Overfladisk om Islam og kriminalitet

oktober 10, 2009


En kommentar til kronikken «Islam krever lovlydighet«, skrevet av Sveinung Sandberg, dr. i sosiologi, Universitetet i Bergen, og publisert 09.10.09 kl. 23:12 på Aftenposten.no.

Kronikken åpner med presentere noen av problemstillingene i forhold til utlendinger, i dette tilfelle mer konkret muslimer, og kriminalitet:

De metodiske problemene står i kø: Bare litt av kriminaliteten blir registrert hos politiet, vi vet lite om mørketallene. Dessuten: Handler dette egentlig heller om sosial situasjon, inntekt og utdanningsnivå? Er det rimelig å sammenligne etniske nordmenn med nyankomne flyktninger, ofte fra krigsområder og uten sosiale nettverk? Forskning så langt tyder likevel på en viss overrepresentasjon, og det blir ofte knyttet til en liten gruppe med svært kriminelle personer.

Sandberg spør retorisk om det er rimelig å sammenligne. Og til det vil jeg svare motsatt av det Sandberg ønsker: Selvsagt er det rimelig å sammenligne.

Spørsmålet er interessant, fordi det, sammen med overskriften, avslører et premiss og et motiv for Sandberg sin kronikk; et ønske om å bortforklare og unnskylde.

Det er hevet over tvil om at forskjellige sosiale situasjoner påvirker kriminalitetsstatistikken. Men det, Sandberg, er ikke en unnskyldning eller en grunn til å ikke sammenligne, det er å identifisere årsaker til problemene. En nødvendighet for å om mulig gjøre noe med problemene.

I den offentlige debatten hevdes det ofte at de er «muslimer». Men vi har ikke tallmateriale på forholdet mellom religiøs tilhørighet og kriminalitet. …

Problemet er at religiøse og kulturelle faktorer som regel blandes sammen. Samme person kan plasseres i mange kategorier: Landbakgrunn, kulturell tilknytning, alder, kjønn, utdanning og klassebakgrunn. Den underliggende påstanden er gjerne at muslimsk tilhørighet henger sammen med kriminalitet. Sjeldnere forsøker en å belyse hvordan denne sammenhengen kan tenkes å være.

Dette er bra. Dette må forskerne ta tak i på en ærlig måte. Vi trenger mer kunnskap om hva som gjør at enkelte grupper har mer kriminalitet enn andre. Vi må identifisere grupper og årsaker. Da vil vi være best mulig rustet til å jobbe med å finne løsninger.

Problemet er den inngrodde redsel for å jobbe med slike ting i Norge. Det er særdeles upopulært, kravet til det politiske korrekte er veldig sterkt og det er tilnærmet umulig å jobbe med dette uten å bli beskyldt for generalisering. Til tross for at generalisering er helt nødvendig.

Men å ta denne utfordringen og drive mer seriøs forskning på problemene er dessverre ikke det Sandberg går inn for. I stedet bruker han dette som et grunnlag for å i resten av kronikken unnskylde og bortforklare.

I stedet for å argumentere for mer forskning og kunnskap snur Sandberg ryggen til seriøs vitenskap og tyr i stedet til anekdoter. Han lar oss få møte Ali, som Sandberg fremstiller som en person som slites mellom sitt kriminelle liv og Islams krav til god moralsk oppførsel.

Ønsket om å være en god muslim og frykten for dommen i det hinsidige drev Ali til selvransakelse. Gang på gang prøvde han å bryte med livet på gaten. Islam var mange av dopdealernes moralske kompass – og kompasset ledet dem bort fra kriminalitet.

Å støtte seg på anekdoter er særdeles uvitenskapelig. Anekdoter er og bør aldri brukes som «bevis». Anekdotens rolle er utelukkende et dramatiserende virkemiddel for å skape interesse og sette kontekst. Å bruke det på den måten Sandberg gjør, som en bekreftelse, i fravær av seriøse undersøkelser, er svært useriøst og en feil jeg forventer at en med doktorgrad ikke gjør.

Sandberg som tidligere i kronikken har argumentert med at det er for lite kunnskap på området, baserer seg altså heller ikke på kunnskap i sine argumenter.

Religionen er gjerne en konservativ kraft, på godt og vondt. Den bekrefter gjerne samfunnets normer og verdier. For religionen er kriminalitet det ytterste tabu. Kriminalitet er synd og direkte knyttet til straff, både i dette livet og i det neste. Rusbruk, vinningskriminalitet og vold har ingen støtte i islam og heller ikke i andre religioner. Det overraskende er at dette perspektivet ikke har vært hørt i offentligheten.

En grunn er kanskje at kjønnslemlestelse, terrorisme og æresdrap har dominert debatten. Men slike fenomener har i all hovedsak kulturelle, ikke religiøse forklaringer. Fenomenene er også svært marginale. De utgjør er et dårlig utgangspunkt for å generalisere om sammenhengene mellom religion og kriminalitet.

Dette er velkjente argument fra de som ønsker å unnskylde religion og i stedet skylde på kultur. Men feilene i den tankegangen er flere.

For det første så settes det opp et skille mellom kultur og religion. «Det er ikke religion, det er kultur.» Men går det virkelig an å si at kultur er upåvirket av religion? Og at religionsutøvelse er upåvirket av kultur? Jeg synes det er en absurd tanke. Det burde være åpenbart at religion griper dypt inn i kultur, og at religionen også tilpasser seg kulturen. Sandberg har egentlig sagt dette selv. «Religionen er gjerne en konservativ kraft» har jeg sitert han på. Og det er selvsagt kultur, på godt og vondt, religion konserverer. Å prøve å skape et skille mellom kultur og religion er kunstig, og hver gang jeg opplever noen forsøker å trekke opp dette kunstig skillet, så er det for å å unnskylde religion som årsak.

Den andre store feilen i denne tankegangen er å ikke skille mellom hva religion formaner og hvordan religion påvirker folk. Det at religion hevder at kriminalitet er synd betyr ikke at religion nødvendigvis påvirker mennesker til å bli mindre kriminelle. Et av de ti bud sier at man skal ikke drepe. Men har dette noen gang stoppet kristne fra å bli drapsmenn? Historien er full av religiøse kriminelle.

Jeg kan godt tenke meg at i mange tilfeller har perosnlig religion hindret kriminalitet. Men jeg kan også tenke meg mange mekanismer med religion som gir motsatt virkning. En av de viktigste er det skillet religion ofte skaper mellom rettroende og vantro, mer generelt «oss» og «dem». Jeg tror også religion fører til mindre etisk bevissthet. Fordi man får servert sannheten på en dogmatisk, dette er sånn det er, så trenger man ikke selv reflektere over hvorfor man gjør som man gjør.

Og jeg synes også det kan være interessant å kaste et blikk til på Ali-figuren til Sandberg.

Jeg intervjuet Ali på en pub. Når damer med slør gikk forbi, skjulte han ølglasset som sto på bordet foran seg. Damene prater, vet du, sa han. Oslo er ikke så stort. Daniel hadde vokst opp på Tøyen sammen med en tante og hennes to barn. Opprinnelig kom han fra et muslimsk land, og han var selv muslim. Han brukte og solgte hasj og kokain, hadde mye vinningskriminalitet på samvittigheten. Men han var opptatt av å forstå egne svik og nederlag med bakgrunn i sin muslimske tro. Smaken av syndens søtsaft kalte han rusopplevelser, spenningen og pengene han tjente. Han så ikke på seg selv som rettferdig eller undertrykt, men som synderen i et religiøst verdensbilde.

Dette er et bilde av en person som ikke er i god balanse. Og mye av grunnen til dette er religion. Han gjør noe så uskyldig som å nyte en øl. Men pga. konservativ kultur/religion er dette noe som er problematisk, skaper skyldfølelse, kan føre til konflikter med miljøet osv. Dette er ikke positive følelser som skaper stabilitet og tilhørighet. Derimot kan det fører til opprør og konflikter. Et godt eksempel på at strikte moralske regler ikke nødvendigvis skaper bedre mennesker.

Den dogmatiske moralen førte ikke til at Ali avsto fra alkohol, det førte til at Ali får skyldfølelse og risikerer konflikter med sitt nærmiljø fordi han gjør det som er høyst menneskelig og naturlig.

Her blir det min synsing mot Sandberg sin synsing. Sandberg påpeker at kunnskapen er for dårlig. Dette kunne han brukt til å be om mer forskning på temaet. I stedet bruker han dette bare til å forkaste andres påstander og erstatter dem med sine egne, som er like dårlig fundamenterte.

Skal man finne svarene så må man ty til forskningen. Ikke den typen Sandberg bedriver, der han intervjuer enkeltpersoner og tolker og fremstiller disse i tråd med egne motiver og eget verdensbilde. Ikke forskning der man forsøker å unnskylde og bortforklare, men derimot forsøker å identifisere problemer og årsaker på mest mulig konstruktiv måte.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: