Det snakkes stadig varmt om flerkultur og at vi må respektere andre kulturer enn vår egen. Men når innvandrerkvinner ønsker å være hjemme og ta vare på egne barn, der går grensen!

Det var en gang, for ikke så veldig lenge siden, at kampen mot kontantstøtten ble begrunnet med feministiske verdier. De som var for kontantstøtte, i hovedsak Krf, ble beskyldt for å ville ha kvinner tilbake til kjøkkenbenken.

Den retorikken slo ikke an blant folk flest. I dag hører man dette sjelden, i hvertfall ikke i den formen. Argumentet nå om dagen, om som har fått langt bedre fotfeste, er at kontantstøtten hindrer integrering. Disse fæle innvandrerne holder jo barna sine hjemme forbi toårsalderen, barna lærer ikke språk, kvinnene kommer ikke i arbeid og ingen blir sosialisert.

Tiden hvor det var mulig å møte andre mennesker i nærområdet når man var utendørs og passet barna sine, den er åpenbart forbi.

Jeg tviler på at det finnes forskning, bekreftet sådan, som støtter at det er veldig viktig at alle toåringer må i barnehagen, hvis ikke går integreringen skeis. Jeg tviler på det er DER problemet ligger. Jeg tviler også på at innvandrere snur opp ned på familielivet sitt og kvinnene forter seg ut i arbeidslivet, fordi det kun var toåringen som holdt dem hjemme.

Ikke missforstå, jeg støtter kvinner i arbeid. Av flere grunner, inkludert integreringsårsaker, men jeg tviler på årsak-virkning her. Jeg tror man putter toåringen i barnehagen fordi man skal på jobb. Ikke at kontantstøtten er det som gjør at man ikke har lyst på jobb, og ikke putter toåringen i barnehagen. Jeg tror altså dette kommer, og må komme av seg selv, i naturlig rekkefølge.

Jeg mener også det er helt feil å medisinere en hel befolkning, fordi det i hovedsak er en håndfull familier på Oslo øst hvis familieliv man anser som problematisk, og vil til livs.

Integreringspolitikk får man løse på annet vis.

Reklamer