Harriet Bjerrum Nielsen beskylder Harald Eia for skape forakt for norske forskere.

Det kan kanskje stemme, men Eia har ikke gjort annet enn å avsløre hva som foregår. Årsaken til situasjonen er de norske forskerne som har misbrukt forskningen til egen politiske agenda. Det er hos disse skylden ligger. Og her er Bjerrum Nielsen, som tidligere leder av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, absolutt medskyldig.

Den skyldige prøver her å dytte skylden over på den som avslører.

Beskyldningen om at Eia har behandlet forskerne ulikt i sine programmer er også missforstått. Det var bare den kategoriske siden som hevder biologi er irrelevant og uinteressant som skulle avsløres. Den andre siden, den som mener både biologi og miljø er viktig, den var ikke målgruppa. Den ble bare brukt til å innhente alternativ informasjon for å demonstrere at grunnlaget for den kategoriske og bastante oppførselen var heller tvilsomt.

Forøvrig, forskning og forskere som autoriteter er noe man bør ha forakt for. Forskningens jobb er å skaffe kunnskap. Det er den begrunnede kunnskapen som er autoriteten. Ikke forskeren.

Ref: VG

– Vi vil passasjerene våre alt godt, men her er rettighetene for gode. Jeg kan ikke forstå hvorfor flyselskapene skal ha et kompensasjonsansvar når det er vulkanutbrudd på Island. Det er urimelig, sier Anonsen.

Det kan jeg fortelle. Dersom passasjerene må ta en stor risiko, så vil mange passasjerer ikke tørre å ta risikoen. Dermed lar de være å fly. Og dermed rammes flyselskapene. Det er i flyselskapenes interesse at passasjerene har rettigheter som sikrer dem øknomisk i slikesituasjoner.

– Hvorfor skal staten stille opp med tiltakspakke til en næring i fri konkurranse? Flystans som følge av vulkanaske rammer alle flyselskaper likt, og fører dessuten til økte kostnader for en rekke bedrifter i mange ulike næringer, sier Frps næringspolitiske talsmann Harald T. Nesvik til NTB.

Det kan jeg også svare på. Fordi vi risikerer konkurser som følge av dette. Dermed reduseres forbrukernes valgmuligheter i fremtiden. Og dermed vil vi i fremtiden risikere dyrere og dårligere flytjenester.

Denne askeskyen, dersom den fører til langvarig flystans og uteblivelse av passasjerer, utgjør en situasjon som er såpass spesielle i forhold til vanlig driftssituasjon og hva flyselskapene kan planlegge for, at man kan ikke forvente at alle flyselskap skal kunne overleve.

Det er i alles interesse, næringslivet, staten og forbrukernes, at flyselskapene hjelpes gjennom denne perioden.

Og forresten, hvorfor er ikke noen representant for regjeringen spurt i forbindelse med denne artikkelen? Hvor ER regjeringen?

Som en oppfølging til matematikk – en objektiv sannhet, så vil jeg nå argumentere for at også vitenskap er en objektiv sannhet. Og da snakker jeg om vitenskap som prosess, ikke de svarene som vitenskapen gir. Og ikke nødvendigvis heller den vitenskapelige metode. Forskjellene vil forhåpentligvis bli klare etter hvert. Heng med, Popper skal taes i forsvar og hjelpes i mål!

I posten om matematikk redegjorde jeg for det objektive og det subjektive med matematikken. Og jeg sørget for å utheve at gitt det subjektive formålet å definere en tellefunksjon (1+3=4, 1+1+1+1=4, 2+2=4) så må denne funksjonen være som den er. Formålet er altså subjektivt. Hvordan funksjonen må se ut gitt dette subjektive formålet er objektivt. En tidløs sannhet. Og en menneskeuavhengig sannhet.

Det subjektive med vitenskapen er altså formålet. Vi ønsker å kunne forklare og forstå den verden vi lever i og observerer. Da snakker vi altså om alt som påvirker vår omverden. I tillegg har vi vårt indre liv, våre tanker og følelser. Disse kan ikke observeres, bare oppleves, så disse kan ikke vitenskapen nå. (I hvertfall ikke per i dag. men siden vi ikke vet hvordan tanker og følelser oppstår, så ville det være dumt å komme med noen bastante konklusjoner. Konklusjoner basert på fravær av kunnskap er alltid dumt.)

Jeg vil konkretisere formålet noe, og si: økt kvalitativ kunnskap om den verden vi lever i.

Gitt dette formålet så følger det at: Noen aktiviteter vil hjelpe oss. Andre aktiviteter vil ikke hjelpe oss.

Og på bakgrunn av dette vil jeg definere vitenskap som: De aktiviteter som bringer oss nærmere målet. Dette er en objektiv definisjon. Hvilke aktiviteter som faller innenfor definisjonen er derimot en subjektiv vurdering. Men dette stiller krav til den subjektive vurderingen: Kan det begrunnes at de aktiviteter som gjøres bringer oss nærmere målet, altså gir oss økt kvalitativ kunnskap om den verden vi lever i? Dette er det jeg ønsker å utfordre alle som driver alternative (til den vitenskapelige metode) aktiviteter, og kaller det vitenskap. Kan man ikke begrunne hvordan disse aktivitetene gir økt kvalitativ kunnskap, så kall det heller ikke vitenskap.

Popper, var en talsmann for den vitenskapelige metoden. Men han hadde et problem, han kunne ikke begrunne hvorfor den var riktig uten å henvise til metafysikk. Dette har samfunnsviterne i all ettertid trykket til sitt bryst, og brukt som unnskyldning for å finne på egne vitenskapelige metoder.

Jeg siterer fra overstående lenke, uthevingen er min:

Poppers egen løsning er at problemet ikke har en løsning. Induktive slutninger kan ikke gjøres. En viteskapelig teori kan dermed ikke verifiseres, nei ikke engang sies å være sannsynlig. Det eneste man kan si er at den ikke (enda) har blitt falsifisert. Andre filosofer, for eksempel Francis Bacon, har forsøkt en annen løsning av induksjonsproblemet. Han tenker seg en endelig mengde teorier som kan forklare et fenomen. Hvis man klarer å falsifisere alle teoriene unntatt en i et eksperiment, har man ikke da verifisert denne teorien? Popper avviser dette også. Han mener at det aldri er bare finnes en endelig mengde teorier som kan forklare et fenomen.

Det er rimelig brei filosofisk enighet om at Popper ikke klarer å forankre metoden sin tilstrekkelig: han innrømmer selv at forklaringen hans ikke er vitenskapelig, men metafysisk. Hvorfor skal vi akseptere hans forslag? Poppers begrunnelse er denne: All diskursjon forutsetter at deltakerne har samme målsetning. Rasjonell diskursjon kan ikke foregå mellom personer som ikke har felles målsetning. Målsetning for all vitenskap er ifølge Popper å finne sannhet. Problemet hans er at metoden hans ikke kan si noe om hvorvidt man har funnet sannheten eller ikke, ikke engang hvor nært man er. Svaret på dette er: Det eneste rasjonelle argumentet for metoden er at den er fruktbar. Den leder til økt innsikt i filosofiske problemer. Dette er også grunnen til at han ikke avviser metafysikk per se. En metafysisk teori kan lede til økt innsikt i filosofiske problemer, den er fruktbar. For å vise dette listet han opp rundt et dusin problemer som han mente ble løst med denne teorien. Det er likevel brei enighet om at dette ikke holder som begrunnelse rent filosofisk, og mange har sagt seg uenig med Poppers kategoriske avvisning av induktive slutninger. Poppers tanker har slått igjennom først og fremst i vitenskapelige miljøer, ikke i de filosofiske.

Det Popper tydeligvis aldri så er at «den er fruktbar» ikke er tilfeldig. Det er ikke tilfeldig at metoden er fruktbar. Det en en objektiv(!) logisk konsekvens av metoden. (Slik 4 er en objektiv logisk konsekvens av 2+2).

Dette følger av loven om de store tall innen statistikken. Denne loven gjør at tilfeldigheter prosesser får et forutsigbart resultat. Slår du en terning en million ganger, så vil tilnærmet 1/6 av slagene være en sekser. Mer konkret, andelen sekserer konvergerer mot 1/6.

På liknende måte vil det at mange mange subjektive mennesker verden rundt bedriver vitenskap, gjøre at resultatet av den vitenskapelige prosessen konvergerer mot et fruktbart resultat; økt kvalitativ kunnskap om den verden vi lever i!

Sammenligne med det jeg har uthevet i sitatet om Popper. I motsetning til Popper som ønsker å finne sannhet, så ønsker jeg å gå mot sannheten. Og dermed slipper jeg unna problemet til Popper. Popper kan ikke vise at han har funnet sannheten med sin metode. men det kan vises at man med god metode, og over tid som følge av at mange benytter seg av metoden, nærmer seg sannheten. Metoden er i praksis fruktbar! Så Popper var ikke langt unna målet. Vi trengte bare å omdefinere det subjektive formålet en smule.

For å oppsummere:
Vi må definere et subjektivt mål: økt kvalitativ kunnskap om den verden vi lever i.
Av dette følger metode objektivt: Aktiviteter som bringer oss nærmere målet. (Hva som bringer oss nærmere er objektivt, men som mennesker må vi i praksis ty til subjektive vurderinger)
Og siden alle vitenskapelige aktiviteter i natur er subjektive, så er den vitenskapelige prosessen avhengig av at mange forskere jobber benytter den og bygger på hverandres arbeid. Da vil statistikkens lov om store tall over tid sørge for at resultatet konvergerer mot sannhet.

Og meg bekjent kan kun den vitenskapelige metode og dens krav til etterprøvbare resultater kvalifisere til å kalles vitenskap etter det overstående. Ikke dermed sagt at f.eks hermeneutikken er uinteressant og uviktig. Eller kan inngå som en del av den vitenskapelige prosessen. Men alene vil jeg ikke akseptere det som vitenskap, med mindre noen kan argumentere for hvordan hermeneutikken kan garantere økt kvalitet på kunnskap om verden. Så korriger meg gjerne.

Ikke alle er enige i at matematikk er en objektiv sannhet. Jeg har vært i diskusjon med de som påstår matematikk også er subjektivt og kulturelt. Jeg skal kort forklare hvor skillet mellom matematikkens objektivitet og dens subjektive bruk ligger.

2+2=4

En tidløs sannhet. Uavhengig av mennesker. Du kan observere denne sannheten i naturen ved å observere for eksempel fire steiner, og se at det faktisk er det samme som to par. På samme måte kan du se at 2+3≠4.

Eneste måten du kan benekte dette på er å tvile på din egen observasjonsevne. Og det er det i ytterste konsekvens lovlig å gjøre, så jeg gir meg ikke med dette.

Tegnsettingen og definisjonen av pluss-tegnet er skapt av oss mennesker, selvsagt. Og det er fullt mulig å definere andre funksjoner. Vi kan omdefinere + slik at svaret blir en høyere enn tidligere. Vi finner med andre opp en ny funksjon som sier 2+2=5. Dette er fullt lovlig.

Men dersom vi bruker den nye pluss-funksjonen i praksis så støter vi fort på problemer:

1+1+1+1=7
2+2=5

Den nye pluss-funksjonen gir ikke de resultater vi forventer. Men begge deler er gyldige funksjoner! Begge svar er objektive sannheter gitt de pluss-funksjoner vi har definert.

Svaret på dette tilsynelatende paradokset er at bruk av matematikk er subjektivt. Vi har i utgangspunktet definert et formål: Vi trenger en tellefunksjon.

Av denne tellefunksjonen krever vi bl.a at uansett hvilken rekkefølge vi legger sammen talene i, uansett om vi teller en av gangen eller to av gangen, så skal vi komme frem til samme resultat. Og gitt dette som formål så kan 2+2 bare bli fire, slik 1+1+1+1 også bare kan bli fire.

Tellefunksjonen er en evig objektiv menneskeuavhengig sannhet. Behovet for denne funksjonen, benevnelsene og tegnene vi bruker, formålet med funksjonen, er derimot definert av oss mennesker.

Les også: Vitenskap – en objektiv sannhet

Likelønn?

april 16, 2010

Det er mye snakk om likelønn om dagen. Men det er ikke så ofte definert hva likelønn faktisk betyr i praksis.

Det er nemlig slik at dersom menn og kvinner får samme lønn for samme stilling i samme yrke, så vil kvinner i snitt tjene mindre pga. mindre tid i arbeidslivet (mindre ansiennitet) og fordi de sjeldnere har lederstillinger.

Lik lønn for likt arbeid betyr altså at kvinner tjener mindre i snitt.
Lik lønn for kvinner og menn i snitt betyr dermed at kvinner må få høyere lønn for samme stilling og ansiennitet enn menn.

Så hva betyr likelønn i praksis for de som nå kjemper for dette?

Black box testing

april 16, 2010

Black box testing er et begrep fra informasjonsteknologien, og beskriver en måte å teste, f. eks et program, uten å kjenne til hva som skjer i selve programmet. Alt man ser på er oppførselen til programmet.

Det slo meg, etter å ha lest Hylland Eriksen sin kritikk av Hjernevask, at dette ligner mye på hvordan han og mange samfunnsforskere forholder seg til mennesket på.

De vil undersøke hvordan mennesket oppfører seg. Men hvorfor mennesket oppfører seg som det gjør, hva som tikker og går inni mennesket, det synes de er uinteressant. En kommentar som mer eller mindre tilfeldig går igjen hos Eias biologi-fobiske intervjuobjekter er nettopp «jeg synes ikke det er så interessant».

Hvorfor det er slik kan man selvsagt bare spekulere i. Jeg vil tro det er politisk, og en redsel for at «vanlige mennesker», de som ikke er så intellektuelle som forskerne selv, skal bedrive feilaktig generalisering og trekke er til bør konklusjoner. De stoler rett og slett ikke på at du og jeg er i stand til å forholde oss til den typen kunnskap.

Eksempel på denne frykten finner vi i «Eia slapp dyret ut av sekken«. Her er argumentasjonen at Eia har sluppet ut de forbudt tankene. Og nå kan tankene spre seg i befolkningen og skape rasisme og feilslutninger. (Appell til konsekvens.)

I nettopp programmet om «raser» var det en av de politisk ukorrekte som sa noe jeg er enig i. Det er individet som er viktig, og vi må slutte å være så «excited» (opphisset) i forhold til det han mente var biologiske sannheter. Jeg er helt enig. Ikke at man skal ta alle påstander om biologien for god fisk. Men at man skal slutte å hisse seg opp over at det kan eksistere forskjeller.

Fordi, som i argumentet mot rasebegrepet: de individuelle forskjellene, på for eksempel IQ, er langt større enn forskjellene på rasenes gjennomsnittlige IQ.

At det faktisk er et argument mot rasebegrepet er jeg ikke enig i. Det er som å si at dersom to hundraser som har forskjellige gjennomsnittlig størrelse, samtidig har en god del størrelsesmessig overlapp, så er de ikke to forskjellige hunderaser allikevel. Ikke særlig logisk slutning.

Nå er det ikke noe poeng for meg å beholde rasebegrepet. Jeg liker å ha et begrep på ting, og synes ikke det gjør mennesker mindre verdt. Men at forskjellene mellom svarte og hvite er store nok til å kalle det to forskjellige raser kan diskuteres. Jeg heller nok mot at det ikke er det. Men dette er i alle tilfelle en kvalitativ vurdering. Et spørsmål om definisjon, og ikke noe mer. Men nok digresjon, tilbake til poenget…

Ved å stadig nekte for at det kan være biologiske forskjeller på svarte og hvite, så opprettholder man spenningen. For det strider jo egentlig mot sunn fornuft. Alle kan se at det er visse fysiske forskjeller. Og hva er den rasjonelle begrunnelsen for:

  • evolusjonen har stoppet opp i forhold til mennesker, når det gjelder for eksempel mentale evner
  • alle forskjeller mellom forskjellige folkeslag er kun overfladiske, og kan ikke ha strukket seg under huden

Dette er jo påstander som nødvendigvis må være sanne (må de ikke?) for at det skal være riktig at det ikke finnes mentale forskjeller mellom folkeslag. Og det er påstander jeg finne ganske usannsynlige.

Og dermed har vi et evig tema, som alltid vil hisse opp folk. Og slike spenninger kommer ikke integrering til gode. Og det skaper heller ikke akseptanse for at vi er forskjellige. For i benektelsen av disse forskjellene så ligger det et implisitt premiss om at forskjeller er noe negativt. For hvorfor skal de ellers benektes? Og dermed har vi grunnlaget for alle som vil bruke denne spenningen på en negativ måte.

Og dermed har vi havnet i dagens situasjon. Politisk korrekte forskere som så langt det går unngår å åpne den svarte boksen og kikke inni, fordi de er redde for hva de skal finne.

Dette kan minne litt om et markedsføringsstunt, mener Bergerud.

Som om det er noe negativt.

Bedre helse på motoren, 2% redusert drivstoff og positiv omtale for Shell. Det er win – win – win det.

Det finnes ikke noe bedre for samfunnet at bedrifter som utvikler noe som er positivt for samfunnet, samtidig får noe igjen for det. At motivasjonen til Shell er å tjene mer penger, gjør ikke nyvinningen mindre verdt.

Ref: VG