Velmenende korrupsjon

februar 26, 2012

Jeg tror Lysbakken er en velmenende og grei kar. Desto verre.

Verre, fordi dette handler om underliggende etikk og moral, og visse politiske ideologiers forhold til ditt og mitt.

En av de viktige forskjellene mellom politisk høyreside og politisk venstreside er respekten for individets frihet og integritet. Vi kan alle være enige om at fellesskap og spleiselag er en god ting. Men det vi er uenige om er om det er en god ting å tvinge alle til å være med.

Forskjellen jeg peker på kan også beskrives som: I hvilken grad helliger hensikten middelet?

Vi kan øke eiendomsskatten og bruke mer av «rikingenes» penger på gode tiltak. Mange på venstresiden vil nikke smilende og vende tommelen opp. Men på høyresiden vil en del rynke på hodet og si at dette er mangel på respekt for menneskers eiendom, på grensen til rent tyveri. Hensikten er god, men helliger altså ikke middelet.

Det er en fordel å ta fra de rike og gi til de fattige, og å ta fra undertrykkere og gi til de undertrykte.

Lysbakken har åpenbart gode hensikter (i motsetning til f.eks snylterne i SOS Rasisme). Han har ikke stukket pengene i egen lomme, men gitt dem til folk han mener fortjener det. Problemet er at Lysbakken mangler forståelse for sitt mandat og i hvilken grad han kan forvalte fellesskapets penger etter eget forgodtbefinnende. Det finnes regler og kriterier man må følge.

Pengeutdelingene henger altså sammen med en idé om at «vi har rett, våre hensikter er gode, derfor kan vi gjøre slik», og en manglende forståelse for hvem sine penger han faktisk deler ut, og at reglene ikke bare er til for å beskytte oss mot de som er ute etter personlig og monetær vinning, men også mot mennesker hvis tro på egen godhet og vurderingsevne kan ta overhånd. For slike kan det bli veldig lett å dele ut pengene til likesinnede og de som spiller på samme lag. Noe som er lett å forveksle med korrupsjon.

Dette reflekteres også i formen på unnskyldningene i  ettertid, og i forsvarene som har kommet fra politiske meningsfeller. Lysbakken har beklaget, men hans beklagelse er at «det ble gjort feil».  Men Lysbakken har ikke gjort feil. Å gjøre en feil betyr at man mente å gjøre A, men så ble det ved en feil B i stedet. Lysbakken mente å gjøre B hele tiden. Det ble ikke gjort feil, det er de underliggende holdningene og troen på at det egentlig er gjort rett, som er problemet. Det er ikke bare en prosedyrefeil som er begått, det ligger et mer alvorlig problem under. Derfor blir heller ikke saken avsluttet med denne overfladiske unnskyldningen.

For meg, som befinner meg på høyresiden politisk, er det venstresidens generelt manglende respekt for individet som er feil. I andre tilfelle representert ved påtvunget spleiselag og dugnaddeltakelse, uavhengig av om man er enig i formålet eller ikke. I dette tilfellet representert med den letthet man forsyner seg (via skatt og avgifter)  med andres penger, og fordeler dem til de formål man selv liker, uten forståelse for at man ikke nødvendigvis sitter på den perfekte forståelse for hva som faktisk er god måte å bruke penger på.

Regelverket er en beskyttelse ikke bare mot personer med dårlige hensikter, men også mot folk med gode hensikter og overdreven tro på egen vurderingsevne.

Reklame