Få, om noen, i Norge har det så ille, eller blir behandlet så urettferdig og ufint, at det kan forsvare streik. Allikevel bruker fagforbundene streik hvert eneste år i lønnsforhandlingene. Det vil si, i de politiske forhandlingene. For det er langt fra bare lønn det handler om. Det handler om alle typer politiske ordninger som er mer elle mindre relevant for arbeidstakere.

Demokratiet settes til siden. Fagforbundene styres ikke av de folkevalgte. De styres ikke en gan av medlemmene. Fagforbundene styres av sine ledere, og denne makten opprettholdes gjennom fagforbundenes organisering. Og den opprettholdes ved at fagforbundene støter fra seg folk med meninger som ikke stemmer over ens med forbundenes meninger. Folk som ikke er retttenkende vil neppe nå langt innenfor organisasjonene.

Samfunnet er fullt av viktige posisjoner. Det er få i dette landet som ikke tilhører en viktig arbeidsgruppe. Noen vil vi merke fort at streiker, andre tar det lengre tid før vi legger merke til. Men de så godt som alle har viktige funksjoner. Å misbruke at man sitter i en posisjon som har raske og tydelige konsekvenser er utpressing. Det er antidemokratisk, det er utpressing og det er ofte kostbart for samfunnet, og dermed å kaste bort ressurser, deriblant alle oss hardtarbeidende ikke-streikenes skattepenger.

Fagforbundene holder også sine egne medlemmer som gissel. Det er ikke slik at det enkelte medlem kan reserve seg mot å streike, dersom de ikke er enig i den saken ledelsen har bestemt skal kjempes for. Det er ikke en gang slik at ikke-medlemmer kan fortsette å jobbe, fordi de er uenig i saken, eller fordi de føler ansvar for bedriften. Når fagbevegelsen missbruker sin makt, så gjør de det så totalitært som mulig.

Den gangen Valla hersket, så var det til og med hennes kampsak at det skulle være ulovlig å ikke være fagorganisert. Så maktsulten var hun og LO. Så liten forståelse og aksept har man for at ikke alle deler fagbevegelsens politiske synspunkt.

Dypt i sjela til fagbevegelsen ligger «oss og dem»-tankegangen. Mang en ikke-organisert er blitt mobbet til å melde seg inn. Mange en ikke-organisert er blitt kalt snylter og free rider. Man snakker høyt om solidaritet, men solidariteten gjelder kun egne medlemmer.

Et eksempel kan man se på Transportarbeiderforbundets hjemmesider.

I går meldte HK-Nytt at transportbedriften Tollpost hadde bestemt seg for å komme sine uorganiserte ansatte i møte. De som ble permittert som følge av transportstreiken skulle får økonomisk kompensasjon fra bedriften for de tre karensdagene før dagpengeordningen fra Nav slår inn. Men det skulle bare gjelde de uorganiserte, siden de organiserte fikk dekket dette tapet av sitt forbund.

Som ansvarlig bedrift ville altså Tollpost ta vare på sine ikke-organiserte medlemmer, siden disse uforskyldt rammes av fagforeningens streikelyst. Det var ikke akseptabelt for forbundet, de forlangte at egne medlemmer skulle kompenseres også:

– Jeg synes det er riktig av bedriften å gi til alle. Som jeg sa til Terje Stuve i går kveld: Dette må gjelde alle eller ingen, sier hun [HK-tillitsvalgt Mariann Østad Andersen].

Men ville foreningen på noen måte eller tidspunkt kompensere for ikke-medlemmene som ble rammet av streiken deres? Selvsagt ikke. Her er det «oss og dem» som gjelder. Man viser kun solidaritet med egne medlemmer. Prinsippet «riktig å gi til alle» gjelder kun når det gagner fagbevegelsen, og ikke når det gagner de uorganiserte. Dobbeltmoralen hersker, og solidariteten med andre enn egne medlemmer og egen sak er lik null, på tross av at fagbevegelse rammer både bedrift og de ansatte som er avhengig av bedriften.

Bedrifter er avhengig av ansatte, og ansatte er avhengig av bedrifter. Foreningenes enspora kjør for flere rettigheter koster. Noen må betale, og konsekvensene er mange. Det blir et tøffere arbeidsliv med større krav til den enkelte ansatte, fordi de ansatte blir dyrere og bedriftene mister fleksibilitet. Og det underskuddet bedriftene får som følge av aksjonene må noen betale for, og det er selvsagt i stor grad kundene.

Jeg vet ikke hva som kan gjøres med problemet. Fagforeningene har fått så mye makt at selv politikerne er maktesløse til å håndtere problemet. Og gjennom egne interne informasjons og nyhetskanaler sørger man for å fore medlemenne med den rette propaganda.

Eneste håpet er at folk begynner å innse at det hele er forferdelig udemokratisk, samfunnsøkonomisk ulønnsomt, skaper et tøffere arbeidsliv, går ut over bedrifter og arbeidsplasser og er å bruke priviligerte posisjoner som utpressingsmiddel.

NB! Dette handler om fagforeninger i Norge i dag, ikke om fagforeningenes historiske betydning eller betydning i andre land. (Lagt til torsdag morgen.)

Nå truer LO med å ta ut enda flere i streik neste uke. Klar utpressingstaktikk. (Lagt til fredag kveld.)

Les også min nye post «Løgn, fordømt løgn og lønnsstatistikk» om manipuleringen av statistikk som ligger bak illusjonen om at kvinner og menn ikke får likt betalt. (Lagt til fredag kveld.)

Reklamer