Staten eier ditt liv og din død!

november 26, 2010


En av de tingene jeg finner prinsipielt uakseptabelt i vårt samfunn er at staten har tatt seg retten til å bestemme over din og min død. Vi får ikke lov å avslutte eget liv ved eget ønske. Forsøker vi dette vil staten tre inn og bruke sitt maktapparat for å hindre deg.

Jeg er fullt klar over at noen som på et tidspunkt ønsket å dø, i ettertid er glad for at de ble hindret. Jeg er også klar over faren for at noen skal komme i en situasjon der de ønsker å dø for å slippe å være en byrde for andre. Men dette er pragmatiske situasjoner vi kan søke andre løsninger på enn å frata samtlige individer retten til å selv bestemme om de vil avslutte sitt liv eller ikke. Og uten at det skal gå på bekostning av mennesker som ønsker å dø, og som fortsette å ønske dette helt til de til slutt får ønsket oppfylt.

Det er prinsippet som er det viktige her. På hvilket etisk grunnlag har staten rett til å ta fra individer selvbestemmelsesrett over eget liv og død?

Så la oss få dette inn i rammer, som tar vare på utfordringene nevnt ovenfor, men som samtidig sikrer våre rettigheter. Kanskje vi kan unngå situasjoner som denne der en enke blir dømt for å hjelpe mannen sin, og der det i etterkant kan oppstå tvil om enkelte av de faktiske forhold rundt dødsønsket.

Advertisements

19 Responses to “Staten eier ditt liv og din død!”

  1. Morten Horn Says:

    Hei,
    Først synes jeg vi skal være varsomme med å bruke denne tragiske saken i det som vi kjenner som en opphetet samfunnsdebatt. En dypt deprimert mann har tatt sitt liv. Tilbake sitter fortvilte barn, og en enke som antagelig er like fortvilet.
    Når vi snakker teoretisk om «retten til å avslutte sitt liv», så må vi huske at de aller fleste selvmord skaper sterke følelser hos de som står rundt, og en sorg som ikke alltid er lettere å bære selv om man kan forstå motivasjonen bak selvmordet.

    I innlegget ditt spør du «på hvilket etisk grunnlag kan staten ta fra individer selvestemmelsesretten over liv og død?»

    Man kan si mye om dét, men ett sted å begynne er den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, der artikkel 2 omhandler retten til liv, og statens plikt til å verne om liv. At den plikten faktisk overstyrer individets rett til å avslutte livet (vel å merke med omgivelsenes viten og bistand), framkom at Strasbourg-domstolen behandlet saken til Diane Pretty i 2002.

    Jeg vil ellers svare tilbake: Mener du at staten (ofte representert ved oss helsearbeiderne) IKKE har rett til å forhindre eller avbryte selvmordsforsøk, ikke i NOE tilfelle? Eller hvis du mener at det faktisk er noen tilfeller hvor det er riktig å aktivt forhindre selvmord, hvilke kriterier mener du burde gjelde?

    Det er nettopp dette debatten om aktiv dødshjelp dreier seg om – hvilke kriterier skal gjelde for når noen skal få hjelp til å dø, og i hvilke situasjoner skal man ikke hjelpe, men forhindre selvmord.

    • ukorrigert Says:

      Hei Morten,

      ved å henvise til menneskerettighetskonvensjonen og Strasbourg, så har du ikke vurdert det prinsipielle ved spørsmålet, du har bare forskjøvet ansvaret.

      Til spørsmålene dine:
      «Mener du at staten (ofte representert ved oss helsearbeiderne) IKKE har rett til å forhindre eller avbryte selvmordsforsøk, ikke i NOE tilfelle?»

      Ja, det mener jeg. Ditt liv er ditt, og ikke statens sitt.

      Men samtidig mener jeg, som jeg skrev, at dette må inn i ordnede former. For å ta hensyn til de problematiske forholdene rundt selvmord og eutanasi. Og det innebærer at staten til en viss grad kan utsette et ønske om selvmord, for å få klarhet i forholdene rundt, at det er et ekte ønske og ikke noe «snusk» fra andre osv.

      En slik ordning vil kunne hindre at det oppstår tvil om de faktiske forhold, og dermed også hindre at noen iscenesetter falskt selvmord.

      «Eller hvis du mener at det faktisk er noen tilfeller hvor det er riktig å aktivt forhindre selvmord, hvilke kriterier mener du burde gjelde?»

      Først må jeg påpeke at en situasjon kan inneholde mange elementer av riktig og galt, samtidig. Det er ikke slik at det er 100% riktig, 0% galt å tillate at noen tar sitt eget liv. Vi er snarere i en situasjon der vi har med galt og verre å gjøre.

      Staten har en plikt til å forsvare liv. Først og fremst mot andre, men også til en viss grad forsvare noen mot seg selv.

      Men staten har også plikt til å forsvare individets selvråderett.

      Så her er det altså til en viss grad galt mot galt. Men den største synden mener jeg det er å frata individet selvråderetten over det mest verdifulle individet besitter, sitt eget liv.

      • Morten Horn Says:

        Takk for svar. Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva du mener. Det er helt sant som du sier, at det sjelden er noe som er 100% galt eller riktig. Men det å begå selvmord eller bli tatt av dage, dét er 100%. Selv om det skulle være 67% riktig og 33% galt (blir litt rart det her, man vil jo aldri kunne regne slik) å hjelpe noen med selvmord, så må det munne ut i et svar som er 100% ja eller nei. Du må falle ned på den ene eller andre siden av gjerdet.

        Men jeg opplever at du fortsatt sitter på gjerdet:
        Du svarte først «Ja, det mener jeg. Ditt liv er ditt, og ikke statens sitt.»
        Dernest svarte du: «Staten har en plikt til å forsvare liv. Først og fremst mot andre, men også til en viss grad forsvare noen mot seg selv.»

        Men hva mener du vi skal/bør gjøre? Skal vi aktivt hindre selvmord, eller skal vi ikke? Og hvis vi skal hindre noen, hvilke skal vi hindre, hvilke skal vi tillate?

        Det er ikke så mye hensikt i å late som om man «tenker prinsipielt» her, hvis man aldri er villig til å teste prinsippene sine mot virkelige utfordringer.

        Virkeligheten er at årlig tar omlag 500 mennesker sitt liv i Norge, ca. 10 ganger så mange begår selvmordsforsøk, og enda flere har mer eller mindre sterke og vedvarende selvmordstanker.
        Noen av dem har «gode» grunner, mens andre igjen har motiver som selv innbitte liberalister har vanskelig med å akseptere.

        Det er ikke sikkert at du personlig kommer i møte med menneskene, men for meg som helsearbeider er jeg nødt til å velge HVA jeg skal si til dem: Ja eller nei.

        Jeg synes det er nokså åpenbart det du vil fram til – at det er for og mot her. Alle skjønner det. Det er mer interessant hva du vil velge. Dersom du virkelig mener at samfunnet skal akseptere og bistå alle som ønsker å ta sitt liv, så må jeg bare si at det er et ekstremt standpunkt som du neppe har særlig støtte for. Og jeg tror heller ikke du vil klare å stå ved det, dersom f.eks. et menneske du er glad i forsøker å begå selvmord.

      • ukorrigert Says:

        At det å ende sitt eget liv, med eller uten hjelp, er 100% galt er din subjektive mening. Den er ikke mer verdt enn den subjektive meningen til den som er innehaveren av livet.

        Spørsmålet er hvem sin mening som skal gjelde. Din, statens eller den som innehar livet?

        Hva jeg mener vi skal gjøre synes jeg selv at jeg har gitt klart uttrykk for:

        Vi skal tillate folk å ta sitt eget liv. Vi skal tillate dem å få hjelp til dette. Men det må foregå i ordnede former.

        Jeg kan konkretisere dette noe: Noen (lege, prest, advokat e.l) må notere ønsket. Hjelp og alternativer må tilbys. Noe tid må gå. Så må den nødvendigve bistand gis (av noen som aksepterer å hjelpe med en slik handling.)

        >Og jeg tror heller ikke du vil klare å stå ved det, dersom f.eks. et menneske du er glad i forsøker å begå selvmord.

        Tenk nøye gjennom dette. HVEM er det du tenker på her? Er det den som lider, eller de rundt?

        Dette er et egoistisk standpunkt. Det kan hende du har rett, det kan hende jeg vil angre, gråte, tigge og be. Men det er EGOISME å tvinge andre til å leve med den hensikt å beskytte seg selv mot vanskelige situasjoner.

        Tenk på det!

      • Morten Horn Says:

        (svar til innlegg fra ukorrigert 1. desember)

        Beklager dersom jeg formulerte meg uklart. Jeg mente faktisk ikke at det er 100% galt å «ende sitt liv med eller uten hjelp» – tvert i mot anerkjenner jeg at dette kan være litt galt og litt riktig, med ulik «prosentdel» for ulike tilfeller.
        Men når man først velger å UTFØRE en slik handling – da er det ikke lenger litt slik og litt slik – det er en irreversibel, absolutt, handling. Det er 1 eller 0, i dataspråket. Så uansett hvor nyansert syn du måtte ha på det enkelte tilfellet foran deg, så må det munne ut i en entydig, unyansert handling: Ta liv eller ikke ta liv. Forhindre selvmordet eller la det skje.

        Hvis du skal lage en dødshjelpslov, så gjelder det samme. Det hjelper ikke at loven sier at «det kan være riktig, i noen tilfeller». Loven må entydig definere når det er tillatt, under klare kriterier. Kriteriene må være rettferdige, og de må faktisk tåle å bli testet rettslig, i tilfelle noen får avslag. Så langt har ingen land i verden klart å komme opp med lover som er tilfredsstillende – senest i går ble et skotsk lovforslag nedstemt av parlamentet (http://www.bbc.co.uk/news/uk-scotland-11876821)

        Jeg synes du er nokså drøy når du rett ut sier at jeg bør tenke på om jeg skal ta hensyn til mine egne motforestillinger, eller til pasientens ønske om å bli tatt av dage. Du burde bruke litt tid på å tenke over hvorfor nettopp jeg, en lege, skal utpekes som en som har plikt til å ta liv. Når, i mitt livsløp, tok jeg den avgjørelsen som ga meg denne plikten?

        De fleste som argumenterer for aktiv dødshjelp hevder at det skal være en reservasjonsrett for leger som ikke vil delta. Men erfaringen fra Nederland er at mange opplever et press nettopp slik du kommer med nå – at de må velge mellom sin egen overbevisning og lojaliteten til pasienten. Ofte seirer lojaliteten – og legens samvittighet blir skadelidende.

      • ukorrigert Says:

        >Det hjelper ikke at loven sier at “det kan være riktig, i noen tilfeller”.

        Det skal IKKE være opp til loven, men opp til personen selv. Dette er jo hele utgangspunktet mitt.

        >Du burde bruke litt tid på å tenke over hvorfor nettopp jeg, en lege, skal utpekes som en som har plikt til å ta liv

        Jeg har ikke hevdet noe slikt. Derimot har eksplisitt skrevet det motsatte:

        «Så må den nødvendigve bistand gis (av noen som aksepterer å hjelpe med en slik handling.)»

        Jeg må si at jeg synes det er skuffende at du verken har fått med deg hovedpoenget mitt (det bør være opp til personen, ikke staten, å forvalte slutten på eget liv), og at du får det for deg at jeg skal tvinge noen til å ta andres liv, på tross av at jeg ikke har skrevet noe slikt, men eksplisitt skrevet det motsatte.

      • Morten Horn Says:

        OK,mulig vi snakker forbi hverandre her. Når det gjelder loven: Loven må enten si om det er lov eller ikke lov, å ta livet av en pasient som ber om det. Per idag er det ikke lov.
        Hvis loven sier at «dette får personen bestemme selv» så betyr det at loven sier at det er lov.
        Dersom loven sier at det er lov til å ta livet av pasienter, men bare etter visse kriterier, og bare dersom legen selv synes det er greit – så betyr det at loven sier det er lov å ta livet av pasienter. Men det betyr IKKE at pasientene får bestemme selv – fordi de underlegges både formelle kriterier og legens skjønn.

        Jeg skjønner at du ikke mener det skal være en plikt til å utføre aktiv dødshjelp. Mitt poeng var at leger som får denne forespørselen kan/vil føle seg i skvis mellom egen samvittighet og lojaliteten til pasienten. Dersom vi legaliserer aktiv dødshjelp vil legen (eller de som skal ha rett til å utføre denne handlingen) settes under press. Dette presset kan være stort, selv om det ikke er en juridisk plikt. Dette har vi erfaring fra bl.a. i Nederland. Spesielt kan presset bli stort på leger som jobber i utkantstrøk, dersom de VET at pasienten (som ofte er syk og svak) vil utsettes for store strabaser og kanskje kostnader for å komme til en alternativ lege som vil vurdere eller utføre aktiv dødshjelp.

      • ukorrigert Says:

        Poenget er enkelt: Loven skal gi alle mennesker (ikke bare pasienter) rett til å forvalte slutten på eget liv.

        Jeg ser ikke noen grunn til å forvanske dette.

        Og at en lege skal beskyttes mot potensielt utfordrende situasjoner (føle press), synes jeg ikke skal settes høyere enn en person rett til å bestemme over egen død.

        På den ene siden en frisk lege som synes det kan være en vanskelig situasjon. På den annen side en person som kanskje lever i et konstant smertehelvete (for å sette det på spissen.)

        For meg er det ikke noe tvil.

        Men igjen, tilbake til det grunnleggende:

        Hvilken rett har man til å ta fra noen råderetten over egen død?

      • Morten Horn Says:

        OK, det er ditt syn, men jeg regner med at du skjønner hvorfor flertallet av leger er motstander av en lov som det du foreslår. Da vi valgte yrket vårt var det ikke mtp. å eksponere oss for press om å ta liv eller hjelpe til selvmord.

        Jeg synes dagens norske lov er god. Det er ingen, hverken syke eller friske, som har noen rett til å ta sitt liv eller bli tatt av dage. Man kan, dersom man vil, begå selvmord. Men dét må i så fall skje i skjul, enten man er fysisk sprek eller sengebundet. Vi som står rundt har en plikt til å gripe inn dersom vi blir vitne til et selvmordsforsøk.
        At dét er riktig, viser bl.a. det at det store flertallet av de som begår selvmordsforsøk i ettertid er glade for at de ble reddet. Vår kunnskap om psykologiske prosesser hos selvmordsutsatte pasienter tilsier også at dragningen mot selvmordet ikke bare skyldes indre, uforanderlige faktorer hos dem selv – det skyldes også ytre faktorer som vi har muligeht for å gjøre noe med, slik at drivet mot selvmord reduseres.

        Men vi blir nok ikke enige om dette, takk for debatten.

      • ukorrigert Says:

        >Det er ingen, hverken syke eller friske, som har noen rett til å ta sitt liv …

        Hvorfor ikke? Tilhører ikke mennesker seg selv? Tilhører ikke ditt liv deg, og mitt liv meg?

        Det er for meg helt grunnleggende at hver mann er sin egen herre. Og jeg synes det er rart noen, så mange, kan ta så lettvint på å overstyre andre mennesker på denne måten.

        Artikkel 1 i menneskerettighetserklæringen: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

        Hvor frie er vi om vi ikke en gang får lov til å dø når vi vil?

        Selv takk for debatten!

  2. LindaM Says:

    Denne saken er tragisk for familien.

    Men jeg stiller meg faktisk svært spørrende til om dette er en riktig dom. Jeg har ikke lest forundersøkningen som kan forklare hvorfor enken blir trodd. Bare det media skriver.

    Det som forbløffer, er at en lege, med sin kunnskap, sin praksis med injeksjoner, hans personlige engasjement av å hjelpe narkomane osv. ikke valgte å injisere heroinen alene. Hvorfor tvinge sin kone til deltagelse?

    Forklaringen om en suicidpakt er heller ikke rimelig. Hvorfor skulle han ønske det? Depresjon forklarer ikke det siste.

    Sorry. men jeg blir tvilende når enken har løyet i andre sammenhenger i sine forklaringer. (truet med hagle bl.a)

    • ukorrigert Says:

      Hei Linda,

      bloggen min omhandler ikke saken direkte. Saken er for meg først og fremst en anledning til å ta opp temaet med selvråderett over eget liv.

      Det jeg synes er viktig med saken er å påpeke at dersom selvdrap og eutanasi var lovlig, og hadde regulerte rammer, så ville det vært mulig å fått klarhet i situasjonen på forhånd. Og på den måten kunne man sluppet å være i tvil om de faktiske forholdene i etterkant.

    • LindaM Says:

      Om du vil diskutere eutanasi så var denne saken et dårlig eksempel. – Og staten kan aldri forhindre noen som er fysisk stand til det, å ta sitt liv. Ingen kan overvåkes 24/7 Vil man dø, så finner man løsningen så lenge man fysisk er i stand til det.

      Men det er samfunnets oppgave å hjelpe mennesker som er i en akutt, vanskelig livssituasjon; Fysisk eller psykisk syke.

      Deprimerte, psykotiske kan ved samtaler og medisiner hjelpes tilbake fra mørket, se en framtid. Men blir kronikere. Andre har diagnoser hvor døden ofte surrer i hodet. Det vet jeg gjennom mitt yrke!

      Depresjon og aggresjon er «tvillinger» Se bare på metodene flere velger for å avslutte livet. Andre «ber om hjelp» med sine gjentatte forsøk. Og noen velger døden for å hevne seg. Få andre til å føle skyld.

      Suicidalitet er sammensatt og handler ikke om hvem som bestemmer. Og bare en selv kan heldigvis velge.

      Denne saken du velger kommentere i din blogg, er ikke et klart tilfelle hvor noen utøver hjelp til en som ikke kan utføre suicidet selv! Legen har både kunnskap og vet hvordan. Han var ikke fysisk handikappet.

      Jeg er åpen for at mennesker som lider av en dødelig sykdom, har store smerter, lider, er sterkt hemmet av sin sykdom – Er fysisk for svak til selv sette punktum – Når det nærmer seg slutten, når livskvaliteten er forsvunnet…

      Slike bør få hjelp. Få en verdig avslutning når tiden kjennes riktig og moden. Men først etter flere leger har bedømt personens psyke og vurdert det ikke finnes noe håp. Innen lidelsen bare blir fornedring.

      Jeg tror at å vite får hjelp når en ikke selv lenger fysisk orker avslutte sine plager, skapes trygghet og verdighet. Flere kan velge leve en stund til, om de vet avslutningen blir verdig ved man selv har kontrollen.

      Når det gjelder legen og hans enke, har jeg ingen god følelse. Det er sjelden noen ber andre om hjelp til det en selv klarer utføre så mye bedre enn andre; Sette injeksjoner.

      Og jeg håper virkelig ikke du mente at det ville være greit at legen kunne fått utredet hjelp til å dø pga depresjoner. Heller ikke at du mener det er greit at arvinger «hjelper» når det ikke er nødvendig!

      Se til Nederland og Sveits. Eutenasi er etiske spørsmål vi skal tenke over og få lov å modnes. Det finnes ingen enkle svar som favner alle. Fys/psykisk smerte oppleves aldri likt, men grensene og lovene må være klare.

      Til slutt tilbake til legen og enken: Barna til legen har også sine tvil. Og de burde kjenne sin far.

      • ukorrigert Says:

        >Og bare en selv kan heldigvis velge.

        Det er jo nettopp det en ikke kan. Man kan ikke velge selv, det er forbudt. Man kan ikke få hjelp om man trenger det, det er forbudt.

        Man kan ikke velge. Valget til å bestemme over slutten på eget liv er fratatt ved lov.

        >Jeg er åpen for at …

        Du er åpen for? Hvilken rett har du til å bestemme over slutten på andres liv?

        Der ligger utfordringen!

        Hvilken rett har du, jeg eller staten til å ta denne avgjørelsen på vegne av den som innehar livet?

        Se også svaret til Morten Horn ovenfor.

  3. stein Says:

    Helt ufattelig hvor naivt rettsystemet vårt er.

    Barna til legen stiller seg uforstående til farens plutselige selvmord. Selvmordet oppfattes av dee som et lyn fra klar himmel.

    Det er kona selv som setter en overdose HEROIN på sin ektemann som er lege og har utallige andre medikamenter til sin disposisjon.

    Politiet selv tviler på kreftdiagnosen,…..

    Herre min ! Åpenbart at dama har sluppet veldig billig unna med mord.

    Det er ufattelig hvor naive folk virkelig er ! !

    Mannen ble drept med et helt klart og tydelig overlegg. Premeditert drap !

    Et spørsmål til dere som støtter kvinnen i hennes avgjørelse å pumpe mannen sin full med heroin.

    -Hvilke forutsetninger har dere for å mene noe som helst om hvorvidt mannen hennes ønsket å dø ? Dere vet INGENTING utover det kvinnen har HEVDET.

    En lege som ønsker å dø, bruker vel for fanken ikke HEROIN for å få fullbyrdet ønske sitt ! !

    Makan ! Hvor naive går det an å bli !?!?

  4. jaja Says:

    Staten eier deg fra vugge til grav. Det gjorde nok den dansk-norske kongen før også, for om noen drepte en person, måtte det betales bot til kongen fordi kongen hadde lidd tap av en undersått.

    • LindaM Says:

      🙂 Det er vel riktigere å si at vi er en del av staten fra vugge til grav. «Staten» er oss alle. Og vi har ansvar for både oss selv og våre nærmeste. Ser til at hjelp kan tilbys når noen ikke har innsikt i seg seg selv en tid.

      Ingen tvinger tilregnelige til å ta sine medisiner, eller fysisk hindre disse avslutte livet her på Tellus.

      Men når smerter, lidelse, fornedrelse og verdighet blir den eneste tråden livet henger fast ved, ja da mener jeg vi har plikt til å hjelpe og innfri den sykes ønsker om å få slippe mer. Når det ikke lenger finnes mening og håp.

      Spørsmålet er om «hjelpen» til legen var oppriktig ment for å hjelpe ham. Hans barn tviler.

  5. Barbro Says:

    Dette er en veldig tragisk sak hvor det bare finnes tapere.Hvordan kunne legen være så til de grader egoistisk å true kona si med pistol til å sette sprøyta?Han var jo lege,og kunne vel ha satt den selv?Men han var kanskje så avhengig av heroin at han ikke klarte det på grunn av skjelving.Er klar over at dette er veldig farlig å si,men jeg tror det er viktig at dette spørsmålet kommer fram.
    Jeg tror at kona var et offer.


  6. […] privatliv. Som individer er vi ikke det offentliges eiendom, selv om litt for mange ser ut til å mene det fra tid til annen. Overvåking er en krenkelse av individets privatliv, og ikke noe man kan tillate […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: