Løgnere og mobbere

februar 5, 2012

Jeg har ikke engasjert meg i saken om Trettebergstuen, og «hore»-tilropene. For meg er det «de andre» som krangler, og jeg synes generelt det har vært litt mye hårsårhet i mediene i det siste.

Man saken vil ikke gi seg, og jeg har etterhvert motvillig fått med meg noen detaljer som faktisk er litt «fornøyelige.»

For det første er det Trettebergstuen selv og hennes twittermelding om Plumbo[*]:

Var noen i det hele tatt i tvil om hvorvidt Plumbo hører hjemme langt nedi avløpsrørene sammen m resten av dritten?

Og hun klager over at noen i en buende forsamling har ropt «hore»!? Hva er logikken her? Sparke nedover er greit, men oppover er uakseptabelt? Eller er det enda enklere, når Trettebergstuen mobber er det greit, men ikke når hun mobbes selv?

For å være seriøs, kriteriet her er at «rasister» er en gruppe det er akseptert å mobbe. Så når noen har fått merkelappen, stigmaet, stempelet i panna, da er de automatisk fritt vilt. Da gjelder ikke lenger den anstendighet vi forventer ovenfor andre grupper. Og det man bør reflektere over her er; Viser vi anstendighet av hensyn og sympati til andre, eller har det en verdi også for oss selv?

Så er det Marie Simonsen som i sin støtte til Trettebergstuen rapporterte at ropene om «hore» var taktfaste, noe hun i en kronikk [+] nå beklager. Vent … nei, hun beklager faktisk ikke i det hele tatt, på tross av at denne beskrivelsen har ganske lite med virkeligheten å gjøre. «Tok for hardt i» er hvordan hun beskriver dette selv, uten beklage eller dvele mer ved det, hun er på vei til viktigere poenger. «Lyver så det renner for å understøtte egne standpunkt og sympatier» kaller jeg det. (Håper jeg ikke tok for hardt i nå.)

Det spørsmålet man her bør stille er: Hvor vanlig er det at norske journalister smører på på denne måten når de rapporterer fra virkeligheten? Er dette bare noe Simonsen faller for en sjelden gang iblant, er det vanlig i Dagbladets redaksjon (en avis som på lederplass hevder de jobber mot Frp), eller er det vanlig blant journalister generelt?

Simonsen skriver også om LO, som er «motparten» til Trettebergstuen i denne saken, «Hun kalte det skammelig og skrev at LO ikke kunne gå i tog mot mobbing den ene dagen og være mobber selv den neste.» Akkurat som om mobbing er noe nytt fra den kanten. Har man ikke fått med seg hvordan LO-medlemmer mobber de med «feil» politisk tilhørighet (stemmer man Frp vil man rasere ned arbeidstakernes rettigheter), eller de som våger å være uorganisert, så kan jeg minne om at LO-lederen selv, Roar Flåthen, karakteriserer ikke-medlemmer som «gratispassasjerer». Når en toppleder uttaler slike ting, så  forplanter det seg definitivt nedover i organisasjonen.

Dobbeltmoral, krangling, løgn og mobbing … det er samfunnseliten det.

[*] http://twitter.com/#!/Trettebergstuen/statuses/158333467833286656
[+] http://www.dagbladet.no/digital/a/?p2=a1174549a5f8e9a43

Reklamer

Nei, jeg er ikke ferdig med saken. Selv om alle har sagt unnskyld og gått videre.

For for meg handler ikke dette først og fremst om hvem som var dummest av Plumbo, Kaizers og Madcon, men hvor slitsomt det er å være svart og hvit i dette landet noen ganger.

Rasisme eller harrykultur spør en kronikk i VG. Nei, forstoppet eller avslappet.

Noen av oss mennesker er relativt uformelle. Vi tar oss ikke så nær av ting, og tar det meste av sleivete kommentarer med godt humør. Men ikke alle …

På den andre siden sitter de forstoppede med sitt blodige alvor. «Politisk korrekthet er egentlig bare god oppførsel» twittrer en gjøk. «Skal det nå bli fritt fram å vitse med folks hudfarge og etnisitet?» Spør en VG-journalist i fullt alvor.  Som om det var et problem?! Det er etter min mening et større problem om man skal være redde for å slå av en vits i tilfelle en eller annen svart person, muslim eller annen har altfor store og ømme tær.

Skal vi behandle alle med annen etnisitet enn oss selv som Rhino i nissene på låven/over skog og hei? Helst ikke, jeg vil gjerne slappa av rundt utlendinger også, behandle dem som jeg behandler nordmenn, avslappet og ikke være redd for å si noe banalt som kan virke sårende. «Skal det være en latte, en mokka eller tar du den svart … Whoops unnskyld, ble du veldig lei deg nå?»

De fleste er heldigvis ikke som Madcon som blir veldig lei seg av slikt. De fleste nordmenn er heller ikke som visse norske kjendiser som oppfordrer til fik og deng eller heller god drikke i hodet på andre for å posere som god antirasist. Håper jeg ihvertfall. For så høylytt fornærmede på andres vegne som enkelte blir er det ikke godt å vite hva resten mener.

Problemet er på mange måter strukturelt:

  • «Det er den fornærmede som har rett til å definere hva som virker sårende.» Og dermed blir det de såreste av de såre som blir sittende som stemningsdrepere for alle oss som har et litt mer avslappet forhold til god og dårlig spøk.
  • Det er de som tar på vei som lar høre fra seg, naturlig nok. Hvorfor ofte roper folk om at «du, den vitsen var helt innenfor rammene!»
  • Mobben som egentlig bare er rasshøl, men som får en unnskyld til å posere med sin politisk korrekte antirasisme, rusa på selvrettferdighet.
  • Mediene som ukritisk referer hele greia, og nøler ikke med å nøre oppunder ved å «definere sannheten» gjennom å referere mobbens virkelighetsoppfatning som sannheten. «Rasistisk uttalelse» … nei, egentlig ikke. Platt humor om hudfarge er ikke nødvendigvis rasisme.

Mitt ønsker er at vi kan behandle svarte som vi gjør våre egne. At vi kan nevne hudfarge uten å være redd. At vi til og med kan dra en vits, uten å såre noen, eller få en selvrettferdig antirasist i modus. At vi kan ta tilbake retten til å vitse med det meste, og til og med gå over kanten og plumpe uti det med begge beina en gang iblant uten at noen i gravalvor må minne oss om hvordan det var å være svart og slave for hundre år siden.

Håper forresten ingen homofile ble støtt av at jeg brukte rasshøl negativt. Fordi  … eh … for dere er jo rasshøl egentlig en positiv greie … eh … er ikke meninga å stigmaisere … eh … glem det.

Tilbake til julens verdier

desember 25, 2011

Da var julekvelden overstått. Og hos oss ble den feiret som seg hør og bør, med familie, gaver og god mat. Vi er heldige.

Familie, gaver og god mat … fæle greier, ikke sant? I hvertfall om man skal tro de som hvert eneste år må klage over at vi har glemt julens opprinnelige budskap. Men det de egentlig sutrer over er at guden deres er blitt mer og mer nedprioritert, til fordel for mer verdslige mellommenneskelige verdier.

Joda, det er et visst kommersielt kjøpepress i  jula. Det er mye fordi vi kjøper i stedet for å lage. Men det er slik samfunnet vårt fungerer, vi spesialiserer oss på forskjellige oppgaver og bruker tiden vår på disse. Til gjengjeld får vi penger, som vi så bytter mot varer og tjenester som andre har spesialisert seg på. Dermed har vi ikke tid til å lage alt selv, og noe av det personlige preget går tapt.

Også er det jo slik for mange av oss, ikke for alle, men for mange, at vi har alt vi trenger. Og det er her jeg merker det mest som et press. Man skal gi noe for å gi noe, til tross for at den vi skal gi til allerede har alt. I hvertfall alt i den prisklassen som er aktuell for gaver. Mitt triks er forbruksvarer. Ting som folk bruker opp, og som ikke blir stående innerst i et skap og kaste bort plass. Jeg kunne vært flinkere til det i år.

Jeg vurderte også geiter for noen år siden. Altså gi til et godt formål, og et symbol i gave i stedet. Men jeg slo det fra meg. I mitt tilfelle ville det egentlig bare være en dårlig unnskyldning for å slippe å finne en skikkelig gave. Jeg kan gjøre begge deler, gi til et godt formål hvilken som helst dag ellers i året, OG gi gaver til familien i jula.

Den viktigste av julens verdier er for meg familien. Den feires ved å dele tid og ekstra god mat sammen, og ved å gi hverandre gaver. Og ikke minst gis barna ekstra oppmerksomhet. For meg er det også slik at både gaver under treet, og den gode maten symboliserer en takk til naturen for alt den gir oss. Jeg kan tenke meg det er langt nærmere julens opprinnelige mening. Og selv om man i hverdagen ikke har så mye direkte kontakt med naturen lenger, så ligger den allikevel med sine ressurser til grunn for all den velstand vi har.

Slik jeg ser det, men dere andre får legge hva dere selv ønsker i julen, så er vi nærmere julens ekte budskap når vi takker naturen og hyller familien, enn når vi tilber ikoner fra en eller annen religion.

Ha en fortsatt fin jul.

Jeg ønsker meg borgerlig flertall. Jeg har siden jeg begynte å bli politisk bevisst vært en tilhenger av Fremskrittspartiet. Det henger sammen med at det som vekte meg politisk var nærmere kontakt med eldreomsorgen i dette landet. Mens jeg med egne øyne så en realitet som ikke var holdbar, så var gjeldende populære retorikk fra AP «krisemaksimering». Siden har det også blitt veldig klart at det viktigste for meg politisk er respekt for individets frihet, rettigheter og integritet. Det kollektive samfunnet er til for individet, ikke motsatt, og denne prinsipielle grunntanken har plassert meg solid på høyresiden.

Så jeg har stemt Frp, men er selvsagt ikke helt fornøyd, og vurderer aktivt Høyre. Men Høyre har noen problemer. Først og fremst mangler de kontakt med et tydelig prinsipielt fundament. Jeg har ihvertfall problemer med å se dette hos Høyre. De fremstår på den måten mye som Arbeiderpartiet, som pragmatiske forvaltere, men uten tydelige prinsipielle retningslinjer eller visjoner.

Så er det de store sakene der de trår absolutt feil. Slik som med Datalagringsdirektivet, der samfunnets pragmatiske behov for overvåking av sine borgere setter til side prinsipper om folkets individuelle integritet. Datalagringsdirektivet har gjort det veldig vanskelig å støtte Høyre.

Og nå glir enda en kile inn i sprekken; Representanter for Høyre (og AP), ønsker å endre grunnloven for å gjøre det enklere å senere gjøre Norge til EU-medlem [1].

Jeg har aldri vært noen sterk motstander eller tilhenger av EU, men jeg er sterk tilhenger av demokratiet/folkestyret. Og grunnleggende endringer i vårt demokratiske lands konstitusjon krever solid enighet. Det Høyre (og AP) nå ønsker å gjøre, er å først redusere behovet for enighet (senke kravet om å oppgi suverenitet fra 3/4 flertall til 2/3 flertall), fordi det da blir lettere å få viljen sin gjennom på et senere tidspunkt. Å gå omveien om å redusere demokratiets fundament først, for å få gjennom en konkret sak i ettertid … det er så udemokratisk som det kan få blitt.

Det er slik jeg forventer fra Arbeiderpartiet, det er ikke første gang de endrer reglene når reglene ikke passer dem (se f.eks Killengreen), men jeg har ønsket å tro at Høyre stiller noe sterkere prinsipielt. Men det denne saken viser, slik Datalagringsdirektivet har vist det, er at så er ikke tilfelle. Det er tydeligvis ikke tilfeldig at jeg har hatt problemer med å fange opp prinsipielle tråder i Høyres politikk.

[1] http://www.dagbladet.no/2011/12/12/nyheter/politikk/eu/19381744/

For noen dager siden hadde blogger Bjørn Stærk en kronikk[1] om positiv nasjonalisme i Aftenposten, der han blant annet foreslo det han mente skulle være eksempel på gode norske verdier. For meg feilet disse verdiene på flere punkter. De var ikke nødvendigvis gode. De var ikke nødvendigvis godt representert i Norge. Men poenget i denne posten er: de var ikke nødvendigvis spesielt norske, men forholdsvis universelle. For eksempel «I Norge kan vi alle tenke fritt og si hva vi mener.»

En verdi jeg mener ikke er så godt representert i Norge som vi skulle ønske. Men det blir en annen post.

Så la meg trekke et skille mellom universelle verdier og norske verdier. Jeg foreslo i en kommentar til artikkelen følgende verdier som gode, men universelle, verdier:

– Respekt for individet og individets valg, meninger og ytringer
– Respekt for individets rettigheter, noe som medfører nødvendig omsorg for de som trenger det
– Respekt for et lovverk designet for å ivareta punktet over
– Folkestyre, da alt annet faktisk gjør mennesker til ledernes ufrivillige tjenere (les: slaver)

I tillegg kan vi ha norske verdier, og norske kulturelle uttrykk. Altså verdier og kultur som setter sitt særpreg på nordmenn, og i større eller mindre grad skiller oss fra andre som ikke er født og oppvokst i Norge. Hva disse er er vanskelig å entydig identifisere, og betydningen av dem vil varierer fra person til person. Men dette er altså ting som fjell og skiturer, hvilken mat vi spiser, eventyr, felles historie, religion, språk osv. Jeg skal ikke prøve å være uttømmende på dette, for det er ikke så viktig for poenget.

Og poenget er; Det finnes gode, essensielle og universelle verdier. Og det finnes kulturelle særpreg som skiller forskjellige grupper mennesker fra hverandre.

Og multikultur, som folk elsker og hater, skal det fungerer så må det være en multikultur der særpregene er ulike, men som ikke går på bekostning av de viktige grunnverdiene. Hvis multikultur gir særpreg, så kan det være interessant. Kulturen fungerer også som lim og gir tilhørighet innenfor kulturene. Det er positive egenskaper.

Men når andre kulturer utfordrer viktige grunnverdier, viktige universelle verdier, da blir multikultur en trussel. Og det er her religion generelt, og Islam spesielt, utfordrer. Religion henter ikke sine grunnleggende verdier fra medmenneskelighet, kunnskap og forståelse for menneskers behov eller respekt for individet. Religion henter de grunnleggende verdiene fra en påstått høyere autoritet, som dogmatisk dikterer sine verdier. Og jo sterkere religiøse knytter seg til disse dogmatiske idéene, desto større blir kulturkollisjonen når idéene er annerledes enn i de kulturene de møter.

Når det snakkes om flerkultur og multikultur, så må man enes om hvilket nivå man snakker om. At naboen spiser annen mat enn oss selv og derfor lukter rart, går med rare klær, synger merkelige sanger og rister på hodet når vi tar frem skia og setter kursen mot marka i ti kalde … det er uproblematisk multikultur. Men når det utfordrer de grunnleggende verdiene i samfunnet vårt, da er multikultur sterkt problematisk.

[1] http://www.aftenposten.no/meninger/Den-gode-nasjonalismen-6715371.html

Rasisme og empatimangel

desember 1, 2011

Denne saken har sjokkert meg i dag: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7898404

To venninner i 20-årene ble angrepet og befølt av en gjeng med menn på nattbussen i Oslo

Saken handler om at gjenger av utlendinger uten respekt for nordmenn og norske kvinner tar seg til rette:

I september ble en 25 år gammel kvinne og venninnen hennes omringet på nattbussen. 25-åringen forteller til NRK at det var omtrent tjue menn som klådde på dem og forklarer at hun følte det var hender overalt, på brystene, på rumpa og mellom beina.

Flere kvinner i Oslo har den siste tiden opplevd lignende hendelser.

Om ikke det er provoserende nok, så blir jeg virkelig forbanna over følgende lille avsnitt langt nede, midt inni artikkelen:

25-åringen som opplevde den skremmende hendelsen tør ikke lenge ta nattbuss. Og selv om det har gitt henne et rasiststempel blant bekjente, blir hun redd når hun møter en stor gruppe menn som ikke er etnisk norske.

Altså: Bekjente gir henne rasiststempel fordi hun er redd for grupper av menn som ikke er etnisk norske.

Jeg har ikke ord til å beskrive hva jeg mener om slik mangel på empati. Men jeg merker at jeg blir:

  • full av forakt
  • fullstendig oppgitt over hvor sykelige de politiske korrekte holdningene er iferd med å bli

Skjerp dere, for f…!

Eskil Pedersen med fler snakker om ytringsansvar og prøver å tillegge Fremskrittspartiet skyld for hatske holdninger i samfunnet, og høyreekstremistisk terror og Breivik som konsekvens.

Dette er problematisk. For det første er det direkte undergravende for demokrati og ytringsfrihet. («Mer åpenhet, mer demokrati» var det vi skulle få. Tomme ord?) Dette er et forsøk på å stilne en debatt, ved å styre hva som skal være gyldige meninger og holdninger og ikke. Vi har en samfunnsutvikling med en innvandringspolitikk som mange finner kritikkverdig på enkelte punkt. I stedet for å ta denne debatten, så ønsker Pedersen å kvele den.

Det andre problemet er at dersom man skal følge Pedersen sine oppfordringer og prinsipper, så vil det ramme venstresiden enda hardere. Det følgende er argumenter jeg ikke har lyst til å benytte, men venstresiden, med Pedersen i spissen, har nå dessverre valgt å legge debatten på dette nivået:

Breivik sitt argument for terrorisme som middel er at demokratiet har sluttet å opphøre. Norge styres av en samfunnselite som manipulerer medier, styrer det offentlige ordskifte ved å sensurere uønskede meninger og sponser forskning som serverer bestilte «sannheter». Breivik mener altså at demokratiet ikke lenger fungerer, og at han derfor er i krig med den norske stat.

Eskil Pedersens retorikk gir Breivik langt på vei rett. Fordi retorikken undergraver den frie debatten og muligheten til å kritisere enkelte deler ved samfunnsutviklingen, nettopp noe av det Breivik har som begrunnelse for å gripe til ekstreme midler. Skal vi følge Pedersen sin logikk om ytringsansvar og medskyldighet, så rammes altså Pedersen selv. Pedersen er altså medansvarlig for Utøyamassakren.

Jeg vil påpeke at dette er IKKE min holdning, og jeg beklager at jeg skriver det slik. Men dette er en konsekvens av de prinsipper Eskil Pedersen legger til grunn når han forsøker å fordømme Frp og høyresiden. Jeg tar i virkeligheten STERK AVSTAND fra å tillegge andre enn Breivik selv, og eventuelt de som har direkte oppfordret Breivik, ansvar for Breiviks handlinger. I den grad Eskil Pedersen skal kritiseres, så er det direkte for de holdninger han sprer, ikke for at noen andre eventuelt tar holdningene videre i uakseptable handlinger. Jeg støtter Pedersen sin ytringsfrihet, selv om han ikke støtter min.

Jeg nevnte at Breivik er i krig med staten Norge. Fra norsk venstreside er det ikke fremmed å unnskylde eller forsvare terrorisme mot en overgripende stat. Palestinsk terrorisme rettet mot staten Israel er et eksempel. Terrorisme som våpen mot en stat er noe venstresiden i politikken har lang tradisjon for å forsvare. Å gripe til våpen for en revolusjon, væpna revolusjon, er det opp til flere i norsk offentlighet som på et tidspunkt har støttet. En tydelig debattant i forhold til høyreekstremisme og Breivik, Lars Gule, solid tilhørende venstresiden, omtales gjerne som Norges første internasjonale terrorist. Han ble stoppet med i Israel, med eksplosiver i bagasjen, klar til å begå uhyrlige handlinger.

Breivik var på høyresiden i politikken. Det var ikke hans synd, hans synd var å benytte terrorisme som våpen. Et middel som først og fremst venstresiden har legitimert.

Så dersom Frp skal tillegges skyld for å ha skapt grobunn for å hate innvandrere, så har venstresiden en langt grovere skyld: Intellektuelt legitimere den typen handlinger Breivik har utført.

Jeg vil igjen få påpeke: Disse konklusjonene er en konsekvens av den retorikken Eskil Pedersen nå insisterer på å fremme, Raymond Johansen fremmet i går, og som Eva Joly, Audun Lysbakken, Per Fuggeli, Petter Nome med fler har fremmet tidligere. Det er IKKE min mening og holdning. Kun Brevik har ansvaret for Breivik.

Jeg synes disse personene viser grov uforstand og manglende evne til empati og å tenke prinsipielt. De regler for anstendighet de etterspør gjelder tydeligvis ikke dem selv, der de ønsker å bruke sine egne subjektive holdninger til å definere hva som er gyldig debatt og ikke, og fordømme andre.

Og jeg synes disse personene, og de som støtter retorikken, har valgt å legge debatten på et uanstendig nivå, som kan medføre at mange blir såret (noe vi så eksempel på i går), og som er i direkte konflikt med ytringsfriheten. Og følger man logikken i retorikken, så rammes venstresiden langt hardere enn det Frp og resten av høyresiden rammes.

(Og om noen ble støtt av å lese dette. Skyld på Eskil og hans ytringsansvar.)