Jeg, en hverdagshomofob

juni 26, 2010

Hellesund tror homofiles største fiende ligger i hverdagshomofobien.

– Det er mange som skyver ekstremistene foran seg, mens de ikke synes det er så greit om deres egne barn var homofile, sier hun.

Ref: VG

Damn right! Jeg synes homofili, da spesifikt når det gjelder menn, er ekkelt.

En fobi er per definisjon en irrasjonell frykt. Irrasjonell betyr at det er følelsebasert, og ikke rasjonelt.

Jeg er heterofil, det vil si at jeg tiltrekkes av kvinner. Andre menns seksualitet er ikke tiltrekkende, snarere tvert imot. Det handler om følelser. Så i den grad jeg frykter homofili, så er det definitivt basert på følelser, og «fobi» er dermed korrekt betegnelse.

Jeg har respekt for andre mennesker, også homofile. Jeg bryr meg ikke om en offentlige person, politiker eller kjendis, er homofil. Men jeg innrømmer det uten problemer: Jeg ville ikke likt det om jeg fikk en homofil sønn.

Homofile har rett til sine følelser og å leve ut disse innen normale normer, uten å bli trakassert eller diskriminert. Men jeg forlanger samtidig den samme retten: Jeg har også rett til å ha mine irrasjonelle følelser, de som gjør meg til en homofob, uten å bli trakassert eller diskriminert!

Reklamer

Ser at bedriver Dagbladet samme desinformasjon om Google, som VG bedrev for en tid tilbake.

For å oppsummere:

  • Nei, Google har ikke brutt seg inn på verken nettverk eller PC’er. De har logget bruddstykker av data som nettverkseieren selv har sent ut via sitt trådløse nett på det tidspunkt Googles bil kjørte forbi.
  • Google sletter ikke dataene ennå, fordi disse dataene skal granskes av uavhengig part for å se i hvilken grad noe ulovlig har skjedd.
  • Eksemplene «samtaler via internett-chat, hvilke nettsider du besøkte og betalingsinformasjon du formidlet til en venn» er 100% fiktive. Hvem som har funnet på akkurat disse og hvorfor kan man spekulere i.

Spesielt «betalingsinformasjon du formidlet til en venn» er finurlig. Fordi det gir inntrykk av at betalingsinformasjon kan ha kommet på avveie. Samtidig vet den som har funnet på disse eksemplene at når du er logget på banken så er all betalingsinformasjon kryptert. Derfor måtte vedkommende legge på «til en venn».

Så hvis du sitter på ditt åpne ukrypterte nett og opplyser venner og kjente om kontonumre og pin-koder, så har du grunn til å være bekymret. Men ikke først og fremst for Google.

Inndra streikeretten!

juni 2, 2010

Streiken for likelønn er fullstendig tøvete. Kvinner og menn har lik lønn for lik stilling. Likelønnskommisjonens rapport bekrefter at innen samme stilling er forskjellen i lønn mellom kvinner og menn stort sett ikke statistisk signifikant. (Hvor mange har fått med seg disse faktaene via propagandaen servert av fagforeningene?)

Som individer behandles altså kvinner og menn likt, og får lik lønn!

Men kvinner og menn velger ulike yrker. Og ulike yrker har forskjellig grad av sikkerhet, forskjellige pensjonsordninger, forskjellig type utdannelse osv. Og kvinner er oftere syke, prioriterer sjeldnere karrierer osv. Dette er individers forskjellige valg.

Audun Lysbakken hevder at det er «skjulte strukturer» i samfunnet som gjør at kvinneyrker er dårligere betalt. Men er det da også skjulte strukturer som gjør at menn sitter mye mer i fengsel enn kvinner, at jenter får bedre karakterer på skolen enn gutter, at flere kvinner enn menn tar høyere utdannelse?

For å sette det litt på spissen, vil man til neste år streike for å gi gutter en ekstra karakterøkning og lavere inntakskrav på universitetet? Vil man senke straffene på typisk mannskriminalitet som vold og voldtekt, for å utjevne straffeforskjellene?

Likelønn er tøv, slik likestraff, likekarakterer og likeutdannelse er tøv. Likelønn er ideologi. Det handler ikke om individ, det handler ikke om kvinners lønn, det handler ikke om å gjøre noe med strukturene, det handler ikke en gang om å prøve å identifisere de strukturene man påstår eksisterer. Det handler om at statistisk sett er man ikke fornøyd med inntektsfordelingen. Det handler om likehetsideologi og klassekamp.

Og dersom du er organisert, og det bør man være for å ha noen i ryggen dersom man havner i konflikter eller arbeidsledighet, så er sjansen stor for at du blir benyttet til denne ideologiske kampen. Som organisert har du ikke noen egen politisk vilje. Du hopper når foreningen sier hopp. Om du er politisk enig eller ikke er ikke relevant. Politisk eies du fullstendig av den foreningen du tilhører.

Det å stå utenfor er nærmest umulig. Fagforeningene har konstitusjonert mobbing for å holde folk på matta. Mobbebegrep som «gratispassasjer» brukes hele veien opp til toppledelsen med Roar Flåthen i spissen. Og hovedavtalen har også en egen utfrysningsparagraf. §10.1 mener foreningene gir streikende mulighet til å nekte å jobbe sammen med en streikebryter, noe som betyr at en person kan bli tvunget sagt opp om den jobb vedkommende har gjort under en streik kan ansees som streikebryteri. Det skal ikke være lett å mene noe annet enn fagforeningene, eller prøve å redde bedriften man jobber i.

Som organisert i en av foreningene som streiker er du ikke annet enn en brikke for de som fører kampen. Du og dine medstreikende brukes for å holde det norske samfunnet gissel. Dette er ikke bare antidemokratisk, men det har store kostnader for samfunnet, siden produktivt arbeid går tapt. Ikke bare fra de streikendes side, men også for mange av de som rammes og ikke får gjort jobben sin siden de er avhengig av streikerammede tjenester, samarbeide med streikerammede bedrifter, eller må være hjemme for å passe barn.

Og det rammer ikke bare samfunnet kostnadsmessig i en periode med økonomiske nedturer og mange utfordringer. Det rammer også mennesker. Syke mennesker som venter på behandling. Elever som venter på karakterer, som er avgjørende for de neste årene av deres liv. Disse menneskene holdes også som gisler av usympatiske og alt annet enn solidariske fagforeninger og deres ledere.

«Vi beklager på det sterkeste ovenfor de som måtte bli berørt. Vi har forsøkt å gjøre dette så skånsomt som mulig. Men en streik går nødvendigvis ut over en tredjepart, det ligger i streikens natur,» sier for eksempel streikeleder Kai Øivind Brenden ved Akershus Universitetssykehus. Men at det er streikens natur er ingen unnskyldning. Har man valgt en streik, så står man ansvarlig for konsekvensene av dette valget. At man står i en posisjon der man direkte kan ramme andre betyr ikke at det er akseptabelt (spesielt ikke når man er i denne posisjonen fordi det offentlige har lovpålagt monopol på utføre tjenesten). Det gjelder dessverre også selv om du er politisk fange og ikke har noe reelt valg.

For selv om du som organisert i et usympatisk forbund skulle misslike dette, og ikke ønske å streike, så må du allikevel være med. Og du betaler for det selv, av egen lomme. Streikelønn får du kanskje. Men den har du i hovedsak betalt inn selv på forhånd. Det er kontingenten du får igjen en porsjon av. Litt av egne penger i retur. Det er med andre ord en illusjon at det ikke koster deg noe å streike.

Denne formen for politisk kamp setter også demokratiet til side. Vi har en valgordning i dette landet. Det er de folkevalgte som skal styre landet. Den makt fagforeningene har er ikke demokratisk valgt. Den er tilranet gjennom folks behov for å være organiserte. Og det er ikke bare på denne måten makten er tilranet. Det skjer også ved at politiske parti kjøpes. Spesielt tydelig er det når LO åpent kjøper Arbeiderpatiets støtte. Forakten for demokratiet er så akseptert, fagforeningenes makt er stor, at man ikke gidder forsøke å skjule åpenbar korrupsjon en gang.

Jeg ønsker at streikeretten inndras for en femårsperiode. Det ville vært en fin markering av at nok er nok, og at fagforeningene burde gå i seg selv og tenke seg om. Er det demokratisk forsvarlig å ture frem slik man gjør, sette til side demokratiet og holde samfunnet gissel for å presse gjennom saker som burde være avgjort av de folkevalgte? Det kommer selvsagt ikke til å skje, å ta til orde for dette ville være politisk selvmord for enhver politiker. Og Arbeiderpartiet ville miste all støtte fra LO.

Streikelønnsillusjon

juni 1, 2010

I VG klager transportarbeiderne på at de bare får halv lønn under streiken, mens sykepleierne får full lønn. Men hvor tror transportarbeiderne penger kommer fra?

Dersom fagforeningene skal betale ut mer i streikelønn, så må fagforeningene få mer penger et sted fra. Og det er selvsagt kontingenten. Det er med andre ord egne penger man får tilbake når man får streikelønn. Og vil man ha mer penger, så må man betale mer. Selv ville jeg foretrukket å ha pengene i banken.

I samme artikkel påstås det også:

I offentlig sektor er status for konflikten at kommunene tjener på den, fordi de får lavere lønnsutgifter, de ansatte taper ikke noe. De eneste som taper på streiken i det offentlige er uskyldig tredjepart, som mister barnehageplass, operasjoner og andre offentlige tjenester.

Kommunene sparer på lønnsutgifter, mens arbeidstakerne/streikerne ikke taper noe? Dette regnestykket går selvsagt ikke opp. og årsaken er at de streikende har betalt for dette på forhånd gjennom kontingenten, og det de gjør nå er å tære på penger de har «spart» i fagforeningen. Hadde disse pengene vært spart i banken i stedet, så ville man sett det tydelig at man tærte på sparepengene når man ikke lenger får lønn.

Så dere som streiker, dere betaler stort sett for gildet sjøl. Rettere sagt, dere betaler for en politisk kamp som andre fører med dere som unnskyldning og lydige undersåtter.