Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har slått fast at det ikke er lov å forby politisk reklame i TV. Årsaken til det er at TV er et særdeles viktig medium når det gjelder å nå frem med et budskap til store deler av befolkingen.

I «alle andre» medier er det reklame, og reklamen koster ponger. Det gjør at de store, slik som AP/LO i samarbeid synes over alt, fra studentaviser til riksdekkekkende aviser. De små må sette opp klistremerker på søppelkasser, slik som Rødt, eller komme med flåsete utsagn i mediene, slik som Venstre, for å i det hele tatt bli lagt merke til. Pengemakta rår.

I tillegg får de store partiene masse mediedekning for sine saker, i tillegg til at politikere fra disse partiene blir invitert til fortrolige samtaler med kosestemme i beste sendetid i radio. I hvertfall gjelder det for partiene som finnes på den side av det politiske spekteret der journalister flest også er.

Dette er åpenbart ikke spesielt demokratisk. Og det er menneskerettighetsdommstolen skjønt, og den har dømt deretter. Hvis alle partier, små som store, fikk litt sendetid på den folkebetalte og avgiftsfinansierte kanalen NRK, så ville de små partiene få en unik mulighet til å presentere seg selv og hva de står for.

Dette liker ikke Arbeiderpartiet og kulturminsiter Trond Giske. De er jo dessuten konge på reklamehaugen med LOs mangfoldige millioner i ryggen, og får mer mikrofontid enn noe annet parti, så noen egeninteresse har AP heller ikke. Løsningen til Giske er derfor ikke å bruke ti millioner på TV-tid på NRK der de små partiene kan bli hørt og sett, nei løsningen er å kjøpe seg unna dommen ved å bruke ti millioner på å kjøpe TV-tid på en kanal nesten ingen ser på, og som kun når ut til omlag 25% av befolkningen. Der vil småpartiene verken bli hørt eller sett med mindre de finner på noe som er så ekstremt at de får omtale for dette i mediene.

På NRK kunne et lite parti brukt tiden på noe så kjedelig som en tale fra studio, og likevel bli hørt ogsett. På frikanalen (hvilkenkanalhæ?) tvinges man til å gjøre noe ekstraordinært slik at man får omtale nok til å bli tatt opp i de store mediene.

Ikke bare bil Giskes løsning påvirke innholdet i disse reklamene i negativ og ekstrem retning, men samtig hopper han bukk over hele intensjonen i Strasbourg-dommen, som jo var å fremme demokratiet ved at også de små partiene kan få oppmerksomhet uten å måtte ty til jøgling og flåsing. Med det demonstrerer Giske og AP nok en gang forakt for demokratiske prinsipper.

Ref:

Advertisements