Man trenger ikke lyve for å være uredelig

september 22, 2010


Det er ikke alltid virkeligheten strekker til, det er ikke dermed sagt at man lyver, men man modifiserer for å få fram det man ønsker. All journalistikk og all dokumentar er manipulert. Uansett, sier han.

Dokumentarfilmskaper Even Benestad om Vibeke Løkkeberg sin siste film

Man trenger ikke lyve for å være uredelig. Jeg er fullstendig enig med Benestad at all journalistikk og dokumentar er manipulert. Alle journalister viser et utsnitt av verden, og det er et valgt utsnitt. Dette utsnittet kan være representativt for virkeligheten, eller det kan gi et fullstendig feilaktig inntrykk. Helt uten å lyve.

Jeg har debattert på nett i mange år. Og jeg har truffet på mang en motdebattant som ikke hadde gode nok reelle argumenter. Da smører de på for å gjøre ting verre enn de er, slik at de fortsatt har noe å kritisere. Slike debattanter kommer sjelden spesielt langt.

Selv om all gjengivelse av virkeligheten inneholder en viss grad manipulasjon, så gir ikke det uten videre anledning til å manipulere ting enda mer. Og når man ikke klarer «å få frem det man ønsker» med alle de muligheter man har til å selv velge utsnitt og situasjoner, men må  ty til manipulering, da burde man heller være litt selvkritisk og spørre seg om det man ønsker å få frem faktisk er så reelt som man tror.

«- Hvis han føler seg lurt, spør jeg: Hva er han lurt til? Til å få medfølelse med kvinner og barn som blir drept i krigen?» spør produsent Terje Kristiansen retorisk. Men er følelser det man skal legge vekt på når man vurderer en situasjon?

Man skal ikke være følelsesløs. Det er svært viktig med følelser og omtanke. Men det som er farlig er å la følelser og sympatier styre konklusjoner. Man kan gå i felle og ta parti med den man synes mest synd på. Men det er ikke nødvendigvis den parten som har rett. Israel er sterkest. Palestinsk sivilbefolkning er den som lider mest pga. terror og krigshandlinger i Palestina. Det er ikke dermed sagt at Israel er en ensidig overgriper og har skyld i situasjonen. Snarere synes jeg det er mer riktig å dele opp i tre parter: Israel, sivile palestinere og terrorister. Og jeg legger skylden på terroristene for å skape den situasjonen som palestinerne lider under.

I Norge har det utviklet seg en kultur for å velte seg i palestinernes lidelse. Det gir folk en slags moralsk høyverdighetsfølelse  å tale palestinernes sak mot den slemme Israelske staten. Slik føleri er farlig, for det skaper en ekstremt ensidighet, der man blir blind for kompleksiteten i situasjonen, blind for områdets og konfliktens historie og blind for hvilke løsninger som faktisk kan fungere. Det ensidige kravet mange retter mot Israel er farlig, fordi det er ikke reelt gjennomførbart. Og dermed vil man ikke kunne løse konflikten på den måten. Og konsekvensen er økt palestinsk lidelse.

Så jeg beskylder mange for å velte seg i palestinernes lidelse og tenke mest på egen moralske selvfølelse. For hadde de virkelig brydd seg om palestinerne, så mener jeg at folk hadde opptredd mye mer reflektert, nyansert og konstruktivt enn det man ser i dag.

Ref: VG

Reklamer

30 Responses to “Man trenger ikke lyve for å være uredelig”

  1. Gunsken Says:

    Om en dokumentarfilm er manipulert er det ikke bare løgn og svindel, men beviser at produsenten har sin egen agenda, og må finne på noe, eller klippe til noe for å få sine meninger og holdninger fra.
    En dokumentar skal være akkurat det den sier – en dokumentar, som dokumenterer det som faktisk skjedde. Å manipulere bilder og kommentarer er et forsøk på å manipulere folket. Men folket har jo i mange år fått ørene tutet full fra den «politisk korrekte siden», som gjerne stempler alle som ikke er enige som rasister, dumme, ignorante og intolerante. Men hver er egentlig de som er intolerante???? Det er dem som ikke tolererer at andre har meninger som ikke stemmer overens med deres. Derfor må folk manipuleres slik at vi alle passer inn i den «Riktige Formen», skapt av det venstrevridde media-sirkuset, der de samme personene blir intervjuet i alt som skjer, og alle avisene skriver det samme. Budskapet er ensrettet og manipulert. Alle som ikke er enig SKAL bli enig, ellers blir man utskjelt for å være intolerant eller rasist….
    Å manipulere en dokumentarfilm vise bare så altfor tydelig hvilket råttent samfunn vi lever i når det gjelder media. Ellers skal jeg «vedde» på at staten har bevilget pengene til å lage denne filmen!
    Stopp verden, jeg vil av!

    • ukorrigert Says:

      Det står jo svart på hvitt at Løkkeberg gjøre dette for å få fem sin virkelighetsforståelse. Og de skammer seg ikke en gang, de forsvarer dette som om det er slik det skal og må være.

      Etter min mening tar slike holdninger livet av dokumentarfilmen. Man kan ikke lenger stole på at de forsøker å formidle virkeligheten på en ærlig måte og informativ måte.

  2. Lazarus Says:

    «der man blir blind for kompleksiteten i situasjonen, blind for områdets og konfliktens historie og blind for hvilke løsninger som faktisk kan fungere.»

    Endelig en som faktisk nevner noe fornuftig i denne skrekkelige konflikten. Problemet er mye at media gjør det de kan for å polarisere konflikten med «for eller mot» Israel, og at en derfor samtidig tar motsatt standpunkt til den andre siden av bordet.

    Det er svært uheldig for det er nærmest påkrevd at vi inntar en klar posisjon i konflikten med hvem vi skal støtte selv om det tross alt kanskje er den unevnte part, terroristene, som har mye av skylden for at konflikten raser videre uten noen reell mulighet for å finne en fungerende løsning.

    -Lazarus

    • ukorrigert Says:

      Det med å bli avkrevd en side i konflikten er noe jeg har opplevd ved et par anledninger, og noe som bare får meg til å riste oppgitt på hodet.

      Jeg støtter to parter. Jeg støtter Israelernes rett til å få ha sitt land i fred, og beskytte seg mot terrorister. Jeg støtter sivile palestineres menneskerettigheter og rett til å leve i et demokrati. Jeg støtter ikke terroristene som bruker uakseptable virkemidler for å holde konflikten i live. Og jeg støtter ikke venstresosialistenes ensidige kamp for å demonisere Israel.

  3. Terje Says:

    Filmen lukter ekstremt sur sokk fordi Løkkeberg har en så tydelig agenda med den, det er nærmest en propagandafilm laget av innbitte Palestinaforkjempere. I slike tilfeller blir filmen nærmest ugyldig. Bare tittelen lukter politisk vridning.

    Synd, fordi konflikten fortjener en dyptgående film med nøytralt utgangspunkt. Palestina/Israel debatten her hjemme preges av totalt sveiseblinde tilhengere på hver side. Løkkebergs film føyer seg pent inn i rekken og tilfører det totale bildet og debatten null og niks.

  4. Stig Breivik Says:

    Det er trist.

    At venstresosialister lyver og manipulerer fakta for å framstille en virkelighet som *de* mener de har rett til å diktere, er ikke noe nytt. Der sannheten ikke strekker til, må man pynte litt. Det gjør ingenting så lenge målet helliger midlet. Her tilpasser man ikke kartet etter terrenget, her tilpasser man terrenget etter kartet slik man vil ha det.

    Dette er helt et helt vanlig tankemønster blant sosialister. Det ligger nærmest inngravert i det sosiale tankemønstret en tro på at de som enkeltpersoner har et objektivt grep om virkeligheten til de grader at de selv kan manipulere sannheter for å styrke deres egen agenda, og at det i tillegg er til det beste for deg som publikum — eller som statsborger. Dette er jo selve kjernen i det totalitære. De har en ubestridt autoritet fordi de vet best, og om det skulle være på bekostning av sannheten eller noen få liv, skulle da bare være en selvfølge.

    «Kunstnerisk vri». Dette er en konflikt og en historie som er vanskelig nok å komme til bunns i, om man ikke skulle videre forkludre sannheten ved å ta seg «kunstneriske» friheter. Jeg vil faktisk påstå at hun gjør det verre for de involverte parter, da løgner og misbruk av sannheten kun bidrar til å polarisere ytterligere og skape mer forvirring og mer hat, og til syvende og sist går disse «kunstneriske» frihetene ut over de lidende parter på begge sider.

    Dette er faktisk farlig.

    Am Yisrael Chai

    • gunnar Says:

      Det Løkkeberg gjør, er å rekonsturere virkeligheten, noe som er gjort i dokumentarfilm siden tidenes morgen.

      Ta det som regnes som verdens første dokumentarfilm, «Nanook og the North», om livet til en eskimofamilie på Grønland.

      Her bygde man en halv iglo, slik at man kunne få filmet eskimoenes «dagligliv», men koking av mat, og at de la seg i sengene sine for kvelden. Dette var noe de gjorde hver dag, men regissøren rekonsturerte det hele for filmen sin. Dette er en stumfilm, og før kunstig lys var funnet opp. Derfor måtte de «legge seg» mens solen fortsatt var oppe, slik at kamera fikk nok lys.

      Det er fortsatt en dokumenar. Den fremste teoretikeren over dokumentargenren, John Grierson, definerte hva en dokumentar er for noe med «a crreative representation of reality». Med andre ord, man skal vise en virkelighet, men innenfor de rammene filmmediet tillater. Med andre ord: er man ikke der da Colombus oppdager Amerika, er det lov å gjøre en rekonstruksjon. At ingen var til stede med et filmkamera da Colombus gikk i land på det nye kontinentet betyr ikke at det ikke skjedde. Snarere tvert om.

      Og så lenge virkeligheten i Gaza er slik at det fortsatt flyr droner over hodet på innbyggerne daglig, er det fortsatt sant at det flyr droner over hodet på innbyggerne daglig selv om det ikke skjer i akkurat de 20 sekundene Løkkebergs kameramenn filmer den lille gutten.

      Voktor er på viddene. Punktum.

    • ukorrigert Says:

      Gunnar, at noe er gjort «siden tidenes morgen» betyr ikke at det er riktig eller akseptabelt.

      Og å lage en opplsyningsfilm om eskimoer trenger ikke være en dokumentar i det hele tatt. Og om vi skal kalle det en dokumentar kan man diskutere.

      Det er uansett en «loaded labels» fallacy du beågr når du sier: A er en dokumentar. B er en dokumentar. Derfor gjelder de samme regler for A og B.

      Du kaller det «rekonstruere virkeligheten.» Jeg kaller det Løkkeberg gjør å «konstruere virkeligheten.» For den virkelighet hun fremviser er noe hun subjektivt mener eksisterer.

      All dokumentarfilm er subjektiv. Men det er også all virkelighetsoppfattelse. Som jeg skriver i bloggen, kanskje man heller skal være litt selvkritisk og spørre seg om det man ønsker å få frem faktisk er så reelt som man tror.

      • gunnar Says:

        Jammen kjære deg, det er det som er dokumentarfilm!

        Du kan ikke mene at vi skal føre en seriøs debatt om hvordan dokumentarfilmer tar form, dersom du starter med å opprette en helt egen, privat definisjon på hva som er en dokumentarfilm?

        Det er jo det som er så absurd med kritikken fra Voktor. Han lager selv dokumentarer, og benytter seg av de samme grep som Løkkeberg. Har man ikke et kamera der da en handling som er viktig for historien skjer, må man finne bilder som kan illustrere hva som skjedde.

        Om du skal fornekte det, fornekter du jo hele filmen som et dokumenterende medie.

        Om jeg skriver i en avisartikkel at «israleske droner flyr flere ganger daglig over Gaza. Det er en ekstrem belastning for barna, siden de minner dem om dronene som slapp bomber under krigen, og de kan aldri vite om også denne dronen vil slippe en bombe». Så er det en sannhet.

        Løkkebergs metode er å ikke la en stemme fortelle dette mens du ser bildet av dronen i luften. Hun vil fortelle dette uten stemmen, men med rene bilder. Derfor har hun en scene der gutten under brorens bryllup plutselig titter bekymret opp på himmelen. På lydsporet har vi hørt den svare summingen fra dronen noen sekunder allerede. Løkkeberg klipper til en drone på himmelen, for så tilbake til guttens ansikt. Vi ser hans angst, og vi skjønner at dette plager ham. Det er det samme som står i teksten jeg har skrevet over. Begge fremstillingsmåtene dokumenterer sanneheten. Det ene med film som medie – og da kaller vi det gjerne dokumentarfilm – det andre som en tekst som kunne vært skrevet av en journalist i en avis.

        Det er derfor denne debatten er helt absurd. En mann som Voktor vet dette, og må derfor helt klart ha helt andre motiver enn å slå inn allerede vidåpne dører med «sensasjonen» at en dokumentarfilmskaper benytter slike metoder.

      • ukorrigert Says:

        Gunnar, min kritikk handler ikke om hvorvidt Løkkeberg følger rammene for dokumentarfilm eller ikke. Kritikken går på ærligheten og redeligheten.

        Blander man inn fiksjon, så bør dette tydeliggjøres, og ikke presentert som om det var noe som faktisk fant sted.

        Som nevnt, all dokumentarfilm er manipulasjon. Fra manipulasjon av situasjon, til utvalg av opptak, til sammensetting og klipping osv. osv.

        Men dette kan gjøres på en ærlig måte, og prøve å fremstille et godt bilde av virkeligheten. Det kan også gjøres på en høyst manipulativ måte, og skape et falskt bilde av virkeligheten.

        Selv om alt kan defineres innenfor rammene av «dokumentarfilm», så betyr ikke det at manipulasjon og uærlighet er hevet over kritikk.

        Du skriver «fremstillingsmåtene dokumenterer sanneheten». Jeg er ikke enig i en slik svart/hvitt fremstilling.

        Sannheten er objektiv, og den vil vi aldri få tak i. All dokumentarfilm er som sagt subjektiv. Og når det gjelder sannheten, så er det et spørsmål om grader. Det løkkeberg har dokumentert er altså ikke sannheten, det er hennes subjektive bilde.

        Men for å ta et skritt tilbake igjen. Poenget er at Løkkeberg lyver. Når hun ikke klargjør skillene mellom ekte opptak og manipulert opptak, så sier Løkkeberg «her er det jeg filmet». Men det er ikke sant. Det er en løgn.

        Man kan fortelle om virkeligheten gjennom ren spillefilm også. Man kan lage en fiktiv film som man mener viser et realistisk bilde av virkeligheten. Og den kan til og med gi et mer sant bilde av virkeligheten enn en dokumentarfilm.

        Poenget er som sagt ærligheten. Lager man en fiktiv versjon av sannheten, så bør det gå frem at det er dette man gjør.

  5. gunnar Says:

    Jeg var i Bergen i kveld, og jeg har med selvsyn sett filmen.

    Og med null respekt å melde: denne Voktor farer med gjennomført tøv.

    Hva slags hodeløs, naiv ide er det at dokumentarfilm er objektiv? Dokumentarfilmer har aldri vært objektiv, aldri!

    Scenario: Vibeke Løkkeberg sitter altså med timevis av opptak smuglet ut av Gaza, tatt av «vanlige» gazabeboere under bombingen. Av dette materialet velger hun ut 10-15% til filmen sin. Allerede her ser vi en ekstrem subjektiv utvelging av materiale. Og slik er det som Benestad påpeker, i alle medier over hele kloden, og slik har det vært siden vi fant opp alfabetet. Ta bare den saken dere kommenterer her. Det er er redaktøren i Kulturnytt som har invitert Voktor i studio. Som daglig leder for Cinemateket i Bergen sa i kveld: han har hele uken prøvd å få NRK til å gjøre en sak på at de kjører en komplett retrospektiv på Løkkeberg, men uten å få respons. Med andre ord: NRK finner det mer formålstjenelig med å formidle en gal manns ralling – Voktor – enn å opplyse om at Løkkebergs tidlige dokumentarfilmer blir vist offentlig for første gang på 40 år.

    Alt der har du en subjektiv formidling av virkeligheten.

    Løkkeberg har laget en dokumentarfilm der hun presenterer den subjektive virkeligheten for tre barn som befant seg i Gaza under bombingen. De har alle mistet sine fedre og flere av sine søsken. De forteller en grusom historie, og de er alle – også deres døde fedre -fullstendig uskyldige i den krigen de er blitt et offer for. Det er en grusom vond film, nettopp fordi den viser at krig rammer uskyldige på den mest forferdelige måten.

    Siden dokumentarfilm som sjanger så dagens lys, har dokumentarfilmskapere manipulert filmene sine til å tilpasses budskapet sitt. Å tro noe annet er himmelstormende naivt, noe denne professoren neppe er. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Voktor har en helt annen agenda enn å diskutere filmen. Han er nødt til å være en hjernevasket pro-iseael som lik det vi har sett masse eksempler av på nett, kun er ute etter å mistenkeliggjøre all informasjon som setter Israel i et dårlig lys.

    • ukorrigert Says:

      Ingen ting av det du skriver rettferdiggjør manipulasjon. Som jeg skrev, selv om det ikke er mulig å være objektiv, så betyr ikke det at det er OK å bevege seg i motsatt retning. Man burde i det minste etterstrebe sannferdighet.

      Kaller man noe en dokumentar, så innebærer det etter min mening at man forsøker å formidle virkeligheten sannferdig.

      • Utropstegn Says:

        Men hør etter hva Gunnar har å si da ukorigert! Du kommer med påstanden om at dokumentar skal være det, mens dens faktiske betydningen er noe annet. Selvom du er i mot det – betyr ikke det noe annet enn at du er uenig. En dokumentar er en kreativ bearbeidelse av virkleigheten.

        Om du så er uenig i standpunktene til filmskaperen er det greit, men dte er allikevel en dokumenatar. En dokumentar er ikke noe som gunsken sier «En dokumentar skal være akkurat det den sier – en dokumentar, som dokumenterer det som faktisk skjedde.» Det kan den være, men det trenger ikke å være det.

        Hvis dere vil prate filmteori må dere forholde dere til teorien, ikke finne på tull!

      • ukorrigert Says:

        Hvordan vi definerer dokumentar er knekkende likegyldig.

        Det som er saken er at Løkkeberg later som hun viser noe virkelig, mens hun i virkeligheten viser noe oppdiktet og ekstra manipulert.

  6. alf Says:

    her er det mange som snubler. budskapet fra enkelte er visst at ingenting er forbudt i en saakalt dokumentar, saa lenge det er det politisk korrekte som formidles. saa hvorfor stoppe i det hele tatt, naar juks tydeligvis likevel er tillatt. hvorfor ikke gaa enda lenger, naar hensikten tydeligvis helliger alle midler. skremmende holdninger. her mener tydeligvis noen at manipulering i en film som utgir seg for aa vaere dokumentarisk, tydeligvis er helt greit. noen, blant dem gunnar, har tydeligvis faatt slovet sine demokratiske reflekser. slike ekstreme holdninger maa vi tilbake til sovjet og hitler-tyskland for aa finne .

    • ukorrigert Says:

      Det er som jeg pleier å si, folk følger sine sympatier og ikke moral og prinsipper. Vi ser det i denne konflikten. Sverigedemokratene, som jeg skrev om i går, blir behandlet deretter.

      Så lenge det er i det politisk korrektes navn, og det oppleves som det moralsk høyverdige standpunkt, så tillater man seg hva det skal være.

      Hensikten helliger middelet, og det kommer veldig tydelig frem i «Hva er han lurt til? Til å få medfølelse med kvinner og barn som blir drept i krigen?»

  7. vaagnes Says:

    Gunnar har rett. Du etterlyser en objektivitet som er umulig å etterkomme. Du ignorerer det faktum at en film er redigert av en eller flere personer, hvor de velger ut hvilke klipp som er best egnet. Film er en subjektiv aktivitet og alle mennesker har en ideologi eller et standpunkt. Å ikke se dette er å leve i en farlig illusjon.

    Kunst og film har ikke regler som er bundet opp i begreper som «balansert fremstilling»

    Jeg er også forøvrig uenig i at følelser må være separat fra fornuft. Klart, man kan bli følelsesmessig manipulert, men man trenger også følelser for å forstå andre menneskers situasjon (og man kan også bli manipulert av pur logikk). Det er her magien med film kommer inn; man får sette seg i en annens posisjon og føle ilag med dem. Følelser og fornuft går hånd i hånd.

    • ukorrigert Says:

      Jeg har ikke etterlyst objektivitet i det hele tatt. Jeg har derimot sagt meg fullstendig enig i at det er umulig å oppnå.

      Og jeg ignorer ikke «at en film er redigert av en eller flere personer, hvor de velger ut hvilke klipp som er best egnet.» Jeg skriver faktisk eksplisitt «Alle journalister viser et utsnitt av verden, og det er et valgt utsnitt.»

      Jeg tror du rett og slett må lese posten min en gang til, vaagnes, for her har du tydeligvis ikke fått med deg så mye første gang.

      • vaagnes Says:

        Greit nok at du har gjort noen forbehold, men det virker som du bryter dem senere. Du er rett og slett ikke klar nok på hva du mener er den store forbrytelsen.

        Du sier:
        «Ingen ting av det du skriver rettferdiggjør manipulasjon. Som jeg skrev, selv om det ikke er mulig å være objektiv, så betyr ikke det at det er OK å bevege seg i motsatt retning. Man burde i det minste etterstrebe sannferdighet.»

        OK, det du reagerer på er at Løkkeberg rekonstruerer hendelser som om de skjedde på ordentlig. Er det å gå i motsatt retning? Er ikke det et svik mot sannheten å utelate viktige hendelser fordi man ikke har et godt klipp av det? Si at du lager en dokumentar om Andre Verdenskrig og du gjenskaper bombingen for å gi seeren en opplevelse av hvordan det var. Er ikke det sannferdig? Har du sett Peter Watkins fiksjonsfilm-gjort-som-dokumentar «The War Game»? Der skaper Watkins knusende realisme ved å ha med falske intervju og rekonstruksjoner om hvordan et atomangrep på England kunne utarte seg. Sannferdig?

        Det er ikke snakk om at klippet er 100% realistisk eller konstruert som gjør det sannferdig eller ikke. Det er vel heller spørsmålet; «kunne dette ha hendt? Og viss så, er det mest trolig at det skjedde på denne måten?» som er viktig.

        Siden dokumentar ikke kan bli sann, burde den streve etter å være sann? Eller er dokumentar en sjanger hvor essensen er at det skal se autentisk ut, inneholde reelle situasjoner i den virkelige verden? Er det kanskje din egen definisjon på at dokumentar skal mest mulig etterstrebe virkeligheten som er problemet?

        Som Edgar Morin skrev: «There are two ways to conceive of the cinema of the Real: the first is to pretend that you can present reality to be seen; the second is to pose the problem of reality. In the same way, there were two ways to conceive cinéma vérité. The first was to pretend that you brought truth. The second was to pose the problem of truth.»

      • ukorrigert Says:

        Det er ganske fascinerende hvordan det går an å polemisere seg vekk fra kravet om redelighet og ærlighet. «A little learning is a dangerous thing…» Har man litt kunnskap kan man rasjonalisere det meste.

        Men i all polemiseringen så ser du ikke trærne for bare skog. Du ser ikke at Løkkeberg lyver: Du hun klipper inn som en autentisk opplevelse er ikke det. Det er en konstruert hendelse. Deri ligger løgnen.

        Så kan vi forsvare løgnene ved at de viser et godt bilde av sannheten. På tross av at vi ikke vet om den faktisk gjør det.

        Ønsket Løkkeberg å lage en fiksjonsfilm som viste palestinske barns situasjon, så kunne hun gjort det. Og det ville vært forsvarlig med alle slags oppdiktede og fiktive situasjoner. Men det var ikke det hun gjorde. Hun utga filmen for å være en ting. Men så serverte hun noe annet.

      • vaagnes Says:

        Ganske utrolig, ukorrigert. Du sier at definisjonen på dokumentar er utenom poenget, men avslutter innlegget ditt om at hun må kalle det fiksjon og ikke dokumentar: Da må vi jo diskutere begrepet dokumentar! Er det å utgi noe for sannhet å kalle det dokumentar; det er en sjanger hvor vi er vant med diverse virkemidler og som har en generisk historie.

        Du sier at i en konstruert hendelse ligger «løgnen». Mitt spørsmål til deg: kan man SKRIVE sannhet? For da bytter du ut virkeligheten med ord, du rekonstruerer virkeligheten til ord. Vi tolker ord, og vi tolker bilder. Det er snarere din korttenkte, illusjonistiske ide om sannhet som ikke henger helt på greip. Som jeg argumenterte for tidligere; rekonstruksjon og konstruksjon kan være sann.

      • ukorrigert Says:

        «Og jeg har truffet på mang en motdebattant som ikke hadde gode nok reelle argumenter. Da smører de på for å gjøre ting verre enn de er, slik at de fortsatt har noe å kritisere.»

        Dette skrev jeg i bloggposten.

        Når du nå hevder «Du sier at definisjonen på dokumentar er utenom poenget, men avslutter innlegget ditt om at hun må kalle det fiksjon og ikke dokumentar», så stiller du i samme situasjon. Nei, jeg skrev ikke «dokumentar». Jeg skrev «Hun utga filmen for å være en ting. Men så serverte hun noe annet.»

        Hun latet som om det hun viste var noe hun faktisk filmet. Men så var det manipulert. Deri ligger løgnen.

        Og det ser ikke ut som om du klarer å skille to konsepter her:
        1. Sannheten i historien
        2. Sannheten i formidlingen

        Man kan formidle sannhet om en situasjon gjennom en fiktiv historie. Men samtidig lyver man hvis man hevder den fiktive historien faktisk har skjedd.

        Løkkebergs løgn ligger i formidlingen. Om historien hun formidler er sannferdig i forhold til virkeligheten, det vet vi ærlig talt ikke. Basert på løgnen i formidlingen, så kan man stille spørsmål.

        For meg virker det mer som om Løkkeberg har prøvd å formidle sin subjektive virkelighetsforståelse for å spille på følelser, fremfor å forsøke å gi en mest mulig ærlig formidling.

      • vaagnes Says:

        Her er det du skreiv: «Ønsket Løkkeberg å lage en fiksjonsfilm som viste palestinske barns situasjon, så kunne hun gjort det. Og det ville vært forsvarlig med alle slags oppdiktede og fiktive situasjoner. Men det var ikke det hun gjorde. Hun utga filmen for å være en ting. Men så serverte hun noe annet.»

        Implisitt sier du her at hun valgte å presentere filmen sin som dokumentarfilm og ikke fiksjonsfilm. Eller? Hvordan ellers utga hun filmen for «å være en ting, men så serverte hun noe annet»? Du er kritisk til at filmen er realistisk, er i dokumentarfilmsjangeren og likevel tar seg friheten til å konstruere en hendelse. Du prøver iherdig å holde ute dokumentar-begrepet, men i stedet lure deg unna med å kalle det noe annet. Du kaller det «sannheten i formidlingen». Formidlingen er sjangeren.

        Menmen, jeg er ihvertfall glad i forskjellige aspekter ved dokumentarfilmen, både de som er personlige statements og de som prøver på en iherdig autentisk og avbalansert fremstilling.

      • ukorrigert Says:

        Jeg holder ute dokumentarbegrepet for å holde fokus på poenget.

        Årsaken til det er at med merkelappen «dokumentar» så følger det med en del kvaliteter. Det Løkkeberg har servert har antagelig brukt virkemidler som holder seg innenfor det som klassifiseres som dokumentar. Men det betyr ikke at måten virkemidlene er brukt er redelige og hevet over kritikk.

        Ved å fokusere på om virkemidlene er innenfor dokumentarsjangeren eller ikke, så går du i ring rundt problemstillingen. Og det har du gjort i innlegg etter innlegg nå.

        Hvorfor tør du ikke ta tak i redeligheten i det å fremstille en ting som et genuint opptak, mens det egentlig var bildemanipulasjon?

    • vaagnes Says:

      Jeg mener du kan ikke bare skille noe fra konteksten sin på denne måten. Kunst må ofte forstås etter en kontekst og historie. Jeg mener du går i en felle når du tror at dokumentarer kan være ekte. For meg blir det det samme som å snakke om drap uten å kunne bruke ordet moral, eller å snakke om litteratur uten å kunne snakke om modernisme.

      Nå skal jeg prøve å analysere argumentene dine, for å få litt klarhet her:

      Du mener det estetiske i filmen formidler at «dette er ekte» mens det som blir vist ikke er ekte. Dette mener du er uærlig.

      Altså, da mener du implisitt at:
      -om en film har en virkelighetstro estetikk, burde den ikke vise konstruerte hendelser, for dette er uærlig.

      -Alle filmer som er uærlige etter dette prinsippet er kritikkverdig

      -Dokumentarer bør strebe etter å være mest mulig «ekte» og «ærlige»

      Jeg mener dette er å redusere film og dokumentar film. Det vitner også om at du legger alt for mye lit til mediumet som en formidler om ektehet. Du overser åpenlyse manipulasjoner som klipping, lyd, sekvensering, kamerateknikker osv som er med i enhver dokumentar og som er effekter som skal spille på følelsene til seeren. Disse er lagt til og ikke ekte.Følelser er viktig for at folk skal kunne knytte seg til en film. Alle dokumentarfilmer er redigert, de som blir intervjuet er valgt ut osv. Mange seleksjoner underveis som endrer hele bildet totalt. Om du ønsker en dokumentarfilm uten klipping, uten noe form for manipulasjon, så har du et radikalt syn på dokumentarsjangeren i så fall. At du henger deg opp i noe som er en bagatell, fordi det er «iscenesatt» er veldig rart for meg. Om Løkkeberg hadde konstruert falske fakta og forvridd store, viktige hendelser så kanskje kunne jeg forstått deg litt bedre ihvertfall.

      • ukorrigert Says:

        >For meg blir det det samme som å snakke om drap uten å kunne bruke ordet moral …

        Men du snakker om dokumentar og kunst uten å forholde deg til moral og ærlighet.

        >Jeg mener dette er å redusere film og dokumentar film.

        På ingen måte. Man kan godt lage alle slags typer film for å formidle et poeng, en historie, en stemning osv. osv. Det er ikke det dette handler om i det hele tatt.

        Det dette handler om er ikke å begrense virkemidler, men å være ærlig i sin fremstilling.

        Men jeg tror ikke vi kommer noen vei vaagnes. Nå har jeg gjentatt det samme poenget mange ganger, og du roter fortsatt rundt med hva dokumentar er, hva kunst er, hva film er osv.

        Hva ærlighet er har du ennå ikke forholdt deg til.

        Takk for diskusjonen. Siste ordet er ditt, om du ønsker å ta det. 🙂

      • vaagnes Says:

        Jeg mener ikke at kunst er helt autonom, og derfor at moral har en viss rolle i kunst. Men vi har en forskjellig oppfattelse av sannhet. Der du etterspør sannhet i et medium preget av manipulasjon, nei som i sin essens ER manipulasjon, har jeg et annet syn på sannhet. Siden vi kan si at en tekst inneholder sannhet, der vi lar ord ta over for virkelighet, altså en rekonstruksjon av virkeligheten, kan også en filmatisk rekonstruksjon vise sannhet.

        Ærlighet og oppriktighet kan og er definitivt tilstede også i konstruerte episoder. En sann hendelse vist i en dokumentar kan også være manipulert via klipping, musikkbruk, synspunkt (for der kan jo være mange utenforliggende årsaker man ikke vet om).

        Du sier at jeg roter rundt i begreper, men begrepene er veldig viktig; for meg bruker du forenklinger («ærlig fremstilling») der jeg problematiserer en slik forenkling. Du mener jeg roter, og det er vel fordi jeg kompliserer et simplistisk syn. Kanskje det er like greit å unngå sannheten og bare ha et enkelt og behagelig ensporet syn på ting.

        Takk for debatt og takk for det siste ordet 🙂


  8. Denne filmen, i likhet med veldig mange andre «dokumentarfilmer», er laget for å bekrefte meningene til en gruppe som allerede er overbevist og har tatt standpunkt. Målet er ikke å overbevise eller lære noen noe nytt.


  9. Innlegget er preget av at man ikke forstå hva en dokumentarfilm er. Fiksjonsfilm og dokumentaren settes opp mot hverandre som noe totalt forskjellig, men faktum er at det er ekstremt vanskelig å definere eksakt hva som er en dokumentar.

    Det som etter hvert har blitt en sentral del av dokumentarfilmen er at virkeligheten trenger en kreativ bearbeidelse for å kunne bli til en film. For å kunne lage en film på en time, trenger man alt fra 5-15 timer råfilm. Ut fra dette må man aktivt velge hva man ønsker å ta med, og der har vi allerede kvittet oss med den latterlige objektiviteten mange trekker frem. Etter dette må dette klippes sammen. Og uansett hvilke klipp man setter sammen, vil de alltid gi en eller annen mening (som igjen ofte avhenger av personen som ser filmen).

    Kort fortalt kan man hevde at München er en dokumentar siden Spielberg driver med en kreativ behandling av virkelige hendelser. Selv etter hundre år med film, har man enda ikke kommet fram til en klar og entydig definisjon av begrepet «dokumentar» – det er, som John Grierson sa, en dårlig definisjon, men la gå. Vi har jo ikke andre begreper som har klart å ta over.

    Det jeg kan se er av interesse her er avsenderen. Han eller hun kan si mye om hva vi kan vente oss av filmen. Holdninger og overbevisninger spiller en stor rolle for hvordan avsender ønsker å påvirke oss, for man kan regne dokumentarfilmer på linje med avisinnlegg i en offentlig debatt.

    • ukorrigert Says:

      Sivert,
      hva en dokumentarfilm er er underordnet. En film skapes ikke ut ifra et mål om å fylle kriteriene for en sjanger. Så det å fortsette å diskutere det temaet er uinteressant.

      Det som er hovedproblemet er mangelen på redelighet, at denne filmen later som den viser virekleighet, men i stedet viser et bevisst forvrengt bilde for å promotoere en politisk sak.

      «Jammen det er jo det som er dokumentar», vil du kanskje innvende? Men det er ikke en unnskyldning for uredelig. Og det reduserer også verdien av dokumentarfilm som formidlere av virkeligheten.

      Neste gang noen peker på en dokumentarfilm som sannhetsvitne, så vil jeg trekke på skuldrene og påpeke at «de som kan dette mener at ‘kreativ bearbeidelse av virkeligheten’ er en del av dokumentar, og da kan man ikke lenger stole på innholdet».

      Forøvrig, at noe er vanskelig eller umulig å definere eksakt, betyr ikke at det er umulig å forholde seg til konkret. Det betyr bare at det finnes gråområder som er vanskelige. (Eksempelvis to vidt forskjellige begrep som «nordmann» og «levende».)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: