Jeg ønsker meg borgerlig flertall. Jeg har siden jeg begynte å bli politisk bevisst vært en tilhenger av Fremskrittspartiet. Det henger sammen med at det som vekte meg politisk var nærmere kontakt med eldreomsorgen i dette landet. Mens jeg med egne øyne så en realitet som ikke var holdbar, så var gjeldende populære retorikk fra AP «krisemaksimering». Siden har det også blitt veldig klart at det viktigste for meg politisk er respekt for individets frihet, rettigheter og integritet. Det kollektive samfunnet er til for individet, ikke motsatt, og denne prinsipielle grunntanken har plassert meg solid på høyresiden.

Så jeg har stemt Frp, men er selvsagt ikke helt fornøyd, og vurderer aktivt Høyre. Men Høyre har noen problemer. Først og fremst mangler de kontakt med et tydelig prinsipielt fundament. Jeg har ihvertfall problemer med å se dette hos Høyre. De fremstår på den måten mye som Arbeiderpartiet, som pragmatiske forvaltere, men uten tydelige prinsipielle retningslinjer eller visjoner.

Så er det de store sakene der de trår absolutt feil. Slik som med Datalagringsdirektivet, der samfunnets pragmatiske behov for overvåking av sine borgere setter til side prinsipper om folkets individuelle integritet. Datalagringsdirektivet har gjort det veldig vanskelig å støtte Høyre.

Og nå glir enda en kile inn i sprekken; Representanter for Høyre (og AP), ønsker å endre grunnloven for å gjøre det enklere å senere gjøre Norge til EU-medlem [1].

Jeg har aldri vært noen sterk motstander eller tilhenger av EU, men jeg er sterk tilhenger av demokratiet/folkestyret. Og grunnleggende endringer i vårt demokratiske lands konstitusjon krever solid enighet. Det Høyre (og AP) nå ønsker å gjøre, er å først redusere behovet for enighet (senke kravet om å oppgi suverenitet fra 3/4 flertall til 2/3 flertall), fordi det da blir lettere å få viljen sin gjennom på et senere tidspunkt. Å gå omveien om å redusere demokratiets fundament først, for å få gjennom en konkret sak i ettertid … det er så udemokratisk som det kan få blitt.

Det er slik jeg forventer fra Arbeiderpartiet, det er ikke første gang de endrer reglene når reglene ikke passer dem (se f.eks Killengreen), men jeg har ønsket å tro at Høyre stiller noe sterkere prinsipielt. Men det denne saken viser, slik Datalagringsdirektivet har vist det, er at så er ikke tilfelle. Det er tydeligvis ikke tilfeldig at jeg har hatt problemer med å fange opp prinsipielle tråder i Høyres politikk.

[1] http://www.dagbladet.no/2011/12/12/nyheter/politikk/eu/19381744/

For noen dager siden hadde blogger Bjørn Stærk en kronikk[1] om positiv nasjonalisme i Aftenposten, der han blant annet foreslo det han mente skulle være eksempel på gode norske verdier. For meg feilet disse verdiene på flere punkter. De var ikke nødvendigvis gode. De var ikke nødvendigvis godt representert i Norge. Men poenget i denne posten er: de var ikke nødvendigvis spesielt norske, men forholdsvis universelle. For eksempel «I Norge kan vi alle tenke fritt og si hva vi mener.»

En verdi jeg mener ikke er så godt representert i Norge som vi skulle ønske. Men det blir en annen post.

Så la meg trekke et skille mellom universelle verdier og norske verdier. Jeg foreslo i en kommentar til artikkelen følgende verdier som gode, men universelle, verdier:

– Respekt for individet og individets valg, meninger og ytringer
– Respekt for individets rettigheter, noe som medfører nødvendig omsorg for de som trenger det
– Respekt for et lovverk designet for å ivareta punktet over
– Folkestyre, da alt annet faktisk gjør mennesker til ledernes ufrivillige tjenere (les: slaver)

I tillegg kan vi ha norske verdier, og norske kulturelle uttrykk. Altså verdier og kultur som setter sitt særpreg på nordmenn, og i større eller mindre grad skiller oss fra andre som ikke er født og oppvokst i Norge. Hva disse er er vanskelig å entydig identifisere, og betydningen av dem vil varierer fra person til person. Men dette er altså ting som fjell og skiturer, hvilken mat vi spiser, eventyr, felles historie, religion, språk osv. Jeg skal ikke prøve å være uttømmende på dette, for det er ikke så viktig for poenget.

Og poenget er; Det finnes gode, essensielle og universelle verdier. Og det finnes kulturelle særpreg som skiller forskjellige grupper mennesker fra hverandre.

Og multikultur, som folk elsker og hater, skal det fungerer så må det være en multikultur der særpregene er ulike, men som ikke går på bekostning av de viktige grunnverdiene. Hvis multikultur gir særpreg, så kan det være interessant. Kulturen fungerer også som lim og gir tilhørighet innenfor kulturene. Det er positive egenskaper.

Men når andre kulturer utfordrer viktige grunnverdier, viktige universelle verdier, da blir multikultur en trussel. Og det er her religion generelt, og Islam spesielt, utfordrer. Religion henter ikke sine grunnleggende verdier fra medmenneskelighet, kunnskap og forståelse for menneskers behov eller respekt for individet. Religion henter de grunnleggende verdiene fra en påstått høyere autoritet, som dogmatisk dikterer sine verdier. Og jo sterkere religiøse knytter seg til disse dogmatiske idéene, desto større blir kulturkollisjonen når idéene er annerledes enn i de kulturene de møter.

Når det snakkes om flerkultur og multikultur, så må man enes om hvilket nivå man snakker om. At naboen spiser annen mat enn oss selv og derfor lukter rart, går med rare klær, synger merkelige sanger og rister på hodet når vi tar frem skia og setter kursen mot marka i ti kalde … det er uproblematisk multikultur. Men når det utfordrer de grunnleggende verdiene i samfunnet vårt, da er multikultur sterkt problematisk.

[1] http://www.aftenposten.no/meninger/Den-gode-nasjonalismen-6715371.html

Rasisme og empatimangel

desember 1, 2011

Denne saken har sjokkert meg i dag: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7898404

To venninner i 20-årene ble angrepet og befølt av en gjeng med menn på nattbussen i Oslo

Saken handler om at gjenger av utlendinger uten respekt for nordmenn og norske kvinner tar seg til rette:

I september ble en 25 år gammel kvinne og venninnen hennes omringet på nattbussen. 25-åringen forteller til NRK at det var omtrent tjue menn som klådde på dem og forklarer at hun følte det var hender overalt, på brystene, på rumpa og mellom beina.

Flere kvinner i Oslo har den siste tiden opplevd lignende hendelser.

Om ikke det er provoserende nok, så blir jeg virkelig forbanna over følgende lille avsnitt langt nede, midt inni artikkelen:

25-åringen som opplevde den skremmende hendelsen tør ikke lenge ta nattbuss. Og selv om det har gitt henne et rasiststempel blant bekjente, blir hun redd når hun møter en stor gruppe menn som ikke er etnisk norske.

Altså: Bekjente gir henne rasiststempel fordi hun er redd for grupper av menn som ikke er etnisk norske.

Jeg har ikke ord til å beskrive hva jeg mener om slik mangel på empati. Men jeg merker at jeg blir:

  • full av forakt
  • fullstendig oppgitt over hvor sykelige de politiske korrekte holdningene er iferd med å bli

Skjerp dere, for f…!

Eskil Pedersen med fler snakker om ytringsansvar og prøver å tillegge Fremskrittspartiet skyld for hatske holdninger i samfunnet, og høyreekstremistisk terror og Breivik som konsekvens.

Dette er problematisk. For det første er det direkte undergravende for demokrati og ytringsfrihet. («Mer åpenhet, mer demokrati» var det vi skulle få. Tomme ord?) Dette er et forsøk på å stilne en debatt, ved å styre hva som skal være gyldige meninger og holdninger og ikke. Vi har en samfunnsutvikling med en innvandringspolitikk som mange finner kritikkverdig på enkelte punkt. I stedet for å ta denne debatten, så ønsker Pedersen å kvele den.

Det andre problemet er at dersom man skal følge Pedersen sine oppfordringer og prinsipper, så vil det ramme venstresiden enda hardere. Det følgende er argumenter jeg ikke har lyst til å benytte, men venstresiden, med Pedersen i spissen, har nå dessverre valgt å legge debatten på dette nivået:

Breivik sitt argument for terrorisme som middel er at demokratiet har sluttet å opphøre. Norge styres av en samfunnselite som manipulerer medier, styrer det offentlige ordskifte ved å sensurere uønskede meninger og sponser forskning som serverer bestilte «sannheter». Breivik mener altså at demokratiet ikke lenger fungerer, og at han derfor er i krig med den norske stat.

Eskil Pedersens retorikk gir Breivik langt på vei rett. Fordi retorikken undergraver den frie debatten og muligheten til å kritisere enkelte deler ved samfunnsutviklingen, nettopp noe av det Breivik har som begrunnelse for å gripe til ekstreme midler. Skal vi følge Pedersen sin logikk om ytringsansvar og medskyldighet, så rammes altså Pedersen selv. Pedersen er altså medansvarlig for Utøyamassakren.

Jeg vil påpeke at dette er IKKE min holdning, og jeg beklager at jeg skriver det slik. Men dette er en konsekvens av de prinsipper Eskil Pedersen legger til grunn når han forsøker å fordømme Frp og høyresiden. Jeg tar i virkeligheten STERK AVSTAND fra å tillegge andre enn Breivik selv, og eventuelt de som har direkte oppfordret Breivik, ansvar for Breiviks handlinger. I den grad Eskil Pedersen skal kritiseres, så er det direkte for de holdninger han sprer, ikke for at noen andre eventuelt tar holdningene videre i uakseptable handlinger. Jeg støtter Pedersen sin ytringsfrihet, selv om han ikke støtter min.

Jeg nevnte at Breivik er i krig med staten Norge. Fra norsk venstreside er det ikke fremmed å unnskylde eller forsvare terrorisme mot en overgripende stat. Palestinsk terrorisme rettet mot staten Israel er et eksempel. Terrorisme som våpen mot en stat er noe venstresiden i politikken har lang tradisjon for å forsvare. Å gripe til våpen for en revolusjon, væpna revolusjon, er det opp til flere i norsk offentlighet som på et tidspunkt har støttet. En tydelig debattant i forhold til høyreekstremisme og Breivik, Lars Gule, solid tilhørende venstresiden, omtales gjerne som Norges første internasjonale terrorist. Han ble stoppet med i Israel, med eksplosiver i bagasjen, klar til å begå uhyrlige handlinger.

Breivik var på høyresiden i politikken. Det var ikke hans synd, hans synd var å benytte terrorisme som våpen. Et middel som først og fremst venstresiden har legitimert.

Så dersom Frp skal tillegges skyld for å ha skapt grobunn for å hate innvandrere, så har venstresiden en langt grovere skyld: Intellektuelt legitimere den typen handlinger Breivik har utført.

Jeg vil igjen få påpeke: Disse konklusjonene er en konsekvens av den retorikken Eskil Pedersen nå insisterer på å fremme, Raymond Johansen fremmet i går, og som Eva Joly, Audun Lysbakken, Per Fuggeli, Petter Nome med fler har fremmet tidligere. Det er IKKE min mening og holdning. Kun Brevik har ansvaret for Breivik.

Jeg synes disse personene viser grov uforstand og manglende evne til empati og å tenke prinsipielt. De regler for anstendighet de etterspør gjelder tydeligvis ikke dem selv, der de ønsker å bruke sine egne subjektive holdninger til å definere hva som er gyldig debatt og ikke, og fordømme andre.

Og jeg synes disse personene, og de som støtter retorikken, har valgt å legge debatten på et uanstendig nivå, som kan medføre at mange blir såret (noe vi så eksempel på i går), og som er i direkte konflikt med ytringsfriheten. Og følger man logikken i retorikken, så rammes venstresiden langt hardere enn det Frp og resten av høyresiden rammes.

(Og om noen ble støtt av å lese dette. Skyld på Eskil og hans ytringsansvar.)

Jeg – en klimaskeptiker

november 21, 2011

«Selv en syvåring vet at menneskelige utslipp av CO2 er årsaken til klimaendringene!»

Dette utsagnet synes jeg er veldig godt og illustrerende. For vi vet alle at en syvåring ikke sitter på nødvendig kompetanse til å tolke de data og den informasjon som foreligger om klimaet og dens utvikling. En syvåring kan gjenta hva vedkommende er fortalt, men vet ingen ting om dette. Det blir som en syvåring som vet Gud finnes, fordi det er det foreldrene hennes har lært henne opp til å tro.

Vanlige folk vet generelt lite om årsakene til at klimaet endrer seg. Vi skjønner litt mer enn en syvåring, vi kan forholde oss til forklaringene på drivhuseffekten og vurdere den i forhold til annen kunnskap vi har, men utover det så vet de fleste av oss fint lite. De fleste av oss tror. Vi velger å stole på myndigheter, politikere og organisasjoner som forteller oss hva vi skal tro og mene. Vi vet ikke, vi stoler på autoriteter.

Jeg sammenliknet kort med Gudstro ovenfor. Men det er en viss forskjell. Tro på Gud er uten bevis, mens klimasaken bygger på vitenskapen. Der prestene garanterer for Guds ord så garanterer vitenskapens menn og kvinner for klimasaken. Så hvordan kan en sterk tilhenger av vitenskapen fortsatt være skeptisk til klimasaken?

Fordi vitenskapen er ikke en autoritet vi skal stole på, og vi skal aldri stole på noen som bruker vitenskapen som en autoritet. Gjør vi det, så er vi lett offer for propaganda. Vitenskapen er ikke en autoritet. Autoriteten er da fakta og begrunnelser vitenskapen gir oss. Den eneste autoritet er gode forklaringer og begrunnelser. Vitenskapen er metoden som gir oss dette.

Kjernen i all vitenskap (tilhengere av den hermeneutiske metoden kan ta seg en bolle) er falsifiserbare hypoteser.

Det betyr: Vitenskap er bygget på hypoteser som kan testes, avsløres som feilaktige eller unøyaktige, og med tid og innsats korrigeres eller forkastes.

Med tid, med testing og via korrigering og forkasting av dårlige resultater, så sitter vi igjen med de gode resultatene som beskriver virkeligheten med god nøyaktighet. Vitenskapens behov er altså falsifiserbare hypoteser, tid og testing. Og dette gir oss kunnskap og fakta om virkeligheten.

Vitenskapen handler ikke om gode enkeltresultater, men resultater som bygger på resultater som bygger på resultater osv. «If I have seen further it is only by standing on the shoulders of giants.»

Klimasaken har et stort problem: Det politiske klimaet har skapt et så stort trykk for å presse gjennom Sannheten, at dette, etter min vurdering, undergraver den vitenskapelige prosessen. Skeptikere henges ut som mennesker som benekter virkeligheten, har alternative motiver, er støttet av oljebransjen osv. Det bevilges store midler til å bekrefte hypotesen. Alternative hypoteser får ikke samme støtte. Og ikke minst, hypoteser fremstilles som ubestridelige fakta. Klimasaken har, fra et vitenskapteoretisk standpunkt, undergravd seg selv, fordi det politiske klimaet ikke undergraver muligheten for å forsøke å falsifisere resultatene.

Dermed står lekfolk igjen med et valg: Skal jeg tro eller skal jeg ikke tro på klimasakens forkynnere?

Enig? I så fall gikk du rett i fella! Overstående linje er et falskt dilemma! Med fravær av kunnskap, så er den rasjonelle handlingen å la være å trekke noen konklusjoner. Dette er skeptikerens sanne natur, forbli åpen og la være å trekke konklusjoner på tynt grunnlag. Jeg benekter ikke klimasaken, men jeg nekter å underkaste meg sosiale krav om å bli en rettroende klimasaktilhenger.

I mellomtiden forholder jeg meg til foreløpige resultat. Det finnes årsaker til å tro at utslipp av CO2 i store mengder er uheldige for klimaet. Drivhuseffekten vurderer jeg som reell. De foreløpige resultatene tilsier altså å være forsiktig. Oljereservene vil selvsagt ta slutt en dag, det er grunn nok til å ikke sløse med denne. Vi har en klode full av mennesker som skal ha økt levestandard i fremtiden, det er grunn nok til å satse på å utvikle bedre og mer effektiv teknologi, og å dele denne med verden. Man trenger ikke være rettroende tilhenger av klimasaken for å la være å sløse. Propagandaen er unødvendig.

Så dere som er så skråsikre på at dere vet sannheten: Det gjør de aller aller fleste av dere ikke. Dere har valgt å stole på autoriteter. Dere vet ikke. Dere er troende.

Verden trenger flere skeptikere, ikke flere autoritetstro.

Ikke alle påstander veier likt. «Gud finnes» og «Gud finnes ikke» er kvalitativt forskjellige påstander. Det samme gjelder «menneskeskapte klimaendringer er sant» og «menneskeskapte klimaendringer er ikke sant».

Innen filosofien er ikke en positiv påstand en påstand som er hyggelig og har positive aspekter og konsekvenser, men en påstand som sier at noe eksisterer, for eksempel et fenomen eller en sammenheng. «Gud finnes» og «menneskene endrer klimaet» positive påstander. «Gud finnes ikke» og «mennesker endrer ikke klimaet» er negative påstander.

Bevisbyrden ligger alltid hos den som fremmer en positiv påstand. Årsaken til det er at en negativ påstand er logisk umulig å bevise. Det er logisk mulig å bevise eksistensen av en gud, det er logisk mulig å påvise at mennesker endrer klimaet. Det er logisk umulig å bevise at det ikke finnes noen gud. Det er logisk umulig å motbevise at mennesker påvirker klimaet.

For å bevise en positiv påstand, så er alt man trenger å gjøre å vise frem et eksempel som bekrefter påstanden. Dersom Gud viser seg er hans eksistens bekreftet. Dersom man kan vise mekanismene som endrer klimaet som følge av menneskers handlinger, så er påstanden bekreftet.

Men hvordan vil man gå frem for å bevise at Gud ikke finnes, eller at mennesker ikke endrer klimaet? Uansett hvor lenge vi søker uten å finne bevis og sammenhenger, så er det umulig å bevise at vi har lett lenge og grundig nok.

Vitenskapen baserer seg utelukkende på positive påstander. En essensiell del av den vitenskapelige metoden er å fremsette en falsifiserbar hypotese. En slik hypotese er i form av en positiv påstand som man søker å bekrefte gjennom observasjoner. Kan man gjøre observasjoner som er i samsvar med hypotesen, så styrkes den. Hvis ikke svekkes den, eller den forkastes pga. manglende evne til å forklare sammenhenger.

Innen vitenskapen er det altså slik at den hypotesen med best evne til å forklare positive sammenhenger er den mest troverdige. Og en hypotese som bekreftes av mange, og på flere måter, opphøyes til en vitenskapelig teori.

Bevisbyrde er forøvrig litt missvisende, fordi bevis på norsk har to forskjellige betydninger; de som på engelsk heter «evidence» og «proof». Man tenker ofte på å bevise noe, men det gjør man i matematikken og formallogikken. Innen vitenskapen samler man bevis, analogt til bevis i en rettssal, der bevis altså er observasjoner som styrker en hypotese. Man beviser altså aldri noe innen vitenskapen, men man samler bevis som bekrefter hypoteser.

Som kjent inviterte Høyre først Frp til samtaler om byrådssamarbeid, men de satte vilkår om at Frp måtte snu i Lambda-saken, noe Frp ikke mente de kunne gjøre.

Greit nok, så langt. Men når Høyre så inviterer Venstre og Krf til samtaler, så stille ikke tilsvarende krav. Aftenposten refererer:

Mandag satte Høyre som forutsetning at Frp måtte snu i spørsmålet om Lambda-prosjektet for å gå videre med forhandlingene. Ifølge Astrup vil partiet ikke stille liknende krav til Krf og Venstre.

– Med Frp var det litt annerledes, for det handlet om en sak som allerede var fremmet av et felles byråd og som var viktig å kvittere ut. Med de andre er det ingen slik forhistorie å ta hensyn til, så vi kan starte med blanke ark, sier han.

Problemet er at dette er et fullstendig irrasjonelt argument. Lambda-saken må være eksakt like viktig for Høyre, uavhengig av hvem de har samtaler med, og uavhengig av hva som har skjedd i fortiden.

Dette er en form for «Appeal to history», hvor man argumenterer med at fordi man har gjort en ting i fortiden så styrer det fremtiden. Dette er en logisk feilslutning.

Og enhver som har studert økonomi kan fortelle at når man tar avgjørelser for fremtiden, så er ikke tidligere investering relevant. Fortidens tap har ikke noe å si i forhold til fremtidens resultater.

Spørsmålet som tvinger seg frem blir da: Var det hele bare et skittent taktisk spill fra Høyre for å skvise ut Frp til fordel for Krf og Venstre?

 

Marie Simonsen på tur

september 26, 2011

Marie Simonsen har noen betraktninger rundt Hoksrud-saken som jeg dessverre ikke klarer å la være å kommentere.

Jeg siterer og kommenterer:

Da jeg fikk den tiende anklagen om at media forfølger Frp, svarte jeg at jeg tror TV 2 hadde vært like interessert om Erna Solberg var blitt tatt på fersken i Riga. Svaret utløste vantro latter. Hva i all verden mente jeg? Solberg er jo en dame.

Det Simonsen her «glemmer» er at TV2 ikke ble interessert fordi Hoksrud ble tatt på fersken, TV2 hadde iverksatt overvåkning før Hoksrud ble tatt på fersken i noe. Overvåkningen begynte før noe hadde skjedd. Det er dette som f.eks Erna Solberg neppe ville blitt utsatt for.

Når Simonsen skriver noe slikt som den overstående så melder spørsmålet seg: Er dette bevisst forsøk på å flytte fokuset vekk fra temaet, eller er hun bare rett og slett ikke smart nok til å ha fått med seg rekkefølgen ting skjedde i?

Simonsen fortsetter:

Det er flere som instinktivt stiller seg i Bård Hoksruds hjørne i ly av å protestere mot norsk moralisme. Det er en merkverdig påstand. Nordmenn er blant de mest frilynte når det gjelder sex. Aviser og TV er fulle av det. Man kan tvert om mistenke at de som fortsatt insisterer på at sex er privat og bør forties, henger igjen i puritanismen.

Jeg vet ikke hvor hun tar dette siste fra. Kanskje det er slik i hennes omgangskrets, men mitt inntrykk er at sex faktisk fortsatt er en privatsak. Kunnskap om sex finnes i det offentlige, men her må man skille mellom denne offentlige kunnskapen og innsyn i den enkelte privatpersons sexliv.

Men det jeg egentlige ville påpeke, og som Simonsen kan tilgis for å ikke ha fått med seg, er at Norge er relativt sett et land med liten grad av toleranse. Forskning publisert i Science plasserer Norge på 28. plass av 33 land, helt der nede sammen med Tyrkia på 27. plass og Sør-Korea på 29. plass. Dette er forsåvidt ikke første gang liknende er påvist. Det er altså ikke en grunnløs påstand at det er mye moralisme i Norge.

En annen ting ved denne saken viser også dette. Hoksrud fikk et forelegg på25.000,- for denne saken. Det viser at sakens mediaeksponering over hodet ikke står i stil til sakens alvorlighetsgrad. Til dette ser jeg umiddelbart to mulige forklaringer. 1. Det handler om Frp. 2. Det handler om moralisme.

Simonsen skriver videre:

Denne saken handler i liten grad om sex, men den illustrerer at kjøp av sex fortsatt betraktes som en manns privilegium  …

Og det skriver hun fordi det er, se ovenfor, menn som avsløres og ikke kvinner. Simonsen sier altså at det at menn blir hengt ut for dette viser at dette er menns privilegium. Et privilegium er noe man henges ut for.  Simonsen og logikk er ikke venner.

Simonsen beretter om sine erfaringer:

Da jeg startet som journalist i Dagens Næringsliv, var jeg flere ganger på kostbare utenlandsturer betalt av næringslivet. Smøreturer var fortsatt vanlig på slutten av 1980-tallet. Kvinnelige finansreportere var det ikke, og jeg var derfor ofte den eneste kvinne i reisefølget, som ble skjenket og bespist på de beste restauranter. Kvelden endte som regel på strippeklubb. Det var en forventet og selvfølgelig del av programmet. Til frokost ble det servert historier om den delen av nattas utskeielser jeg av naturlige årsaker ikke hadde vært med på.

Det virker som en evighet siden nå, og når jeg forteller yngre kolleger om den tida, gjør de store øyne. «Du sa vel fra? Du fant deg ikke i det?» Spør de håpefullt. Jeg må skuffe dem. Jeg var ung, alene og måtte være en av gutta. Det kan ikke være lettere for unge jenter i Fpu, tenker jeg nå. De opplever at partiets ledelse forsvarer gutteturen til Riga. De er få og guttene mange. Så de holder kjeft og jatter med, slik Siv Jensen gjorde i Søviknes-saken.

Det som er fascinerende her er hvordan Simonsen, basert kun på egne erfaringer og fordommer, kommer med kjappe konklusjoner og påstander om kulturen i Frp. De tre siste setningene er spesielt morsomme, men også etter min mening ganske typisk for Simonsen; hun hopper direkte fra det at Frps ledelse forsvarer Hoksruds rett til privatliv i denne saken, til å si noe helt annet om hvordan gutter generelt i Frp opptrer på turer. Mellom premiss og konklusjon finnes kun en tynn tynn tråd. Simonsen og logikk er fortsatt ikke venner.

Det er ikke siste morsomheten Simonsen bidrar med:

Lenge før loven kom var det altså en utbredt oppfatning i næringslivet og det offentlige om at sexkjøp er uttrykk for et så problematisk kvinnesyn at man nedla forbud mot det. Det var ikke moralisme, det var samfunnsansvar.

Når man nedlegger forbud for å beskytte jenter mot trafficking, overgrep osv., da er det ikke moralisme men den beste formen for begrunnelse, å beskytte individets rettigheter. (Om man er enig eller ikke er en annen sak). Men, Simonsen, når man nedlegger forbud mot noe fordi det er en problematisk holdning, da er det faktisk per definisjon moralisme.

Umoralske handlinger

september 22, 2011

Noen umoralske handlinger:

  • Overvåking og filming av privatpersoner på tur
  • Ødelegge noens karriere og kanskje liv for et medieoppslag
  • Forby mennesker å kombinere to ellers fullt lovlige handlinger
  • En lov som sørger for at landets mest ensomme mennesker aldri vil kunne få oppleve sex
  • Glede seg over andres ulykke
  • Betale for sex

Oppdatering:

25.000,- i forelegg.

Så alvorlig var denne saken. For å avsløre dette brukte TV2 metoder politiet ikke hadde fått godkjent. Og de har ødelagt en manns karriere, og risikert hans ekteskap, over en sak som det er omdiskutert om burde vært ulovlig i det hele tatt.

Dette er så enormt skammelig, TV2. Det dere har gjort er langt verre enn hva Hoksrud har gjort!

Det gjelder ikke meg denne gangen (i hvertfall ikke først og fremst), men igjen er Aftenposten ute med overdreven sensurering av nettdebatten. Denne er i tillegg ganske morsom (tragikomisk).

Ta en kikk på denne:

Mina Hauge Nærland har yrkesstolthet nok til å begrunne slettingen av Goon sitt innlegg, men det virker allikevel som om Goon fikk rett. Så hva var det «Guest» skrev utover kommentaren om LO som gjorde at han allikevel ble sensurert.

Jeg hadde en gammel tab oppe i en browser:

Denne sensuren passer ikke helt med Nærland sin begrunnelse.

Forøvrig ikke det eneste som er blitt slettet:


Nå troner innlegget til Mr. Knowitall på topp. Hva som rir moderatorene hos Aftenposten om dagen er ikke godt å si. Nesten like ille som hos VG, som benytter facebook sitt system, og sperrer folk ute over en lav sko. (Og det fine er at du ser det ikke selv uten videre. Du ser dine egne innlegg. Dine venner ser dem. Men de er skjult for andre. Så du tror kanskje du fortsatt deltar i debatten…)

«Mer demokrati» var det en som sa etter 22/7. Våre massemedier ser ut til å ha falt for retorikken om at fri meningsutveksling fører til at uheldige meninger synes, og at dette er en viktig årsak til 22/7. Så i stedet for mer demokrati har vi fått mindre demokrati og mer sensur.

Cole Sear: We were supposed to draw a picture. Anything we wanted. I drew a man. He got hurt in the neck by another man with a screwdriver.
Malcolm Crowe: You saw that on TV, Cole?
[Cole steps back again]
Cole Sear: Everyone got upset. They had a meeting. Mom started crying. I don’t draw like that anymore.
Malcolm Crowe: How do you draw now?
Cole Sear: I draw… people smiling, dogs running, rainbows. They don’t have meetings about rainbows.

Er det vi trenger virkelig en snillere debatt som ikke opprører eller provoserer? Blir spøkelsene borte da?

Oppdatering: Innlegget til mango1234 kom tilbake. Noen har tydeligvis oppdaget at de dreit på leggen der. Gerard Payets post er fortsatt borte.