Åh som jeg morer meg over folks reaksjoner på artikler som denne: «Hevder folk på vestkanten er penest i Oslo»

Pigger stritter i alle retninger, det viftes med janteloven («de er styggere», «de sminker seg mer», «de fettsuger seg mer»), fordommer tas frem og logikk og rasjonalitet legges til side. Slik er det når det sies noe politisk ukorrekt.

Men egenetlig er det så åpenbart. Dersom vi forutsetter:

  • rike og vellykede er attraktive (og de finner vi på vestkanten)
  • pene mennesker er attraktive
  • attraktive mennesker har flere å velge mellom når de skal finne seg partner

… så følger det at de rike og vakre finner hverandre. Og de flytter som regel vestover.

Så dersom det ikke finnes andre signifikante faktorer som er oversett, så burde dette være en svært troverdig hypotese.

Men hva er skjønnhet spør noen? Vel, skjønnhet er det vi mennesker synes er pent. Vi trenger faktiskt ikke definere dette noe mer enn dette for å forholde oss til at skjønnhet er noe som faktisk eksisterer.

Morsomste, mest tragikomiske, reaksjon komer fra Per Fuggeli:

– Dumt fordi det blir en utrolig enfoldig tolkning av mennesket. Det er frekt i den forstand at det reduserer oss til dyr,

Ja, Fuggeli, vi er dyr. og vi lar oss påvirke av ting som utseende og penger/vellykethet. Merkelig ting å benekte, men Fuggeli tilhører kanskje samme skole som hevder at kjønn ikke er biologisk, men en sosial konstruksjon. Der har man som tradisjon å benekte virkeligheten og erstatte med egen ideologi og ønsketenkning.

Reklame