglende forståelse for hva «frivillig» betyr. Frivillighet kommer i grader. Og man er aldri hundre prosent fri fra sine omgivelser.

«Betal eller dø! Ditt valg!»

Man har åpenbart et valg. Man har en viss frihet. Men konsekvensene er såpass alvorlige at det er vanskelig å kalle det spesielt frivillig om man velger å betale eller ikke.

Når det gjelder Hijab, så er det uinteressant å spørre om det er frivillig eller ikke. Svaret på dette er subjektivt og avhengig av hvor man trekker grensen. «Det er frivillig, men man må rekne med noen reaksjoner fra omgivelsene.» «Reaksjoner fra omgivelsene gjør at det ikke er frivillig.» Vi blir aldri enige, og kommer aldri videre. Fordi vi diskuterer på falske premisser.

Kvinnene i artikkelen linket til over knytter Hijab’en til sin religion. Det er grunn nok for meg til å rynke på nesa når jeg ser en Hijab. Jeg synes religion er tåpelig og farlig, og Islam fremstår som den verste. I hvertfall i konsekvens.

Jeg la inn en kommentar på Arne Berggren sitt debattinnlegg i VG om «Vår religiøse tro på ytringer». Av en eller annen grunn ser det ut til å være sensurert. I alle fall har mange kommentarer lagt inn både før og etter (mitt innlegg ble lagt inn 10:20am) sluppet igjennom, men ikke denne (gjengitt med cut’n’paste, og til og med alle skrivefeil intakt):

I disse dld-tider ser det ut til at evnen til å tenke prinsipielt på et teller annet tidspunkt er forsvunnet. Pragmatismen har overtatt. Vi må ikke la idiotene provosere, for ta kan noe bli skadet.

For meg er det å kalle ytringsfriheten religiøs et tegn på ignoranse i forhold til prinsipiell tenkning. Ytringsfriheten er ikke hellig, og den er ikke religiøs. Den er derimot et godt begrunnet demokratisk prinsipp, forankret i menneskerettigheter og troen på individets integritet. Dette er igjen forankret i logikk, sympati og empati, og dermed i vår natur.

Det er en subjektiv verdisetting her, et subjektivt valg å innrømme individet visse rettigheter, men dette subjektive valget er ikke religiøst basert.

Individets frihet til å tenke selv og ytre sine meninger står høyt i dette bildet. Langt høyere enn friheten til å slippe å bli provosert av andres meninger. Derfor kan man heller ikke akseptere at ytringsfriheten og meningsfriheten, holdes gissel av religiøse ekstremister som er villig til å drepe som svar på bokbrenning.

Det er kanskje pragmatisk og lettvint for noen å forkaste slik grunnleggende frihet for litt midlertidig fred. Men jeg er ikke enig i at det er konstruktivt. Vi tjener ikke på dette i lengden. Vi får ikke respekt fra religiøs ekstremister ved å forkaste egne grunnleggende prinsipper. Og vi gjør ikke ekstremistene mindre ekstreme i sin tro ved å la dem vinne frem med sin voldelige taktikk. Snarere innrømmer vi dem suksess og oppfordre til å fortsatt tråkke på den kulturen som er svak at den ikke en gang tror på seg selv.

Selv støtter jeg Koranbrenning. Jeg blogget om dette i går, og jeg oppsummerte med en punktliste:
– Det avslører vårt eget forhold til våre egne verdier
– Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskeret
– Friheten til å ikke oppleve ubehagelig meninger er ikke en menneskerett
– Det minner oss på at ekstremismen fortsatt eksisterer
– Å brenne en Koran burde være så uproblematisk at ingen så noen grunn til å brenne en Koran

Kan noen forklare meg hvor jeg her gikk over streken?

(Regner for øvrig med at det er vgdebatt, og ikke Arne Berggren, som står for moderasjonen.)

Mange ser på Koranbrenning som unødvendig provoserende og vulgært. Jeg er enig og uenig.

Ja, det er provoserende, og ufint ovenfor de som holder Koranen hellig. Allikevel støtter jeg handlingen, fordi jeg holder ytringsfriheten, ikke hellig, men svært høyt.

Jeg holder ikke ytringsfriheten hellig, fordi hellig for meg betyr religiøs overbevisning, og min overbevisning er ikke religiøs, men basert på troen på individets rettigheter.

I min grunnfilosofi står individet i sentrum. Verken stater, religioner eller andre ting med mangel på egen bevissthet har verdi utover den verdi den gir til verdens individer. Fordi kun noe eller noen med bevissthet har evne til å verdsette. Dette er en subjektiv overbevisning, men den er basert på logikk, sympati, empati og menneskets natur, altså ikke dogmatiske lover skrevet ned i en gammel bok.

Derfor kan jeg ikke akseptere at ytringsfriheten og meningsfriheten, noen av menneskets viktigste rettigheter, holdes gissel av religiøse ekstremister som er villig til å drepe som svar på bokbrenning.

«Kunst skal provosere» heter det. For å forstå sannheten i det utsagnet må man se forbi den negative definisjonen av begrepet til dets nøytrale definisjon: Å provosere betyr å skape en reaksjon.

Det er nettopp å skape en reaksjon man gjør når man karikaterer Muhammed eller brenner en Koran. Men den viktigste reaksjonen er ikke å avsløre ekstreme muslimer. Disse har avslørt seg selv for lenge siden. Den viktigste provokasjonen er den som avsløre våre egen reaksjon,

Og måten vi reagerer på i vesten er trist. Vi (og med det mener jeg ikke «alle», men at dette er en signifikant reaksjon blant oss) fordømmer de som benytter seg av ytringsfriheten og legger til og med skylden på ekstremistenes reaksjoner på Terry Jones. VG, som ofte tillater debatt, og vanligvis tillater at blogger linker til sine artikler, har stengt for begge deler i forbindelse med denne saken! Vi forkaster med andre ord egne grunnleggende verdier av frykt for å provosere ekstremister, og av frykt for våre egne meninger. Vi har enten mistet det vi tror på, eller tør ikke lenger sloss for det.

Koranen burde karikeres og brennes hver eneste dag, til det ble så vanlig at ingen gadd reagere lenger. Slik Jesus ikke lenger er for hellig til å bli gjort narr av. Hvorfor? Ikke fordi det gleder meg å tråkke på tærne til muslimer, men fordi ytringsfriheten er så enormt mye viktigere enn friheten til å ikke bli å provosert av noen som mener noe annet enn meg selv.

Islam er fred, hevdes det. Så muslimer burde ta dette med fred og ro, ikke ta generelle angrep på en tro personlig, og heller la Allah ordne opp på egen hånd. Han burde være istand til det, dersom Han finnes og bryr seg.

For å oppsummere, jeg støtter Koranbrenning fordi:

  • Det avslører vårt eget forhold til våre egne verdier
  • Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett
  • Friheten til å ikke oppleve ubehagelig meninger er ikke en menneskerett
  • Det minner oss på at ekstremismen fortsatt eksisterer (joda, jeg mener fortsatt dette, men det er underordnet)
  • Å brenne en Koran burde være så uproblematisk at ingen så noen grunn til å brenne en Koran

Så ser det ut som om feministene og moralistene har våknet av vinterdvalen igjen. Når våren kommer oppdages igjen seksualiteten, og ikke minst at andre har den.

For få dager siden fikk vi vite at «energi og kommunikasjonsselskapet» Lyse tilbyr hardporno gjennom sitt innholdsleverandørselskap Altibox. Hardporno betyr i denne sammenhengen levende bilder av kjønnsorganer i bevegelse.

Dette synes enkelte lokalpolitikere, bl.a Marcel Molina i SVs bystyregruppe, er «ekkelt» og «motbydelig».  Slik jeg forstår det så er det det å tilby slike filmer som er ekkelt og motbydelig, og ikke kjønnsorganer i bevegelse i seg selv. Marcel Molina har tidligere, sammen med Rødt og Krf, gått inn for at Stavanger skal bli pornofri by.

I dag leser jeg at «Kvinnepolitikere i Ap, Sp, SV og Rødt vil forby strippebarer i Norge og mener at de bygger opp under menneskeforakt.»

– Stripping er med på å gjøre kvinnen til et objekt og en salgsvare. Det fornedrer oss som mennesker og er en del av en skitten industri, sier Marthe Hammer (SV) til Dagbladet.

Jeg har ikke for vane å spekulere i folks motiv, men heller forsøke å forholde meg til argumentene. Men det er vanskelig å la være når argumentene er så følelsesladede som de er: «ekkelt», «motbydelig», «skitten». Det gir visse antydninger om et ønske om å stoppe eller forby det man selv ikke liker.

Dette vil jeg kalle mangel på toleranse. Det er mye jeg synes er ekkelt og motbydelig, for eksempel religiøs indoktrinering av små barn, men jeg vil vokte meg vel for å forsøke å forby det av den grunn. I stedet for tvang, søker jeg å bruke positive virkemidler. Og hvis det ikke fungerer, så må man kanskje innse at mennesker har menneskets natur. Og i stedet for å kjempe mot den, heller minske skadevirkningene.

Argumentet om «objekt og salgsvare» er det også på tide å fornye eller forkaste. Også dette argumentet lukter moralisering. Å se på kvinner som objekt for begjær og seksualitet er en del av menneskenaturen. De fleste av oss kan kombinere dette med å fortsatt bevare respekten for kvinner og andre individer generelt. Og salgsvarer er vi alle, vi som er i jobb. Vi selger vår tilstedeværelse, vår kompetanse og våre ressurser til de som er villig til betale for det. Og det er ikke alltid fordi vi synes det er moro å bruke brorparten av vår tid på jobb, fremfor sammen med familie eller på hobbyer. Det er fordi vi er slaver av de strukturer samfunnet har konstruert for vår eksistens.

Så spar meg moralismen. Spar meg argumenter om salgsvare. Kom med konkret kunnskap om at dette faktisk er så skadelig for samfunn og individer, at vår menneskelige natur må trosses, og at forbud må til.

Alternativ, vis toleranse, og lær dere å akseptere at ikke alle mennesker har samme syn på «ekkelt», «skittent» og «motbydelig», og bruk heller den makt og tillit folket her viet dere på det som er kommunens primæroppgave, tilby gode tjenester til folket.

Det mest betenkelige med å selge porno via Altibox synes jeg er utnyttelsen av de mindre intelligente. Har du Altibox, så har du internett. Har du internett, så har du tilgang til gratis porno. Det kan da ikke være andre enn mindre begavede som allikevel velger å kjøpe?

Oppmøtet til demonstrasjon mot terror begått i Islams navn er å fattige 150-200 stykker, hvorav halvparten etnisk norske.

Oppmøtet til demonstrasjon mot Muhammedkarikaturene samlet nærmere 3000, de fleste muslimer.

Man må spørre seg hvorfor muslimer i langt større grad demonstrerer mot de som henger ut religionen deres ved bruk av ytringsfriheten, enn mot de som henger ut religionen gjennom terroraksjoner.

Jeg ønsker å forstå, ikke bare fordømme. Jeg fordømmer gladelig religion og Islam, det er ikke det, men det er for overfladisk å stoppe det, så jeg måtte tenke meg litt om. Og jeg kom frem til en psykologisk forklaring:

Hvis noen som deler mine synspunkter er en dust, så blir jeg oppgitt. Men det er sjelden jeg gidder å gjøre noe med det. Han representerer ikke meg, og jeg prøver heller å være en bedre represenant for min side selv. Jeg har nok med å forholde meg til motparten, de som angriper min side, enn å krangle med de på min side i tillegg.

Denne tankegangen kan delvis overføres til demonstrasjonsparadokset. Det er lett å engasjere seg når de som tilhører motparten går til angrep. Men når en på egen side oppfører seg ille, så er ikke det et direkte angrep, og man føler heller ikke at det angår en selv direkte. Paradokset er at det i denne situasjonen er langt mer skadelig for Islams omdømme at terrorisme skjer i Islams navn, enn at Muhammed blir svertet.

Men omdømmet er kanskje ikke så viktig heller. Jeg tror det er viktigere å forsvare hva Islam er, enn å forsvare omdømmet. Latterliggjøring av Muhammed er et direkte angrep på hva Islam er. Dersom Islam er legitimt mål for latterliggjøring, slik også Islam BØR være, så vil Islam miste sin autoritet. Og jeg tror mange muslimer frykter at Islam vil gå samme vei som kristendom har gjort.

Den største trusselen mot Islam er ikke at ikke-muslimer ser på muslimer som terrorister. Den største trusselen er at Islam går i oppløsnng innenifra, slik kristendommen sakte men sikkert gjør i liberale vestlige land der individets rettigheter settes høyere enn religiøse plikter.

Nå skal jeg ikke innta apologetikernes rekker. Jeg ser langt fra bort fra at det er mye reelt hat mot vesten (som i vestlige verdier)  innen muslimsk kultur, og at det er mange som har sympati med terrorbombere, selv om de ikke støtter dem direkte. Det er ingen hemmelighet at innen mange muslimske miljøer, både på nett og utenfor, utveksles mye negative tanker om vesten. Den slags hat ser man jo til og med i mange moderate venstredreide miljøer også, det er bare å observere hvordan USA omtales i mange debatter. Så hvorfor dette fenomenet ikke skulle eksistere blant muslimer også  kan jeg ikke forstå.

Så kombinasjonen av:

  • en viss sympati med terroristen (om ikke handlingen), men liten sympati med karikaturtegneren
  • man er ikke den som ble angrepet av handlingen, men ble angrepet av karikaturene
  • man føler ikke at terroristen direkte representerer en selv
  • man ser ikke terrorhandlinger som en trussel mot Islams autoritet, men ser at latterliggjøring er undergravende

betyr til sammen at man blir lettere engasjert i demonstrasjon mot karikaturer enn mot terror i Islams navn.

Bullshido i Aftenposten

desember 6, 2010

Jeg registrerer at Aftenposten ukritisk server en dose bullshido i dag.

At man kan slå noen over ende med Chi/Qi/Ki-energi er bare tull og tøys.

Jeg så en video om dette for lenge siden, der en TV-reporter besøkte en Dojo og fikk «No touch knock down» med Chi demonstrert. Og det fungerte like godt på Dojo’ens studenter, som det gjør i Aftenspostens video. Men når turen  kom til TV-reporteren, så stoppet det plutselig å fungere.

Forklaringen ligger mest sannsynlig i psykologien. Jeg skal ikke prøve meg på noen kvasi-psykologiske forklaringer her, det lar jeg opp være opp til hver enkelt leser.

Jeg googlet litt for å finne nevnte video. Uten hell. Men jeg fant følgende lovende (jeg har ikke sett den selv ennå, men den hadde James Randi i del 7, og det lover godt) serie videoer på youtube:

Jan Egeland mangler innsikt

november 3, 2010

I en kort kronikk i Aftenposten hevder NUPI-direktør Jan Egeland at terrorens mål er å spre frykt. Og «lar vi terroristene vinne?», spør han retorisk.

Egeland bommer fullstendig. Terrorens mål er å spre frykt, men ikke frykt for fryktens egen del, men for å bruke frykten til å skape politisk press og skape politiske endringer. Terror er et politisk maktmiddel.

Et eksempel på dette kan være å presse vestlige land til å redusere ytringsfriheten og ta avstand fra egne borgere som kritiserer Islam, enten direkte eller ved bruk av humor. Et annet eksempel er å presse Israel opp i en situasjon og til handlinger som gjør dem upopulære i verdensopinionen.

Hver gang jeg ser at gamle damer må gi fra seg litt for store solkremer eller ta av seg skoene i flyplassenes sikkerhetskontroller tenker jeg: «Slik vant Al-Qaida».

Dette er irriterende, men et minimalt problem. Al-Qaida har ikke vunnet noe som helst med dette. Men Al-Qaida har vunnet mye når det blir splid internt i Norge om bruk av ytringsfriheten. Eller når det blir en sak på presidentnivå i USA fordi en eller annen ukjent prest annonsere at han skal brenne noen koraner.

Egeland sammenligner også terrorfaren med at «Narkotikakartellene dreper mennesker hver eneste uke i Norge og i samtlige andre vestlige land.» (Det visste jeg ikke, er det virkelig så mange drap i Norge!?) Dette reduserer to ulike komplekse problemstillinger til en enkelt dimensjon, og sammenligner på ett enkelt kvantitativt kriterie. Dette er forflatende og fordummende.

Problemet med terrorisme er sammensatt. Det handler ikke bare om frykten for å bli rammet blindt (å bli rammet blindt er skummelt, slik jeg frykter for at jeg eller noen av mine kjære skal bli blindt rammet av møteulykker i trafikken), men også om frykten for at terrorisme skal få makt over politikken og ramme det som or mange er svært viktige verdier: Ytringsfriheten og individuell frihet.

Jan Egeland viser en imponerende mangel på innsikt og evne til å forstå kompleksiteten i problemstillingen han tar opp. En mann i Egelands posisjon, direktør i NUPI, burde ha bedre evne til refleksjon enn dette.

Så ble pastor Terry Jones, som ville arrangere koranbål, presset til å la være, eller utsette. Slik «unødvendig provokasjon av muslimer» var både sårende og kunne få for alvorlige konsekvenser, i form av terror og angrep på amerikanske soldater i utlandet.

Lokket på den muslimske trykkokeren er dermed igjen satt på. For jeg har vanskelig for å tro at årsaken til muslimsk aggresjon og hat mot vesten er et resultat av koranbrenning, rondellhunder og kariakaturer av Muhammed. Her må vi nok se på andre faktorer, som vestens suksess tross innbilt islamsk overlegenhet, frykt for gudløshet som resultat av kvinnefrigjøring og vestlig kulturs innflytelse med fokus på individets frihet (til å hore og drikke m.m.) og vestens press på land med islamsk kultur for å nettopp respektere individets frihet. Dette er faktorer som jeg mener ligger under en ensidig negativ propaganda og demonisering av USA og vesten. Og disse faktorene består og endres lite, selv om vi i vesten gir etter for trusler om vold. Snarere tvert om tror jeg en suksessfull styrkedemonstrasjon muslimsk side bare bekrefter troen på egen kulturs styrke og overlegenhet, og dermed styrker troen på bruk av vold, terror og trusler.

Jeg vil gjette på at pastor Jones oppnådde mye av det han ønsket. Selv uten å brenne en eneste koran fikk han demonstrert muslimsk aggresjon og vestlig servilitet.

Som jeg antyder ovenfor, så tror jeg ikke det blir noe mer vold på lang sikt av koranbrennings-stunt. Jeg tror ikke vi har reddet noen liv på annet enn kort sikt ved å gi etter for truslene om vold og underkaste oss kravene fra en islamsk verden.

Snarere tror jeg at å provosere den muslimske verdenen kan provosere muslimer til å tenke, og kanskje føre til at flere tar avstand fra vold som virkemiddel. Og jeg tror også den langsiktige effekten av servilitet og ettergivelse for trusler er den motsatte av det vi håper på.

I Obamas sted ville jeg med andre ord valgt annerledes fremgangsmåte. Jeg hadde klart og tydelig sagt unnskyld til den muslimske verdenen, og beklaget at følelsene deres ble tråkket på. Samtidig hadde jeg like klart og tydelig påpekt at dette var individer som representerte kun seg selv, og at uansett hvor provoserende vi synes handlingene er så er de beskyttet av ytringsfriheten og vil ikke bli stoppet med makt. Jeg tror vi oppnår mer respekt i den muslimske verdenen ved å selv vise styrke og at våre verdier og kultur er noe vi faktisk tror på, og ikke er klare til å kaste på sjøen straks det blir litt hett rundt ørene våre.

(Og til de som føler for å si noe så dumt som at religion ikke er kultur, ikke gjør det!)