Redelighet og integritet er tydeligvis ikke noe man bryr seg om i Dagbladets redaksjon. Enten det, eller så er journalistene bare mindre intelligente og ikke skjønner når de forvrenger sannheten. Men igjen er Dagbladet ute og forfalsker sitat.

Skutle forteller at han under åpningsinnlegget sa at fire år med «sosialistene» i SV, «bøndene» i Sp og «fagforeningshorene» i Ap var nok.

Dette er åpenbart en generell uttalelse, og ikke rettet mot noen spesiell person. Allikevel presterer Dagbladet å påstå følgende:

Det går heftig for seg på skoledebatt. – Det er for mye tull og fjas, sier AUFs Heidi Lindebotten som ble kalt hore på debatt i Bergen.

Dagbladet lyver om uttalelse

Dagbladet lyver om uttalelse

En generell uttalelse er altså ikke det samme som å kalle en spesifikk person. Og begrepet hore alene har en betydning som handler om sex, og er en helt annen ting enn fagforeningshore som handler om å selge ut sine verdier.

Men slike nyanser forstår enten ikke journalister i Dagbladet, eller så mangler de ærlighet og integritet nok til å bry seg.

Og dette er ikke første gang heller. Jeg har tidligere kommentert hvordan Nina Karin Monsens sin uttalelse om å starte med et handikap ble til å være handikappet. Og den mindre viktige saken (politisk sett) der Berit Riise sin uttalelse om hennes nærhet til sine sønner ble gjort om til at hun vet når de har sex.

Jeg synes det er svært uprofesjonelt av Dagbladet. Litt integritet må det gå an vise,selv om man er en sensasjonskåt tabloid.

Selve saken? Useriøse uttalelser av UH-politikeren, burde være fullstendig unødvendig om man har gode politiske poeng, men ikke noe utenom det vanlige i slike debatter. Og hva kan man forvente av seriøsitet fra ungdom, når voksne journalister er så umodne og useriøse som Dagbladets journalister er?

Reklamer

Samfunnet er til for individene. Dersom samfunnet slutter å ta vare på menneskene i samfunnet og i stedet beskytter andre interesser på bekostning av menneskene, da er det noe galt.

Vi trenger et næringsliv, det er det ingen tvil om. Og vi trenger lover og regler som beskytter næringslivet, også mot individer, det er det heller ingen tvil om. Men å beskytte næringslivet er ikke et mål i seg selv, det er et middel for det egentlige målet, skape et godt samfunn for individene. Næringslivet er til for menneskene, og har ingen egenverdi i seg selv.

Dersom reglene som beskytter næringslivet begynner å gå på bekostning av individene i større grad enn næringlivet tjener individene, da er det som sagt noe galt.

Det eksisterer en underholdningsindustri som produserer bl.a film og musikk og annen kultur. Det er positivt for oss mennesker. Vi har en opphavsrett som beskytter åndsverk. I kommersiell sammenheng er dette viktig, så man sikrer at den som er verkets opphavsmann kan tjene på sitt verk. Det hindrer f.eks at en stor distributør kan spre mange kopier av et verk via sitt distribusjonsnett, mens opphavsmannen blir sittende igjen med noen småpenger.

For å ikke miste formålet av syne, så er dette å sørge for at det produseres kultur som når folket. Formålet er spredning av kultur.

Det finnes en annen måte å spre kultur på, deling mellom privatpersoner. Det finnes effektive måter å dele musikk og film på på nett, slik at kultur kan nå ut til flest mulig mennesker. Dette er veldig positivt.

Men her kommer igjen opphavsretten inn. Den hindrer denne delingen av kultur, for å beskytte kommersielle interesser. Loven er gått fra å tjene samfunnets individer, til å være en hindring for samfunnets individer. Det motsatte av hva formålet med en lov skal være. Kommersielle interesser beskytter vi fordi det i siste instans kommer folket til gode. Å beskytte kommersielle interesser er å beskytte et middel for å oppnå målet. Men en lov som beskytter middelet på bekostning av målet, er åpenbart feil.

Her vil mange selvsagt innvende at uten denne beskyttelsen, så vil kulturprodusentene forsvinne. Det er en påstand jeg ikke tror noe på. Det finnes ingen undersøkelser som bekrefter denne påstanden. Derimot finnes det mange måter å tjene penger på uten detaljsalg. For film og musikk gjelder konserter, kino, radio, TV, merchandise osv. Og mange, meg inkludert, er villig til å betale for merverdien av å ha et fysisk og forseggjort produkt. Vi er også villig til å betale for den ekstra kvaliteten man for eksempel kan få på en Blu-Ray. Noen er til og med villig til å betale kun for å støtte de produsentene man liker.

Personlig synes jeg folk skal betale. Jeg synes folk skal kjøpe god musikk og god film. Men jeg er ikke typen som mener at fordi man burde, eller ikke burde gjøre noe, så skal det finnes en lov som regulerer det. Min mening er at opphavsretten burde å slutte å gjelde i privat sammenheng, og at deling av kultur mellom mennesker burde være fullt ut lovlig! Kanskje vil det bli noe mindre kultur produsert, men samtidig vil den tilgjengelige kulturen for samfunnet individer bli langt langt større enn med en opphavsrett som begrenser kulturdeling.

Saker om opphavsrett og kulturdeling:
Største piratbeslag hittil i Sverige

Les også: – Nei til kunstneropprop mot fildeling

Kristin Clemet er inne på et viktig problem i sin kronikk. Vi blir stadig flere nordmenn på trygd, fler står utenfor arbeidslivet og vi blir mer og mer avhengig av arbeidskraft utenfra. Systemet råtner.

Men Clemet gjør en elementær feil i sin vurdering, hun skiller ikke mellom enkeltpersoner og et folk. Du kan be en enkeltperson ta seg sammen, men du kan ikke be et folk ta seg sammen.

Clemet sammenligner med arbeidsomme polakker. Men er polakker fra fødselen av mer arbeidsomme mennesker enn nordmenn? Har polakker arbeidsgener vi nordmenn mangler? Selvsagt ikke. Vi formes av våre omgivelser. Som enkeltpersoner og som folk.

Som enkeltpersoner kan vil til en viss grad frigjøre oss og trosse omgivelsene. Men for et folk gjelder statistikk, og spesielt loven om de store tall som sier at gjennomsnittet vil konvergere mot forventningsverdien. Hvis omgivelsene gir en forventningsverdi som er latskap og utnyttelse av trygdesystemet, så er det et slik folk vi vil få. Enkeltpersoner har ansvar for seg selv. Politikerne har ansvar for den generelle utviklingen. Med andre ord, dersom nordmenn er late, så er det politikernes ansvar.

Utfordringen er å finne en løsning for å få nordmenn ut av velferdsfellen. Det er ikke en enkel utfordring, for det er mange årsaker til at vi sitter der. Og mange av tiltakene er vanskelig gjennomførbare, fordi tiltakene ofte er så enkle å stemple som usosiale.

Ta en tenkt person på trygd. Vedkommende kan jobbe hvis han vil, men det er behagelig å gå på trygd. Dessuten hvis han begynner å jobbe, så mister han noe av trygden. Økonomisk får han da lite igjen for å jobbe, og risikerer til og med å gåi tap. Han sitter i fellen.

Det enkleste tiltaket mot slike personer er å stramme inn kriteriene for å få trygd. Men dette oppleves usosialt, det medfører strengere og ofte mer uverdig behandling og vurdering av den enkelte, det kan ramme de som virkelig trenger det osv. Det er med andre ord ikke bare personen selv som sitter i fellen, men like mye politikerne.

Min løsning (les: forsøk på å gjøre problemet mindre) på problemet er en mer indirekte tilnærming; Legge til rette for å enklere ansette folk i det private næringslivet. Altså rett og slett gjøre ansettelser billigere, slik at flere bedrifter kan tørre å ta sjansen på noen som har gått på trygd en stund. Og slik at mer av utgiftene ved å ha ansatte går i den ansattes lomme, og mindre til avgifter og andre kostnader. Med andre ord skape et mindre hardt arbeidsliv enn det vi har i dag.

Problemet er altså ikke at nordmenn er et dårlig folk, men dårlig moral. Problemet er at vi har havnet i velferdsfella og sliter med å krabbe ut av den igjen. Løsningen er ikke at folket med tå seg sammen, men at politikerne leter etter løsninger for å legge til rette for at folk søker ut i arbeid igjen.

Nok en gang har en avis funnet noen eksperter som med negativt utgangspunkt og ønske om å ramme Frp har tatt for seg Frps politikk.

Grunnen til at jeg kan si noe om disse ekspertenes utgangspunkt og motivasjon ligger i måten de uttaler seg på.

Om valgfriheten sier Emblem at det krever mer å shoppe i Velferds-Norge enn å gå på matbutikken: «Valgfrihet kan også være vanskelig. Skal gamlemor sitte og shoppe? Vi skal altså være informerte og kompetente når vi er på det mest skrøpelige og sårbare», sier hun.

Dette er en tydelig demonstrasjon av fullstendig manglende evne og vilje til å vurdere om det er mulig med en slik løsning. Her har Emblem tatt den verst tenkelige situasjonen (for skrøpelig til å ta egne valg, ingen familie som kan hjelpe), satt samtlige inn i den situasjonen, og bare forkastet den uten videre (uten å vurdere om man for eksempel kan få assistanse fra f.eks lege til å velge). Og dette skal være en kunnskapsrik ekspert?

Resten av argumentasjonen er ikke like åpenbart basert på negativ innstilling, men allikevel ikke stort bedre:

– Aktivitetsveksten vil være formidabel. Du vil få et overforbruk av helsetjenester som vil gi et lønns- og prisnivå høyere enn i dag. Det vil Frp oppdage når de sitter med regningen. Og da vil de stramme inn. Det vil ta maks to år, tror Magnussen.

Her er det påstander uten begrunnelse. Hvorfor vil «aktivitetsveksten være formidabel»? Er det slik i dag at tannleger gjør masse ekstra og unyttig tannarbeide for å lure ekstra penger av sine kunder? Denne påstanden om økning i aktivitet, til og med at den skal være formidabel, er det ikke grunnlag for.

Man skal være forsiktig med å stole på forskere og eksperter uten videre. Spesielt i politisk sammenheng. I dette tilfellet var den politiske motivasjonen veldig tydelig, men er man ikke kritisk kan man lett bli lurt av noe som ikke er annet enn propaganda.