En ting har jeg observert. Hver gang mediene koser seg med «skumle» ting, pandemier, terror osv. så er det alltid mange fler som snakker om hvordan mediene skaper panikk og frykt, enn det er tilfeller av at folk faktisk viser panikk og frykt.

Kanskje man er redde for frykten?

Reklame

Bomringer på offentlige veier er noe av det dummeste jeg vet om. Disse bommene handler om en eneste ting, omfordeling av midler i samfunnet. Politikerne klarer altså ikke å finne penger i sine budsjetter på normal måte, derfor bygges fysiske konstruksjoner som krever drift og vedlikehold i stedet. Det blir ikke dummere enn det.

«Men det skal være en rettferdig omfordeling», vil noen argumentere med, «man skal betale for bruk!». Et ord: drivstoffavgift. Da betaler man etter bruk. Bomringer, slik som for eksempel rundt Oslo, rammer tilfeldig avhengig av hvor man jobber, hvor man bor og hvor ungene har sine fritidsaktiviteter. Er man heldig skjer alt sammen innenfor ringen. Er man uheldig må man krysse mange ganger per dag.

Dette er like rettferdig som at god eller dårlig eldreomsorg avhenger av hvilken kommune du bor i. Altså ikke spesielt rettferdig, om noen langt ute på politisk venstre ikke skulle forstå den.

En avgift på drivstoff hadde vært langt riktigere, men der er det allerede så mye avgifter at det ikke er spesielt politisk populært å foreslå dette. Og det er vel i bunn og grunn derfor vi har fått bommer og bomringer, politisk feighet og inkompetanse. Koblet med en befolkning som er alt for lite kritisk, og alt for lett lar seg overtale av politisk retorikk.

Noen vil vel argumentere for at man skal betale for veien der man bruker den. Dette argumentet feiler av en rekke grunner:
Det er relativt tilfeldig hvor vi har gode veier i dag. De som har gode veier i nærområdet i dag har fått disse betalt av samfunnet generelt tidligere. Det er ikke feil at samfunnet betaler for gode veier nå hos de som har vært nedprioritert tidligere.
Veier er samfunnsnyttige. Et godt veinett landet over gagner hele befolkningen, ikke bare de som bor akkurat på de enkelte stedene.
Det blir bommer fler og fler steder. Når det er bommer over alt, så gjevner det seg ut og blir stort sett likt for alle.
Pengene går alt for ofte ikke til veiene, men til andre formål som definitivt burde vært finansiert over skatteseddelen.

Det eneste argumentet som står igjen er dersom bommer kan generelt minske biltrafikken ved å gjøre det mer kostbart å kjøre bil. I hvilken grad bommer gjør dette, vet jeg ikke. Men akkurat samme effekten kunne man uansett fått med økt avgift på drivstoff.

Bommer på offentlige veier er unødvendige, de er ressurssløsende og de rammer urettferdig. Det er på tide å bli kvitt disse installasjonene som ikke er annet enn symbol på politisk inkompetanse.

At FrP valgt å bryte samarbeidet i Bergen på denne saksen har jeg full forståelse for. Bare synd at ikke alle lokallag er like prinsippfaste.

Fra den fantastiske serien Yes, Minister:

Klippet setter ting på spissen, men når det gjelder statistikk, så er det viktig å ha tilgang til hele historien (bl.a hvilke spørsmål som er stillt). Hvis ikke er man 100% prisgitt ærligheten og vurderingsevnen til de som gjengir konklusjoner og resultatet. Spesielt i politiske spørsmål er det farlig å stole blindt på statistiske spørmål, da er man et lett offer for propaganda.

Det er viktig å vite svarene. Men det er like viktig å kjenne spørsmålene som gir svarene.

For å sitere Hitchhikers guide to the galaxy:

“Forty-two!” yelled Loonquawl. “Is that all you’ve got to show for seven and a half million years’ work?”
“I checked it very thoroughly,” said the computer, “and that quite definitely is the answer. I think the problem, to be quite honest with you, is that you’ve never actually known what the question is.”

Tollmurer og proteksjonisme eksisterer for å beskytte egne vareprodusenter mot billigere varer utenfra. Alt som krever menneskelig arbeidskraft er dyrt å produsere i Norge. Årsaken er et meget høyt lønnsnivå. Når det gjelder f.eks jordbruksvarer kan dette produserer langt billigere i land på andre siden av kloden, så mye billigere at det kan kompensere for fraktkostnadene.

Fordelen med lokal produksjon er åpenbar, man sparer ressurser til frakt, og man sparer miljøet. Lang avstand mellom produsent og konsument har ingen direkte fordeler. Men indirekte har det fordelen at det øker mulighet for å utnytte stordriftsfordeler, noe som også kan være ressurssparende. Å frakta mat halve kloden rundt, fra f.eks Søramerika eller Afrika, har ingen slike fordeler.

For å kunne opprettholde lokal produksjon i Norge, altså nasjonal produksjon, så trenger vi de nevnte tollmurene. Men tollmurene har en negativ effekt, de opprettholder kostnadsforskjellene mellom inn- og ut-land. De hindrer en utgjevning av kostnader, og dermed er tollmurene med på opprettholde behovet for tollmurer.

Fra et egoistisk synspunkt er nok tollmurer det beste for Norge. Men for land i utvikling og med svak økonomi er det som i hovedsak holder dem nede mangel på innpass i vestlige markeder. Tollmurer beskytter vår egen økonomi på bekostning av økonomien til utvilingsland. Dette er rett og slett økonomisk undertrykkelse i praksis.

Slik økonomisk undertrykkelse har flere negative effekter. Det fremmer konflikter mellom nasjoner, det hindrer økonomisk og sosial utvikling, det fremmer dermed befolkningsvekst og det er med på å gi grobunn for terrorisme og tilsvarende aktiviteter som piratvirksomheten utenfor Somalia.

Å droppe tollmurene over natten vil selvsagt ikke kunne gjøres, men målet bør på sikt være med på å gjevne ut de nasjonale forskjellene og løfte utviklingslandene opp økonomisk. Å være for eller mot regulering av landbruket blir dermed litt for snevert. (Dessuten skulle det å presentere konklusjoner fra statistiske undersøkelser, uten å si noe om spørsmålene som er stillt, være straffet med utestengelse fra journalistisk arbeid i tre måneder.) Vi trenger en regulering i dag, men bør ta sikte på en langsiktig deregulering. Og selvsagt gjøre det vi kan for å påvirke EU til å være med på det samme, det er desverre lite vi kan gjøre alene.

Nå som den offisielle politikken er at alle barn skal i barnehage tidligst mulig, så er det interessant når jeg via NTB og forskning.no leser at Barnehagene nedprioriterer likestilling mellom barn.

Syv forskere har samarbeidet og funnet ut at: «Jentene fortalte at de pleide å tegne eller perle, mens guttene sa de bygget med lego og klosser.»
Bra at de ikke forsøkte å skulke unna med bare seks forskere, da er det ikke sikkert at dette villle bli avdekket.

Uansett:

Guttene sa at de noen ganger gjorde de samme aktivitetene som jentene, mens det svært sjelden var omvendt.

Østrem er bekymret over dette. Hun frykter at jenter får dårligere evne til å tenke praktisk matematikk, som utvikling av en praktisk sans for romfølelse, tredimensjonalitet og beregninger.

Men kanskje syv forskere allikevel ikke var nok, siden de med så begrensede ressurser ikke klarte å avdekke om dette faktisk er tilfelle eller ikke.

– Vi fant ut at jentene var usikre på om de ville klare å bygge eller konstruere noe. Denne usikkerheten gjelder i liten grad for guttene, de er gjerne kreative med ark og fargeblyanter i tillegg til å leke med lego, sier Østrem.

Årsaken til at gutter velger lego og jenter velger perler sies det ingen ting om. Er det de ansattes påvirkning eller helt naturlige forskjeller mellom gutter og jenter som står bak?

Dersom det er slik at det rett og slett er naturgitte forskjeller i interesser, så er dette ikke noe problem i det hele tatt. Det blir derimot feil å forsøke å presse barn inn i en rolle som ikke faller dem naturlig, for å oppnå et politisk mål.

Dersom problemet er at jenter kommer ut av barnehagen med manglende ferdigheter av en eller annen type, fokuser i såfall på det som et problem og ikke på forskjell mellom gutter og jenter som er problem i seg selv.

Jeg blir så oppgitt over hvordan norske medier bridrar til å degenerere debatter ned på idiotnivå.

I føljetongen «vi hetser Monsen» er nå turen kommet til den personlige fornærmede. «Er jeg skadet av min lesbiske mor?» spør ei ung jente i Dagbladet i dag. Svaret på det er ganske enkelt; Ingen vet og det er ikke relevant.

Det Monsen sier og mener er ikke at samtlige barn av lesbiske blir skadet. Hun skriver heller ikke at «kvinner får handikappede barn» slik Dagbladet påstår. Heldigvis skriver Dagbladet også det hun har sagt: «De [lesbiske] lar barna starte livet med et handikap.»

Dette betyr altså ikke at men blir skadet, at man blir handikappet, men at man starter livet med en ellers unødvendig ekstra utfordring. Om det er riktig eller ikke er en annen diskusjon, men diskuter nå for f..n det Monsen sier i stedet for å vri det til noe helt annet!

Og dette gjelder alltid: Enkelteksmpeler motbeviser ikke det generelle. At røyking fører til lungekreft kan ikke motbevises ved å henvise til enkeltpersoner som har røyket hele livet og ikke fårtt lungelreft. Hvis det er slik at barn oppdratt av lesbiske par får (generelt) flere problemer i livet, så kan det kun bevises eller motbevises gjennom statistikk.

Men toskenskapen fortsetter. Den ene etter den andre kritiserer Monsen fordi man mener hun angriper barn. Dette er ikke annet enn hersketeknikk hvor man forsøker å demonisere Monsen ved å spille fornærmet på barnas vegne. Men hvordan i all verden kan man diskutere at noe er problem for barn, hvis man skal bli møtt med slikt?

Tenk om man skulle reagert på samme måte om det ble påstått at alkohol og røyking skader barna og lar barne begynne med et handikap i livet? Skulle da Lise(18) med mor som drakk stå frem og indignert spørre om hun er et skadet menneske? Skulle man hysje om alkoholens skader på fostre fordi det ville stigmatisere barn av drikkende mødre?

Jeg vet hvordan enkelte nå er fristet til å reagere: «Du kan ikke sammenligne det å drikke under svangerskapet med det å ha en lesbisk mor!» Men la meg komme dere som «tenker» slik på forskudd, jeg sammenligner ikke dette. Jeg bruker det som et eksempel for å demonstere at denne typen argumentasjon vil slå helt feil ut i situasjoner der den som påstår noe er skadelig har rett. Det man må diskutere er derfor om Monsen har generelt rett eller ikke, ikke om det finnes unntak.

Generelt vil jeg hevde: Å bli personlig såret av andre personers generelle meninger hører ikke hjemme i en saklig debatt. Å gjøre det til en personlig sak og hevde seg personlig angrepet er hersketeknikk. Det er angrep på ytringsfriheten da man forsøker å kvele motparten ved å henge denne ut, i stedet for å møte argument med egne saklige argument.

Folk som fortjener å bli uthengt for sin manglende evne til saklig debatt er i denne omgang:

  • Anniken Huitfeldt (for å skyve barn foran seg for å demonisere en meningsmotstander)
  • Espen Sandli (journalisten som driver frem denne historien, og forvrenger Monsen sin uttalelser)
  • Sofie  (fordi hun angriper muligheten til å ha generelle meninger med å bli personlig indignert)
  • Mødrene, Ellen og Nina (for å skade sin datter ved å bruke henne på denne måten)
  • Dagbladet (for å bidra til å fordumme folket gjennom å publisere slikt makkverk)

Dette er lavmål!

Ikke vårt problem?

april 26, 2009

Dagbladet har i forbindelse med Talibans fremmars i Pakistan en artikkel en litste over noen av de lover og regler som Taliban innførte i Afghanistan:

  • Alle kvinner måtte bære heldekkende og formløs burka, med skjerm/netting foran øynene.
  • Det ble forbudt for kvinner å arbeide – med unntak for kvinner i helsesektoren.
  • Kvinner kunne ikke bevege seg utendørs uten å være i følge av en mannlig slektning.
  • All utdanning for jenter over sju år ble forbudt.
  • Høyhælte sko og sminke ble strengt forbudt. En kvinnes skritt måtte være lydløse fordi skrittene kunne opphisse menn.
  • Kvinner kunne ikke snakke høyt i det offentlige rom fordi «ingen fremmede bør høre en kvinnes stemme.»
  • Vinduer i første og andre etasje i bolighus måtte males eller dekkes helt til for å hindre at kvinneansikt kunne sees av fremmede menn. «Fordi en kvinnes ansikt er en kilde til å forderve menn som ikke er beslektet med dem».
  • Kvinner kunne ikke sykle eller sitte på sykkel eller motorsykkel – selv om de skulle sitte på med en mannlig slektning.
  • De kunne heller ikke ta drosje uten følge med mannlig slektning.
  • Det ble forbudt for mannlige leger å ta på en kvinne under medisinsk konsultasjon.

Dette er tingene SV mener vi ikke har noe med å gjøre. Derfor må vi trekke ut alle styrker i Afghanistan. Vi må respektere folkeretten og landegrensene osv.

Og å bekjempe dette var det altså det ble laget en underskriftskampanje mot blant norske forfattere. Jeg lurer på hvor den listen har blitt av. Den burde vært publisert til spott og spe.

Åndsverksloven hindrer i dag fri kulturdeling mellom private individ. Således griper den inn i det enkelte individs privatliv og bestemer hva personen kan og ikke kan gjøre med lovlig anskaffede eiendeler, slik som CD-plater.

Begrunnelsen for en slik lov er, om vi skal holde oss til musikk, at salg av CD-plater skal være lønnsomt. I et videre perspektiv skal det sikre at det fortsatt vil bli laget ny musikk.

Problemet her er to ting:

  • Det er ikke noen menneskerett at det skal være lønnsomt å selge plater
  • Det er ikke gitt at det er nødvendig at platesalg skal være lønnsomt for at det skal kunne produseres musikk, det finnes andre måter å tjene penger på som konserter, spilling på radio, salg som gir merverdi i forold til kopier, merchandise osv.

Det at en åndsverkslov som regulerer folk i privat sammenheng er nødvendig er en påstand som mangler grunnlag i virkeligheten. Man tror det er slik, men det finnes ingen bevis, ingen forskning som bekrefter påstanden.

Derfor mangler også den ellers oppegående Heidi Grande Røys grunnlag for sitt argument når hun uttaler: at «Samtidig må vi klare å ta vare på dem som skaper åndsverk, ellers har vi ikke noe så dele.» SV og AP skal ha kudos for å ta tak i problemstillingen. (Det er enkelte andre partier jeg savner å høre noe fra.) Men når utgangspunktet er opprettholdelse av selve problemet, loven i sin nåværende form, så er slaget tapt før det i det hele tatt er kommet i gang.

Heller ikke Venstre tar tak i problemstillingen rundt åndsverksloven. Men de hevder at de i det minste ønsker å beskytte folks anonymitet og frihet på nett. Dette vil gjøre at man kan dele kultur uten å bli overvåket av advokater som jobber forunderholdningsbransjen, eller risikerer å bli straffet for å statuere et eksempel, slik Georg Apenes har tatt til orde for.

Det er på tide å endre åndsverksloven fra å gripe inn i folks privatliv til å kun gjelde i komersiell sammenheng.

Red Dragon er ikke kriminelle, de er bare en prinsippfast gruppe.

De bedyrer selv at de ikke driver med narkotika, pengeinnkreving eller rekrutterer barn under 18 år.

Dette er ingen kriminell organisasjon. Red Dragon er bare en gruppe med vietnamesere som stiller opp for hverandre, alle for én og én for alle. Hvis noen har problemer, hjelper resten av gruppa. Er du medlem, kan du få hjelp med alt, slik som vanlige venner gjør.

Gode venner setter vi alle pris på.

Ingen av dem er ute etter bråk i utgangspunktet. Men Red Dragon er prinsippfaste. Hvis du fucker med dem, skal man vite at de tar igjen. Plutselig skjer det noe, det er mye temperament, forklarer Red Dragon-vennen, som ikke vil bekrefte noen voldsepisoder eller si hva det betyr å «ta igjen».

Med andre ord, kommer du i klammeri med en så risikerer du å måtte ta oppgjør med en gjeng vietnamesere med mye temperament.

That’s what friends are for.

Det er jo lov å drømme, er det ikke?

Begge er småpartier, begge er rimelig uviktige. Om man ser bort fra KrF religiøse vinkling, så har verken V eller KrF noe å bidra med som ikke allerede fanges opp av de andre partiene. Og den religiøse vinklingen til KrF klarer vi oss lenge uten. La oss bygge politikk på velfunderte og velargumenterte målsetninger, og ikke på religiøse dogmer.

FrP+H+KrF+V kunne i prinsippet fint sammarbeidet. Noen forskjeller i politikk er det, men ikke større enn man finner i SV+AP+SP. Men desverre har venstresidens splitt og hersk-teknikk fungert alt for bra. FrP er gjort spedalsk, V+KrF er alt for opptatt med å hakke på og ta avstand fra spedalske FrP, og blokkerer dermed muligheten for et levedyktig borgerlig samarbeid.

V og KrF drømmer åpenbart om en reprise av regjering med H, men glemmer at under Bondevikregjeringene hadde de i utgangspunktet FrP sin støtte, fordi FrP regnet med at ved å vise samarbeidsvilje så ville de ble sett på som en mulig regjeringspartner i fremtiden. Det skjedde ikke, og den tid er forbi. En ny H+V+KrF må klare seg uten FrPs støtte neste gang. Det blir et håpløst prosjekt. Desuten risikerer de at FrP blir større enn de tre andre til sammen. FrP er klart større på siste meningsmålinger, men går tradisjonelt litt tilbake ved valg. Det er alltid noen som lar seg skremme av spedalskheten i siste øyeblikk.

Jeg har lite tro på et lykkelig valg til høsten. Så lenge de borgerlige partiene ikke klarer å samle seg, så lenge V+KrF er så steile og dumme som de er, så vil de rødgrønne bli klart størst. Eneste håpet er om det skulle bli en brå velgerflukt fra V+KrF over på H+FrP. Lite sansynlig, men som sagt, det er lov å drømme.