Her er en ny modell:

Tredel omsorgen:

  1. Staten betaler
  2. Private bedrifter utfører
  3. Kommunene kontrollerer, følger opp forbrukernes rettigheter og hjelper dem å orientere seg i tilbudene

Den største fordelen med dette er at man skiller bukk og havresekk. I dagens system er det kommune som har ansvaret for alle deler. De som skal kontrollere er de samme som utfører, og er de samme som man skal klage på om jobben ikke blir godt nok gjort. Det sier seg selv at et slikt system har store svakheter.

En annen fordel med et slikt system er økt diversitet i omsorgstjenestene. Forbrukerne (pasientene) har forskjellig behov. Forskjellige private bedrifter kan spesialisere seg på ulike behov på en helt annen måte enn det et kommunalt system evner å gjøre.

En tredje fordel er at dette fører til at dårlige tjenester blir valgt bort, og bedriftene som tilbye dårlige tjenester må enten skjerpe seg eller miste kunder og inntjening.

Relevant eksempel: Anita Bjørklund (17) som ikke får hjelp av kommunen til å komme utendørs gjevnlig.

Ifølge kommunen er ikke det en rettighet man har så lenge man bor hjemme og ikke er permanent invalidisert.

Dette har selv strafffanger krav på. Men viktigere, dette ville ikke vært noe problem med overstående modell. For det første hadde Anita sluppet å klage til kommunen på at kommunen ikke gjorde jobben sin. Når det er kommunen som vurderer seg selv, og ikke er lydhør for andre enn eget synspunkt, da kommer man ikke langt. For det andre kunne Anita byttet tilbyder til noen som var samarbeidsvillige i den hensikt å få flere klienter staten belønner dem for.

Det er på tide å kaste av seg frykten for at private bidrar til å bedre omsorgstjenestene. Det er ikke en negativ at noen tjener penger på å hjelpe andre. Det er derimot en win-win situasjon vi bburde etterstrebe på så mange områder i samfunnet.

Jo mer samfunnet klarer å legge til rette for at bedrifter kan profitere på å gjøre positive ting for samfunnet, desto bedre er det.

Reklame