For noen dager siden hadde blogger Bjørn Stærk en kronikk[1] om positiv nasjonalisme i Aftenposten, der han blant annet foreslo det han mente skulle være eksempel på gode norske verdier. For meg feilet disse verdiene på flere punkter. De var ikke nødvendigvis gode. De var ikke nødvendigvis godt representert i Norge. Men poenget i denne posten er: de var ikke nødvendigvis spesielt norske, men forholdsvis universelle. For eksempel «I Norge kan vi alle tenke fritt og si hva vi mener.»

En verdi jeg mener ikke er så godt representert i Norge som vi skulle ønske. Men det blir en annen post.

Så la meg trekke et skille mellom universelle verdier og norske verdier. Jeg foreslo i en kommentar til artikkelen følgende verdier som gode, men universelle, verdier:

– Respekt for individet og individets valg, meninger og ytringer
– Respekt for individets rettigheter, noe som medfører nødvendig omsorg for de som trenger det
– Respekt for et lovverk designet for å ivareta punktet over
– Folkestyre, da alt annet faktisk gjør mennesker til ledernes ufrivillige tjenere (les: slaver)

I tillegg kan vi ha norske verdier, og norske kulturelle uttrykk. Altså verdier og kultur som setter sitt særpreg på nordmenn, og i større eller mindre grad skiller oss fra andre som ikke er født og oppvokst i Norge. Hva disse er er vanskelig å entydig identifisere, og betydningen av dem vil varierer fra person til person. Men dette er altså ting som fjell og skiturer, hvilken mat vi spiser, eventyr, felles historie, religion, språk osv. Jeg skal ikke prøve å være uttømmende på dette, for det er ikke så viktig for poenget.

Og poenget er; Det finnes gode, essensielle og universelle verdier. Og det finnes kulturelle særpreg som skiller forskjellige grupper mennesker fra hverandre.

Og multikultur, som folk elsker og hater, skal det fungerer så må det være en multikultur der særpregene er ulike, men som ikke går på bekostning av de viktige grunnverdiene. Hvis multikultur gir særpreg, så kan det være interessant. Kulturen fungerer også som lim og gir tilhørighet innenfor kulturene. Det er positive egenskaper.

Men når andre kulturer utfordrer viktige grunnverdier, viktige universelle verdier, da blir multikultur en trussel. Og det er her religion generelt, og Islam spesielt, utfordrer. Religion henter ikke sine grunnleggende verdier fra medmenneskelighet, kunnskap og forståelse for menneskers behov eller respekt for individet. Religion henter de grunnleggende verdiene fra en påstått høyere autoritet, som dogmatisk dikterer sine verdier. Og jo sterkere religiøse knytter seg til disse dogmatiske idéene, desto større blir kulturkollisjonen når idéene er annerledes enn i de kulturene de møter.

Når det snakkes om flerkultur og multikultur, så må man enes om hvilket nivå man snakker om. At naboen spiser annen mat enn oss selv og derfor lukter rart, går med rare klær, synger merkelige sanger og rister på hodet når vi tar frem skia og setter kursen mot marka i ti kalde … det er uproblematisk multikultur. Men når det utfordrer de grunnleggende verdiene i samfunnet vårt, da er multikultur sterkt problematisk.

[1] http://www.aftenposten.no/meninger/Den-gode-nasjonalismen-6715371.html