Jeg er ikke religiøs. Som de fleste ble jeg opplært til å tro at Gud finnes. Men jeg ble heldigvis ikke oppdratt til å tro på Gud, utover at vi rituelt ba aftenbønn før jeg skulle sove, da jeg var liten.

Årsakene til at jeg ikke tror på noen gud er flere. Så på tampen av en delvis søvnløs natt, der jeg bli liggende å tenke, så ble jeg inspirert til å ta en liten oppsummering, i nogen lunde prioritert rekkefølge.

Jeg har det ikke i meg

Hovedårsaken til at jeg ikke er religiøs er rett og slett at det ikke ligger for meg. Jeg er den jeg er, med den personlighet jeg har, og det er en autoritets-skeptisk ikke-religiøs personlighet.

Det hevdes at det handler om å åpne seg opp for Gud, og ta imot ham i sitt hjerte. Jeg tror ikke jeg kan det om jeg hadde villet en gang. Kanskje med hjelp av sterke medikamenter, men ikke slik jeg nå er.

Hundre prosent fri vilje er ikke noe jeg tror på. Min personlighet er sterkt knyttet til min fysiske hjerne. Og min personlighet gir meg ikke noe valg. Jeg kan ikke velge å tro på noe jeg absolutt ikke tror på.

Så hovedårsaken til at jeg er ateist er at det å være religiøs ikke ligger i min personlighet i det hele tatt.

Det finnes ingen bevis

Det finnes over hodet ingen bevis for eksistensen av noe gudommelig. Gud eksisterer som en påstand. En påstand gjengitt av autoriteter som ønsker å overbevise, og en samling gamle skrifter, som også er utvalgt for å overbevise. Men alt i alt er det kun påstander, og ingen bevis (verken evidence eller proof).

Samtidig finnes det evolusjonære årsaker til at mennesket er troende. Det finnes politiske årsaker til at mennesker holder liv i religion. Og religion er dessuten en sterk idé som lett sprer seg i mottakelige sinn. At det faktisk finnes en gud er den minst sannsynlige forklaringen på hvorfor religion finnes.

Et ganske talende faktum er at hvilke religioner folk følger er sterkt knyttet til hvor de er født. Det finnes mange religioner, men den religionen de fleste tror på er den de er opplært til å tro på. De fleste forkaster altså alle andre religioner enn den de er opplært til å tro på. Det er ikke mer som ligger bak troen enn det. Og som ateist har jeg bare forkastet den religionen også.

Det finnes altså mange årsaker til at religion lever i våre kulturer. Men få eller ingen bevis for at religionene beskriver noe som har noe med virkeligheten å gjøre.

Supernarsissisten

Så er jeg over på hvor ulogisk det man skal tro på egentlig er.

Påstanden er at Gud er god. Gud elsker oss. Gud vil at vi skal være hos ham.

Men samtidig krever han at vi velger ham. Og vi skal velge ham helt blindt. Vi skal ha null bevis. Gud har faktisk gjort seg svært umake ved å skjule absolutt alt av bevis for sin eksistens, for å sikre seg at vi velger ham mest mulig blindt.

Dette gjør Gud til den ultimate narsissist. Hvilken normal «person» kan sette slike kriterier?

Samtidig er påstanden at gud har skapt oss. Gud har altså skapt meg med evne til å være kritisk, evne til å tenke, evne til å sette spørsmålstegn ved autoriteter – og han forventer at jeg ikke skal benytte disse evnene, derimot skal jeg på bakgrunn av påstander uten bevis kjempe mot min egen personlighet og velge å tro blindt.

Samtidig må vi huske at Gud har skapt alle mennesker. Selv om man ikke godtar min påstand at jeg ikke kan velge å gå mot min egen personlighet, så kommer vi ikke unna at Gud har skapt mange skeptikere. Mange mennesker som meg. Og statistikkens lov om store tall garanterer at mange mennesker aldri vil ta til seg noen gud, fordi de har den personlighet de har, og som de visstnok er gitt av Gud.

Man kommer ikke unna at dersom Gud har skapt menneskene, så har Gud valgt å skape mange mennesker som vil velge bort Gud. Og da samtidig påstå at vi må velge ham for å være hos ham, og at han vil at vi skal gjøre dette – det henger ikke på greip. Det er ikke i nærheten av rasjonelt. Og intet rasjonelt vesen kan forlange noe slikt. Spesielt ikke når det ville vært så fordømt enkelt for Gud å legge igjen litt håndfaste beviser. Noen brennende bokstaver på himmelen hver morgen ville overbevisst meg fort. En liten copyright-melding i genene ville også vært tiltalende.

«Jeg» er den fysiske meg

Som sagt, jeg er den jeg er, gitt av min natur. Vitenskapen har for lengst, til tross for hva hjernevaskede sosiologer, antropologer og kvinneforskere måtte innbille seg (eller synes er interessant), vist at vår personlighet er tett knyttet til vår fysiske hjerne. Vi vet, gjennom å studere endringer i mentale egenskaper som følge av skader i hjernen, hvor mange av våre kognitive funksjoner er lokalisert.

Vi vet at skader ett sted påvirker språk, skader andre steder påvirker syn, skader andre steder igjen påvirker motoriske ferdigheter osv. Men dette er ikke bare overfladiske egenskaper. En skade som påvirker synet ødelegger ikke nødvendigvis selve synet, bare evnen til å forstå det man ser. For eksempel evnen til å gjenkjenne et ansikt, eller evnen til gjenkjenne noe i ene delen av synsfeltet, mens man fort kan sette navn på tingen straks gjenstanden blir synlig også for det andre øyet.

Og ikke minst vet vi at skader i frontallappen, altså foran på hjernen, kan forårsake personlighetsendringer. Vi vet altså hvor (mye av det som skaper) personligheten vår er lokalisert.

Mange av disse resultatene er forøvrig også bekreftet med fMRI-metoder, altså scanning av hjernen for å se hvilke deler som er aktiv når man utfører forskjellige mentale oppgaver.

Det burde også være åpenbart når man ser på effekten av alkohol og narkotika, men også vanlig mat og drikke, at vår personlighet er tett knyttet til vår fysiske hjerne, dens sammenkoblinger og kjemiske balanse.

Det er altså trygt å si at min personlighet er gitt av min fysiske hjerne. Den åpenbare konklusjonen av dette er at når jeg er død, når hjernen min har råtnet bort, så er det også farvel til min personlighet.

Enn så mye jeg skulle ønske at «jeg» kunne leve, om ikke evig, i hvertfall mye mye lenger og se fremtiden og planetens utvikling, så er det ingen ting som tyder på «jeg» vil fortsette å eksistere når jeg ikke lenger har hjernen min til å gjøre meg til den jeg er.

Her kan man selvsagt begynne å snakke om «essensen av meg», men det blir for meg bare å konstruere en rasjonalisering når utgangspunktet har feilet. Det er forsåvidt en god religiøs praksis, og en nødvendighet for å for eksempel bortforklare det ondes problem. Og når jeg i utgangspunktet ikke er motivert for å rasjonalisere religion, så sier det seg selv at det ikke er noe jeg velger å bruke tid på.

Andre grunner

Det finnes flere andre grunner til at det å tro ikke er noe for meg. Hele «himmelen og helvete»-konseptet henger heller ikke på greip. Alle konfliktene som religion bidrar til er en stor turn off. Den gammeltestamentlige Gud er en skikkelig psykopat. Påstander vi får fra religion gir ingen kunnskap om vår eksistens eller svar på såkalte åndelige spørsmål Osv. osv. Jo mer man tenker kritisk på disse tingene, desto mindre rasjonelt blir det å være religiøs eller troende.

Men de viktigste årsakene er altså: Jeg har det ikke i meg, det finnes ingen rasjonell grunn til å tro, det finnes ingen beviser og hele konseptet er selvmotsigende.

Reklamer