Blod!

mai 31, 2010

Det er fascinerende og skremmende hvordan så mange kappes om å fordømme Israel, lenge før man har fakta på bordet.

Er fakta så uinteressant så lenge man på forhånd har tatt parti og vet hvem fienden er? Er det uinteressant å få vite hendelsesforløpet og hvem som startet volden?

Det er slik fordommer, rasisme og hat bygges og forsterkes. Man ser virkeligheten akkurat slik man vil, og dermed blir enhver situasjon en bekreftelse på at man har rett. I tillegg er det en massesuggesjon der folk oppildner hverandre til å bli stadig mer aggressive. Selv offentlige personer som burde ha vett og ansvar til å være litt tilbakeholdne kritiserer basert på rykter, og selv om tonen er mer moderat, så er kritikken like ensidig. Og dermed er de med på å legitimere det ukritiske hatet som florerer.

Det er ikke vanskelig å spore å mekanismene som fører til rasehat og krav om etnisk rensning (og jeg ser flere som krever midtøsten renset for jøder).

Det er aldri hyggelig når folk blir drept. Det er direkte lite hyggelig. Men uhyggen blir bare verre når folk opptrer så ureflektert og absolutt i sin fordømmelse av en situasjon der de fortsatt mangler det meste av fakta.

Reklamer

Sist Søndag beskyldte jeg Oslo SV for ensporethet, fordi de vil ta Røatunnelen ut av Oslopakke 3, og kun satse på kollektivtrafikken. På tross av at Røakrysset har store køproblemer, og har hatt dette i mange år. Jeg mener selvsagt at man må se helhetlig på trafikkproblemet, at kollektivtrafikk ikke løser alle problemer, og at køer åpenbart er miljøfiendtlige.

Det gleder meg at ikke alle i SV er like enspora; I Vestre Aker SV, der man kjenner problemet på nært hold, kritiserer man nå SV Oslo.

– Jeg må si jeg er skuffet over eget parti. Jeg vil gjøre det helt klart at Vestre Aker SV er for Røatunnel. Det skulle bare mangle. Dette var jo noe vi hadde med i vårt valgprogram ved forrige valg, sier Lerberg.

Ellen Lerberg er representant for vestre Aker SV. Hun sier også:

– Vi kommer til å kjempe for Røa-tunnel. Vi har som sagt gått til valg på dette og vi ser på tunnelen som en viktig miljøsak. Alle som kjenner bydelen vet hvor håpløs trafikksituasjonen er. Jeg hadde trodd SV skulle ta opp problematikken med de andre partiene på en annen måte. Jeg begriper ikke hvorfor Røa-tunnel skal ut av Oslopakke 3 mens andre strekninger skal prioriteres, sier Lerberg.

Uthevingen er min, for jeg vil påpeke at siden Røatunnel har vært noe man har kjempet for i mange år, så burde resten av SV i Oslo også være klar over problemet.

En av to Nordmenn mener integreringspolitikken ikke fungerer.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister, Audun Lysbakken (SV) tror holdningene er et resultat av at den offentlige debatten som har pågått de siste årene har hatt fokus på det som fungerer dårlig når det gjelder integrering.

– Det negative fokuset har tidvis vært så sterkt at jeg har vært imponert over at folks fremmedfrykt ikke har økt, sier han.

En ekte SVers måte å se virkeligheten på. Og et imponerende stykke ansvarsfraskrivelse, der Lysbakken i ikke uvanlig SV-stil prøver å legge skylden på de som tar opp problemene, eller bare refererer situasjonen.

– Nå må vi ta denne frykten på alvor. Politikernes oppgave er å skape håp, ikke frykt. Vi kan ikke lenger fordømme eller bortforklare. Vi må få frem at integreringen faktisk fungerer og vise at myndighetene tar folks skepsis på alvor.

For alt er ikke bare negativt, fortsetter han.

– Vi må belegge at det går bedre enn det mange tror. Vi kan sørge for en mer nyansert debatt der vi får frem alt vi lykkes med. Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han.

Joda, medienes og politikernes makt til å forme opinionens meninger er stor. Men de reelle situasjonene som folk opplever i hverdagen forsvinner ikke ved at vi ikke snakker om dem.

Det Lysbakken her oppfordrer til er det mange har oppfordret til så lenge vi har hatt diskusjoner om innvandring og integrering. Det har ikke fungert til nå, og det er ingen grunn til at det skal begynne å fungere nå. Årsaken til det er at Lysbakken snur årsak og virkning på hodet: Problemene oppstår ikke fordi vi snakker om dem. Vi snakker om problemene fordi de har oppstått.

Vi må få frem alt vi lykkes med, hevder Lysbakken. Men å lykkes på noen områder er ingen erstatning for at helheten jevnt og trutt går i negativ retning. Lysbakken sier også noe riktig: Samtidig må vi ta problemene på alvor. Det nytter ikke å late som om alt går bra, sier han. Jeg har fulgt debatten fra jeg ble politisk interessert, og den slags innrømmelser hadde man aldri hørt fra en SVer for femten år siden. Eneste politikerne som da turde å si noe slikt var fra Frp, og de måtte som konsekvens regne med å bli hengt ut som fremmedfiendtlige (eller verre ting) i avisene.

Det er to ting som gjelder:

  1. Fri, åpen og ærlig debatt
  2. Ta problemene på alvor

I prioritert rekkefølge, fordi det andre avhenger av det første. Dette er grunnleggende for et fungerende demokrati.

To påstander, begge er sanne:

  • I Norge er kvinners lønn 85% av menns lønn.
  • Det er ingen statistisk signifikant forskjell på kvinners og menns lønn i Norge.

Hvordan kan begge utsagn være sanne samtidig? Bruk av statistikk og vinkling.

Begge påstander kan dokumenters i samme dokument: NOU 2008: 6, Kjønn og lønn, Fakta, analyser og virkemidler for likelønn

Nærmere bestemt kapittel 4 Kvinners og menns lønn. Her står:

Når vi kontrollerer for arbeidstid og beregner forskjellen mellom kvinners og menn lønn, som månedslønn eller timelønn, utgjør kvinners lønn om lag 85 prosent av menns lønn, …

Dette er altså gjennomsnitts lønn per tidsenhet for kvinner og menn. Uavhengig av yrke, stilling, utdannelse osv. Men kontrollere man for slike faktorer så får man et annet resultat:

Den siste kontrollen for stilling i samme bedrift reduserer forskjellen til mellom 0 og 4 prosent og er ofte ikke statistisk signifikant.

Altså, fakta er: For samme stilling i samme bedrift er det ikke signifikante lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

Det betyr at alle lønnsforskjeller er grunnet forskjellig yrkesvalg. Kvinner tjener mindre fordi de velger andre yrker og andre stillinger enn menn. De tjener ikke mindre på grunn av diskriminering.

Audun Lysebakken forklarer politikernes tankemåte:

En minister kan ikke gå inn i borgernes individuelle valg. En minister må synliggjøre de skjulte strukturene som ligger bak frie valg. Hvorfor velger et flertall av kvinner noe som de, på sikt, taper økonomisk på? Er det fordi arbeidslivet ennå ikke godtar konsekvensene av at menn også er foreldre? Jeg ser det som et mål å legge til rette for at både kvinner og menn, mødre og fedre får reelle muligheter til å velge både familie og jobb, ikke enten- eller. Det er et stykke vei frem dit.

Men er de skjulte strukturene synliggjort? Er det noen som peker på slike konkrete strukturer i debatten? Vet vi at disse finnes i det hele tatt? Eller kan det tenkes at kvinner og menn faktisk prioriterer forskjellig, at kvinner oftere velger stillinger med mer trygghet, og sjeldnere satser på lederjobber enn menn, fordi kvinner og menn er forskjellige?

Inntil noen kan påvise eller sannsynliggjøre de strukturene som Lysebakken hevder ligger bak kvinners «frie valg», så velger jeg å tro at de kun eksisterer som rasjonalisering for valgt politikk, og ikke ligger til grunn for valgt politikk. Jeg forholder meg IKKE til løse påstander som fakta.

«En minister kan ikke gå inn i borgernes individuelle valg,» hevder Lysebakken. En finurlig formulering, som forsåvidt er riktig. På tross av at det er dette Arbeiderpartiet forsøker å gjøre stadig vekk ved detaljregulering som å kun gi økonomisk støtte til de som velger barnehage, ønske tvunget 50% deling av fødselspermisjon og liknende.

Men det en minister skal gjøre er å ta vare på samfunnets individer, sørge for at det enkelte individ behandles rettferdig (altså korrekt i forhold til lover og regler) og at det enkelte individs rettigheter ivaretaes. Når kvinner og menn får lik lønn i like stillinger, så er det rettferdighet. Individet diskrimineres ikke.

Statistiske forskjeller handler om politisk ideologi, i dette tilfellet begrunnet med imaginære skjulte strukturer. De handler ikke om individene. Og påtvinge oss politikernes ideologi, samfunnsstrukturer som ikke er der for å ta vare på individene men for å oppfylle politikernes visjoner om hva samfunnet skal være, er etter min mening noe politikerne ikke bør drive med.

Fortjener sykepleiere høyere lønn? Det er godt mulig. Men det er en sak som må vurderes ut fra sykepleiernes stilling, og ikke ut fra «likelønns»-ideologien, eller basert på sammenligning av lønnsnivå mellom to vidt forskjellige yrkesgrupper. Yrkesgrupper med forskjellig type arbeid, forskjellig arbeidstid, forskjellig jobbsikkerhet, forskjellige pensjonsordninger, forskjellig karrieremuligheter osv, slik man gjør når man sammenligner sykepleiere og ingeniører. Noe jeg har sett har vært populært å gjøre i likelønns-debatten.

Paradoksalt nok tilhører også sykepleiere en arbeidsgruppe som har aktivt gått inn for å ikke ha mulighet til individuelle lønnsforhandlinger. Slikt gir kanskje en trygghet, men det gir selvsagt også utslag på lønnsstatistikken.

Likelønnskampen slik den kjempes i dag handler ikke om individer. Individer har lik lønn i like stillinger. Det handler om ideologi, og å missbruke statistikk for å fremstille situasjonen annerledes enn den faktisk er. Og streik som utpressingsmiddel for å tvinge gjennom slik ideologi er antidemokratisk og grovt missbruk av streikeretten.

Få, om noen, i Norge har det så ille, eller blir behandlet så urettferdig og ufint, at det kan forsvare streik. Allikevel bruker fagforbundene streik hvert eneste år i lønnsforhandlingene. Det vil si, i de politiske forhandlingene. For det er langt fra bare lønn det handler om. Det handler om alle typer politiske ordninger som er mer elle mindre relevant for arbeidstakere.

Demokratiet settes til siden. Fagforbundene styres ikke av de folkevalgte. De styres ikke en gan av medlemmene. Fagforbundene styres av sine ledere, og denne makten opprettholdes gjennom fagforbundenes organisering. Og den opprettholdes ved at fagforbundene støter fra seg folk med meninger som ikke stemmer over ens med forbundenes meninger. Folk som ikke er retttenkende vil neppe nå langt innenfor organisasjonene.

Samfunnet er fullt av viktige posisjoner. Det er få i dette landet som ikke tilhører en viktig arbeidsgruppe. Noen vil vi merke fort at streiker, andre tar det lengre tid før vi legger merke til. Men de så godt som alle har viktige funksjoner. Å misbruke at man sitter i en posisjon som har raske og tydelige konsekvenser er utpressing. Det er antidemokratisk, det er utpressing og det er ofte kostbart for samfunnet, og dermed å kaste bort ressurser, deriblant alle oss hardtarbeidende ikke-streikenes skattepenger.

Fagforbundene holder også sine egne medlemmer som gissel. Det er ikke slik at det enkelte medlem kan reserve seg mot å streike, dersom de ikke er enig i den saken ledelsen har bestemt skal kjempes for. Det er ikke en gang slik at ikke-medlemmer kan fortsette å jobbe, fordi de er uenig i saken, eller fordi de føler ansvar for bedriften. Når fagbevegelsen missbruker sin makt, så gjør de det så totalitært som mulig.

Den gangen Valla hersket, så var det til og med hennes kampsak at det skulle være ulovlig å ikke være fagorganisert. Så maktsulten var hun og LO. Så liten forståelse og aksept har man for at ikke alle deler fagbevegelsens politiske synspunkt.

Dypt i sjela til fagbevegelsen ligger «oss og dem»-tankegangen. Mang en ikke-organisert er blitt mobbet til å melde seg inn. Mange en ikke-organisert er blitt kalt snylter og free rider. Man snakker høyt om solidaritet, men solidariteten gjelder kun egne medlemmer.

Et eksempel kan man se på Transportarbeiderforbundets hjemmesider.

I går meldte HK-Nytt at transportbedriften Tollpost hadde bestemt seg for å komme sine uorganiserte ansatte i møte. De som ble permittert som følge av transportstreiken skulle får økonomisk kompensasjon fra bedriften for de tre karensdagene før dagpengeordningen fra Nav slår inn. Men det skulle bare gjelde de uorganiserte, siden de organiserte fikk dekket dette tapet av sitt forbund.

Som ansvarlig bedrift ville altså Tollpost ta vare på sine ikke-organiserte medlemmer, siden disse uforskyldt rammes av fagforeningens streikelyst. Det var ikke akseptabelt for forbundet, de forlangte at egne medlemmer skulle kompenseres også:

– Jeg synes det er riktig av bedriften å gi til alle. Som jeg sa til Terje Stuve i går kveld: Dette må gjelde alle eller ingen, sier hun [HK-tillitsvalgt Mariann Østad Andersen].

Men ville foreningen på noen måte eller tidspunkt kompensere for ikke-medlemmene som ble rammet av streiken deres? Selvsagt ikke. Her er det «oss og dem» som gjelder. Man viser kun solidaritet med egne medlemmer. Prinsippet «riktig å gi til alle» gjelder kun når det gagner fagbevegelsen, og ikke når det gagner de uorganiserte. Dobbeltmoralen hersker, og solidariteten med andre enn egne medlemmer og egen sak er lik null, på tross av at fagbevegelse rammer både bedrift og de ansatte som er avhengig av bedriften.

Bedrifter er avhengig av ansatte, og ansatte er avhengig av bedrifter. Foreningenes enspora kjør for flere rettigheter koster. Noen må betale, og konsekvensene er mange. Det blir et tøffere arbeidsliv med større krav til den enkelte ansatte, fordi de ansatte blir dyrere og bedriftene mister fleksibilitet. Og det underskuddet bedriftene får som følge av aksjonene må noen betale for, og det er selvsagt i stor grad kundene.

Jeg vet ikke hva som kan gjøres med problemet. Fagforeningene har fått så mye makt at selv politikerne er maktesløse til å håndtere problemet. Og gjennom egne interne informasjons og nyhetskanaler sørger man for å fore medlemenne med den rette propaganda.

Eneste håpet er at folk begynner å innse at det hele er forferdelig udemokratisk, samfunnsøkonomisk ulønnsomt, skaper et tøffere arbeidsliv, går ut over bedrifter og arbeidsplasser og er å bruke priviligerte posisjoner som utpressingsmiddel.

NB! Dette handler om fagforeninger i Norge i dag, ikke om fagforeningenes historiske betydning eller betydning i andre land. (Lagt til torsdag morgen.)

Nå truer LO med å ta ut enda flere i streik neste uke. Klar utpressingstaktikk. (Lagt til fredag kveld.)

Les også min nye post «Løgn, fordømt løgn og lønnsstatistikk» om manipuleringen av statistikk som ligger bak illusjonen om at kvinner og menn ikke får likt betalt. (Lagt til fredag kveld.)

I diskusjoner og debatter og andre sammenheng kommer man stadig vekk borti at det argumenteres med at «årsaken til situasjonen er …»

«Årsaken» er bestemt form entall, og antyder dermed at det er snakk om kun en enkeltårsak til en situasjon. En erkjennelse jeg har gjort er at dette i de aller fleste tilfeller er feil og fordummende. Feil fordi det så godt som aldri er bare en enkelt relevant årsak. Fordummende fordi man gjør debatten og løsningene fokusert på ett enkelt felt, når en helhetlig løsning er det som må til. Og også fordummende fordi det for ofte fører til en krangel mellom min og din årsak.

Dette var noe jeg begynte å bli bevisst på en gang jeg var i en diskusjon om konsekvensen av religion. Jeg påsto at religion, Islam spesifikt, forårsaker mye faenskap, og for eksempel er en årsak til at kvinner må dekke seg til og undertrykkes, og at steining og pisking fortsatt er straffemetoder som benyttes en del steder rundt i verden. Motpåstanden var at årsaken til slik praksis ikke var religion, men kultur. Undertrykking av kvinner og steining/pisking kom av kulturen.

Det er lett å se hvordan en diskusjon fort låser seg i en krangel om hva som er årsaken, mens det i virkeligheten er et samspill mellom flere årsaker, mellom religion og kultur, der kultur former den lokale religiøse praksis, og religion er med på å bevare maktstrukturer og dermed virker konserverende på kulturen. Det er flere årsaker, og et samspill mellom disse. Og diskusjonen burde dreid seg om hvordan religion og kultur fører til steining og kvinneundertrykking.

Et annet eksempel finnes i diskusjonen som fulgte mitt forrige innlegg om SVs holdninger til tunnel for å løse køproblemene over Røa i Oslo. Her hevder min motpart at «Det løser som du sier ingen problemer å appellere til bilistene på den måten. Men det er fremdeles de som skaper problemet (Min utheving.) Altså hevdes det at det er en enkeltårsak til kødannelse. Mens i virkeligheten er det en mengde årsaker: «folk skal på jobb samtidig, samfunnets tidspress, ikke godt nok kollektivtilbud, antall mennesker i samfunnet, veienes standard og kapasitet, osv.» Å bare se en av årsakene fører til at man blir begrenset også når det gjelder å se løsninger på problemene.

Min oppfordring er å bytte ut «årsaken» (og likende i bestemt form entall) med «en viktig årsak», «hovedårsaken» eller tilsvarende. Ikke bare ser det mer reflektert ut, men man blir faktisk også tvunget til å reflektere ett lite sekund eller to ekstra for å identifisere årsakens plass blant de andre mer eller mindre relevante årsakene.

Røakrysset er et av Norges mest trafikkerte kryss. I en årrekke har beboerne i området kjempet for å få en tunnel under området, slik at man skal slippe at det daglig står lange bilkøer gjennom området. Jeg har kjørt gjennom Røakrysset selv noen ganger, og det er alltid masse biler der. Til og med midt på en søndag kan det være en del kø. At området trenger en utbedring burde intet fornuftig menneske nekte på.

– Hver dag morgen og ettermiddag står trafikken så å si stille mellom Smestad og Bærum. Dette er det strekket i Oslo som har den laveste hastigheten i rushet.

Så da skal jo selvsagt SV være vanskelige. Selv om tunnelen til slutt ble vedtatt i Oslopakke 3, så ønsker nå SV å droppe tunnelplanene.

Fylkesstyret i Oslo SV mener at underfinansiering av Oslopakke 3 skaper en ny situasjon og at kollektivtransport må prioriteres på bekostning av utbygging av blant annet ny E18 vestover, Røatunnel og Mosseveien.

– Vi frykter at kostnadsøkningene vil gjøre at man fortrenger kollektivprosjekter. Det mener vi er galt, og da må vi prioritere frem kollektivprosjektene på bekostning av veier som stadig eser ut i pris, sier Oslo SVs nestleder, Andreas Behring, til NRK Østlandssendingen.

For SV er det kun en ting som gjelder: kollektivtrafikk. Og denne fullstendige ensporetheten ser ut til å gå foran alt annet.

– Sv gjør rett i å ville satse på kollektivt, det er framtiden. Det tror jeg også fagfolkene er enige i. Jeg har tro på fornuften og at partiene skal forstå at dette er det riktige. Regnestykket går ikke opp når man regner på det og det vil jo de andre politikerne se. Kollektivsatsing er løsningen på rush, miljø og kø, sier han.

I mens bygges området rundt Røa ut (nor SV har vært med på å vedta), med flere boliger, flere næringsbygg og utvidelse av sports- og fritidstilbud, med medfølgende trafikkbelastning. Og køer, der biler står i ro og slipper ut eksos, er langt fra miljøvennlig.

Det som kreves er en helhet. Det innebærer at man tar hensyn til at kollektivtrafikk ikke har fleksibiliteten nok, og per i dag langt fra kapasitet nok, til å tilfredsstille befolkingens behov. Ikke alle bor, jobber og har fritidsaktiviteter som passer sammen med rutenettet. Ikke alle har tid til å bruke en ekstra time om dagen til å reise kollektivt. Ikke alle trives med å sitte i svett treningstøy på kollektive transportmidler. osv.

Det er også et paradoks at for å gi folk fleksibilitet nok til å basere seg på å reise kollektivt, så betyr det at det på kveldstid ofte kjører nesten tomme busser og T-baner rundt. Bare for å opprettholde et minimum av tilbud. På tross av det kan man fort stå ute og hutre å vente en halvtime dersom man skal hjem på ugunstig tidspunkt.

En logikk som av og til benyttes er at skal man redusere biltrafikken så må man gjøre det dyrere å kjøre bil, og man må gjøre det mindre praktisk å benytte bil, for eksempel ved å ikke lage parkeringsplasser og ikke øke kapasiteten i veinettet. «Forbedres kapasiteten, så kjører flere bil» er en ikke uvanlig påstand. Konsekvensen av en slik logikk er at man bør ha underkapasitet på veiene for å ikke gjøre bilisme for attraktivt.

Konsekvensen av en underkapasitet er igjen at det dannes flere køer. Men køer er ekstra forurensende, fordi biler kjører i en fart som er særdeles lite økonomisk. Man bruker langt mer drivstoff per kilometer ved køkjøring, enn ved optimal hastighet.

«Jeg tror at alle ser at vi må ha endringer i pakka. Da må alle rydde unna kjepphestene og ta en diskusjon på hva som er viktig. Da mener vi miljøet er det viktige.»

Er det noen som rir sine kjepphester her, så er det SV og Behring, som ikke evner å se at helhetstenkning må til. Man kan altså ikke være så ensporet som slik SV opptrer. Både biler og kollektivtilbud har en plass i byene en god stund til fremover. Og da må man ta hensyn til begge deler, sørge for å lage et mest mulig attraktivt kollektivtilbud (mer kapasitet (spesielt i rush’en), bedre punktlighet og lavere pris … og kutt ut detaljovervåking av de reisende). Samtidig bør vi sørge for at biltrafikken flyter mest mulig jevnt. Og ikke minst burde man bygge ut sykkelstier som er effektive å sykle på.