Hvor mange feil og problemer kan du finne med utsagnet «Ni av ti forskere mener…»?

De første to problemene er at utsagnet er både hva man kaller appell til flertall og appell til autoritet. Appeal to majority og Appeal to authority er de engelske betegnelsene på disse to logiske tankefellene. Fellen er at man tror noe bevises riktig fordi flertallet mener noe, eller fordi det er en autoritet som uttaler seg. Eller i utsagnets tilfelle et flertall av autoriteter.

Det er lett å la seg lede til å tro at en ekspert må ha mer rett enn en legmann. For det er det man forventer av en ekspert. Men det som allikevel skal avgjøre er argumentene. En legmann med gode argument skal alltid være å foretrekke fremfor en ekspert med dårlige argument. For hvis eksperten virkelig har greie på hva han driver med, så vil vedkommende også klare å presentere de gode argumentene støttet opp med henvisninger til de rette kilder. Klarer han ikke dette, så er ikke ekspertstatusen verdt noe som helst.

Det neste problemet med utsagnet er udokumentert statistikk. «Ni av ti … mener» påstås det, men hvordan er det kommet frem til dette tallet? Hvordan er dette målt? Hva er spørsmålene som konklusjonen er utledet på bakgrunn av? Er utvalget representativt og relevant?

Et kjent sitat sier «There are three kinds of lies: lies, damned lies, and statistics.» Statistikk er egentlig en veldig god og objektiv måte å si noe om virkeligheten på. Men hvilke svar vi får avhenger av hvilke spørsmål som er stillt, og hvordan de er stillt. Så når vi bare får svaret, så vet vi ikke alltid hva vi har fått svar på. Vi er avhengig av å kunne stole på at de som formidler svarene er ærlige og redelige og ikke forsøker å lure oss.

Et humoristisk og satt på spissen eksempel på dette er å finne i BBC-serien Yes, minister: The perfectly balanced sample

Det fjerde problemet med «Ni av ti forskere mener …» er å henvise til forskning som en fasit på rett og galt. Eller jeg kunne sagt «henvise til forskning som autoritet», for strengt tatt er dette et eksempel på problemet med å appellere til autoritet. Men som eksempel har forskning sine konkrete problemstillinger som er verdt å nevne. Det kan egentlig sies veldig kort, «alle svar forskningen har gitt oss har på et tidspunkt kun vært støttet av et lite mindretall av forskerne». Dette sier egentlig seg selv, når noen forskere oppdager ny kunnskap om verden så er det til å begynne med bare noen få som kjenner til dene kunnskapen. Det tar tid før det flertallet blir kjent med og anerkjenner ny kunnskap.

Innen forskning så har forskjellige teorier forskjellige tilhengere. Jo mer kontroversiellt et forskningsfelt er, jo mer følelsesladet eller politisk et felt er, jo mer nytt eller usikkert et felt er, jo mykere (f.eks humaniora) et felt er, desto større er sansynligheten for at forskingsverdenen kan deled opp i leire som er tilhengere av forskjellige teorier og ismer. I lange perioder kan flertallet være tilhengere av en teori, før det plutselig dukker nye observasjoner som fører til at mange bytter leir.

Forskning er heller ikke hevet over politikk, ikke på noen som helst måte. Ikke bare pågår det mye maktkamp innen forskningsmiljøene for å hevde seg selv, sine teorier og få makt og innflytelse, men forskningen er også avhengig av både politisk velvilje og finansiering.

Forstå meg rett, jeg er en sterk tilhenger av forskning og vitenskap. Men jeg er også en tilhenger av å være skeptisk og stille spørsmål og ikke minst: Ikke ta påstander for gitt bare fordi de appellerer til forskere, forskning eller vitenskap. Forskningens oppgave er å komme med begrunnede svar, ikke dogmatiske svar. Og en dogmatisk fremstilling av sannheter med henvisning til forskning som alibi skal man være forsiktig med å tro på uten videre.

Stol aldri på de som på en dogmatisk måte appellerer til forskere, forskning, konsensus, flertall og autoriteter generelt. Slike appellering brukes som erstatning for å fremme gode argumenter, og stoler man for lett på slikt er man et lett bytte for manipulering og propaganda. I en diskusjon om rett, galt og fakta, og særlig i en politisk diskusjon så er det en ting som gjelder: Det gode, velbegrunnede og veldokumenterte argumentet.

Advertisements

One Response to “Ni av ti forskere mener…”


  1. […] Samtidig som forskere jobber mindre vitenskapelig, samtidig som alternativ medisin blir mer og mer akseptert så har vi paradokset at forskere og andre autoriteter blir dogmatisk brukt som sannhetsvitner. Man henviser til “flertall av forskere” og “vitenskapelig konsensus.” […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: