Vitenskap – en objektiv sannhet

april 17, 2010


Som en oppfølging til matematikk – en objektiv sannhet, så vil jeg nå argumentere for at også vitenskap er en objektiv sannhet. Og da snakker jeg om vitenskap som prosess, ikke de svarene som vitenskapen gir. Og ikke nødvendigvis heller den vitenskapelige metode. Forskjellene vil forhåpentligvis bli klare etter hvert. Heng med, Popper skal taes i forsvar og hjelpes i mål!

I posten om matematikk redegjorde jeg for det objektive og det subjektive med matematikken. Og jeg sørget for å utheve at gitt det subjektive formålet å definere en tellefunksjon (1+3=4, 1+1+1+1=4, 2+2=4) så må denne funksjonen være som den er. Formålet er altså subjektivt. Hvordan funksjonen må se ut gitt dette subjektive formålet er objektivt. En tidløs sannhet. Og en menneskeuavhengig sannhet.

Det subjektive med vitenskapen er altså formålet. Vi ønsker å kunne forklare og forstå den verden vi lever i og observerer. Da snakker vi altså om alt som påvirker vår omverden. I tillegg har vi vårt indre liv, våre tanker og følelser. Disse kan ikke observeres, bare oppleves, så disse kan ikke vitenskapen nå. (I hvertfall ikke per i dag. men siden vi ikke vet hvordan tanker og følelser oppstår, så ville det være dumt å komme med noen bastante konklusjoner. Konklusjoner basert på fravær av kunnskap er alltid dumt.)

Jeg vil konkretisere formålet noe, og si: økt kvalitativ kunnskap om den verden vi lever i.

Gitt dette formålet så følger det at: Noen aktiviteter vil hjelpe oss. Andre aktiviteter vil ikke hjelpe oss.

Og på bakgrunn av dette vil jeg definere vitenskap som: De aktiviteter som bringer oss nærmere målet. Dette er en objektiv definisjon. Hvilke aktiviteter som faller innenfor definisjonen er derimot en subjektiv vurdering. Men dette stiller krav til den subjektive vurderingen: Kan det begrunnes at de aktiviteter som gjøres bringer oss nærmere målet, altså gir oss økt kvalitativ kunnskap om den verden vi lever i? Dette er det jeg ønsker å utfordre alle som driver alternative (til den vitenskapelige metode) aktiviteter, og kaller det vitenskap. Kan man ikke begrunne hvordan disse aktivitetene gir økt kvalitativ kunnskap, så kall det heller ikke vitenskap.

Popper, var en talsmann for den vitenskapelige metoden. Men han hadde et problem, han kunne ikke begrunne hvorfor den var riktig uten å henvise til metafysikk. Dette har samfunnsviterne i all ettertid trykket til sitt bryst, og brukt som unnskyldning for å finne på egne vitenskapelige metoder.

Jeg siterer fra overstående lenke, uthevingen er min:

Poppers egen løsning er at problemet ikke har en løsning. Induktive slutninger kan ikke gjøres. En viteskapelig teori kan dermed ikke verifiseres, nei ikke engang sies å være sannsynlig. Det eneste man kan si er at den ikke (enda) har blitt falsifisert. Andre filosofer, for eksempel Francis Bacon, har forsøkt en annen løsning av induksjonsproblemet. Han tenker seg en endelig mengde teorier som kan forklare et fenomen. Hvis man klarer å falsifisere alle teoriene unntatt en i et eksperiment, har man ikke da verifisert denne teorien? Popper avviser dette også. Han mener at det aldri er bare finnes en endelig mengde teorier som kan forklare et fenomen.

Det er rimelig brei filosofisk enighet om at Popper ikke klarer å forankre metoden sin tilstrekkelig: han innrømmer selv at forklaringen hans ikke er vitenskapelig, men metafysisk. Hvorfor skal vi akseptere hans forslag? Poppers begrunnelse er denne: All diskursjon forutsetter at deltakerne har samme målsetning. Rasjonell diskursjon kan ikke foregå mellom personer som ikke har felles målsetning. Målsetning for all vitenskap er ifølge Popper å finne sannhet. Problemet hans er at metoden hans ikke kan si noe om hvorvidt man har funnet sannheten eller ikke, ikke engang hvor nært man er. Svaret på dette er: Det eneste rasjonelle argumentet for metoden er at den er fruktbar. Den leder til økt innsikt i filosofiske problemer. Dette er også grunnen til at han ikke avviser metafysikk per se. En metafysisk teori kan lede til økt innsikt i filosofiske problemer, den er fruktbar. For å vise dette listet han opp rundt et dusin problemer som han mente ble løst med denne teorien. Det er likevel brei enighet om at dette ikke holder som begrunnelse rent filosofisk, og mange har sagt seg uenig med Poppers kategoriske avvisning av induktive slutninger. Poppers tanker har slått igjennom først og fremst i vitenskapelige miljøer, ikke i de filosofiske.

Det Popper tydeligvis aldri så er at «den er fruktbar» ikke er tilfeldig. Det er ikke tilfeldig at metoden er fruktbar. Det en en objektiv(!) logisk konsekvens av metoden. (Slik 4 er en objektiv logisk konsekvens av 2+2).

Dette følger av loven om de store tall innen statistikken. Denne loven gjør at tilfeldigheter prosesser får et forutsigbart resultat. Slår du en terning en million ganger, så vil tilnærmet 1/6 av slagene være en sekser. Mer konkret, andelen sekserer konvergerer mot 1/6.

På liknende måte vil det at mange mange subjektive mennesker verden rundt bedriver vitenskap, gjøre at resultatet av den vitenskapelige prosessen konvergerer mot et fruktbart resultat; økt kvalitativ kunnskap om den verden vi lever i!

Sammenligne med det jeg har uthevet i sitatet om Popper. I motsetning til Popper som ønsker å finne sannhet, så ønsker jeg å gå mot sannheten. Og dermed slipper jeg unna problemet til Popper. Popper kan ikke vise at han har funnet sannheten med sin metode. men det kan vises at man med god metode, og over tid som følge av at mange benytter seg av metoden, nærmer seg sannheten. Metoden er i praksis fruktbar! Så Popper var ikke langt unna målet. Vi trengte bare å omdefinere det subjektive formålet en smule.

For å oppsummere:
Vi må definere et subjektivt mål: økt kvalitativ kunnskap om den verden vi lever i.
Av dette følger metode objektivt: Aktiviteter som bringer oss nærmere målet. (Hva som bringer oss nærmere er objektivt, men som mennesker må vi i praksis ty til subjektive vurderinger)
Og siden alle vitenskapelige aktiviteter i natur er subjektive, så er den vitenskapelige prosessen avhengig av at mange forskere jobber benytter den og bygger på hverandres arbeid. Da vil statistikkens lov om store tall over tid sørge for at resultatet konvergerer mot sannhet.

Og meg bekjent kan kun den vitenskapelige metode og dens krav til etterprøvbare resultater kvalifisere til å kalles vitenskap etter det overstående. Ikke dermed sagt at f.eks hermeneutikken er uinteressant og uviktig. Eller kan inngå som en del av den vitenskapelige prosessen. Men alene vil jeg ikke akseptere det som vitenskap, med mindre noen kan argumentere for hvordan hermeneutikken kan garantere økt kvalitet på kunnskap om verden. Så korriger meg gjerne.

Advertisements

3 Responses to “Vitenskap – en objektiv sannhet”


  1. […] Vitenskap – en objektiv sannhet […]


  2. […] religion gi oss slike svar og kunnskap? Selvsagt ikke. Religion serverer tomme påstander. Vitenskap, matematikk, statistikk, spillteori … gir oss reell kunnskap og forståelse. Også i forhold […]


  3. […] Vitenskap – en objektiv sannhet Som en oppfølging til matematikk – en objektiv sannhet, så vil jeg nå argumentere for at også vitenskap er en objektiv sannhet. Og da snakker jeg om vitenskap som prosess, ikke de svarene som vitenskapen gir. Og ikke nødvendigvis heller den vitenskapelige metode. Forskjellene vil forhåpentligvis bli klare etter hvert. Heng med, Popper skal taes i forsvar og hjelpes i mål! […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: