Jeg tok feil om Breiviks forsvar

14. april beskrev jeg hva jeg trodde ville være Breiviks forsvar. Jeg tok fullstendig feil.

Slik jeg ser det filtrert gjennom media, så har ikke Breivik fått føre noe forsvar. Han fikk en åpningstale der han påberopte seg nødrett, men jeg kan ikke se at han etter det har fått bruke tid på å føre et forsvar på dette grunnlaget. Saken har handlet om ofrenes historie og tilregnelighetsspørsmålet. Med et lite innslag med mennesker som har fått formidle syn på samfunnet som har delvis overlappet med Breivik sitt.

Men det har ikke vært noe reelt forsvar. Man har i stedet vært opptatt av at Breivik ikke skal få kunne bruke rettsalen som en talerstol. Og jeg forstår det synspunktet, men det synspunktet er dessverre lite forenelig med å la Breivik få forsvare seg.

Det har vært en god rettssak sier diverse kommentatorer i avisene. Det er nok riktig om formålet med rettssaken er samfunnterapi. Men om formålet med en rettssak er at partene, anklager og anklaget, får føre sine saker, så synes jeg ikke dette har vært en god rettssak. (I tillegg kommer alt sirkuset i mediene, men det er ikke rettssystemets feil.)

Jeg skriver ikke dette utifra sympati med Breivik, men fordi gjennomførelsen av rettsaken strider mot min rettsoppfatning. En rettssak har som formål, å avdekke de faktiske forhold og avgjøre skyld. Det formålet må bevares også når det er snakk om politiske saker, og da MÅ selv en Breivik få mulighet til å prosedere skikkelig for sin uskyld, altså sin nødrett.

Jeg skriver dette også fordi jeg tror denne rettsaken vil bli brukt av personer med liknende syn på samfunnets problemer, blant annet at alternative stemmer i samfunnet ikke slipper til på en god nok måte, vil bruke både dette og det at Breivik har blitt konsekvent sensurert, som bekreftelse på sitt syn.

Aarebrot sin forskning kan kombineres med annen kunnskap

Aarebrot mener samfunnsforskningen, konkret hans undersøkelser som viser at journalister og redaktører er røde, blir misbrukt.

– Det vi måler er hva journalistene mener de ville ha stemt hvis det var valg i morgen. Så er det mange som mistolker dette, og Breivik er en av de som har gitt uttrykk for en slik misoppfatning og tror en slik ideologisk holdning gir frihet til å drive propaganda for et slikt syn, sa Aarebrot.

– Det er stemmegivning hver annet år, men de er journalister 365 i året. Det er grunn til å tro at den profesjonelle identiteten er viktigere enn stemmegivingen, fastslo han.

Lenger ned står også:

– Når man legger frem et resultat så er det et faktum. Det er fakta at SV og Rødt er overrepresentert blant journalister, men det å si at journalister har en agenda og driver samfunnet i en bestemt retning, det er bare en hypotese. Uten bevis. Det irriterer meg at folk bruker undersøkelser som min til å hevde ting det ikke er dekning for, forklarer statsviteren.

Ref: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/22-juli/rettssaken/artikkel.php?artid=10054047

Dessverre har ikke VG gjengitt den dypere begrunnelsen, som jeg fikk med meg via radio i dag. Det er synd, for begrunnelsen er god. Den er god, men den er feil, fordi han ser ikke forbi eget arbeid og hvordan hans resultater kan kombineres med annen kunnskap. Jeg skulle gjerne pekt mer direkte på feilene, men jeg får nøye meg med det siterte og hukommelsen.

Det Aarebrot mener er feil er at hans undersøkelser brukes til noe de ikke gir grunnlag for. Han peker på at det er fakta at journalister er røde, og at Frp er underrepresentert, og at fra det kan man ikke slutte at journalister bedriver noen form for venstrevridd propaganda.

Han har rett så langt. Men fra hans konklusjon kan man helt parallelt ikke slutte at det er feil at journalistikken påvirkes av journalistenes politiske ståsted.

Vi sette opp noen hypoteser:

H1: Journalistenes profesjonelle identitet er viktigere enn stemmegivingen og deres politiske ståsted
H2: En del journalister benytter seg av mulighetene de har til å påvirke samfunnet i ønsket retning, også gjennom sitt yrke
H3: Journalister er mennesker som oppfatter virkeligheten subjektivt

H1 er basert på Aarebrot sin uttalelse, som gjengitt ovenfor. Jeg vet ikke om noe forskning som støtter den. Men jeg antar at den er riktig til en viss grad. Men dermed også feil til en viss grad.

H2 er derfor mindre absolutt formulert. Denne hypotesen støttes av bl.a Dagbladet som på lederplass har uttalt på lederplass at de ønsker å motarbeide Frp. Den støttes også av det faktum at langt fra alle mennesker er 100% profesjonelle.

H3 støttes av kognitiv psykologi, som viser at det er stor forskjell på det å motta sanseinntrykk og på det å gjenkjenne og forstå det man ser. Det er fullt mulig å se uten å oppfatte hva man ser. Det er altså slik at to mennesker i samme situasjon kan oppfatte situasjonene helt ulikt. Og en journalist med røde briller og en journalist med blå briller vil altså oppfatte samme situasjonen og samme argumentene forskjellig, og dermed også stille forskjellige typer kritiske spørsmål, og gjengi det hele forskjellig.

Aarebrot sine feil er altså:
1. Han later ikke til å forstå at selv om hans undersøkelser alene ikke danner grunnlag for noen konklusjoner om hvordan journalistenes politiske ståsted påvirker arbeidet, så kan hans undersøkelse kombineres med annen kunnskap.
2. Hypotesen om profesjonelle journalister er like mye hypotese som de andre hypotesene
3. Han mangler kunnskap om kognitiv psykologi og hvor subjektive vi mennesker er

Aarebrot irriterer seg over at hans forskning blir misbrukt. Jeg irriterer meg over at Aarebrot og tilsynelatende de aller fleste mennesker mangler grunnleggende innsikt i hvordan menneskesinnet håndterer informasjon, hvor subjektive vi er, og hvordan det påvirker hvordan vi oppfatter ting.

En annen viktig innsikt er at H3 er et eksempel på at det trenger ikke pågå noen aktiv konspirasjon for at journalisters ståsted skal påvirke deres arbeid.

Breiviks forsvar

Er Breivik skyldig? Svaret virker åpenbart, allikevel er det annonsert at Breivik kommer til å begjære seg uskyldig. Det kan virke absurd, men er det ikke. En del av årsaken henger sammen med min forrige post om skyld, ansvar og årsak der jeg relaterte det til kvinner som voldtektsofre; Å ha forårsaket noe er et teknisk spørsmål. Å være skyldig er et etisk spørsmål. Det er ingen tvil om at Breivik har begått de handlinger han er tiltalt for. Men av det følger altså ikke automatisk skyld.

La oss ta to skritt tilbake og se oss om litt i verden og i historien. Historien inneholder flere eksempler der folk med våpen i hånd har gjennomført rettmessige revolusjoner. Og i vår egen tid kan jeg peke på den arabiske våren, der det går temmelig hett for seg. Det er krig, det er drap, det begås stygge ugjerninger også fra opprørernes side, men vi gir allikevel vår støtte til opprørerne som med våpen i hånd søker å styrte undertrykkende regimer.

La meg minne om Breiviks virkelighetsforståelse. Slik han ser virkeligheten så har kulturmarxistene kuppet staten Norge. De har kontroll på mediene, de har kontroll på journalisthøyskolen, de har kontroll på universitetene. De er i ferd med å utradere det norske, og de har åpnet grensene for den muslimske trusselen. I Breiviks øyne gjør dette at Norge er truet, og demokratiet er satt ut av spill. Og når man ikke kan nå frem på demokratisk vis, så er det legitimt å ty til vold.

Det er på denne bakgrunnen Brevik mener seg uskyldig, altså at hans handlinger var nødvendige og legitime, selv om han uten tvil har begått de gjerninger han står tiltalt for.

Og det er på denne bakgrunnen Breivik kommer til å føre sitt forsvar.

Derfor regner jeg med han kommer til å føre sine bevis for at det er de påståtte kulturmarxistene som er redaktører i våre riksdekkende aviser og i NRK, som styrer på journalisthøyskolen i Volda og på flere av våre andre universiteter.

Jeg regner med han kommer til å argumentere for at ideologien om væpna revolusjon er akseptert i mange miljø, og at støtte til terrorisme som virkemiddel (fx Palestinerne) er utbredt. Bl.a i AP og AUF.

Jeg regner med han vil trekke frem Hylland Eriksens uttalelse om å dekonstruere den norske majoriteten, og peke på at de såkalte kulturmarxistene ønsker å utradere det norske, ved å gjøre Norge multikulturelt der vår opprinnelige kultur bare er en av mange.

Jeg regner med han vil bruke Krekaer til å vise at islam er en trussel mot norske og demokratiske verdier, og at noe måtte gjøres for å stoppe de myndighetene som ukontrollert slipper denne trusselen inn i landet.

Det er sikkert også andre ting her som han har tenkt over, og ikke jeg. Jeg har ikke engang lest manifestet hans.

Dette er grunnen til at han trekker inn så mange kjendiser som vitner som han gjør. Ikke for å bruke dem til å vise seg frem, som enkelte later til å tro, men fordi det nettopp er personer sentrale i den offentlige debattem, og med innsikt i sentrale posisjoner og funksjoner i samfunnet, som kan belyse de forhold som ligger bak hans rasjonalisering av hans gjerninger.

Jeg tror Breivik er sprø. Jeg bruker dette helt uformelle uttrykkene fordi jeg ikke er kvalifisert til å stille noen diagnose. Hans virkelighetsbilde er ikke tatt ut av løse lufta, og han er ikke dum. Men han fremstår for meg som sykelig opphengt i dette. Så opphengt at han ikke har evnet å se dette fra andre sider. Konspirasjonen har dominert livet hans de siste årene, og han har brukt sine siste syv år eller mer på å samle bevis for sin forståelse for virkeligheten og fantasere opp sin plan og sin frelserrolle. Enhver annen som ikke ble dyttet forover av for eksempel en religiøs sekt eller et ekstremt politisk miljø ville lagt slike planer på hylla lenge før halvveis. Breivik drives frem av noe inni seg som vanlige folk slipper å hanskes med.

Det fremstår dermed paradoksalt at samfunnet og offentligheten nærmest har forlangt en ny psykiatrirapport med konklusjonen tilregnelig. Evne til å planlegge hadde han nok. Evne til å forstå sine handlinger like så. Men allikevel drevet fremover av et sinn som fremstår som alt annet enn tilregnelig.

Det er også paradoksalt fordi å forlange han tilregnelig vil gi legitimitet til hans forsvar. Dersom han er tilregnelig så er vi på en måte forpliktet til å ta hans forklaringer på alvor. Det ville være dobbeltmoralsk å både forlange han tilregnelig og samtidig bare avfeie hans begrunnelser som galskap. Og derfor ønsker også Breivik å unngå det stempelet.

I alle tilfelle vil Breivik bli dømt og buret inne. Massemord på barn er å gå langt utover det som kan forsvares, selv om Norge var aldri så kuppet. At han ikke ser dette er nok en grunn til at Breivik fremstår som sprø. Å bombe fiendens hovedkvarter kan i en krigssituasjon være en akseptabel handling. Men aldri angrep på uskyldig tredjepart, og aldri aldri massemord på barn og ungdom.

Voldtekt, ansvar, skyld og årsak. Litt voksenopplæring.

Voldtekstdebatten sliter med et problem. Nordmenn vet ikke forskjell på skyld, ansvar og årsak.

• 1 av 5 mener at når en utfordrende kledd, overstadig beruset kvinne går alene ute på natten, og blir utsatt for overgrep/voldtekt, er hun helt eller delvis skyldig i at overgrepet skjer.
• 1 av 3 mener at når en beruset kvinne blir alene med en person hun har møtt på byen hjem på fest, og blir utsatt for overgrep/voldtekt, er hun helt eller delvis skyldig i at overgrepet skjer.

Disse tallene, som virker opprørene på mange, bunner i manglende begrepsforståelse. Utsagnene er hentet herfra: http://blogg.aftenposten.no/arntzen/2012/03/27/lettkledd-full-skyldig/ Hva de originale spørsmålene i undersøkelsen til Dixi er, det vet jeg ikke, så hvor feilen har oppstått er uvisst.

La meg prøve å oppklare begrepene:
Alle kvinner (og menn) må ta ansvar for seg selv. Ansvar betyr at man passer på seg selv. For en kvinne kan det bety å unngå situasjoner der man risikerer voldtekt. For en mann kan det bety å unngå situasjoner der han risikerer å utsettes for vold.

Tar man ikke ansvar, så utsette man seg selv for risiko. Ansvarsløshet kan altså være en årsak (altså en av flere, det finnes aldri bare en enkelt årsak) til at man utsettes for overgrep som vold og voldtekt. Men årsak er et teknisk spørsmål, det handler om at en situasjon kan føre til en annen.

Skyld er derimot et etisk spørsmål. Skyld er ikke noe som følger direkte av årsak. Selv om man har oppført seg uforsiktig, så følger ikke automatisk skyld. For eksempel har en kvinne all rett til å gå kledd som hun vil, hvor hun vil, på hvilket tidspunkt hun vil. Dette kan øke risikoen for at hun opplever overgrep, altså hennes handlinger er en årsak. Hun kan beskrives som dum, hun kan ha vært ansvarsløs, men hun har allikevel ikke skyld, fordi hun har ikke gjort noe etisk galt. Skyld er et spørsmål om etikk, ikke årsak og konsekvens.

Ansvarsløshet medfører risiko, ikke skyld. Ansvarsløshet kan i visse situasjoner medføre formidlende omstendigheter, fordi det kan være en årsak til at overgriperen gjør noe feil, men det er fortsatt ikke skyld. En kvinne har ikke gjort noe etisk galt selv om hun har skapt, vært årsak til, en situasjon som en overgriper har missforstått. Hun er fortsatt fri for skyld.

Altså:

• Ansvar handler om å ta risiko på alvor, og ta hensyn til det
• Årsak er et teknisk spørsmål, hvilke handlinger får hvilke konsekvenser
• Skyld er et etisk spørsmål, altså om man har gjort noe som er etisk galt

Før nordmenn lærer seg å skille disse begrepene, så vil vi få undersøkelser med tall som gjengitt ovenfor, med påfølgende debatt på villspor.

 

Statistikk som falsk ideologi

Jeg skrev en del på diverse forum i går om likelønnstatistikk og problemet med denne.

Det jeg påpekte, og som er fakta om vi skal tro likelønnskommisjonen, er at vi på individnivå har lik lønn for likt arbeid. «Den siste kontrollen for stilling i samme bedrift reduserer forskjellen til mellom 0 og 4 prosent og er ofte ikke statistisk signifikant.» Ref: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2008/nou-2008-6/5.html?id=501108

Samtidig er det en klar statistisk forskjell på menns og kvinners gjennomsnittslønn, 18% er et tall som har versert, men nøyaktig hvor stort tallet er er uinteressant. Det er også mange måter å beregne dette på, og det er ikke likelønn denne posten handler om men forfeilet bruk av statistikk innen politikken. Likelønn er brukt som illustrasjon.

Det som er feilen og fellen her er å bruke statistikken som fasit. Statistikken brukt slik forteller oss at noe er forskjellig mellom kvinner og menn, men den sier ikke hva. Den sier ikke noe om hvordan disse forskjellene arter seg på individnivå. Spesifikt i forhold til likelønnsproblematikken så sier den ikke noe om forskjellen er et resultat av kvinners egne valg, eller om det kommer av urettferdig behandling av kvinner. Og dette er signifikant dersom vi ønsker at alle skal ha like muligheter. Vi kan godt ha like muligheter uavhengig av kjønn, men gjøre forskjellige valg, og dermed få en statistikk som viser kjønnsforskjeller. Statistikken er altså en indikasjon på at noe er forskjell, men det er ingen fasit på at noe er feil, slik den dessverre brukes i dag.

Gruppeinndeling er vilkårlig. Vi kan dele inn i kvinner og menn. Vi kan dele inn i homofile og heterofile. Vi kan dele inn i nordmenn og innvandrere. Vi kan dele inn i over og under 175. Vi kan dele inn i blonde og mørkhårede. Det er vilkårlig. Vilkårlig, men ikke tilfeldig. I forhold til likelønn er det ikke tilfeldig å trekke frem kvinner og menn, fordi det er en statistisk forskjell er det høyst relevant å trekke frem å dele opp i grupper på denne måten. Men det som som sagt er fellen er å gjøre dette til en fasit, og videre opphøye dette til en ideologi og en kamp mellom kjønnene. Dette kaller jeg feilslått ideologi, fordi man overser at individene likebehandles, og gjør statistikken viktigere enn individene. Noe man kan se av tiltakene for å oppnå likelønn.

Fordi forskjellene i lønn kommer av forskjellige valg kvinner og menn gjør i forhold til karriere og barnepass, så har regjeringen valgt å gripe inn i våre privatliv og forsøker å regulere våre valg gjennom reguleringer og økonomiske incentiver. Eksempler på dette er å fjerne kontantstøtten for å få kvinner fortest mulig i arbeidslivet igjen, og ønskene om å regulere forholdet mellom pappas og mammas permisjon til mest mulig 50%. Man griper altså inn i våre individuelle familieprioriteringer fordi de individuelle valgene vi gjør ødelegger for statistikken. For å sitere Jens Stoltenberg: «Vi kan ikke belønne dem vi mener har valgt feil».

Statistikken er blitt en falsk ideologi på bekostning av individene som politikken egentlig burde tatt vare på.

Velmenende korrupsjon

Jeg tror Lysbakken er en velmenende og grei kar. Desto verre.

Verre, fordi dette handler om underliggende etikk og moral, og visse politiske ideologiers forhold til ditt og mitt.

En av de viktige forskjellene mellom politisk høyreside og politisk venstreside er respekten for individets frihet og integritet. Vi kan alle være enige om at fellesskap og spleiselag er en god ting. Men det vi er uenige om er om det er en god ting å tvinge alle til å være med.

Forskjellen jeg peker på kan også beskrives som: I hvilken grad helliger hensikten middelet?

Vi kan øke eiendomsskatten og bruke mer av «rikingenes» penger på gode tiltak. Mange på venstresiden vil nikke smilende og vende tommelen opp. Men på høyresiden vil en del rynke på hodet og si at dette er mangel på respekt for menneskers eiendom, på grensen til rent tyveri. Hensikten er god, men helliger altså ikke middelet.

Det er en fordel å ta fra de rike og gi til de fattige, og å ta fra undertrykkere og gi til de undertrykte.

Lysbakken har åpenbart gode hensikter (i motsetning til f.eks snylterne i SOS Rasisme). Han har ikke stukket pengene i egen lomme, men gitt dem til folk han mener fortjener det. Problemet er at Lysbakken mangler forståelse for sitt mandat og i hvilken grad han kan forvalte fellesskapets penger etter eget forgodtbefinnende. Det finnes regler og kriterier man må følge.

Pengeutdelingene henger altså sammen med en idé om at «vi har rett, våre hensikter er gode, derfor kan vi gjøre slik», og en manglende forståelse for hvem sine penger han faktisk deler ut, og at reglene ikke bare er til for å beskytte oss mot de som er ute etter personlig og monetær vinning, men også mot mennesker hvis tro på egen godhet og vurderingsevne kan ta overhånd. For slike kan det bli veldig lett å dele ut pengene til likesinnede og de som spiller på samme lag. Noe som er lett å forveksle med korrupsjon.

Dette reflekteres også i formen på unnskyldningene i  ettertid, og i forsvarene som har kommet fra politiske meningsfeller. Lysbakken har beklaget, men hans beklagelse er at «det ble gjort feil».  Men Lysbakken har ikke gjort feil. Å gjøre en feil betyr at man mente å gjøre A, men så ble det ved en feil B i stedet. Lysbakken mente å gjøre B hele tiden. Det ble ikke gjort feil, det er de underliggende holdningene og troen på at det egentlig er gjort rett, som er problemet. Det er ikke bare en prosedyrefeil som er begått, det ligger et mer alvorlig problem under. Derfor blir heller ikke saken avsluttet med denne overfladiske unnskyldningen.

For meg, som befinner meg på høyresiden politisk, er det venstresidens generelt manglende respekt for individet som er feil. I andre tilfelle representert ved påtvunget spleiselag og dugnaddeltakelse, uavhengig av om man er enig i formålet eller ikke. I dette tilfellet representert med den letthet man forsyner seg (via skatt og avgifter)  med andres penger, og fordeler dem til de formål man selv liker, uten forståelse for at man ikke nødvendigvis sitter på den perfekte forståelse for hva som faktisk er god måte å bruke penger på.

Regelverket er en beskyttelse ikke bare mot personer med dårlige hensikter, men også mot folk med gode hensikter og overdreven tro på egen vurderingsevne.

Har venstre ofret en mann til ulvene for å redde eget skinn?

Venstres nestleder Helge Solum Larsen er anklaget for voldtekt. Saken er, etter tilsynelatende alles mening, håndtert forbilledlig.

Kommentatorene i avisene kappes om å skryte av Venstre, og trekker sine sammenlikninger til Frp og Birkedal-saken.

Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2012/02/08/nyheter/politikk/innenriks/venstre/trine_skei_grande/20130157/

Aftenposten: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/–Vekker-allmenn-respekt-6758090.html

VG: http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10043042

Men nå er det visse forskjeller på denne saken og for eksempel Birkedal-saken. Her er forholdene helt klare, de to har hatt sex. Anklagene kom rimelig umiddelbart etter handlingen. I Birkedal-saken var forholdene uklare. Anklagene kom i ettertid, i hvilken grad handlingene hadde skjedd måtte undersøkes først. Så dette er ikke sammenlignbare saker, men slike detaljer «glemmes» gjerne av ivrige spaltister.

Men er egentlig saken forbilledlig behandlet?

For de som husker litt detaljer fra Birkedal-saken så var mye av kritikken rettet mot Frp at de ikke var åpne nok om saken. Eirik Mosveen gikk i leder ut og krevde mer åpenhet fra Frp om forholdene i saken.

Smak på det, VG krevde innsyn i forhold som var under etterforskning. For Mosveen og resten var det at Frp-ledelsen var kjent med påstandene det samme som at Frp-ledelsen kjente sakens fakta og at disse fakta var pressens selvsagte eiendom. Det at Frp ikke valgte å gå ut med slike detaljer umiddelbart var kritikkverdig, og fikk ulvene til å hyle.

Venstre har i denne saken umiddelbart gått ut med full identifisering av overgrepsmannen. Ikke rart man er fornøyd i mediene, i dette tilfelle har media fått det akkurat som de ville. All informasjon, og store overskrifter.

Men er det egentlig så forbilledlig å umiddelbart henge ut en person på denne måten, når man vet at stempelet som voldtektsmann vil bli hengende uansett om han er skyldig i mer enn misbruk av sin posisjon i partiet?

Rent taktisk har nok Venstre gjort det riktige. Gir man pressen det den vil, så går det som regel bra. Men burde Venstre egentlig  tatt seg litt tid og ventet med å offentliggjøre navn til man hadde undersøkt saken mer i forhold til voldtekstanklagen, slik man gjorde med «AP-ordføreren»?

Har Venstre her egentlig ofret en mann til ulvene for å redde eget skinn?

Løgnere og mobbere

Jeg har ikke engasjert meg i saken om Trettebergstuen, og «hore»-tilropene. For meg er det «de andre» som krangler, og jeg synes generelt det har vært litt mye hårsårhet i mediene i det siste.

Man saken vil ikke gi seg, og jeg har etterhvert motvillig fått med meg noen detaljer som faktisk er litt «fornøyelige.»

For det første er det Trettebergstuen selv og hennes twittermelding om Plumbo[*]:

Var noen i det hele tatt i tvil om hvorvidt Plumbo hører hjemme langt nedi avløpsrørene sammen m resten av dritten?

Og hun klager over at noen i en buende forsamling har ropt «hore»!? Hva er logikken her? Sparke nedover er greit, men oppover er uakseptabelt? Eller er det enda enklere, når Trettebergstuen mobber er det greit, men ikke når hun mobbes selv?

For å være seriøs, kriteriet her er at «rasister» er en gruppe det er akseptert å mobbe. Så når noen har fått merkelappen, stigmaet, stempelet i panna, da er de automatisk fritt vilt. Da gjelder ikke lenger den anstendighet vi forventer ovenfor andre grupper. Og det man bør reflektere over her er; Viser vi anstendighet av hensyn og sympati til andre, eller har det en verdi også for oss selv?

Så er det Marie Simonsen som i sin støtte til Trettebergstuen rapporterte at ropene om «hore» var taktfaste, noe hun i en kronikk [+] nå beklager. Vent … nei, hun beklager faktisk ikke i det hele tatt, på tross av at denne beskrivelsen har ganske lite med virkeligheten å gjøre. «Tok for hardt i» er hvordan hun beskriver dette selv, uten beklage eller dvele mer ved det, hun er på vei til viktigere poenger. «Lyver så det renner for å understøtte egne standpunkt og sympatier» kaller jeg det. (Håper jeg ikke tok for hardt i nå.)

Det spørsmålet man her bør stille er: Hvor vanlig er det at norske journalister smører på på denne måten når de rapporterer fra virkeligheten? Er dette bare noe Simonsen faller for en sjelden gang iblant, er det vanlig i Dagbladets redaksjon (en avis som på lederplass hevder de jobber mot Frp), eller er det vanlig blant journalister generelt?

Simonsen skriver også om LO, som er «motparten» til Trettebergstuen i denne saken, «Hun kalte det skammelig og skrev at LO ikke kunne gå i tog mot mobbing den ene dagen og være mobber selv den neste.» Akkurat som om mobbing er noe nytt fra den kanten. Har man ikke fått med seg hvordan LO-medlemmer mobber de med «feil» politisk tilhørighet (stemmer man Frp vil man rasere ned arbeidstakernes rettigheter), eller de som våger å være uorganisert, så kan jeg minne om at LO-lederen selv, Roar Flåthen, karakteriserer ikke-medlemmer som «gratispassasjerer». Når en toppleder uttaler slike ting, så  forplanter det seg definitivt nedover i organisasjonen.

Dobbeltmoral, krangling, løgn og mobbing … det er samfunnseliten det.

[*] http://twitter.com/#!/Trettebergstuen/statuses/158333467833286656
[+] http://www.dagbladet.no/digital/a/?p2=a1174549a5f8e9a43

La oss ta tilbake retten til å plumpe ut i det

Nei, jeg er ikke ferdig med saken. Selv om alle har sagt unnskyld og gått videre.

For for meg handler ikke dette først og fremst om hvem som var dummest av Plumbo, Kaizers og Madcon, men hvor slitsomt det er å være svart og hvit i dette landet noen ganger.

Rasisme eller harrykultur spør en kronikk i VG. Nei, forstoppet eller avslappet.

Noen av oss mennesker er relativt uformelle. Vi tar oss ikke så nær av ting, og tar det meste av sleivete kommentarer med godt humør. Men ikke alle …

På den andre siden sitter de forstoppede med sitt blodige alvor. «Politisk korrekthet er egentlig bare god oppførsel» twittrer en gjøk. «Skal det nå bli fritt fram å vitse med folks hudfarge og etnisitet?» Spør en VG-journalist i fullt alvor.  Som om det var et problem?! Det er etter min mening et større problem om man skal være redde for å slå av en vits i tilfelle en eller annen svart person, muslim eller annen har altfor store og ømme tær.

Skal vi behandle alle med annen etnisitet enn oss selv som Rhino i nissene på låven/over skog og hei? Helst ikke, jeg vil gjerne slappa av rundt utlendinger også, behandle dem som jeg behandler nordmenn, avslappet og ikke være redd for å si noe banalt som kan virke sårende. «Skal det være en latte, en mokka eller tar du den svart … Whoops unnskyld, ble du veldig lei deg nå?»

De fleste er heldigvis ikke som Madcon som blir veldig lei seg av slikt. De fleste nordmenn er heller ikke som visse norske kjendiser som oppfordrer til fik og deng eller heller god drikke i hodet på andre for å posere som god antirasist. Håper jeg ihvertfall. For så høylytt fornærmede på andres vegne som enkelte blir er det ikke godt å vite hva resten mener.

Problemet er på mange måter strukturelt:

• «Det er den fornærmede som har rett til å definere hva som virker sårende.» Og dermed blir det de såreste av de såre som blir sittende som stemningsdrepere for alle oss som har et litt mer avslappet forhold til god og dårlig spøk.
• Det er de som tar på vei som lar høre fra seg, naturlig nok. Hvorfor ofte roper folk om at «du, den vitsen var helt innenfor rammene!»
• Mobben som egentlig bare er rasshøl, men som får en unnskyld til å posere med sin politisk korrekte antirasisme, rusa på selvrettferdighet.
• Mediene som ukritisk referer hele greia, og nøler ikke med å nøre oppunder ved å «definere sannheten» gjennom å referere mobbens virkelighetsoppfatning som sannheten. «Rasistisk uttalelse» … nei, egentlig ikke. Platt humor om hudfarge er ikke nødvendigvis rasisme.

Mitt ønsker er at vi kan behandle svarte som vi gjør våre egne. At vi kan nevne hudfarge uten å være redd. At vi til og med kan dra en vits, uten å såre noen, eller få en selvrettferdig antirasist i modus. At vi kan ta tilbake retten til å vitse med det meste, og til og med gå over kanten og plumpe uti det med begge beina en gang iblant uten at noen i gravalvor må minne oss om hvordan det var å være svart og slave for hundre år siden.

Håper forresten ingen homofile ble støtt av at jeg brukte rasshøl negativt. Fordi  … eh … for dere er jo rasshøl egentlig en positiv greie … eh … er ikke meninga å stigmaisere … eh … glem det.

Tilbake til julens verdier

Da var julekvelden overstått. Og hos oss ble den feiret som seg hør og bør, med familie, gaver og god mat. Vi er heldige.

Familie, gaver og god mat … fæle greier, ikke sant? I hvertfall om man skal tro de som hvert eneste år må klage over at vi har glemt julens opprinnelige budskap. Men det de egentlig sutrer over er at guden deres er blitt mer og mer nedprioritert, til fordel for mer verdslige mellommenneskelige verdier.

Joda, det er et visst kommersielt kjøpepress i  jula. Det er mye fordi vi kjøper i stedet for å lage. Men det er slik samfunnet vårt fungerer, vi spesialiserer oss på forskjellige oppgaver og bruker tiden vår på disse. Til gjengjeld får vi penger, som vi så bytter mot varer og tjenester som andre har spesialisert seg på. Dermed har vi ikke tid til å lage alt selv, og noe av det personlige preget går tapt.

Også er det jo slik for mange av oss, ikke for alle, men for mange, at vi har alt vi trenger. Og det er her jeg merker det mest som et press. Man skal gi noe for å gi noe, til tross for at den vi skal gi til allerede har alt. I hvertfall alt i den prisklassen som er aktuell for gaver. Mitt triks er forbruksvarer. Ting som folk bruker opp, og som ikke blir stående innerst i et skap og kaste bort plass. Jeg kunne vært flinkere til det i år.

Jeg vurderte også geiter for noen år siden. Altså gi til et godt formål, og et symbol i gave i stedet. Men jeg slo det fra meg. I mitt tilfelle ville det egentlig bare være en dårlig unnskyldning for å slippe å finne en skikkelig gave. Jeg kan gjøre begge deler, gi til et godt formål hvilken som helst dag ellers i året, OG gi gaver til familien i jula.

Den viktigste av julens verdier er for meg familien. Den feires ved å dele tid og ekstra god mat sammen, og ved å gi hverandre gaver. Og ikke minst gis barna ekstra oppmerksomhet. For meg er det også slik at både gaver under treet, og den gode maten symboliserer en takk til naturen for alt den gir oss. Jeg kan tenke meg det er langt nærmere julens opprinnelige mening. Og selv om man i hverdagen ikke har så mye direkte kontakt med naturen lenger, så ligger den allikevel med sine ressurser til grunn for all den velstand vi har.

Slik jeg ser det, men dere andre får legge hva dere selv ønsker i julen, så er vi nærmere julens ekte budskap når vi takker naturen og hyller familien, enn når vi tilber ikoner fra en eller annen religion.

Ha en fortsatt fin jul.