Win Win

oktober 20, 2010

Det er et forunderlig trekk med folk og journalister i dette landet at det virker som om det er noe negativt med at noen «tjener millioner på barna dine«, eller tjener penger på «noe som er det offentliges ansvar».

Så la meg si det klart og tydelig:
Det at private aktører tjener penger på å utføre samfunnsnyttige oppgaver er en WIN-WIN situasjon. Dersom man i et samfunn kan legge til rette for at det er økonomisk lønnsomt for private å tilby tjenester som skaper et bedre samfunn, så tjener alle på dette.

Tilrettelegging for positiv samfunnsnyttig engasjement fra private bør være noe vi etterstreber i så mange situasjoner som mulig, og ikke noe vi bør frykte eller se på med skepsis og misnøye.

Den vanlige innvendingen er at når private trekker ut overskudd, så forsvinner ressurser som skulle tilfalt brukerne av de offentlige tjenestene. Men dette er et snevert bilde av virkeligheten. Private bedrifter betaler nemlig skatt, de skaper arbeidsplasser og de reinvesterer pengene. Dette blir det økonomisk vekst ut av. Pengene forsvinner IKKE ut av samfunnet, bare fordi de har vært en tur innom lomma på for eksempel «barnehagebaronene», som VG kaller dem.

Privatiseringsfobi og redselen for at noen skal tjene penger på å dekke samfunnsbehov er nettopp det, en fobi, en ubegrunnet frykt.

Spotify: Eie ikke leie

oktober 15, 2010

Jeg digger Spotify!

Jeg har gjentatte ganger, og i mange fora på nett, forsvart at fri deling av musikk burde være mulig. Samtidig mener jeg at man bør betale for musikken. Men det er altså ikke slik at fordi man bør gjøre en ting så skal det være straffbart å ikke gjøre det.

Jeg skal ikke dra regla om hvorfor fildeling burde være lovlig nå, men heller si noen ord om Spotify.

Jeg har fått musikk- og film-bransjene i vrangstrupen, pga. måten de forfølger sine urettmessige rettigheter, og har sverget en personlig boikott. Samtidig hører jeg en del på Spotify, og har oppdaget mange nye artister der. Og jeg kjenner kjøpelysten, slik at jeg kan få skikkelig lydkvalitet. Jeg har Spotify Free, som gir redusert lydkvalitet i forhold til Spotify Premium  som koster 99,-  per måned.

Men jeg ønsker å eie, ikke leie. Når året er omme og jeg har brukt 1200,- på musikk, så ønsker jeg å sitte igjen med en liten bunke CD-plater med «full» lydkvalitet, som jeg kan høre på når jeg vil, resten av livet.

Så her er mitt ønske: Mulighet til å kjøpe album på CD, direkte via Spotify, slik at jeg kan støtte Spotify og få albumene jeg har lyst på. (Det er «Buy Album»-knapp i Spotify. Den virker ikke, i hvertfall ikke i skrivende  stund. Og ikke vet jeg om det er snakk om å kjøpe MP3’er eller om det er koblet med en butikk.)

Spotify er fantastisk. Man kan lytte gratis, og søke og finne ny musikk. Eller man kan abonnere, og få tilgang til all musikken i bedre kvalitet, også off line. Og det provoserer meg når evneveike representanter for platebransjen mener Spotify ikke gir dem nok inntjening. De har inntjening, bare ikke nok til å tilfredsstille grådigheten. Jeg vet ikke hva de forventer, men jeg synes det er urimelig å behandle Spotify som noe annet en gjennomsnittlig radio-kanal. Spotify er en av mange kommersielle aktører som  videreformidler musikken, og bør behandles som en av mange  som bidrar til den samlede totalen. Og Spotify bør  verdsettes som en måte å gjøre musikken kjent, og på den måten selge mer plater (til slike som meg) og lokke folk til konserter og til å kjøpe merchandise m.m.

Jeg kommer ikke til å kjøpe noen plater i butikken igjen, før jeg samtidig kan si klart fra på statistikken at det er Spotify sin fortjeneste at jeg kjøper akkurat den plata. (Eller at bransjen snur i forhold til sin uakseptable behandling av kundene sine.)

Det er ikke vanskelig å finne en dissident i et land med over 1,3 milliarder innbyggere, men poenget er at mange i Kina er fornøyd med hvordan de har det. Dette er bare nok et bidrag til å stemple Kina som et udemokratisk land, vurdert ut fra vestlige kriterier. Jeg mener det er totalt misforstått, og det vil kineserne også tenke, sier Arnulf Kolstad til VG Nett.

– I Kina har de ikke en gang et eget ord for meg. De tenker hele tiden relatert til andre mennesker. Når vi snakker om ytringsfrihet er det ytringsfrihet i vår forstand vi mener. Kina realiserer menneskerettigheter i deres kultur og på deres utviklingsnivå. Å hevde at personlig ytringsfrihet er den viktigste menneskerett, og en betingelse for en fredelig verden, er en typisk vestlig tankegang, sier han.

Ref: VG

Nobelprisvinner Liu Xiaobo er arrestert for «inciting subversion of state power«. Denne kinesiske loven kan brukes mot «anyone who uses rumor, slander or other means to encourage subversion of the political power of the State or to overthrow the socialist system …»

Liu Xiaobo er altså arrestert for å ha ytret seg mot systemet. Det tilsvarer å bli arrestert i Norge for å ønske å forkaste den Rød-Grønne regjeringen. At dette er galt, er ifølge NTNUI-professor i sosialpsykologi Arnulf Kolstad en vestlig verdi. Kolstad mener altså at det ikke er nødvendigvis galt med slik fengsling i Kina. Og siden Liu Xiaobo er en kineser, så er det altså ikke nødvendigvis galt for ham at han er blitt arrestert for sine meninger?

Kolstad kan ha rett i at mange i Kina vil synes det er rett å arrestere en trøbbelmaker som Liu Xiaobo. Men det betyr ikke at det er riktig for Liu Xiaobo, og det betyr heller ikke at det vi i vesten anser som grunnleggende menneskerettigheter ikke skal gjelde for kinesere. Det siste er dobbeltmoral. En moral gjelder når vi behandler oss, en annen moral gjelder når vi behandler dem.

Kolstad argumenterer med at kineserne ikke har et ord for «meg», og at «de hele tiden tenker relatert til andre mennesker». Jeg tolker et implisitt dulgt argument her, Kolstad fører ikke argumentet selv i klartekst, om at for kinesere så er fellesskapet viktigere enn en selv. Og det kan godt stemme, jeg kjenner ikke kinesisk kultur. Men selv om dette er sant, selv om det for kinesere flest er viktig for individet å være til for samfunnet, så gir ikke det fullmakt til å ignorere andre individs rettigheter, og tvinge dem inn i denne rollen. Man må skille mellom egen selvoppofrelse, og andres tvang.

Et samfunn har ingen egenverdi. Et samfunn kan ikke ha noen egenverdi, for et samfunn har ikke egen bevissthet. Kun en bevissthet kan verdsette noe. Derfor kan ikke samfunnet som enhet verdsette noe som helst, heller ikke seg selv. Samfunnet har verdi for oss mennesker, individene som utgjør samfunnet.

Å være selvoppofrende er å gi av seg selv for de andre menneskene i samfunnet. Og et samfunn der alle gjør dette kan være et godt samfunn. Men et samfunn som tvinger andre individ til å bli offer for fellesskapets beste har utspilt sin rolle. Samfunnet er ikke lenger til for individet, men for seg selv. Individene taper, og samfunnet har ikke lenger positiv verdi for menneskene i det, men negativ verdi.

Å snakke om vestlige verdier er et blindspor. Å ivareta individet og dets grunnleggende rettigheter, og beskytte det mot et samfunn/system som opptrer som en overgriper,  er en verdi som følger av den logiske og rasjonelle erkjennelsen at samfunnet/systemet/fellesskapet ikke har egenverdi eller evne til å verdsette. Kun individer har dette.

La ikke kulturrelativister så tvil: De samme grunnleggende menneskerettigheter gjelder for all verdens individer. Uavhengig av hva samfunnet rundt individene ønsker og mener. Det kan aldri bli riktig å arrestere noen for deres meninger. Selv ikke kinesere.